Dagens motto: Count Your Blessings Instead of Sheep

Jeg jobber med å bygge opp selvfølelsen og selvtilliten min nå om dagen. Det er ikke enkelt å jobbe med seg selv ved siden av jobben, men det går framover. Sakte, men sikkert.

Nå har jeg kommet fram til punktet å øve opp takknemlighet for ting ved livet. Mia Törnblom skriver: "Hvis jeg skriver ned ting jeg er glad og takknemlig for før jeg legger meg, er det mye større sjanse for at jeg er i godt humør når jeg våkner." Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på sangen Bing Crosby synger i "White Christmas" (Michael Curtiz, 1954); "Count Your Blessings".

When I'm worried and I can't sleep 
I count my blessings instead of sheep 
And I fall asleep counting my blessings 

When my bankroll is getting small 
I think of when I had none at all 
And I fall asleep counting my blessings 

I think about a nursery and I picture curly heads 
And one by one I count them as they slumber in their beds 
If you're worried and you can't sleep 
Just count your blessings instead of sheep 
And you'll fall asleep counting your blessings 

I think about a nursery and I picture curly heads 
And one by one I count them as they slumber in their beds 
If you're worried and you can't sleep 
Just count your blessings instead of sheep 
And you'll fall asleep counting your blessings

Dette er noe alle burde lære seg å gjøre. Jeg glemmer ofte å være takknemlig over de små gledene og man tar ofte ting for gitt i sin travle hverdag. Jeg har glemt å glede meg over de gode tingene jeg gjør hver eneste dag og begynte å ta dem for gitt. Og et sted på veien glemte jeg min egen verdi. Kanskje alle burde bruke fem minutter før de sovner på å gå gjennom hva de er takknemlige for i livet.

Stemning og nostalgi med julereklamer

Her er noe du kanskje ikke hører hver dag: Jeg elsker reklame! Dette er kanskje rart for mange mennesker siden de faktisk er noe av det mest irriterende som finnes her i verden. 

Da min samboer og jeg flyttet sammen var jeg i ekstase over å endelig få reklamene tilbake, til min samboers store fortvilelse. Men reklamer kan være mye fint og noe av det jeg liker aller best er de som satser på det tradisjonelle norske i våre samfunn. På mange måter skal reklamer forsøke å formidle hvordan livet er akkurat nå på en realistisk og troverdig måte. De treffer ikke alltid da mange fokuserer på kjernefamilien. Jeg blir rasende på Clearblue-reklamene som man ikke kan hoppe over på YouTube, for jeg er ikke interessert i å skaffe meg barn og synes ikke at det nødvendigvis er noen gledens dag. Men jeg skjønner at jeg ikke er en del av majoriteten her og at min gruppe ikke prioriteres når det skal lages en reklame som skal treffe en større del av befolkningen.

Et annet eksempel jeg kan trekke fram om reklamer som skal forsøke å representere dagens samfunn er NSB, som derfor kan ha dårlige utfall ut ifra hva de velger å fokusere på. Mange finner det for eksempel som provosere når de markedfører seg som det billigste og raskeste transportmiddelet vi har for å reise miljøvennlig. Det kan provosere siden det er godt dokumentert og erfart hvor mange forsinkelser og kanselleringer det kan være med NSB. Østfoldlinjen kanskje mest av alle, som er min linje - og det ganske ofte blir satt inn buss for tog. Manges erfaringer er derfor at de ikke sparer tid og penger ved å reise med NSB, og reklamer som fokuserer på dette kan derfor slå negativt ut for dem.

Men det er fint å ha reklamer som belyser livet i dagens samfunn, selv om mange kanskje kan være litt for trivielle. Det jeg liker er reklamer som forandrer seg etter årstidene vi er i og det er dette jeg gleder meg til ved hver sesong vi går inn i. Jeg elsker høst og vinter. Sommer er vel og bra den, men vinter er det beste for meg. Skisporten, snøen, kulden, mørketiden. Reklamene med dette blir derfor veldig nostalgiske for meg og julereklamene mest av alt. Under er en liste over mine (tilgjengelige) favoritter av julereklamer:

Coca-Colas "Holidays are Coming"

Jeg er ganske sikker på at alle har et forhold til de belyste truckene til Coca-Cola, uansett hvilket år det er snakk om. Personlig foretrekker jeg de fra 90-tallet. Ingen annen Cola-reklame har kunnet måle seg med disse. Koret som nesten hvisker "Holidays are Coming" repeterende har blitt en mantra for mange juleglad 90-tallsbarn. "Taste the Feeling, Always Coca-Cola!"

Jeg husker spesielt en jul da disse reklamene gikk på TV og vi hørte på CDen "Absolute More Christmas" fra 1994. Dette er på mange måter definisjonen for den sterkeste julestemningen fra min barndom og dette er derfor noe jeg ofte søker tilbake til. Dette fører også til at jeg ikke liker dagens julereklame fra Coca-Cola.

Tro til tradisjoner: Nidar Marsipangris

Den lange reklamefilmen vi bare får en forkortet versjon av på fjernsynet med alle de vakre, hyggelige bildene med musikken til Chris Reas "Driving Home for Christmas". Vi følger en familie som reiser og samler seg til julaften. Bilder viser forberedelser, reising og forhåpningsfulle smil. Det er så idyllisk og poetisk som julereklamer skal være og det er ikke måte på patos i denne reklamen. Og så har vi kommet til måltidet med familien samlet rundt spisebordet. Bestefar finner mandelen i grøten og skal, tradisjonen tro, få en julemarsipan. Men når han åpner esken er det et glassert eple istedenfor julemarsipan. Hele familien stirrer skuffet ned bordet og bort på den stakkars mannen som egentlig var så fornøyd med valget av det glasserte eplet. Denne reklamen er fra 2001 og går fortsatt på fjernsynet den dag i dag. En reklame om å være tro til tradisjoner har nå blitt en tradisjon selv.

Heim til jul med NSB

NSB har som sagt forsøkt seg på et par reklamer og mange forholder seg kritiske til deres budskap. Men noen reklamer er ganske sjarmerende og de vinner mer på humør enn konkrete argumenter for å reise billig og raskt med toget. "God Jul" og "Hjem til Jul" er ganske sjarmerende julereklamer, da noen mulig kan kjenne seg igjen i "Hjem til jul". Selv er jeg fra Fredrikstad uten at jeg har noen sterk dialekt. Likevel slår visse dialekttrekk til desto nærmere jeg kommer hjembyen og familien. Jeg merker dette også kan skje hvis jeg forteller om nostalgiske minner fra barndommen, som for eksempel min families juletradisjoner.

En annen del jeg liker ved denne reklamen er forskjellen mellom hvor hun er i hovedstaden og bygda. Ikke bare med dialekten, men også på væremåten. Jo lengre ut man kommer av hovedbyen desto mer ydmyk og jordnær virker hun.

Stemningsbilder: TV2s julereklamer

Jeg likte dem kanskje ikke noe særlig da disse først dukket opp, men etter at de har returnert i et par år nå har de vokst på meg. Og nå har jeg blitt litt glad i dem og opplever de nesten som nostalgiske. Melodien og bildene har nå blitt kjære tegn på at julen endelig er her. Den er også tungt forbundet med håndballjentenes mesterskapsturnering i desember. Det er jo (vanligvis må man nok si i disse dager) TV2 som sender disse mesterskapene - og det er aldri en jul uten å følge slavisk med på håndballjentene.

Jeg kunne ha nevnt flere julereklamer for matprodukter også, men de har ofte nye reklamer fra år til år. Jeg kan nevne at jeg likte Clas Ohlson sin julereklame for noen år siden, men det er ikke lett å finne alle reklamene man liker på YouTube. Jeg gleder meg til å se hva som dukker opp på fjernsynet i år, selv om jeg kommer til å sammenligne alle reklamer med disse jeg har nevnt her. Julereklamer burde være perfekte i sitt nostalgiske patos og alle er ikke like effektive som Cola-reklamene fra 90-tallet eller Nidars julemarsipan.

Girl Power for Christmas

Som kjent har jeg det ikke så altfor bra for tiden. Som råd får jeg beskjed om å gjøre det jeg liker aller best for å få slappe av litt. Og er det noe jeg liker så er det jula! Dermed har jeg tyvstartet julestemningen rekordtidlig i år.

Jeg broderer julemotiv hele året, sånn sett får jeg litt julestemning året rundt. Men siden jeg fikk beskjed om å gjøre noe jeg liker har jeg bestemt meg for å omringe meg med det beste jeg vet. Det vil si julemusikk, julefilmer, brodering av julemotiver og julereklamer.

Jeg vet at det er å banne i kirken, starte julen så tidlig. Men psyken min trenger den gode, lykkelige assosiasjonen nå. Likevel har jeg ikke helt hjerte til å se på de beste julefilmene. Jeg har derimot sett på én spesiell film hele uka, i tillegg til den ene juleepisoden i "Murder, She Wrote". Dermed kan de som kjenner meg godt anta at det er snakk om Angela Lansbury. Jeg har sett TV-filmen "Mrs. Santa Claus" (Terry Hughes, 1996) og begynner å kunne sangene utenat snart. Hvis dette hadde vært en filmanmeldelse hadde jeg kanskje ikke vært like begeistret, men man må akseptere 90-tallets familievennlige TV-filmkonsept uten kritisk kynisme for å ha glede av den. Heldigvis for meg trumfer min fangirl hengivenhet for godeste Lansbury over den svake dramaturgien. Om man har sett alle sesongene av "Murder, She Wrote" får man etterhvert en anelse om at Lansbury (i det minste karakteren Jessica Fletcher) er en feminist. Dette kommer frem i et par diskusjoner hun har med den gretne og selverklærte sjåvinisten, Dr. Seth Hazlitt (William Windom).

"Vote for Women"

Over til filmen "Mrs. Santa Claus": Vi skal til året 1910 hvor Julenissen og hans kone får erfare at jordens befolkning øker drastisk, og Julenissen er limt fast til skrivebordet sitt for å fordele alle brevene i kurvene "Naughty" og "Nice". Han enser ikke innspillene fra sin flittige og hjelpsomme kone, som har sørget for at juleverkstedet har produsert nok av leketøy rekordtidlig dette året i tillegg til at hun har planlagt en ny reiserute for levering av alle gavene. Hun er lei av å stadig vekk føle seg overflødig og usynlig, og tar like greit reinsdyrsleden på en reise rundt jorden (en uke før julaften). En storm fører til at hun må nødlande i New York og reinsdyret Cupid skader det ene beinet sitt.

Hun er dermed strandet i en av verdens største byer, men finner seg overraskende fort nye venner. Sangen "Avenue A" illustrerer et sukkerspinn-søtt bilde av kontrastene som befinner seg i denne byen, hvor alle forskjellige grupper kan leve side om side. Utenom kvinner da, hvor en ensom suffragette sliter med å samle tilhengere i kampen om stemmerett for kvinner.  
På under en uke klarer Mrs. North (som hun kaller seg her) å oppfordre alle barnearbeiderne til streik og hjelper suffragetten til å samle sammen gatens kvinner i et demonstrasjonstog for deres stemmerett.

Bare nesten en Nora Helmer

Man kan nesten skimte en Nora Helmer in the making her, men jeg har inntrykk av at Lansbury er ganske konservativ i sine feministiske budskap. "Sterke kvinner, men sterkest i godt partnerskap." Mitt inntrykk av episoder som belyser dette er at hun er fascinert og entusiastisk over den moderne kvinnen, men når det kommer til stykket er hun urokkelig i sin holdning til det gode, trygge ekteskapet. (En morsom episode av "Murder, She Wrote" om forsørgende kvinner og ekteskap er S05E10: "Weave a Tangled Web".) På selveste julekvelden står hun på en balkong og ser opp til den stjerneklare himmelen og synger: "[...]If he needs me I'll go, 'cause I need him much more." Hun tar altså ingen Nora Helmer fra Henrik Ibsens "Et dukkehjem", men returnerer til ektemannen sin, noe som er helt riktig i en familievennlig julefilm.

Lyset versus mørket

Hvis jeg skal sette fingeren på hvorfor jeg ser til Angela Lansbury (og julen) når jeg har det som verst må det hele komme ned til at jeg velger "lyset". I dag florerer vi i mørke, dystre historier og hovedkarakterer: "House of Cards", "Game of Thrones", "Preacher", "Hannibal", "Sherlock", etc. Denne listen er uendelig! Jeg kan nyte det dystre og grusomme alle andre dager i uka, men jeg trenger noe lett og koselig når hjernen brenner som verst og innsiden min er forvrengt og dyster. Juletiden er en tid for lys og Jessica Fletcher (A. Lansbury) er mitt store idol når det gjelder å overkomme hindringer i livet. Det merkelige er at jeg skjønner at seriens fremstilling er urealistisk, men for meg er det avslappende og beroligende å se noen gå gjennom traumatiserende situasjoner på en avslappet og tilbakelent måte. På yogatimene jeg går på hver uke nå snakkes det stadig om å velge lyset. For min del velger jeg lyset ved å se på filmer som "Mrs. Santa Claus". Hvis jeg vil se på noe tungt og intellektuelt kan jeg heller gjøre det på friske dager.

Som avslutning vil jeg bare legge til at jeg nettopp så filmen "Rise of the Guardians" (Peter Ramsey, 2012), en av de bedre Dreamworks animasjonsfilmer. Hvis jeg hadde et senter, slik som at "wonder" er Julenissens kjerne og "lek" er Jack Frosts kjerne, så er julen min kjerne. Antageligvis en misteltein.  

Min flukt i stormfulle tider: Jessica Fletcher (Del 1)

Denne bloggen handler opprinnelig om virkelighetsflukt, og dette er innlegg er ganske det mest direkte på denne bloggen om å flykte fra virkeligheten.

Når jeg har det vanskelig og humøret er på bånn så er det én serie som kan balsamere mine vonde sår. Alle har nok sine favoritter og særheter når det kommer til trøst, men for min del er det Murder She Wrote, eller som serien heter i Norge: Jessica Fletcher.

Det var under studietiden jeg virkelig forelsket meg i denne søte krimserien. Til tross for at serien handler om menneskets mørke sider, sånn som sjalusi, utroskap, maktmisbruk, syndig begjær, overgrep og drap, er tonen lettbent, munter og trivelig. Og det er noe med dette som gjør at serien har blitt en trygghet for meg. Min fornuft forteller meg at man ikke er så avslappet i slike ekstreme situasjoner, men for en med høysensitivitet oppleves dette som betryggende. Til tross for at det stormer rundt dem tar de det hele med overraskende ro.

Det å nyte livet og ikke slave som en trell

Min favorittepisode er dobbeltepisoden "Mirror Mirror on the Wall" (S05E21 og S05E22) og det skyldes nok at den er litt annerledes, mye på grunn av at det er en dobbeltepisode og vennskapet mellom Jessica og bestevennen hennes, Dr. Seth Hazlitt. De pleier vanligvis å knete og diskutere uten at dette går inn på dem, men denne episoden åpner med at Seth kritiserer Jessicas livsstil. Senere når de blir venner igjen blir Seth forgiftet, noe som avslutter den første delen av dobbeltepisoden.

Disse episodene har jeg hatt i bakgrunn under siste innspurt med mastergraden min og nå senest
denne uken under avslutningen av et prosjekt jeg har hatt på jobb. Av en eller annen grunn har denne blitt en støtte og trøst under vanskelige tider. Hvorfor jeg blir trøstet av spesielt disse episodene er at Seth i starten av episoden minner henne om å leve livet og ikke være en slave til skrivemaskinen sin. Det var noe jeg kjente igjen som en stresset student. Seth og Jessica krangler om hennes livsstil, hvor han påpeker at hun aldri hadde slitt seg ut for et forlag hvis mannen hennes fortsatt hadde levd.

Så starter mysteriet: En krimforfatterinne kommer på besøk, doper ned Jessica og stjeler manuskriptet hun har jobbet så hardt med. En detektiv blir funnet død i bunnen av en klippe i Cabot Cove. Den utro ektemannen til forfatterinnen dukker opp i småbyen med sin bortskjemte og spillavhengige sønn og forfatterinnens manager. Seth spiser en av eplene forfatterinnen har gitt Jessica og faller om forgiftet av eplet. Episoden handler om morderisk sjalusi med klare tegn til eventyret Snøhvit. For det første heter episodene "Mirror Mirror on the Wall", som er det den onde dronningen sier til det magiske speilet i eventyret. For det andre gir den onde forfatterinnen Jessica store, røde epler som er forgiftet, som også er det den onde dronningen forgifter Snøhvit med. Og til sist synes jeg det er veldig festlig at forfatterinnen forteller Jessica at hun opplever det som å ha falt inn i en Walt Disney-film når hun ankommer Cabot Cove.

Lang historie kort: Seth overlever og Jessica løser mordmysteriet, og når alt roer seg inviterer Seth henne med ut på fisketur. Hun sier at han burde hvile da han nylig ble skrevet ut av sykehuset, mens han forteller at han nesten døde og vil nyte det morgendagen har å by på. Jessica avslår invitasjonen da hun må jobbe med sin nye bok. Neste morgen ser vi henne taste på skrivemaskinen sin, misfornøyd med materialet sitt, før hun løper ut døren og sykler ned til kaia der Seth venter på henne.

 

For en som jobber under press og stress er disse to episodene en god trøst som forteller meg at det er greit å tillate seg en pause fra maset innimellom. At man må unngå å ende opp som en slave for arbeidet da ingen takker deg for å slite deg ihjel. Dette sammen med den rørende fortellingen om vennskapet mellom enken Jessica og enkemannen Seth og sommerferie-følelsen spesielt avslutningen vekker hos meg gjør disse episodene oppløftende og oppmuntrende. Episodene gir meg trøst og håp om at morgendagen vil være en bedre dag og derfor er denne dobbeltepisoden min favorittepisode.

Kjempeape, minitre, levende døde og søte forelskelser

En 1. kvartals oppsummering av filmåret 2017 om du vil.

Jeg har vært flink til å komme meg til kinosalen så langt i år og forsøker å holde meg oppdatert på de årets beste originale soundtrack. Det er vanskelig å lande på en bestemt tematikk rundt en spesiell film så jeg tar heller et lite sammendrag av filmene jeg har sett på så langt.

A Cure for Wellness (Gore Verbinski, 2016)

Den første filmen jeg så på kino dette året var A Cure for Wellness. Det var en film som vekket interessen mye takket være Dane DeHaan og mørket som ser ut til å omringe han (den eneste som muligens overgår han er Evan Peters). Filmen var ikke så verst. Den hadde noen utrolig fine bilder, hvor trivielle scener sånn som en togreise ble fascinerende vakkert - og det er ikke så rart når det er Gore Verbinski som har regissert filmen. Selve historien er en av de bedre psykiske thrillerne fra de siste årene, hvor man stadig spør seg selv om hva som er fantasi og virkelighet. Alternativ behandling har aldri vært mer forstyrrende og skremmende.

Det beste av filmens original score: "Volmer Institut"

The Autopsy of Jane Doe (André Øvredal, 2016)

Jeg elsker skrekk og en minimalistisk Hollywoodfilm regissert av en nordmann er en selvfølge å gå på kino for. Dette var en fascinerende og spennende skrekkfilm som aldri ble kjedelig eller spesielt forutsigbar. Den kan beskrives som et mordmysterium og en gåte, hvor stadig snubler over nye merkverdige umuligheter og antagelsene blir mørkere og mørkere. Det var ikke et tidspunkt hvor jeg kjedet meg og jaggu knakk jeg ikke sammen i gråt over skjebnen til et aldri så lite kjæledyr (jeg tåler ikke å se dyr på film, la oss ikke snakke om I Am Legend). Jeg elsker god skrekk og siden det er sjeldent man finner noe av verdi er dette et friskt pust i en sjanger som til tider er altfor fattig på ideer og skremmende ryggløse. Så jeg anbefaler at skrekkelskere gir denne en sjanse.

La La Land (Damien Chazelle, 2016) 

Etter å ha vært i mørket en god stund var det tid for en aldri så liten jentetur på kino for å se den store snakkisen fra i fjor. Dette var en nydelig og sjarmerende film om en skuffende karriere i Los Angeles. Det er mye filmnostalgi her, med sjarmerende sanger og dansenumre. Det er to scener jeg husker aller best er den på planetariumet og den alternative slutten, men favorittscenen er nok den på planetariumet. Jeg har nok aldri følt meg mer pudderrosa og ultrafeminin der jeg satt i Gimles kinosal med finstasen på og et glass med rødvin i hånden, dåne over det forelskede paret som danser blant stjernene. Den kinoopplevelsen der kommer til å bli stående på topp tre når dette året er slutt.

Det beste av filmens original score: "Planetarium"

Kong: Skull Island (Jordan Vogt-Roberts, 2017)

Fra det sukkersøte dog bittersøte sjarmtrollet til nok en nyinnspilling av kjempeapen og man tenker "Hva er vitsen? Den kan da umulig bli bra den?". Men takket være en meget god trailer ble jeg interessert, så jeg og kjæresten dro i vei til kinosalen. Og der fikk vi mye deilig 70-tallsmusikk. Filmen i seg selv var helt grei, for min del slår den ikke moroa med Jurassic World, men den var helt ok. For å være ærlig vinner den masse på 70-tallet, for jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig spesifikt fra filmen. Det jeg husker best er scenen hvor Huey-helikoptrene møter på Kong for første gang.

Det beste av filmens original score: "The Beach"

Beauty and the Beast (Bill Condon, 2017)

Da var det over til nok en jentetur med skamløs romantikk og musikalske dansenumre. Denne filmen har jeg ventet på med store blandede følelser. Jeg elsker Disneys animasjonsfilm fra 1991 og fryktet at fallhøyden skulle være altfor høy. Filmen var riktig nok ikke perfekt. Det var altfor mye autotuning her og jeg mener det hadde vært mye bedre om noen profesjonelle sangere overtok for Emma Watson og Dan Stevens. Jeg savnet også mitt store forbilde og idol, nemlig Angela Lansbury, når den ikoniske tittelsangen synges mens det forelskede paret har sin første dans sammen. Men jeg elsket forandringene de hadde gjort med historien! Jeg synger med på den nye sangen "Evermore" for full hals som om jeg skulle stå på toppen av et tårn i det forheksede slottet selv. Filmen er en berg og dalbane, men til syvende og sist er jeg strålende fornøyd med skildringen av romansen mellom skjønnheten og udyret.

Det beste av filmens original score: "Transformations"

Guardians of the Galaxy Vol.2 (James Gunn, 2017)

Her har jeg skjønt at det er stor splittelse blant kritikerne. Noen mener at James Gunn har mistet grepet på den dysfunksjonelle gjengen fra Marvels galakse, mens andre hevder at denne filmen er minst like bra som den forrige. Jeg er blant de sistnevnte. Den berømte miksteipen er riktig nok noe svakere enn den forrige (som var proppfull av fantastisk musikk i et veldig godt samspill med bildene den ble presentert med). Det er mindre effektivt denne gangen til tross for sterk åpning, mye takket være baby-Groot. Men den er like fandenivoldsk som den forrige, med god humor og bra manus som gjør denne gjengen ganske dynamisk. Man skal være takknemlig for dette! Hvis du vil se et eksempel hvor dette faller flatt er nyinnspillingen av The Magnificent Seven et godt alternativ. Dette er et mellomkapittel, noe mange Marvel-oppfølgere bærer preg av, men denne er ikke blant de dårligste.

Det beste av filmens original score: "Dad"

King Arthur: Legend of the Sword (Guy Ritchie, 2017)

Denne filmen har jeg ventet på latterlig lenge. Jeg har gledet meg noe helt vilt siden 2015. Denne filmen har også fått noe splittende kritikk av våre filmanmeldere, men jeg mener at hvis du mener dette er en terningkast 2 så liker du oppriktig talt verken Guy Ritchie eller fantasysjangeren. Allerede i åpningsscenen måpte jeg av de enorme, onde elefantene som du ikke har sett maken til siden oliphants i Lord of the Rings. Filmen har også årets sterkeste filmmusikk så langt i år, hvor man får assosiasjoner til keltisk, Game of Thrones, Witcher-spillene og Wardruna, i tillegg til tydelige spor fra Ritchies tidligere filmer, sånn som Sherlock Holmes. Hvis jeg skal trekke filmen for noe så er det mangel på blod. I denne filmen hadde et realt blodbad vært velkomment, men de valgte dessverre å gå den feige veien med å senke volden til det passet innenfor en lavere aldersgrense. Skuffende og svakt.

Det beste av filmens original score: "The Born King" og "Revelation"

Dette var alt for denne gang. Kjenner jeg meg og kjæresten min rett skal vi ganske snart på kino igjen da vi har et par filmer på ønskelisten. For eksempel Pirates of the Caribbean: Salazar's Revenge og Alien: Covenant, i tillegg til at vi ønsker å gi The Mummy en sjanse.

Oppsummering av året 2016

Da er det tid for å oppsummere året som var. 2016 var et tungt og overraskende år, og jeg må si at det ikke var det beste filmåret heller. Men det var et stort år for TV-serier!

Filmåret 2016

Det var mange "storfilmer" som preget filmåret 2016, men jeg må si at jeg begynner å bli lei av å bare se superheltfilmer året rundt. Jeg må kanskje se flere dramafilmer, men det er ikke alltid filmprosjekt appellerer for meg. Heldigvis var det noen overraskelser på kino i fjor.

"Arrival" var desidert den beste filmen jeg så i fjor. Dette er en uvanlig invasion film som har et helt fantastisk soundtrack av Jóhann Jóhannsson som setter en skremmende og hypnotiserende stemning. "The Conjuring 2: The Enfield Poltergeist" var også en av de beste filmene jeg så. Den har jeg storrost allerede og mine lovord kan du lese her. Oscar-filmen "Spotlight" fra 2015 er på min tredje plass og er etter min mening en velfortjent Oscar-vinner. Den var uhyre spennende om etterforskende journalistikk. På fjerde plass har jeg "Fantastic Beasts and Where to Find Them". Det var godt å se noe fra J.K. Rowlings magiske univers på det store lerretet igjen og denne fungerer veldig bra. Jeg kan gjerne se flere av disse eventyrene, men det er ingen lengre fortelling her så jeg tviler på om det blir så mye mer nå. En av årets største filmatiske overraskelser var uten tvil "Deadpool", med sin fandenivoldske humor og sin nådeløse fremstilling av vold. Den er alt den skuffende"Suicide Squad" ønsket å være, men var for feig til å satse fullt på. Og fra en superheltfilm til en annen. "Doctor Strange" var uvanlig og ny film i Marvels superhelt-univers og den var forfriskende, noe som er viktig siden jeg begynner å bli litt lei superhelter...

Det er mange oppfølgere, spin-off og superhelter som preger listene mine, og jeg begynner å bli litt lei av det. Når jeg ser på listene mine begynner jeg å bli bekymret for om jeg går glipp av de virkelige gode dramafilmene. Men resten av filmene jeg har sett, men som ikke strakte opp til min toppliste er: "Hail, Caesar", "The Nice Guys", "Swiss Army Man", "X-Men: Apocalypse", "Star Trek Beyond", "Rogue One: A Star Wars Story", "The Hateful Eight", "Lights Out", "Birkebeinerne", "Passengers", "Zootopia", "Captain America: Civil War", "Independence Day: Resurgence", "Inferno", "The Boy", "The Huntsman: Winter’s War" og "Suicide Squad".

Dette ble et svakt filmår, men nå kan jeg ikke skryte på meg å ha sett så mange dramafilmer som ikke har noe med superhelter å gjøre, ikke er oppfølgere eller nyinnspillinger av noe fra tidligere år. Antageligvis er det mest alternative jeg har sett i år "Swiss Army Man", "Lights Out" og "The Boy". Jeg har også gjort bommerten med å ikke se "Kongens nei" (hvordan kan jeg kalle meg selv en nordmann!), men jeg vet at jeg kommer til å se den så snart den kommer på leie eller streamingtjenester. Filmåret er preget av skuffelser, men det kan kanskje hele 2016 huskes som. "2016, året for skuffelser!" En rekke filmer skuffet og her er listen: "Star Trek Beyond", "X-Men: Apocalypse", "Suicide Squad" og "Rogue One: A Star Wars Story".

Serieåret 2016

Filmåret var riktignok ikke det sterkeste, men serieåret var helt utrolig! Det var vanskelig å rangere disse for flere er utrolig spennende og interessante. Jeg gleder meg vilt til deres fortsettelser.

"The Crown" var en gave å få av Netflix! Jeg er så ufattelig fascinert av de europeiske kongehusene og den britiske er det mest interessante. Serien er helt nydelig, fra skuespill (spesielt godt av John Lithgow), rom, kostymer og dramaturgi. Jeg gråt og hadde gåsehud flere ganger under disse ti episodene. Og det er det som sørger for at den slår fenomenet "Stranger Things", men det er også hårfint. "Stranger Things" er den mest fascinerende serien som kom i fjor med fantastisk 80-talls nostalgi og med et hypnotiserende soundtrack, En annen serie som var en stor overraskelse var "Westworld". Den er et helt utrolig spennende konsept med interessante tidsrammer. Gode skuespill, spesielt av Thandie Newton og godt soundtrack av Ramin Djawadi. Han hadde et veldig godt år, for plutselig snakket alle om musikken i "Game of Thrones" også. Jeg har vært lei av denne serien, men sesong fem var virkelig en god sesong hvor de siste to episodene var noe av det mest spennende jeg har sett i en TV-serie noensinne. En annen spennende serie fra i fjor var "Preacher". Denne var surrealistisk, absurd, hysterisk og spennende om en prest som får en guddommelig kraft i seg - og jeg gleder meg masse til fortsettelsen! Til slutt på min liste er miniserien "The People vs. O.J. Simpson". Det er utrolig hvor spennende denne var da jeg visste utfallet. Det var fascinerende hvordan "Real Housewives"- og "Keeping Up with the Kardashians"-kunnskapen min ble godt for noe. Alle snakker om dokuserien, men jeg foretrekker denne.

Jeg har sett flere serier dette året og noen av de som må nevnes er "Skam", "Expanse", "Nobel" og "Hannibal". "Hannibal" var riktignok ikke fra 2016, men jeg er nødt til å nevne den siden det var da jeg så serien for første gang. Jeg har også sett masse på reality-serier også og en serie som jeg syntes var utrolig spennende i fjor var sesong 11 av "Real Housewives of Orange County". Bilulykke som samlet og splittet venninnegjengen, og sladderen og anklagelsene som splittet gjengen på nytt under maxitaxituren fra helvete. Jeg vil også nevne sesong 8 av "Real Housewives of New York", hvor vi så grevinnen LuAnn forlove seg med en mann som det viste seg hadde vært sammen med to av hennes venninner. New York skal være en av verdens største byer, men det virker som om det er verdens minste sosiale miljø der.

Musikkåret 2016

Jeg hører ikke så fryktelig mye på dagens musikk, det skal sies. Jeg ser som oftest bakover og ikke fremover når det kommer til musikk og det meste jeg hører på er sesongrelatert. Jeg hører nok mer på filmmusikk når det er snakk om nyere musikk, men jeg forsøker å lage en liten liste for å beskrive året som var.

AURORA spilte på Øya-festivalen i sommer og det er min første Øya-konsert noensinne. Dermed preger hun mye av musikkåret for meg dette året også. Albumet "All My Demons Greeting Me As A Friend" sitt beste spor: "Running with the Wolves". Årets andre konsert var en spesiell opplevelse. Lido var på et sjeldent besøk fra USA og spilte hele albumet "Everything". Jeg gikk dit uten særlig forventninger og dro derfra med følelse av å ha vært gjennom en historie. Albumets beste spor: "Citi Bike". Nestemann på listen min er Kanye West. Jeg er blant de som fortsatt digger det han gjør. Albumet "The Life of Pablo" sitt beste spor: "Famous". Nestemann på lista er David Bowie. Året 2016 var et brutalt år da vi mistet mange av våre helter og legender - og Bowie tok farvel med albumet sitt "Blackstar". Albumets beste spor: "Blackstar" og "Lazarus". På nest siste plass er soundtracket fra filmen "Suicide Squad", noe som er det eneste gode med filmen. Albumets beste spor: "Heathens". På siste plass er soundtracket til "Stranger Things" og den er med på grunn av at kjenningsmelodien vil definere året 2016 for mange mennesker på samme måte som "Twin Peaks" på mange måter definerer 1990. Albumets beste spor: "Stranger Things".

Når det gjelder beste soundtrack fra 2016 så kan rangere de beste sporene fortløpende nå. For meg er musikken i "Arrival" så hypnotiserende og interessant at jeg er nødt til å plassere den på førsteplass med sporet "First Encounter" av Jóhann Jóhannsson. På andre plass har jeg faktisk den norske filmen "Birkebeinerne" med sporet "Bifröst", en nydelig sang som er basert på melodien fra sporet "Byrjanligr" av Gaute Storaas. På tredje plass har jeg "Westworld" med sporet "Paint It Black" av Ramin Djawadi, melodien etter Rolling Stones sangen med samme navn. På fjerde plass har jeg "Game of Thrones" med sporet "Light of the Seven" av Ramin Djawadi, den store snakkisen fra årets sesong. På femte og nest siste plass har jeg skrekkfilmen "The Conjuring 2" med sporet "As Close to Hell" av Joseph Bishara. På sjette og siste plass har jeg "Stranger Things" med sporet "Stranger Things" av Kyle Dixon.

Og det var det jeg hadde av lister og rangeringer av året 2016. Det var som sagt ikke det beste filmåret, men det er mulig de har spart det beste til vinteren 2017, som for eksempel "La La Land". Og nå er det bare å vente på nye serieprosjekt, blant annet "Twin Peaks", og fortsettelse på alt det gode vi fikk, som "The Crown" og "Stranger Things". Forhåpentligvis vil 2017 bli et bedre år enn hva 2016 var.

Oppsummering av filmårene 2013-2015

Endelig er det tid for årskavalkader og jeg varmer opp med en oppsummering av årene 2013-2015.

Jeg har egentlig ikke blogget siden 2013, men det betyr ikke at jeg ikke har ført lister over favoritter hvert år. Jeg elsker jo lister, rangeringer og quiz, så jeg lager lister og quiz mer eller mindre hele året for å repetere og holde meg oppdatert på det som skjer. Noe jeg vet jeg har et problem med er å forholde meg kortfattet, men nå forsøker jeg meg. Her kommer en forkortet versjon av listene over favorittfilmene fra årene 2013-2015.

"Rush" er en spennende film om formel 1-førerne på 70-tallet - og fin filmmusikk av Hans Zimmer! Denne ble en stor favoritt dette året, jeg var helt forelsket i filmen. "You're Next" var en stor overraskelse å se. Jeg så den på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i Oppdal dette året og skrev filmanmeldelsen for filmsnakk.no. Liker du skrekk er denne filmen et must. "The Conjuring" er, som dere kanskje allerede vet, en av mine favorittfilmer. Herlig skrekk, godt skuespill og interessant filmmusikk. "Gravity" var den store snakkisen dette året. Klaustrofobisk, uhyre spennende og visuelt overveldende. "Frances Ha" er en film jeg skrev filmanmeldelse av dette året. Den traff meg rett i hjertet og kjente meg igjen i Frances-karakteren. Anbefaler denne filmen! Sist, men ikke minst har jeg "The Hobbit: The Desolation of Smaug" på listen. Grunnen til at filmen ikke er høyere plassert er at jeg til tross for det nydelige lydsporet "Feast of Starlight" og Kiliel-action ikke likte denne like godt som "The Hobbit: An Unexpected Journey". Usikker på hva som er årsaken, mulig jeg mislikte hvordan Legolas var i denne filmen.

Filmtitting har ikke vært høyt prioritert de siste årene nå og jeg så kun et par storfilmer på kino. Filmelskere og akademikere vil nok sukke dypt over manglende bredde på listen min. Vårt farvel med Middel Earth var en stor opplevelse for meg dette året. "The Hobbit: The Battle of the Five Armies" var så hjerteskjærende for meg at jeg måtte søke til fanfiction for å trøste meg selv. (Trolig kommer jeg mer inn på dette en annen gang.) "X-Men: Days of Future Past" sørget for at mutantene hos 20th Century Fox gikk forbi gjengen til Marvel Studios. Med denne filmen ble superheltene virkelig supre! Men Marvel Studios har likevel de kuleste heltene. Dette året kom misfits-gjengen fra "Guardians of the Galaxy" på kino og det var litt av en kinoopplevelse. Bare soundtracket alene ble et fenomen i seg selv og det fulgte meg ut hele året. Ordet "opplevelse" går igjen her ser jeg og det er i aller høyeste grad relevant når man skal snakke om "Interstellar". Jeg oppfatter filmen litt som Christopher Nolans versjon av "2001: A Space Odessey". Noen klager over at filmen utgir seg for å vektlegge seg på realistisk vitenskap før den avslører seg som fantasifull filosofering. Dette er ikke noe jeg ville klaget over. Og filmen har helt fantastisk filmmusikk av Hans Zimmer! Underholdende musikk er det også i filmen "The Grand Budapest Hotel". Absurd konsept, overdrevent manus, søt filmmusikk og en hysterisk Ralph Fiennes gjør at dette er en film man enten elsker eller hater. Men "Gone Girl" er en film jeg regner med at de fleste har sett. Det var en stor snakkis og det med god grunn! Talentet til regissøren David Fincher vil jo ingen ende ta.

Det er vel ingen overraskelse at "Mad Max: Fury Road" troner på første plass dette året. Det var en fantastisk kinoopplevelse og mer om denne filmen kan du lese her. Den danket ut "Star Wars: The Force Awakens"og grunnen til dette er nok at jeg syntes at "Fury Road" var mer original og forfriskende enn denne. Begge er oppfølgere etter legender fra 80-tallet, men "Fury Road" var så annerledes, mens "The Force Awakens" til tider ble melodramatisk såpeopera. Jeg tror jeg likte filmen på grunn av lettelse av at filmen ikke er en katastrofe. På tredjeplass har vi "The Martian", nok en stor dramafilm fra verdensrommet, men denne er ganske humoristisk og underholdende med Matt Damons vlogging om vitenskaplige problemstillinger, diet og diskomusikk. "Straight Outta Compton" var en film jeg så på grunn av oppstyret rundt den mangelfulle markedsføringen - og den ble en av årets største overraskelser på kino. Årets beste musikkfilm. "Jurassic World" deler lettelsen jeg hadde med "The Force Awakens". Jeg elsker "Jurassic Park" og syntes dette var en god homage til klassikeren til tross for at jeg kan forstå kritikken den fikk. "Crimson Peak" var en interessant og fascinerende opplevelse på grunn av forventningsbrudd. Man forventer en skrekkfilm, men man får et melodrama á la Brontë-søstrene - noe som ikke er feil i min bok.

Og dette oppsummerer favorittfilmene mine de siste tre årene. Snart kommer en oppsummering fra året 2016 også, men først er det nyttårsaften-feiring her! God nytt år alle sammen! Snakkes i 2017!

"Mad Max: Fury Road" og rasende menn

Jeg så selvfølgelig "Mad Max: Fury Road" på kino i fjor. Jeg startet på et blogginnlegg rett etter, men den berømte skrivesperren slo til for fullt igjen og den har ligget i arkivet og samlet støv i litt over et år nå(!). Endelig har jeg fått ånden over meg igjen og håper jeg kan skrive litt mer regelmessig fremover nå enn jeg har gjort tidligere. Og for å være helt ærlig, denne filmen er altfor kul til å ikke gi den en liten tekst.

Kreativitet på ecstasy

I en tid hvor actionsjangeren har stabilisert seg med en bestemt form og uttrykk var det så forfriskende og euforisk å kunne beundre dette mesterverket på kino. Kultserien fra 80-tallet med Mel Gibson i tittelrollen har blitt en gigantisk blockbuster, hvor regissøren fra originalen, George Miller, stod fast ved sin visjon og satte sitt eget unike preg på galskapen. Jeg kan antageligvis ikke slutte med lovprisningen av denne filmen, for i mine øyne er denne helt perfekt. Musikken, kinematografien, karakterene, fargebruken og designet i tillegg til brudd på forventninger skapte noe helt spesielt og det er ikke overraskende for meg at filmen gikk ut som den mest prisbelønnede filmen fra i fjor (20 av 33 mulige priser, hvor 6 av disse er Oscar-statuetter). Om filmen er nyskapende er jeg noe usikker på, men når en annerledes film blir så populær og anerkjent bryter den opp det stereotypiske og fastlåste forestillingen om hva en actionfilm burde være.

Skuespillerne som har blitt valgt hadde også fantastiske stemmer. Det er sjeldent jeg legger meg opp i stemmebruken til skuespillere, men i denne er det så kraftig og effektivt at jeg kan ikke la være å nevne det. "It is by my hand you will rise from the ashes of this world." "My name is Max. My world is fire. And blood." Jeg får helt gåsehud!

Junkies lydspor

Filmmusikk er soundtracket for mitt liv, som en dirigent uttrykte det så fint. Han snakket riktignok om John Williams spesifikt, men la nå gå. Det intense lydsporet til "Fury Road" fulgte meg iallfall så å si ut hele fjoråret. "Bråkete" sier kanskje du, moren min har iallfall forsøkt å bortforklare migrene mine med den altfor harde musikken jeg hører på. Men dette er dramatisk, mørk og samtidig oppløftende musikk man bare kan drømme om i tekstdrevet musikk. Noen ganger kan ikke en følelse beskrives med bare ord, noen ganger strekker de ikke til, men musikken kan formidle noe ord ikke kan. Det er noe veldig spirituelt med å ha filmmusikk med meg gjennom dagen. Det er selvfølgelig ikke hver dag jeg er i humør for den ildsprutende el-gitaren og den enorme forsterkersamlingen nå som intensiteten etter mitt første møte med filmen har avtatt, men det er ganske så befriende å kunne høre på denne hvis jeg har hatt en dårlig dag eller trenger en energiboost på vei til treningsstudio.

Strykerne, stortrommene som minner om torden i det fjerne og trommene som kaller til krig gir en så kraftig atmosfære. Man kan allerede i åpningssporet "Survive" ane at det bryger til storm for Max (Tom Hardy). Favorittsporene mine er "Storm is Coming" hvor den massive biljakten går rett inn i en enorm sandstorm, og "Brothers in Arms" hvor de slåss for livet mot hæren til Immortal Joe (Hugh Keays-Byrne). Disse tonene går igjen i hele filmen og er de sporene som skiller seg mest ut for meg. Dramatiske og oppløftende. "Storm is Coming" er så tung og seig, at man føler at man sinkes i ørkensanden, inntil noen jagende toner innføres (assosiasjoner til "Jaws") og krigstrommer starter for full med support av den ildsprutende gitaristen. Furiousa (Charlize Theron) søker tilflukt i sandstormen og musikken blir noe oppløftende dog sørgelig, som noe skjebnesvangert. Det er en fantastisk oppbygning i filmens lydspor.

Furiousas hevn og forsmådde menn

Jeg kan ikke la være å snakke om "Fury Road" uten å komme innpå de håpløse mannfolka som oppfordret til boikotting av filmen. Hvem skulle tro at Furiosa skulle vekke så mye vrede i enkelte menn? (La oss humre litt over ironien der et lite øyeblikk.) Jeg har fullt forståelse for at dette gjelder et mindre antall amerikanske menn og ikke menn generelt.

Egentlig finner jeg det litt støtende at noen menn oppfordrer til boikotting når noen sterke kvinner får litt for mye plass i en actionfilm. Disse kvinnene var undertrykte kvinner som var blitt seksuelt misbrukt og mishandlet av en nådeløs diktator, hvor Furiosa ønsker å rette opp i sine feil og hjelper de undertrykte kvinnene i å rømme. Det er nok ikke akkurat dette de protesterer på, men det er fortsatt støtende at de påstår av filmen skjuler "feministisk propaganda", hva nå enn det skulle være. At verden hadde vært bedre om de greske amasonene og de norrøne valkyriene hadde styrt den?

Nei, la oss kalle det det det virkelig er: Mindreverdighetskompleks. Disse mennene kan jo ikke føle at de strekker til i dagens samfunn når de føler at actionhelten mister sitt styrende og kontrollerende overtak på handlingen. Ønsker de derfor å flykte til en verden hvor kvinner er underdanige, svake ofre som må reddes av den mannlige helten? Er det ikke bedre med sterke karakterer uansett kjønn i en actionfilm? Er det ikke mer realistisk at de sterkeste overlever i en dystopisk verden, samme hvilket kjønn?

Det at de mener at kvinnene frarøver Max sin maskulinitet, spesielt Furiosa som de påstår kommanderer Max rundt, er noe overraskende for meg. Dette er individer som kjemper en kamp for å overleve i en fiendtlig verden. Dessuten er det tross alt hennes truck, hennes oppdrag og ansvar at kvinnene kommer seg til et trygt sted. Vær så snill. Disse mannfolkene burde opprette seg et medlemskap på nærmeste treningsstudio og pumpe noen jern så de kan føle seg mer maskuline der, for de fremstår som forsmådde menn når de klager over dette.

Om det bare hadde vært stappfullt av mannehat i filmen hadde jeg kanskje forstått protesteringen, men nå er det jo sånn at de mannlige filmsjangerne har hatt sterke kvinner siden 70-tallet. Pam Grier i "Foxy Brown" (1974), Sigourney Weaver i "Alien" (1979), Anne Parillaud i "Nikita" (1990) og Linda Hamilton i "Terminator 2: Judgment Day" (1991) er gode, klassiske eksempler på sterke og handlekraftige kvinner som har dukket opp i en maskulin filmsjanger. Milla Jovovich i "The Fifth Element" (1997), "The Messenger: The Story of Joan of Arc" (1999) og "Resident Evil" (2002), Noomi Rapace i "Menn som hater kvinner" (2009), Chloë Grace Moretz i "Kick-Ass" (2010) og Jennifer Lawrence i "The Hunger Games" (2012) er noen eksempler fra nyere tid. Sånn sett er jo Furiosa på ingen måte noen nyhet. De er i så fall elendige på å gjøre leksene sine. Det er ikke rettferdig eller troverdig at en mann alene skal kunne bære en hel sjanger. Det er eiesykt og diskriminerende.

Brudd på forventninger

Man forventer at Max skal være som den stereotypiske helten, redde dagen og få den peneste dama til slutt. Levere noen sjåvinistiske replikker til alles underholdning. Se han drepe flest fiender og sprenge de største maskinene. Det får vi da altså ikke. Et av de tydeligste bruddene på sjangerforventningene var da Max gikk ut i nattemørket for å ta seg av en gal leder fra en rivalerende klan for Immortal Joe som skjøt blindt fra tanksen som nærmet seg trucken som satt fast i sølen. I en hvilken som helst annen actionfilm hadde vi blitt med Max og sett hva hadde planlagt for den blinde galningen. Men her forblir vi hos Furiosa og kvinnene som ser en tåkete eksplosjon i det fjerne før en blodig Max kommer tilbake med mer ammunisjon og skytevåpen enn de hadde i utgangspunktet. Jeg synes dette er en forfriskende vri på fortellerform, men det er nok ikke alle som liker at en sjanger ikke er som den skal.

Jeg velger å tro at det er dette som er årsaken til at de mannlige aktivistene i USA valgte å oppfordre til boikott, for jeg kan ikke godta at noen er så dumme at de frykter amasoner den dag i dag.

"The Conjuring 2": Elegant og sofistikert skrekk

James Wan er tilbake i regissørstolen og det er skremmende bra.

Det skal sies at "The Conjuring" er en av mine favorittfilmer! Jeg skrev filmanmeldelse for filmsnakk.no i 2013 og jeg forelsket meg i den. Filmanmeldelsen kan du lese her. Og hvis du gleder deg skikkelig eller bare ikke har sett oppfølgeren enda, burde du kanskje slutte å lese denne teksten når du kommer til delen "Poltergeist i Enfield", siden det kan komme spoilere eller detaljer som kan avsløre noen av de mest effektive og minneverdige scenene.

"De nye klassikerne"

James Wan er etter min mening være den beste regissøren innenfor skrekksjangeren i vår tid. Om jeg skulle beskrive min oppfattelse av hans verk ville jeg si at han lager de "nye klassikerne". Det er en eleganse i hans regi når det kommer til flyt, oppbygging og grøss. Hans sans for bilde, ramme og skygger skaper en helt egen stemning og atmosfære. Jeg ville nesten kalle de seneste filmene hans for "sofistikert skrekk"; de oppleves nemlig som i en klasse for seg selv. Skrekkfilmer flest består av enkel grøss og overdrevne grusomheter uten å egentlig konsentrere seg om selve uttrykket, det blir nærmest som om de andre leker skrekkfilm, mens Wan konkurrerer mot selveste Stanley Kubrick sitt mesterverk "The Shining".

Det kommer selvfølgelig an på hva slags skrekkfilmer man foretrekker, det være mockumentary skrekk, japansk skrekk eller slasher filmer. Men jeg elsker en klassisk og kontrollert skrekkfilm. De beste er de som har stålkontroll på historien og effektene bildene og musikken har på publikum. De vet hvordan de skal bygge opp en uhyggelig stemning uten å vektlegge seg på de "billige skremmesekvensene". Det er sjeldent man finner noen av disse i hans filmer, de skremmende scenene her oppleves som verken irriterende eller overfladiske. De virker nesten som nødvendige elementer.

Etter filmene i 2013 annonserte Wan at han var ferdig med skrekksjangeren og gikk til filmserien "Fast and the Furious" fremfor spinoffen "Annabelle" og oppfølgerne til "Insidious: Chapter 2" og "The Conjuring". Denne nyheten var noe jeg tok svært tungt, filmene hans er jo noen av mine favorittfilmer. Man merker hans fravær umiddelbart! Se for eksempel på hvor mye det straffer seg at han ikke sitter i regissørstolen, noe som var tilfellet med spinoffen "Annabelle" og oppfølgeren "Insidious: Chapter 3". Filmene mistet særpreget og stemningen i hendene på andre regissører. Det er nesten som om de går i blinde gjennom manuset. Filmene var blottet for karakter og minneverdige scener. Heldigvis gjorde han et unntak og returnerte til "The Conjuring 2".

Fantastisk filmmusikk

Noe man kan stole på i Wan sine filmer er fantastisk og sær filmmusikk. Filmkomponisten Joseph Bishara er en av mine favoritter etter å ha sett "Insidious" og "The Conjuring". Det er en surrealisme; noe fjernt og ukjent i musikken og jeg mistenker at han er inspirert av filmmusikken fra "The Shining". Kanskje jeg er litt sær av meg, men jeg hører ofte på soundtrack fra skrekkfilmer, spesielt "Insidious", "The Conjuring" og "It Follows". Åpningsscenen fra "The Conjuring" var så kraftig og effektiv nettopp på grunn av soundtracket og sporet "Annabelle" er en av mine mest spilte i denne sjangeren. I tillegg til dette sporet er også "Witch Comes Through" veldig spesiell og fascinerende å høre på. De har tatt vare på den uhyggelige hekselatteren og gjort det til en del av lydsporet, noe jeg liker veldig godt.

Jeg opplever han ikke like sterk og kreativ i denne filmen. Den mektige dog korte kjenningsmelodien til "The Conjuring" har fått en annen vri i denne filmen hvor den kvinnelige "heksevokalen"har blitt byttet ut med et mannlig kor. Min oppfattelse av dette er at det skaper en større assosiasjon til katolsk eksorsisme, mens i forgjengeren var det en assosiasjon med noe okkult, fjernt og fremmed. Det mørke koret følger gjennom hele soundtracket og de beste sporene er etter min mening den dramatiske "As Close to Hell", den uhyggelige "Nun Painting" og den ulende "Old Man Bill".

Poltergeist i Enfield

Filmen er veldig mørk og det er mange skygger i hjemmet til Hogden-familien. I dette mørket skiller Janets røde nattkjole seg veldig ut. Jeg kjente til historien om poltergeisten i Enfield lenge før det ble kjent at oppfølgeren av "The Conjuring" skulle ta for seg dette og hennes nattkjole er nærmest ikonisk i denne historien. Det er bildene av Janet som hopper fra senga i nattkjolen som jeg husker aller mest. Da de viste en rekonstruksjon av dokumentaren som ble gjort rundt de mystiske hendelsene husket jeg flere av disse scenene, noe som ga en liten humoristisk pause fra den anstrengte stemningen i leiligheten.

Filmen åpner akkurat som den forrige gjorde. De fletter en annen etterforskning inn i hovedhandlingen hvor den berømte dukken Annabelle fikk åpne den første filmen, åpner selveste Amityville-huset oppfølgeren. Amityville er et av de mest berømte husene i verden og et av de mest berømte spøkelseshistoriene, og i likhet med Enfield-historien er også Amityville anklaget for å bare være bedrageri. Men det jeg liker her er at selve historien og huset har fått svært liten plass i filmen - dette er en historie det har blitt laget altfor mange filmer av og ingen av dem er spesielt verdt å se (det kommer for eksempel en neste år; "Amityville: The Awakening", en film jeg har ingen planer om å se). Men her møter vi på en demon som vil følge ekteparet Ed og Lorraine Warren fra Amityville-huset, hjem til seg selv og til Hodgen-familien i London. Scenen da Lorraine oppdager demonen i hjemmet sitt er en av de beste scenene i filmen! Her leker demonen med henne, eller rettere sagt; Wan leker med oss. Scenen utvikler seg smertelig sakte, musikken er uhyggelig og maleriene om Eds mange mareritt i rommet hjelper ikke på nervene.

En annen scene som fikk meg til å skrike i kinosalen var da Janets stammende lillebror har stått opp midt på natten for å ta seg et glass med vann. Jeg kjenner igjen frykten fra barndommen om mørke kroker, hvordan et koselig hjem ble forvandlet til noe helt fremmed om natten. Å se en liten, redd gutt i sengen mens lekebilen kom trillende inn på rommet var skremmende for meg etter at jeg så lettvint hadde satt meg inn i hans rolle i mørket. Når man sitter på sengen og er splittet mellom å ville undersøke hva som forårsaket lyden i mørket og gjemme seg under dynen.

Det er selvfølgelig noe jeg ikke likte med filmen også. The Crooked Man-scenen var ganske unødvendig, den passet ikke helt inn og gjorde scenen mer tullete enn skremmende og surrealistisk. Når de overnaturlige etterforskerne forlater Hodgen-familien blir det litt vel mye demonisk latter, svevende tull og altfor mange knuste møbler etter min smak. Og det at Ed var den eneste som kunne komme seg inn i huset da alt virkelig gikk til helvete i tillegg til lynnedslag i treet utenfor vinduet deres, da ble det litt irriterende for meg. Det skal sies at jeg heller ikke likte at vi fikk se så mye til heksa i "The Conjuring" også, det blir noe av det samme her. Det virker som om stålkontrollen til Wan glipper litt når intensiteten skal økes. Dette kan nemlig ha motsatt effekt på meg. Istedenfor å bli mer skremt og stresset, blir jeg mindre engasjert. Det blir tydelig at vi går inn i den avsluttende delen, hvor vi skal få det store klimakset som skal ryste oss langt inne i margen. Ganske ofte i eksorsisme-filmene mister jeg interessen når vievannet begynner å sprute og Bibel-versjene ropes. Jeg tror dette skyldes av at jeg aller mest foretrekker at vi får se så lite som mulig og at ondskapen forblir noe ukjent og uoppklart (som for eksempel i "Jaws" og "The Shining").

Utenom dette er oppfølgeren en fantastisk skrekkfilm og søsteren min hevdet at denne var mye bedre enn den første. Akkurat det stiller jeg meg noe uenig i, men jeg forstår hvorfor hun sier det. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sett at den var litt rotete mot slutten hadde nok jeg også påstått det samme. Den slår ikke like kraftig som den første, men intensiteten og den klaustrofobiske stemningen forholder seg omtrent den samme ut store deler av filmen. I tillegg til dette har den noen veldig gode og minneverdige scener som nevnt tidligere.

Avsluttende kan jeg jo si at jeg blir så sjarmert av Patrick Wilson og Vera Farmiga som Ed og Lorraine Warren. De to er bare utrolig skjønne og gode sammen i disse rollene. Det å se Wilson imiterer Elvis Presley og synge "Can't Help Falling in Love" for Hodgen-familien, var så sjarmerende at jeg ble litt rørt. Jeg har visst blitt en skikkelig sucker. Jeg skulle selvfølgelig elske å kunne se mer av deres etterforskning på overnaturlige fenomener, registeret og det okkulte museumet deres er jo fullt, men dette er et veldig godt sted å ta farvel med dem på. Og det håper jeg litt på. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med deres resterende etterforskninger når flere av dem er så berømte og det allerede finnes nok av filmatiseringer. Men jeg håper virkelig at Wan kommer til å lage flere skrekkfilmer, for dette var så bra! Det kan ikke være slutten på hans arbeid innen skrekk og jeg håper at han fortsetter utviklingen av sjangeren videre og skaper flere nye klassikere.

"This is my design": Det groteske i "Hannibal"

Endelig en amerikansk serie som tør å fokusere på det groteske og okkulte. "Hannibal" leker sadistisk med sinnet og appetitten.

"Hannibal" er en serie som våger å vise det sadistiske og groteske ved okkulte mordmysterier. Etter min mening er altfor mange amerikanske serier for feige til å virkelig satse på det groteske. Det er nok av krimserier som forandrer fargen på blod, forminsker mengden av blod eller unngår å vise blod i det hele tatt og nøyer seg med at karakterene får noen blåmerker istedet. Men nå har "Hannibal" en nesten glorifiserende og kunstnerisk holdning til åsteder som kan forferde de fleste. Det er nok mange som misliker serien av de samme grunnene som jeg hyller den for. Jeg synes det er forfriskende at noen faktisk går 100% inn for det brutale og ikke har overfladiske fremstillinger av etterforskning og vold. Det er godt at noen andre enn HBO tør å satse på det groteske.

Da HBO-serien "True Detectives" kom ble jeg tiltrukket av løftet om noe sadistisk. En av grunnene til at jeg likte serien var at jeg forventet at serien (eller forbrytelsene) skulle være mer satanistiske enn de ble fremstilt. Derfor ble jeg naturlig nok noe skuffet. Til å ha mulighet til å kunne vise så mye hud, pupp og sex mener jeg vi fikk se overraskende lite grotesk i serien. Serien handlet mer om forholdet mellom de to etterforskerne enn selve etterforskningen. Den hadde et fascinerende skuespill, manus og atmosfære, men for meg ble den overraskende tam.

Allerede i den første episoden av "Hannibal" merker man at man ser noe utenom det vanlige. Drapshandlingen vist baklengs; vi får se blodspruten returnere til ofrene i sakte film før hovedpersonen Will Graham (Hugh Dancy) setter seg i rollen til morderen og gjennomgår drapene. Dette er repeterende for hele sesongen hvor han avslutter gjennomgangen med å konstatere "this is my design". Ikke bare blir vi vitne til grusomhetene i detalj, men hovedpersonen vi skal sympatisere med stiller seg så naturlig inn i rollen som morderen. Dette er noe som fører til at grusomhetene oppleves som "nærmere" for meg, men også noe surrealistisk i en mentalt form.

Will sin evne til å sette seg inn i rollen til morderne i tillegg til hans vennskap med Hannibal Lector (Mads Mikkelsen) gjør serien til en forvirrende og psykisk reise for Will og seerne. Hannibal ønsker å skape et monster og en seriemorder i Will, å få en partner og følgesvenn. Selve forholdet mellom Hannibal og Will er fascinerende grusomhet i seg selv. Deres forhold består av en dualisme og en destruktiv avhengighet. Etterhvert som vi ser deres samspill og dynamikk utvikle seg gjennom sesongene kan det virke som om den ene ikke kan leve uten den andre. Samtidig prøver de å ta livet av hverandre: Hannibal vil spise Will, mens Will vil forhindre Hannibal i å drepe flere mennesker. Til tross for dette vil Hannibal være Will sin mentor og ha han som partner i sitt liv, og med Will sin evne i å leve seg inn i morderiske sinn er det en stor usikkerhet rundt hvilken side han tilhører. Hvem er det han lurer? Hannibal, politiet eller seg selv?

Jeg sammenlignet serien med "True Detectives", men jeg kan jo ta et annet eksempel. Det er riktig nok ikke "mord og mysterier-serie", men det er et godt eksempel på typisk amerikanske krim. "The Blacklist" var en krimserie som virket både lovende og spennende, med imponerende skuespillere (les: James Spader). Men etter to episoder ble det klart at dette var en krimserie i gåseøyne, men svevende konspirasjonsteorier uten realisme. Serien hadde for vane å love et dramatisk klimaks som vi alltid ble frarøvet i siste sekund i noe de trodde skulle være en sjokkerende vending. Jeg kunne forutse med skremmende nøyaktighet hvilke feige utveier de ville ta for å forlenge den "spennende" etterforskningen (et eksempel var at jeg forutså at et vitne skulle bli påkjørt før de fikk vitnet).

Altfor mange amerikanske spenningsserier gjør dette og det er verken spennende eller motiverende for en seer å oppleve en slik dramaturgi. Stadig vekk ser vi lovende seriekonsepter som blir ødelagt av produsentene ikke våger å satse på det voldelige og brutale, at de heller tar enkle snarveier for å unngå grusomheter. Et filmeksempel er "World War Z" hvor blodet var farget svart for at de skulle få en lavere aldersgrense og dermed kunne tjene mer med et bredere publikum. I våre dager har vel alle utenom noen få serier (sånn som for eksempel "Game of Thrones", "The Walking Dead", "Outlander"...) ganske milde fremstillinger av vold. Selvom det er noe størknet blod her og der er det ikke en brutalitet som stikker spesielt dypt.

Åstedene i "Hannibal" er syn som stikker veldig dypt derimot. For meg er det en fascinerende estetikk over fremstillingene av åstedene, se noen av dem under her. Jeg vil bare konkludere det hele med at det er bra at noen serier faktisk går inn i det groteske og ikke er redd for å sjokkere seerne. Min mening er at denne serien virkelig tar seerne på alvor og ikke leker krim. Når en serie først skal handle om kannibalen Hannibal Lector kan man ikke gå halvveis gjennom sånn som amerikanske serier har en tendens til å gjøre. Noe annet enn dette hadde vært helt katastrofe.