V goes to Hollywood

En ekstremt forsinket oppsummering av 2011

2012-01-29T21:28:00.000+01:00

For å være helt ærlig føler jeg meg ikke helt ferdig med julefilmer ennå. En av årsakene er at vi mistet nettet hjemme og at juleferien gikk unna like raskt som et lynnedslag, og jeg fulgte ikke helt med. Jeg fikk ikke med meg årskavalkadene engang. Så da aner jeg ikke hvordan året har vært for andre, rettere sagt mer eller mindre for den gjennomsnittlige nordmannen, så da ramser jeg bare opp noen random saker fra mitt år.

I 2011 farget jeg håret rødt. Jeg syntes det er verdt å nevne. I begynnelsen av året hadde jeg også en nerdefetisj med Batman comics, Batman-tegneserien (det var mer eller mindre Batman-mania som førte til at jeg farget håret rødt, Poison Ivy, vet du), skaffet meg Robot Chicken på DVD, fulgte slavisk med på Chuck-serien, perlet en masse 8bit figurer, og forelsket meg i en nerd. Jeg utviklet tilslutt en avhengighet til spillene Angry Birds, Plants vs. Zombies, Portal og The Legend of Zelda: Ocarina of Time, og nettsidene Tumblr og We Heart It.

Av filminteresser har det gått fra animasjonsfilmer, skrekkfilmer, cheesy 80-tallsfilmer, superheltfilmer til julefilmer. Disney-filmen Tangled (2010) var overraskende sjarmerende, Rango (Gore Verbinski, 2011) er herlig, mens filmene Megamind (Tom McGrath, 2010), How to Train Your Dragon (2010) og The Adventures of Tintin (Steven Spielberg, 2011) var de virkelig geniale animasjonsfilmene. Det kuleste "prosjektet" mitt var Cheesy 80s. Uten tvil. Friday the 13th (Sean Cunningham, 1980), A Nightmare on Elm Street (Wes Craven, 1984) (franchisen deres, ikke bare de første filmene), The Breakfast Club (John Hughes, 1985), St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), Labyrinth (Jim Henson, 1986), Legend (Ridley Scott, 1985) og Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Å herlighet, som jeg har hatt dilla på Prince. Han holdt jo konsert i sommer, noe jeg ikke hadde noen mulighet til å komme meg på, siden jeg jobbet hver eneste natt hele sommeren. (Jeg husker jeg satt inne i bilen, i skjul av et gudsforlatt vær, og smugleste litt i de forskjellige avisene jeg skulle levere, for å se på noen av anmeldelsene av konserten i Oslo. Sukk.) Men Purple Rain-filmen trøstet meg litt på grunn av show-scenene. Jeg skjønner at dette ikke er for alle og en hver, antageligvis er det kanskje bare Prince-entusiaster som liker denne filmen. For den er weird! Skuespillet og historien er til tider latterlig, men filmen vokste på meg og soundtracket er litt awesome.

Det hele var faktisk noe tilsvarende en obsession for å være ærlig, og det har vært mange av dem. Seth Green (Oz i serien Buffy), Morgan Grimes (lille kompisen i serien Chuck), Dr. Manhattan (Watchmen), Alexander Skarsgård (Eric i True Blood), alle mulige versjoner av Sherlock Holmes og doktor Watson, det være Guy Ritchie-, Granada-, BBC- eller House-versjonen. Jeg rekker mildt sagt å ha mange interesser iløpet av bare et år.

Men tilbake til filmene: Jeg har også hatt dilla på superhelter, eller bare veldig supre mennesker, sånn at jeg kan smyge inn Hanna (Joe Wright, 2011). Ellers har jeg vært betatt av tordenguden Thor (Kenneth Branagh, 2011) og hemmelig forelsket i hans onde bror, Loki, sukk. Jeg digget den nye versjonen av X-Men i First Class (Matthew Vaughn, 2011) hvor Kevin Bacon overraskende dukker opp som nazi-mutant. Jeg har også hatt dilla på Robert Downey jr., litt takket være Sherlock Holmes-mania, men akkurat Iron Man er jo enormt genialt nok i seg selv. Jeg drømte til og med at jeg datet Tony Stark en gang. Men når man først snakker om supre mennesker, føler jeg at jeg burde smyge inn Sucker Punch (Zack Snyder, 2011) også. Filmen stod ikke helt til mine forventninger, men den er likevel herlig på sin egen måte og har et så fantastisk soundtrack, som jeg også har spilt hele året. En annen Zack Snyder-film ble sett uhyre mange ganger i fjor, og det var Watchmen (2009). Min obsession her resulterte i at jeg begynte å lese Alan Moores comic books.

Men hva var den beste filmen i 2011? Hvilken film gjorde mest inntrykk? Man kommer ikke unna Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011). 10 års filmhistorie er nå avsluttet, og det merket man godt i kinosalen. Bittersøtt.

Musikken jeg spilte i 2011 startet med opera remix og utviklet seg til "mørkere elektronika", som over sommeren utviklet seg til mer gledelig fest pop, før Prince tok over på høsten som førte til at musikken min ble mer sær igjen. Plutselig hørte jeg på Opeth, Sivert Høyem, Hannah Peel, Mirah, Madonnas Ray of Light-album, Radiohead, Björk, Son Lux, Imogen Heap, The Real Tuesday Weld og Lykke Li. Det hele ble veldig mørkt tilslutt, men foreløpig trives jeg med den søte, dystre og mørke stilen. Men for å forkorte det hele; den artisten jeg tror hadde et virkelig godt år, og hvis prestasjon er av noen verdi, er Adele. Og, for alt jeg vet (som ikke har noen musikk-kanal på TV'en), er den beste musikkvideoen fra 2011 "Save the World" av Swedish House Mafia. Har du sett noe så adorable?

Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg kan bruke så mye tid på film, musikk, spill og tv-serier. Dere skjønner kanskje at jeg har et begrenset sosialt liv når dere ser at jeg ikke klarer å skille ut noe uten å la noe annet få et spillerom. Alt spiller liksom hver sin rolle i utviklingen av interessene mine. Men jeg skjønner at nå MÅ jeg forkorte det hele. Da jeg omprogrammerte PC'en min for litt siden, så jeg at jeg følger med på over 30 TV-serier! 30! Jeg kan rett og slett ikke nevne alle, for det kommer til å gi meg en liten hodepine, men jeg kan nevne de beste fra 2011. De beste seriene jeg kom over i 2011 var blant annet Sherlock (2010-), American Horror Story (2011-) og Game of Thrones (2011-).

Jeg er forøvrig ganske fan av dem alle, og følger for eksempel med på en haug av fanblogger. Serien Sherlock er riktig nok fra 2010, men det var først i fjor jeg så serien. Og jeg forelsket meg vanvittig i det sære kollektivet deres. Hva er det forresten med briter og merkelige kollektiv i serier? Spaced, Sherlock, Being Human er noen av dem. Og American Horror Story er en kul ny serie med geniale karakterer og fantastiske skuespillere og et elskverdig soundtrack, og masse skrekkfilm-referanser for en filmnerd. Men den beste TV-serien var antageligvis Game of Thrones. Av alle seriene syns jeg kanskje det verste scenarioet er at folk ikke har sett denne serien. Med de andre seriene er det litt forståelig.

Da var vel det meste unnagjort, om jeg ikke skal nevne stil-inspirasjonen min for fjoråret, hvis noen bryr seg om slikt. Min klesstil varieres med interessene mine, altså svinges det fra nerdete t-skjorter (for det meste inspirert av Chuck, Team Unicorn FTW og The Big Bang Theory...), før det hele blir mer feminint med masse blonder (utrolig nok inspirert av stilen i 80-tallsfilmen Purple Rain), og det utviklet seg til noe tilsvarende dominatrix med helst mørkerøde lepper (The Silhouette, Watchmen), før det roet seg ned til mer indie/sigøyneraktig, inspirert av Violet i American Horror Story og Gillian Zinser, og nettstedet We Heart It. Etter å ha sett Sherlock Holmes: A Game of Shadows (Guy Ritchie, 2011) har jeg også lyst til å være en sigøyner. Jeg tviler sterkt på at slikt er av interesse, men det er jo for det meste dette som sirkulerer på blogg.no.

Baby Please Come Home For Christmas

2011-12-15T11:59:00.000+01:00

Noe som faktisk irriterer meg en smule nå, er at juleferien tar retningen av Love Actually (Richard Curtis, 2003) varianten, og ikke på den gode måten. "It seems like everyone falls in love except me..." Men heldigvis har jeg en morsom familie og en skjønn kattepus og et tettpakket skjema fram til 2.juledag; nok til at ferien kan få National Lampoon's Christmas Vacation-tendenser ("Hjelp, det er juleferie" for dere som ikke kjenner originaltittelen). For min del er det den beste medisinen mot det meste av illebefinnende, som kjærlighetssorg eller andre depresjoner. Det kan også sies, i mitt tilfelle, at jeg tar en ferie som i The Holiday (Nancy Meyers, 2006) (- og bare sånn BTW, ja den filmen er kanskje ikke akkurat genial, men jeg liker regissøren, for det meste takket være Something's Gotta Give fra 2004 med Diane Keaton og Jack Nicholson - AKA jentete de luxe med det peneste interiøret i tillegg): Blir det for deprimerende eller leit Trondheim, reiser jeg heller bort for å få alt på avstand, noe som kanskje ikke er så fantastisk for en som fortrenger altfor mye i utgangspunktet. Men nye perspektiver gjør underverker for humøret.

Sett fra et realistisk perspektiv derimot, plager Love Actually meg litt faktisk. Det har alltid vært en splittet filmopplevelse for meg. Jeg kommer liksom ikke helt over det usannsynlige over at alle forelsker seg i juletiden, den mest stressfulle sesongen av dem alle, men tanken er liksom god så jeg spiller med. Gudene vet at jeg har nok romaner om mennesker som forelsker seg med julestemning i bakgrunnen. En film jeg syntes har vært sjarmerende i denne sammenhengen, er While You Were Sleeping (Jon Turteltaub, 1995). Den er liksom sørgelig og fin på samme tid, noe Love Actually også selvfølgelig er, men, som sagt, kommer jeg meg bare ikke over det faktum at alle har et såpass travelt kjærlighetsliv, at mitt eget virket fraværende i forhold. Og det er ikke nødvendigvis en herlig påkjennelse for selvtilliten sin del, selv om jeg skjønner at den begeistrede fansen kanskje ser på filmen med et noe drømmende og håpefullt blikk. Det er kanskje rart at jeg foretrekker en middelmådig romantisk komedie framfor en mer populær en, men jeg tror det er en nostalgi-greie. Den passer kanskje bedre med mitt kjærlighetsliv, jeg vet ikke. Jeg har faktisk aldri hatt noen kjæreste å kjøpe julegave til, så det sier jo sitt. Men, i frykt for å virke totalt håpløs og lite tiltrekkende, føler jeg for å legge til at man får jo sånne tilståelser innimellom, og de er ikke alltid så humoristiske og skjønne som Love Actually-versjonen; når sant skal sies, så blir det ofte en awkward situasjon ut av det hele.

Livet er dessverre ikke som på film. Selv om det høres ut som at jeg hater filmen, gjør jeg ikke det. Det er en helt ok romantisk komedie og en fin julefilm. Jeg er bare litt skuffet over at virkeligheten ikke kan være likedan. Om ikke alltid så i det minste i juletidene når alt uansett er ekstra drømmende og håpefullt.

I'm Dreaming of a White Christmas!

2011-12-11T09:06:00.001+01:00

Neste film ut er faktisk White Christmas (Michael Curtiz, 1954). Jeg hadde ikke sett denne før, og det er vel en liten forbrytelse til en filmstudent å være. Og vi spiller jo Bing Crosbys "White Christmas" hver eneste jul. Derfor, som filmstudent og jule-entusiant, burde jeg ha sett denne for lenge siden. Og det er en tårekanal i seg selv. De legger veldig opp til at det ikke skal være en eneste tørr øyekrok når filmen er slutt. Sånn sett er den på lik grad med It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946), som jeg har sett tidligere (selvfølgelig).

Faktisk har dette vært en av de peneste filmene på den nye TV'en min. Den var fantastisk. Jeg er ganske glad i de eldre filmene, gamle Hollywood. Det er herlig å besøke det innimellom. Ja, de er som oftest ganske sentimentale av seg, men det er koselig; om man sammenligner det med dagens Hollywood blir det egentlig bare mer appellerende. Musikalfilmene er så sjarmerende, jeg har ikke noe problem med disse filmene (selv om jeg forstår de som har det).

Det var noe interessant å se at de begynte å underholde soldatene for å holde humøret deres oppe. Det lar seg antageligvis aldri gjøre i virkeligheten, men de gjorde jo hovedpersonene om til helgener. For å være ærlig følte jeg mer for dansingen til Vera-Ellen og garderoben til søstrene. Men de var alle søte, morsomme og sjarmerende der de danset og sang rundt mens følelsene vokste for hverandre. Favoritten min var faktisk togturen deres hvor de sang Snow-sangen.

Det passer egentlig ganske bra å ta fram denne filmen når du ønsker deg snø til jul og den enda ikke har kommet, eller enda bedre, når den første snøen kommer (om det skulle bli for smertefullt når snøen daler i denne filmen). Kanskje jeg bare er altfor engasjert i juleferien og stemningen snøen skaper, men det hører alltid med til julen. Det blir ikke jul uten.

It's beginning to look a lot like Christmas!

2011-12-09T18:29:00.001+01:00

Jeg har egentlig startet på et nytt prosjekt. Jeg har jo druknet i TV-serier i det siste (her om dagen omformaterte jeg PC'en og fant ut at jeg følger mer eller mindre 30 serier!), så det har blitt lite filmtitting. Men så ble det endelig desember og jeg kunne starte med julemusikk og julefilmer. Det nye prosjektet er egentlig julefilm, rett og slett. Både favorittene og de jeg ikke har sett.

Førstemann ut var Elf (Jon Favreau, 2003). Den hadde jeg ikke sett før og var positiv innstilt, til tross for at det var en Will Ferrell-komedie. En julekomedie i tillegg. Jeg har for det meste mistet troa på gode komedier fra Hollywood, men nå hadde jeg utrolig nok en optimistisk holdning til Elf. Jeg er usikker på hvorfor egentlig. Kanskje jeg er positiv i jula? Jeg har iallfall vært ganske entusiastisk og kjøpt Julestjerne-plante og adventslys til vinduet i år. Noe jeg ikke har gjort de 5 årene jeg har bodd for meg selv. Jeg har til og med drømt om julelys til sengeplassen min.

Men tilbake til filmen: Soundtracket overrasket meg kanskje mest, for det var så adorable at man skulle tro at det var til en animasjonsfilm. Men til tross for sine overdrevent barnslige tendenser, likte jeg Buddy-karakteren (Will Ferrell). Så positivt innstilt til det meste med sine naive forhåpninger til andre. Jeg elsker scenen hvor han møter en sint vaskebjørn og forsøker å gi den en klem for å bli glad.

Jeg likte optimismen hans. Selvfølgelig er en nissealv positivt innstilt til alt. Og jeg tror bare en by som New York kan knekke en nissealvs "spirit" i lengden. Heldigvis hadde han Zooey Deschanel til hjelp der. Som sagt, til tross for at den er en enkel barnefilm, har den sine øyeblikk og den overrasket meg litt. Jeg ble nesten i tvil om jeg hadde tatt feil av de nyere komediene, men jeg skjønte da jeg stod over Four Christmases (Seth Gordon, 2008) at jeg heldigvis fortsatt hadde litt sunn fornuft igjen.

Uansett, jeg vet at jeg kommer til å dytte denne filmen over på søstrene mine, spesielt den eldste av småsøstrene mine, som liker komedier. Jeg er usikker på om hun har sett denne eller ikke, men jeg tror hun kommer til å like den. Hun må jo i det minste like Buddy!

Myter og legender

2011-11-28T18:19:00.000+01:00

Søndag har blitt dagene hvor jeg sitter og ser på dokumentarserien Legendariske Kvinner (Extraordinary Women, BBC) på NRKs nettside. Inspirerende til en viss grad; jeg skulle ønske jeg levde som dem, og igjen ikke. Det jeg misunner er deres brennende lidenskap og talent, men om prisen for suksess er å ofre et lykkelig privatliv, mister det all sin appell.

Men det er de mystiske legendene som fascinerer meg mest. Jeg har lenge hatt en liten obsession på Marilyn Monroe for eksempel. Dette er lite originalt igrunn; jeg kan ikke tenke meg noen jenter som ikke elsker henne, fordi det mer eller mindre er det optimale målet. Men min obsession på henne var noe som var på sitt sterkeste i tenårene. Både jeg og lillesøsteren min var ganske begeistret. I ettertid er jeg litt usikker på hva det var som først fanget oppmerksomheten min, men idag er det hennes mentale problemer, rusmisbruk og selvmord som er det mest interessante. Det er noe ved det overfladiske når man ser et pent ansikt, om noe ligger bak det er liksom sekundært eller i verste fall uvesentlig. Uansett om man assosierer skjønnhet med grusomhet eller godhet, er det overraskende at et så pent vesen er så ødelagt i kjernen.

Nå kommer jo "snart" MY WEEK WITH MARILYN (Simon Curtis, 2011) også. Jeg hadde håpet at den var her på kino rundt juleferien, siden det dermed blir enklere å dra med seg lillesøster. Men det er først nå jeg gleder meg litt, tror jeg. Tidligere har jeg vel bare sett en annen "biografisk" film om henne, og det er NORMA JEAN & MARILYN (Tim Fywell, 1996). Biografisk korrekt eller ikke, det later til at de spiller på fantasien om Marilyn, men jeg vet ikke om vi noensinne vil få en film som avslører den virkelige Marilyn. TV-filmen fra 1996 ser ut til å konkludere med at Marilyn var schizofren, iallfall at det er to personligheter i henne (Norma Jean og Marilyn Monroe). Disse er også motsetninger, hvor Norma Jean er målrettet og røff, mens Marilyn Monroe er usikker og svakelig.

I tillegg til den mentale helsa, er det også disse ryktene om hun tok selvmord eller om hun ble drept på grunn av forholdet til brødrene Kennedy. Personlig er jeg ganske sikker på at hun tok selvmord. Tanken på at en president løser utroskap med drap for at kona ikke skal få vite det, really? Eller om hun i så fall fikk vite om hemmelige saker, så de eliminerte faren hun utgjorde? Usannsynlig. Men igjen, oppfatningene av Marilyn Monroe er mange, dramatiske og fargerike. Liker vi ideen om Marilyn Monroe fordi vi vet så lite om henne? Personlig føler jeg at desto mer jeg leser om henne, jo mer feilinformasjon får jeg. Vi blir nok aldri lei av å dikte videre på disse mytene og legendene. Forestille oss hva som foregikk bak fasaden. Men det er ikke alltid vi blir klokere av det innblikket. I dette tilfellet blir man bare mer forvirret.

I en episode av Mad Men hvor de skulle lage reklame for kvinnelig undertøy, påpekte en av dem at kvinner enten var en Marilyn Monroe eller en Audrey Hepburn. Disse to ser ut til å bli stilt opp mot hverandre hver gang noen diskuterer mote på 60-tallet. Det var enten den formfulle og sexy Marilyn eller den tynne og klassiske Audrey. Og i dokumentarserien Legendariske Kvinner sa de at Audrey forandret synet på kvinnen, i det minste innenfor moten, med sin ballerina-kropp. (Det skal sies at kvinners ideal kropp er noe som ofte forandres.) Jeg hadde selvfølgelig en liten obsession på henne også i min verste retro-periode, men hennes liv virket aldri så mystisk og spennende som Marilyns kaotiske liv. På den andre siden, istedenfor mystikk, er hennes liv som en Askepott-historie: Fra sult under andre verdenskrig, til USA for å bli ballerina. Endte opp på filmlerretet istedet og fikk Oscar for sin første store film, Roman Holiday (William Wyler, 1953). Hun utgjør omtrent selve perfeksjonismen.

En annen dame som er ganske bemerkelsesverdig er Edith Piaf. Jeg var på et teaterstykke om livet hennes i Oslo for noen år siden, og så den fantastisk filmen om henne på kino; LA VIE EN ROSE (Olivier Dahan, 2007). Misunnelsesverdig liv hadde hun ikke. Sorg og elendighet omtrent fra start til slutt, utenom et par lysglimt her og der som dessverre ikke varte lenge. Det er iallfall slik det fremstår. Men da hun stod på scenen skal hun visstnok ha virket ærlig og sårbar i sine forestillinger, noe som fengslet alle. "Your voice is the soul of Paris." Og når jeg vil komme i et sånt "fransk humør", noe som pleier å slå inn om høsten av en eller annen grunn, spiller jeg Edith Piaf og Yann Tiersen. Det er fantastisk musikk å ha i bakgrunnen mens man dagdrømmer seg bort i franske fantasier.

Andre kvinner jeg vet mindre om, men som er like fascinerende som de jeg allerede har nevnt, er Grace Kelly, Elizabeth Taylor og Coco Chanel. Jeg har bare sett én Grace Kelly-film; Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954), én Elizabeth Taylor-film; Giant (George Stevens, 1956), og Coco Chanel vet jeg ingenting om selv om jeg så filmen COCO AVANT CHANEL (Anne Fontaine, 2009). Jeg tror den ikke stemte med mine oppfatninger av Chanel, eller kanskje jeg bare var interessert i noe annet enn hva filmen ville framstille. Det er rart det der. Jeg har forgjeves søkt etter noen dokumentarer om Grace Kelly, men får overraskende nok ikke lastet ned en eneste en. Jeg antar at jeg får ty til biografibøker av hun og Elizabeth Taylor, noe som ikke burde bli så altfor vanskelig.

Dette innlegget ble mer om gamle Hollywood enn om legendariske kvinner generelt. Hedy Lamarr, Martha Gelhorn og Josephine Baker er andre som dukker opp i BBC-dokuserie. Ellers har vi Simone de Beauvoir, Sylvia Plath, søstrene Brontë og Jane Austen. Og "The Women of Camelot"; konene til Kennedy-brødrene. I lengden blir det kanskje for dumt å ramse dem opp, siden mannfolk alltids kan overgå dem i sammenligning, men, i fare for å høres pompøs ut, det de gjør blir mer bemerkelsesverdig fordi de er kvinner. Ikke at jeg er noen aggressiv feminist av meg, men kvinnene fra denne dokuserien har på et eller annet punkt trosset konvensjoner og menn for å oppnå suksess. Jeg vet ikke om det er naivt av meg å tro at vi ikke må det idag, at alt er enklere sånn sett.

Men feminisme eller ikke, denne serien fascinerer mer på grunn av inspirerende livshistorier. Det er noe ved å se livshistorier; hendelsesforløp, utvikling av forhold og brudd, refleksjoner og destinasjoner. Jeg skulle ønske jeg kunne se tid, mennesker og hendelser tydeligere enn jeg gjør, men det er nå spennende å være denne fluen på veggen og få oppleve alle disse mytene om kvinnene fra en annen tid. Det får meg til å ønske mer.

The Devil is in the Details, isn't he?

2011-11-24T15:23:00.001+01:00

Det tok meg omtrent et halvt år, men nå har jeg endelig sett Hanna (Joe Wright, 2011). Og jeg glemte at det var en Joe Wright-film fram til rulleteksten! The Soloist fra 2009 er den eneste filmen jeg ikke har sett av Wright så langt, men Hanna var stikk motsatt av det han har gjort tidligere; adapsjonene av Pride and Prejudice fra 2005 og Atonement fra 2007. Jeg får lyst til å beskrive disse filmene som postkort-vakre (og jeg vet egentlig ikke på om det er en god eller dårlig ting). Og så kommer Hanna, en weird Nikita-aktig film. I all action og volden, er den også utrolig pen, selv om det irriterende nok knapt er bilder som framstiller dette på internett. Bildene gir ikke filmen nok creds, så da anbefaler jeg egentlig at alle burde se den. Mens Pride and Prejudice og Atonement blir fine stillbilder, er Hanna penest i bevegelige bilder.

Det jeg kanskje likte mest med filmen, var soundtracket (av The Chemical Brothers!) Musikken og bildene sammen gjør det til surrealistisk, men vakker action. Jeg likte spesielt at creepen Isaacs (Tom Hollander) plystret på melodien som har navnet The Devil is in the Details, siden det er en melodi som virker søt og uskyldig. Det blir sadistisk i sammenhengen siden han ser ut til å ta den dødelige jakten på ei lita jente med likegyldighet og kald tålmodighet.

Det er kult at han gjør mye annerledes i Hanna, men det er også helt andre forventninger til adapsjoner. Selv er jeg ikke 100% fornøyd med Pride and Prejudice, men jeg kan ikke mislike den siden den er så pen. BBC-serien fra 1995 er den beste versjonen av boken, og jeg foretrekker den siden moren min, lillesøster og jeg sitter i en romantisk tåke når vi ser den. Vitser om Mrs. Bennett og Mr. Collins, dåner av Mr. Darcys frieri. Jeg husker moren min hadde dilla på serien en sommer; jeg våknet tre på natten og hørte et av Mrs. Bennetts utbrudd fra TV'en i stua. Og det var noe av det søteste! Men når man har slike forhold til tidligere versjoner er det vanskelig å akseptere den neste.

Atonement hadde jeg ikke lest. Jeg kjøpte boken, men gjorde den feilen å se filmen først. Jeg kommer nok aldri til se den igjen eller lese boken, for det er en deprimerende fortelling. Utrolig pen, det er mange ganger jeg kommer på diverse bilder og scener fra den filmen. Men jeg vil ikke se den på nytt. Og det er litt merkelig, for Amadeus (Milos Forman, 1984) og Titanic (James Cameron, 1997) er kanskje de mest deprimerende filmene jeg vet om og som jeg likevel ser igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er unntaket med Atonement. For jeg tror den i tillegg er mye bedre enn Pride and Prejudice også.

Men Hanna er en herlig film. Alle burde få med seg den. Og dette sier hun som brukte et halvt år før hun satte seg ned med den... Jeg forstår det virkelig ikke, når jeg elsker uvanlige framstillinger av kvinner, eller er det rettere å si ikke-stereotypiske? F.eks. Lisbeth Salander i Millennium-filmene, Hit-Girl i Kick-Ass, Ripley i Alien-filmene, etc. Scenen hvor Hanna var på date var spesielt sjarmerende.

My latest obsessions: Horror, guder, Zelda og pratmakere

2011-11-18T22:16:00.001+01:00

Nå er det lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det kommer vel litt av at vi er midt i eksamensperioden nå. Enten det eller så har jeg vært altfor opptatt med mine obsessions. For det første er det American Horror Story. Til dere som ikke har sett det enda: Den er laget av skaperne bak Nip/Tuck og Glee, det er pen serie med mye fin musikk, og er man glad i skrekkfilm ender man opp med egne assosiasjoner og teorier om historiens utvikling (eller man ender opp med å hate serien fordi den er latterlig). For min del er det bare gøy. Og så har jeg forelsket meg i Taissa Farmiga.

Når jeg ikke ser på denne serien, ser jeg på House MD. Og så langt har jeg akkurat startet på den sjette sesongen. Men jeg ser antageligvis på denne serien på grunn av at jeg savner Sherlock så fælt. Dessuten er Greg House hysterisk. Jeg vet ikke hvorfor jeg vil det siden de virker som vandrende katastrofer, men jeg skulle ønske jeg hadde venner som House og Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Jeg tror de hadde gjort hverdagen særdeles fargerik i en ellers monoton verden.

Men skal jeg ramse opp alle seriene jeg følger med på om dagen blir det en lang oppsummering. Disse however er de jeg avhengig av ATM. I tillegg til dette er jeg fascinert av mytologier, nærmere bestemt gresk mytologi. Det teite med dette er at jeg får så dårlig samvittighet av å sitte med nesa ned i de enorme bøkene når jeg helst burde lest på pensum at jeg ender opp med å gjøre minimalt av alt. Men målet mitt er å lese meg opp til nok kunnskap så jeg kan få noen interne gleder med bøkene Neil Gaimans "American Gods" og Suzanne Collins' "The Hunger Games". Jeg tror jeg ble fascinert på grunn av Thor (Kenneth Branagh, 2011) og Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) faktisk (selv om de spiller mer på norrøn mytologi i disse filmene, men det er selvfølgelig likhetstrekk mellom de forskjellige mytologiene - den diskusjonen har jeg ikke nok kunnskap om for å kunne dra videre utenom det mest åpenbare eksemplet med tordengudene Tor og Zevs).

Og når jeg helst skulle sovet, sitter jeg våken i den improviserte sengen (som egentlig er en sofa) og spiller på Nintendo 64-spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Nå som alle andre (i det minste de guttene jeg kjenner) sitter innelåst i flere dager med Skyrim, er det ikke annet å gjøre enn å plukke opp et spill jeg selv trives med. (Hadde PC'en min vært bedre egnet for slike spill hadde jeg lett satt meg ned med det, det er ikke det, men det er jo farlig midt i en eksamensperiode. Og jeg er opphengt nok som det er i andre ting allerede.) Jeg er litt trist over at jeg snart har rundet spillet på nytt og forsøker å få tak i det andre spillet til N64, Majora's Mask. Har jeg lov til å unne meg selv noe slikt rett før jula? I tillegg til spillet, leser jeg også mangaserien... Når jeg havner på dette stadiet syns jeg at jeg begynner å virke en god del eksentrisk nerdete, selv om det er old school med en spillkonsoll fra 90-tallet.

Jeg har ikke sett så alfor mange filmer i det siste, men rekker vel det med alle seriene jeg er avhengig av? På den andre siden forsøkte jeg å få til det nye filmprosjektet mitt om "skravlefilmer", som da betyr mye Woody Allen, Diane Keaton, When Harry Met Sally... (Rob Reiner, 1989) og High Fidelity (Stephen Frears, 2000), men jeg fant ikke på noe lurt å si om dem. Jeg liker i det minste pratmakere som Dan Humphrey fra Gossip Girl, Sheldon Cooper og Leonard Hofstadter fra The Big Bang Theory, Spencer Reid fra Criminal Minds, og nevrotiske mennesker som Diane Keaton. Kanskje det kommer et bedre innlegg om dette senere når jeg bedre forstår hva jeg vil si om disse.

For å være helt ærlig har jeg lidet av en "liten" skrivesperre i det siste. Jeg må ha startet på et halvt dusin innlegg uten å få noe brukbart ut av noen av dem (sånn som pratmakerne). Men man må omtrent bare starte ett sted ellers blir det aldri noe mer. Og da er det like greit å ramse opp hva man har holdt på med siden sist. For min del er det vanskelig å få full oversikt når man har snudd døgnrytmen et par ganger. Oh well, forhåpentligvis er vi i gang igjen med bloggen.

Misfits og WTF-moments

2011-11-02T17:42:00.000+01:00

Jeg var så utrolig redd for at Misfits-serien skulle dø under tapet av Nathan Young. Eller tap og tap. Han sitter fengslet i Las Vegas, men forhåpentligvis klarer han å trylle seg ut. Det lover derimot veldig, veldig bra etter sesongpremieren. Serien er fortsatt pen, musikken som spilles er fantastisk og situasjonene er like WTF som tidligere. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt en større latterkrampe av en serie, utenom The Big Bang Theory. Det er ikke mange serier jeg gapskratter av, men disse to er ganske hysteriske når de er på sitt beste!

Men de er morsomme på veldig forskjellige måter selvfølgelig. Jeg syntes The Big Bang Theory er mer vittig, mens Misfits har sine WTF-øyeblikk. Det er jo superhelt-drama med passive ungdommer. Det er en absurd og svart humor i serien. For det meste har det vært Nathan som har hatt de morsomste replikkene, så han blir dessverre dypt savnet uansett. Men i scenen fra sesongpremieren nå hvor Rudy står på badet til ei jente og skal forklare hvorfor han har en saks i skulderen, var omtrent akkurat sånn man kan forvente i denne serien. For min del reagerer jeg alltid med "hva i helvete skjedde nettopp?!"

Nå mener jeg ikke at det bare er disse to seriene jeg syns er morsomme. Arrested Development, Black Books, Family Guy, Friends, Robot Chicken, South Park, Spaced og The IT Crowd er også ganske morsomme, men jeg tror jeg bare har fått brutale latterutbrudd av Misfits og The Big Bang Theory.

Jeg får så lyst på superkrefter når jeg ser på denne serien. De nye kreftene deres (burde jeg nevne spoiler alert her?) er ok, men et par av dem er fullstendig latterlige. Alle kreftene man får, opprinnelig fra stormen, skal ha en avgjørende rolle for problemene man har. Dette er den tredje sesongen av serien og karakterene har utviklet seg (noen av dem i det minste), og da kan man like greit kaste inn nye krefter. Likevel er Aisha og Simon de eneste som har kule krefter. Men denne her er ganske misunneligverdig:

Tintin: Awesome animasjon og eventyrlyst!

2011-10-31T12:53:00.000+01:00

For en som husker lite fra tegneseriene på tv og i bøkene, var det likevel en fantastisk filmopplevelse å se The Adventures of Tintin (Steven Spielberg, 2011)! Og det er ikke så rart når det er mange av favorittfolka mine som har vært med på å lage filmen: Spielberg, Peter Jackson, Edgar Wright, Steven Moffat, John Williams, Simon Pegg og Nick Frost. Hvordan kan man ikke like dette?

Det er en av de kuleste kinoopplevelsene jeg har hatt på lenge. "Tintin is very much like the movies I made way back in the '80s," skal Spielberg ha sagt, og det merkes. Jeg kjente et merkverdig savn av slike gode eventyrfilmer da jeg så filmen, og det er kanskje det Spielberg gjør best? Mysterium, geniale karakterer, sjørøvere og en skattejakt. Og når man topper dette med John Williams-musikk, er jeg i himmelen.

Jeg elsker eventyrfilmer hvor mysteriet tar deg med til de mest bisarre stedene og de merkeligste situasjoner. Jeg liker til og med Indiana Jones-kopien The Mummy (Stephen Sommers, 1999), og flyscenene i Tintin minnet meg om denne filmen. Det er til og med en sjørøver-historie her, som midlertidig mettet det lille savnet etter spektakulære kampscener til sjøs (f.eks. Pirates of the Caribbean). Hoppet mellom tid og rom her er også genialt framstilt og måten de forteller denne historien på, er grunnen til at jeg elsker animasjonsfilm. Det er så mange muligheter her, som svært få animasjonsfilmer fra Hollywood satser på. Men igjen, animasjonsfilm har blitt helt sinnsykt de siste årene. Og denne filmen... er rett og slett bare awesome. Alle burde se den. (Og vær så snill, la det komme mange flere oppfølgere ASAP!)

Når jeg ser slike filmer, om eventyr, mysterier og gåter, vekkes eventyrlysten i meg. Jeg er fortsatt fanget i Sherlock Holmes-universet, nå med serien The Adventures of Sherlock Holmes (1984-1994), og det later til at jeg er en mystery-jente. Når yndlingsseriene mine bl.a. er Murder, She Wrote (1984-1996), Agatha Christies Marple og Poirot, The Adventures of Sherlock Holmes, Sherlock (2010-) og Castle (2009-), og favorittbøkene bl.a. er av Alan Bradley og Chelsea Cain, så er det en liten stemme som forteller meg at jeg er litt vel glad i mord og mysterier. Hadde jeg levd i en annen tid, i et annet rom, med en annen hjernekapasitet, hadde jeg kanskje vært "lille miss detektiv". Men den muligheten er nok meg forbi siden jeg har fullt opp hjernen med en masse ubrukelig.

Men det hadde vært en morbid fornøyelse å bo der det skjer en del spektakulære ting, hvor dialogen går slik i hverdagen:
"A man has been shot on our doorstep!"
"Oh no, not again."

Eller sånn:

Den episke stilen i Thor (2011)

2011-10-24T06:12:00.000+02:00

Jeg har forsøkt å blogge om Thor (Kenneth Branagh, 2011) flere ganger, men har gått fullstendig blank hver gang jeg har satt meg ned med bloggen. Det kan komme av at jeg har diskutert den altfor mange ganger med vennene mine. Det som har pleid å gå igjen i disse diskusjonene er gudene og designet av Asgard. Sist jeg diskuterte denne filmen, snakket vi (utrolig nok) om likhetene mellom religioner, i dette tilfellet hovedsakelig norrøn og gresk mytologi. Det er litt flaut, men jeg kan fryktelig lite om norrøn mytologi, selvom man ikke trenger det for å se denne filmen. Det er tross alt bare en inspirasjon, eller en tolkning av en eldre historie.

I denne filmen har Thor, Odin og Loki et konfliktfullt forhold som egentlig utgjør hele filmen og det gjør den kanskje også til en annerledes superheltfilm. For sånn jeg husker den, var det ikke store actionscenene. Jeg oppfattet det som mer følelsesmessig iallfall, siden jeg følte så sterkt med Loki. Det gikk mer på utviklingen av karakteren Thor og det å etablere et fungerende filmunivers.

Thor har en så genial og arrogant holdning at man ikke kan la være å digge ham. Det er antageligvis det jeg likte best med ham. Han er tross alt en gud. Han burde oppføre seg som en også.

Den kuleste guden er likevel Odin. Favorittscenen må nesten være når han kaster Thor ut av Asgard. Og bildet av Odin når han kommer for å stoppe Thor mot frostkjempene, er så vakkert og awesome at jeg ble litt sånn ".... vent, hva skjedde nå...?!"

Og så er det Loki! Jeg elsket ham. Det begynner å bli tydelig for meg at jeg liker the twisted ones. Skurkene, bad guys, de som er up to no good. Og jeg gleder meg til å se ham som bad guy i The Avengers (Joss Whedon, 2012)!

Det jeg tror jeg liker aller best ved denne filmen, er stilen. Designet av Asgard, universet, bildet av Odin blant annet. Jeg ble så overrasket over nettopp det, siden det er en Kenneth Branagh-film. Men det er en av de peneste superheltfilmene jeg vet om (etter Watchmen selvfølgelig). Universet, Asgard, kinematografien. Filmen er bare vakker.

Er det forresten noen andre som gleder seg til et gjensyn med Thor og Loki, eller The Avengers generelt? Jeg gleder meg altfor mye, tror jeg.

Spøkelser og zombier; Ja takk, flere skrekkserier!

2011-10-23T22:18:00.000+02:00

Nå har The Walking Dead endelig startet igjen! Det er en genial serie med smertefullt korte sesonger. Jeg er ganske fan av zombiegenren, men selv venner av meg som ikke er spesielt glad i zombier, liker den serien. De kalte den blant annet vakker. I denne samtalen spurte en om vi leste tegneserien også. Det gjør jeg dessverre ikke, men jeg har stått og beundret samlingen på Outland og slikt.

Sesongstarten på The Walking Dead var ganske awesome. Favorittdelen min var absolutt da det kommer en større gruppe zombier på en landevei hvor de har fått motorstopp og må gjemme seg under bilene. Serien har et tempo som er ren tortur, spesielt i scener som den jeg nettopp beskrev. Treige zombier, rolig tempo. Og hvem liker vel ikke zombier?! Jeg har ofte zombiedrømmer og jeg syns det er litt komisk at man blir nødt til å bruke helt enkle hverdagslige redskaper som våpen. Jeg prøvde å drepe en zombie med en stol en gang. Når jeg tenker tilbake på det bildet, er det ganske absurd. Du vet når Super Mario kaster noe i Super Mario 64? Sånn kastet jeg stoler etter zombiene. Jeg blir nødt til å le litt når det kommer slike løsninger i The Walking Dead også:

Det kuleste så langt i serien, er uten tvil Daryl Dixon (Norman Reedus). Jeg har jo vært svak for Reedus en gang tidligere også, med The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Jeg håper han overlever i en lengre periode framover.

En annen serie jeg kom over kort tid etter denne episoden, var den nye serien American Horror Story (av Glee-produsentene, Ryan Murphy og Bad Falchuk, utrolig nok). Jeg tror jeg har blitt litt hekta av denne serien. "Kroppen er som et hus. Man kan forsøke å pusse det opp, men hvis fundamentet er forpestet, kaster man bort tiden."

Dette er uncanny, men artig horror med opening credits á la musikken i Se7en (David Fincher, 1995), Frankenstein-komplekser, graviditet á la Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), stab-drap med Psycho-ish musikk, uncanny horror hus á la The Shining (Stanely Kubrick, 1980) og The Amityville Horror-myten? En ekkel dame, lignende hun i Drag Me to Hell (Sam Raimi, 2009), og en del spøkelser som i The Sixth Sense (M. Night Shyamalan, 1999). I tillegg er en av hovedkarakterene en psykiatriker, så da får vi se et par skrudde drømmer. Og jeg håper det blir fler av dem framover.

Jeg liker at folk beskriver serien som "TV just got weird," men var ikke Twin Peaks (1990-1991) det merkeligste? Ifølge IMDb er dette en krimserie, men det er så mye absurd som skjer i serien, for eksempel:

Det er bare tre episoder, men so far, so good. Jeg anbefaler folk å i det minste sjekke ut pilotene til disse seriene. Jeg er veldig, veldig glad i musikkbruken i American Horror Story, kaster meg over youtube med en gang episoden er slutt. Mirahs "Special Death" har nesten blitt Violets theme, og Bernard Herrmanns "Twisted Nerve" i Tates "fantasier". Håper ikke at kvaliteten bare faller brutalt utover nå.

Ikke nok med det, men jeg liker også karakterene. Selvfølgelig liker jeg gjenferdet Tate (Evan Peters) og deprimerte Violet Harmon (Taissa Farmiga), og selveste Russell Edgington (Denis O'Hare) fra True Blood i rollen som en skremmende og forbrent drapsmann, og fullstendig creepy dog så fascinerende Constance (Jessica Lange)!

Framstillingen av historiske hendelser på film:

2011-10-17T21:10:00.000+02:00

Jeg liker de fullstendig skrudde framstillingene av historiske hendelser på film. De jeg kommer på akkurat nå er Watchmen (Zack Snyder, 2009), Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) og X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011). Hvordan ville USA ha vært om de hadde en guddommelig "superhelt"? Hvordan ville man tatt livet av Hitler? Hvordan ville den kalde krigen ha utviklet seg om det fantes mutanter? Elendig formulering, men i bunn og grunn er det resultatet vi får når vi forkorter uttrykket av disse filmene, iallefall i en historisk kontekst.

Hvordan ville egentlig USA ha vært i dag om en fysiker på 50-tallet ble innestengt i et slikt "Intrinsic Field Subtractor" og utviklet til å bli en guddommelig skapning? Med Vietnam-krigen og den kalde krigen? Jeg liker dette alternative perspektivet på verden. Både nært og fjernt, realistisk sett. Med unntak av en blå, guddommelig mann, er det jo en realistisk twist på det historiske hendelsesforløpet; hvor USA var overlegen i våpenbesittelse, og det antageligvis skapte mer frykt enn fred i verden. "It doesn't take a political scientist to see that our Cold War with the Russians isn't ideological - it's based upon fear. Fear of not having enough. But if we make resources infinite... we make war obsolete."

Tarantinos Inglourious Bastards er omtrent kjent som "sånn man skulle ønske andre verdenskrig sluttet". Det er en krigsfilm i grindhouse-stil, noe som ene og alene sier sitt. Når andre filmregissører skal framstille historiske hendelser, forholder de seg muligens trofast og nøytral til historiebøkene. "Det er sånn det var, det var sånn det skjedde." Man kan glemme disse filmene og historiebøkene når man ser Inglourious Bastards. Tarantino er iallefall alt annet enn nøytral. Han er mer lynende likegyldig til historiebøkene, og framstiller det akkurat slik han vil. Men jeg trenger vel ikke si mer. Alle kjenner til Tarantino og hans uforutsigbarhet (om man ser på det sånn: man vet hva man får selv om man ikke vet det med sikkerhet).

Når det gjelder X-Men: First Class så nevnte jeg den på grunn av at handlinger finner sted midt i den kalde krigen og at filmens skurk manipulerer fram konflikter mellom USA og Sovjet. Filmen fungerer som en hybrid av tidligere X-Men-filmer, James Bond og Inglourious Bastards. Michael Fassbender dukker jo opp i både X-Men og Inglourious Bastards, og filmen har scener som man assosierer med Christoph Waltz' åpningsscene. (Spoiler alert!) Dessuten er konklusjonen den samme som i Watchmen: USA og Sovjet allierer seg mot en felles fiende.

Jeg syns det er morsomt når de leker med historiske hendelsesforløp. Hvorfor ikke leke mer med det? Eller er det bare det at jeg er blind for det? Må jeg oppsøke tidsreise-film for å se mer av dette? Back to the Future (Robert Zemeckis, 1985) er for eksempel fortsatt innenfor en fiktiv verden. Jeg orker ikke å diskutere hvor vidt det vil låse filmene fast i nåtid så de ikke vil være aktuelle i fremtiden, det er egentlig ikke noe jeg funderer så mye over når jeg ser film uansett. Jeg påpeker bare at jeg liker Watchmen-filmen. Igjen. I en annen kontekst.

We've lost the true meaning of Halloween

2011-10-09T20:34:00.000+02:00

Det er snart Halloween, som er en av de beste dagene i året for min del etter Julaften. Dagen hvor det vil være akseptabelt og nesten forventet at man skal kle seg skandaløst. Man må nesten bruke ordet skandaløst istedenfor skremmende i dag, siden flesteparten bare kler seg ut. Sue Sylvester forklarer det ganske bra:

For noen dager siden lurte jeg på om jeg skulle kle meg ut som Silk Spectre eller Silhouette til Halloween, men igjen, det vil komme andre muligheter hvor jeg kan kle meg ut som noen av mine favoritt superhelter. Og hva Silhouette angår kan jeg kle meg ut som henne hver eneste dag uten problemer, noe jeg antageligvis kommer til å gjøre også. (Det hjelper jo en masse at dominatrix endelig er på catwalken igjen også!)

Det er gøy å kle seg ut. Det er som å ikle seg en ny personlighet. Man tester ut sin identitet på en måte. Og man er alltid inspirert av et eller annet når man bestemmer seg for å forandre på utseendet (klær og hårfrisyre, ikke plastisk kirurgi). Hvem blir du inspirert av?

Mer enn noe annet blir jeg inspirert av film og serier når det kommer til klesstil. Jeg har aldri forstått moteverden og hvordan designerne orker å dedikere livet sitt til noe som forandrer seg konstant. Det er også kanskje et dumt eksempel, siden jeg uansett ser mer film enn jeg leser motemagasiner. Men her om dagen leste jeg i bladet for Cinemateket og Trondheims Filmklubb om kostymesjefen Edith Head, og jeg likte avsnittet med: "Som nyansatt sjefsdesigner blir Edith sendt til Paris for å møte de store designerne. Når hun returnerer blir hun spurt om reisen til Paris har påvirket henne som designer. 'Ikke det grann. Det som blir vist i Paris i dag, er ut i morgen. Hvis jeg gjør det de gjør i Paris i dag i en film, vil disse klærne etter åtte til tolv måneder, når filmen blir gitt ut, være utdatert,' svarer hun."

Så... jeg kan bli inspirert av superhelter, filmer og musikkvideoer; for eksempel elsket jeg stilen i filmen Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Jeg kjøpte en masse blondehansker og blondetopper etter den filmen. Det var like før jeg kjøpte en lilla blazer til 500,- også, men der gikk heldigvis grensen. Men jeg forelsket meg også i dominatrix-stilen fra både Apollonia, Lucy Liu i Charlie's Angels (McG, 2000) og Silhouette fra Watchmen (Zack Snyder, 2009). Et sted mellom Purple Rain og Watchmen, fikk jeg også en fascinasjon for Neve Campbell i The Craft (Andrew Fleming, 1996) og 90-talls babe, for eksempel damene i Guns 'N' Roses' musikkvideoer. Og dette har bare vært siden august. Interessene mine skifter relativt fort, antar jeg.

Det jeg egentlig prøver å si er at man ikke burde kaste bort Halloween på noe man kan gjøre alle andre dager i året. Og som tidligere emokid har jeg gått ikledd noe som kunne vært kostyme fra en Tim Burton-film i flere måneder. Mer eller mindre kler jeg meg etter en karakter, en film eller serie hver eneste dag. Halloween er dagen for overdrivelse og helst noe á la skrekkfilm. Jeg har aldri forstått hvordan Playboy-bunnies går inn under den kategorien. Død hore, ja. Cute Playboy-bunny, meh. Det er mer forståelig for meg om folk ikler seg med sitt indre jeg med diverse snuskete fetisjer de ellers gjemmer som mørke hemmeligheter i skapet. Men jeg tror ikke de gjør det. Jeg tror det er en større sannsynlighet for at de gjør det for oppmerksomhetens skyld, eller kanskje reglene for Halloween har forvandlet seg over årene løp. Halloween-scenen i Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det.

Britiske TV-serier: I will go down with this ship!

2011-10-07T04:01:00.000+02:00

Det er så herlig å komme over geniale serier når det later til at alle seriene du følger med på, er på vei til å bli ganske rævkjørte. Det har vært flere sesongstart nå og jeg tror jeg ikke har sett én hvor jeg har blitt sittende igjen med tanken "Wow, dette kommer til å bli en fantastisk sesong!" For det meste har det vært denne mottakelsen:

90210, jeg forstår ikke hvorfor jeg følger med på det. Jeg har hatt en crush på Gillian Zinser, men én person kan ikke redde den smørja nå. Castle begynner å plage meg litt (og jeg får en X-Files følelse). Jeg følger fortsatt med på grunn av min enorme forelskelse fra tidligere (jeg tror den var på sitt beste med den andre sesongen). The Big Bang Theory er kanskje den eneste serien som fortsatt er sjarmerende, men jeg syntes kanskje at Raj burde skrives ut av serien. Jeg tror jeg aldri har likt ham, antageligvis fordi han mistet capsen rimelig fort.

Men når jeg sitter og irriterer meg over dem som verst, er det godt å ha kompiser som sier "Se denne serien i stedet!" Et voila: Game of Thrones, Buffy the Vampire Slayer og Sherlock! Dessverre så jeg aldri Buffy da det gikk på TV etc. Mesteparten av årsaken til at jeg syntes den serien er så awesome, er på grunn av Seth Green selvfølgelig. Men så skjedde dette og da følte jeg for en liten pause egentlig:

Nei, nei, nei! Det er så feil! Det er vel ingen overraskelse hvem jeg "ship"?

I will go down with this ship!

En annen serie som var ganske brutal med mine favorittkarakterer, var definitivt Game of Thrones. Daenerys Targaryen og Khal Drogo, Eddard Stark og Tyrion Lannister var de jeg likte best, og syntes avslutningen ble litt vel brutal. (Men det er en awesome serie; De som ikke har fått det med seg - se den!)

Men det skal sies at jeg ATM har dilla på Sherlock Holmes-universet, det være filmen fra 2009 med Robert Downey jr., House M.D. eller BBC-serien Sherlock. Det er alle hysteriske versjoner av Sherlock Holmes. BBC-serien består foreløpig bare av tre episoder (hver episode varer dog en halvannen time), noe som er brutalt lite for noe så genialt. Noen ganger, for eksempel når alle seriene jeg følger med på (90% av disse er amerikanske produksjoner) plutselig daler i kvalitet, tenker jeg at de britiske seriene er de mest geniale. Se på seriene Being Human (i det minste den første sesongen), Black Books, Misfits (de første to sesongene i allefall), Spaced og The IT Crowd: De er hysteriske.

Misfits kommer med ny sesong i november, men den kuleste karakteren, Nathan Young (Robert Sheehan) er skrevet ut av serien, så derfor har jeg en mistanke om at kvaliteten kommer til å dale der. For folk som ikke er kjent med serien: Misfits handler om en gruppe antisosiale ungdommer i samfunnstjeneste som får superkrefter etter en storm. Og antisosiale ungdommer med superkrefter vil du ikke kødde med...

En annen serie jeg egentlig har skrevet masse opp tidligere, er serien Spaced (1999-2001). Folk som liker Shaun of the Dead (Edgar Wright, 2004) og Hot Fuzz (Edgar Wright, 2007), burde sjekke ut denne serien. Den består nemlig av det geniale samarbeidet mellom Edgar Writgh, Simon Pegg og Nick Frost, og deres lek med genreforventninger og filmreferanser. Jeg ville si det er en gullgruve for filmnerder. Det sies at det var under innspillingen av en episode her at de fikk ideen om Shaun of the Dead. Men hva handler serien om? Det kan sies at det er to fremmede som utgir seg som kjærester for å få seg en leilighet og hvordan de må lure sine (eksentriske) naboer. (Britiske serien har nesten en fascinerende tendens til å handle om ingenting, altså at de ikke har noen rød tråd som samler episodene sammen til en helhet.)

Og så er det Sherlock! Tre lange episoder og geniale karakterer. Jeg er ganske flau over det faktum at det gikk 3-4 sesonger før jeg så referansene til Sherlock Holmes i House M.D.-serien. Men til mitt eget forsvar så har jeg bare sett en episode her og der av den serien, og da er det vanskelig å få med seg helheten. Sherlock er en annen moderne versjon, som finner sted i dagens London. Men det kuleste er karakterene: En sosiopat og en soldat fra Afganistan, Benedict Cumberbatch og Martin Freeman.

Som med Pegg og Frost, har vi denna bromancen mellom Holmes og Dr. John Watson, som er ganske hysterisk. Halve greia i filmen med Robert Downey jr. og Jude Law er selve forholdet deres. Men det jeg tror fascinerer meg mest med disse versjonene av Holmes, er hvordan han forholder seg til andre mennesker. Når han (Cumberbatch) kjeder seg, går han for eksempel løs på veggen med en pistol. Eller når han står på et åsted over et lik og reagerer med eksentrisk entusiasme. Men, ja. Jeg har forelsket meg vilt i denne serien og da er det vanskelig å si noe utenom det. (Jeg håper det kommer flere episoder ASAP, men i mellomtiden kan jeg jo forsøke å se på Doctor Who, og jeg tviler på at det blir vanskelig.)

Ignorer klokkeslettet som vises, nå er det faktisk langt over leggetid (03.00!).

God natt :)

Who's watching the watchmen?

2011-09-30T02:18:00.000+02:00

Jeg lider jo fortsatt av denne skrivesperren, men må liksom bare prøve å starte et sted. Det at Blogspot har forandret designet hjelper egentlig lite i tillegg. Men jeg kan jo begynne med at jeg har en major dilla på Watchmen (Zack Snyder, 2009) om dagen. Da holder jeg meg fortsatt innenfor 80-tallets grenser også.

Det er flaut å tenke på at jeg før forrige helg bare hadde sett filmen én gang, og det var nattpremieren i 2009. Jeg hadde blakket meg fullstendig på kinobilletten, men får ironisk nok vite at billetten fungerer som rabattkupong på alle Watchmen-produktene på Outland. I tillegg fikk folk på diverse seter t-skjorter og bøker. Det eneste jeg fikk med meg hjem, var Comedians blodige button.

Jeg visste ganske lite om den historien på forhånd, og det påvirket egentlig oppfattelsen av filmen. De sa overalt at den ikke var som de andre superheltfilmene, men jeg forberedte meg likevel på en superheltfilm. I allefall sånn jeg oppfatter dem. Og dermed ble det mer eller mindre en liten kommunikasjonssvikt av en filmopplevelse: Den var imponerende, men den interesserte meg lite. Lenge satt jeg og lurte på hva den egentlig handlet om. Den virket som en uendelig musikkvideo. Etter kinoturen følte jeg mettet av Watchmen til evig tid.

Og så, ved en fantastisk liten tilfeldighet, spurte den nye naboen min om jeg ville låne filmen. Jeg hadde kjøpt meg en 42" TV (før hadde jeg disse kassene fra 90-tallet med innebygd VHS-spiller...) og tenkte at den ville være perfekt for å måle de forskjellige fordelene ved å ha en... større TV.

Den helgen endte jeg opp med å se filmen fire ganger (egentlig har jeg ikke oversikt over hvor mange ganger jeg så den, men jeg regner med at det er omtrent riktig)! Du så kanskje favorittfilmen din gang på gang da du var liten? Jeg vokste aldri fra det der. Og det var en aha-opplevelse å se den for andre gang.

Watchmen er nødt til å være Snyders beste film (selv om jeg må se Dawn of the Dead, 2004, og 300, 2006, på nytt igjen for å være rettferdig i den uttalelsen). Jeg så nettopp Sucker Punch (2011), en film jeg hadde altfor store forventninger til for å kunne bli ordentlig glad i den. Men begge filmene har et fantastisk soundtrack og en elskverdig koreografi.

Favoritten min av karakterene i denne filmen, eller i dens univers, er uten tvil Dr. Manhattan. Jeg elsker den delen av filmen, når historien om Dr. Manhattan fortelles. Jeg klarer ikke å beskrive det ordentlig en gang. Men igjen, han er den eneste av karakterene som har superkrefter. Det at "Pruit Igoe & Prophecies" spilles i denne delen, gjør det vanskelig å ikke elske ham.

Jeg er nødt til å skaffe meg boken...

It was acceptable in the 80s #2: Men in tights!

2011-09-02T12:54:00.000+02:00

David Bowie og Prince som skuespillere? Meh, men herlig soundtrack og hysteriske kultfilmer. Og plutselig befinner Purple Rain (Albert Magnoli, 1984) og Labyrinth (Jim Henson, 1986) seg blant mine yndlingsfilmer. Jeg har lett etter begge filmene på filmsjapper, men det ser ut til at jeg blir nødt til å bestille dem nå. Det er kanskje litt dumt å begi seg ut på slikt en måned etter at Prince hadde konsert i Norge, men likevel... Kultfilm er kanskje ikke det man finner hver eneste dag heller. *Sukk*

Du skal være ganske dum om du ikke kjenner til artisten Prince. Jeg ville bare understreke dette først. I Purple Rain kalles han bare for "The Kid" og han har fascinerende få replikker til en hovedperson å være. Men han sier mest når han står på scenen. I sangene "Darlin' Nikki" og "Purple Rain" er det referanser til det kongelige, det kommer kanskje an på hvordan man analyserer sangene hans. Men før jeg så filmen trodde jeg "Purple Rain" handlet om noe bare de afroamerikanske kunne forstå. (Siden jeg tenkte på tittelen The Color Purple, Spielberg, 1985... og ellers er elendig på å analysere sangtekster.) Jeg føler meg latterlig dumt som sier dette, men jeg forstår at den fort misforstås når også musikkvideoen legger opp til denne tolkningen. Jeg satt alltid igjen som et stort spørsmålstegn da neste musikkvideo poppet opp på VH1-kanalen. Sånn er det med kontekst. Når man ser hele filmen, får sangen en annen betydning.

I bunn og grunn er The Kid og Jareth (Bowie i Labyrinth) motivert av en kjærlighet for en person som ikke er villig til å gjøre som de vil. "Just fear me, love me, do as I say, and I will be your slave..." Og jeg syns det er festlig at to store artister havner i roller som kan tolkes som kongelige. Men du har nok et ganske stort ego når du først kaller deg selv for "prins". Og de ser ut til å bedrive påfugl-taktikk til det ekstreme, bare slått av Elton John. Det at Prince ikke er gay er også et av verdens største mysterium for min del, og selv om fornuften min sier at jeg burde vite bedre, syntes jeg at han er adorable i filmen.

Fra barndommen av blir jenter ødelagt av diverse kjærlighetshistorier, siden det står i det hellige lovverket av uskrevne regler for stereotypiske kjønnsroller at jenter skal interessere seg for slikt. Beauty and the Beast er kanskje det verste av dem? Belle blir jo kidnappet av et sinnsykt udyr og ender opp med Stockholm-syndrom. Likevel er det min favoritt blant Disneys eventyr og det sier bare litt om hvor ødelagt jeg egentlig er. Jeg er i det minste oppegående nok til å like framstillingen av sånne romanser på film, det er ikke noe jeg glorifiserer i faktiske forhold. Ikke mye i det minste. Jeg har vel alltid likt slike Beauty and the Beast-referanser; The Phantom of the Opera (Joel Schumacher, 2004), Heathers (Michael Lehsman, 1988), Dracula (Francis Ford Coppola, 1992), til og med i Gossip Girl, altså den eneste episoden jeg har valgt å se frivillig. Om ikke annet er det nok utemmet lidenskap som eskalerer i et elsk-hat forhold som fascinerer meg. Og jeg finner dette relevant for mine filmopplevelser i både Purple Rain og Labyrinth.

Begge viser mye grusomhet, men på grunn av at de er fra to vidt forskjellige genre, er The Kid verst. Dessverre reagerte jeg med latter da jeg så scenen hvor han uten forvarsel bitchslappet Apollonia (yeah...) inn i en piruett før hun traff kommoden. Den eneste funksjonen forholdet mellom The Kid og Apollonia utgjør i filmen er de illevarslende tegnene på at han begynner å ta etter sin voldelige far. Ellers er man ganske likegyldig til om de får hverandre til slutt eller ikke. For det meste er det hans indre demoner som fascinerer meg mest i denne filmen, og det er også årsaken til at jeg har hatt problemer med å blogge om den. Jeg identifiserer meg altfor mye med demonene hans. Og det er også godt gjort, når han sier så lite som han gjør. Eller er det nettopp fordi han sier så lite? Dermed kan vi velge å oppfatte dem akkurat som vi vil?

Jareth er mer barnevennlig "grusom", med unntak av skrittet hans. Når man først har fått øye på det, kommer man seg aldri forbi det. Utenom det og diverse spesialeffekter som ikke fungerer, er Labyrinth overraskende genial. Men det er kanskje på grunn av detaljrike omgivelser og sjarmerende karakterer. Sir Didymus og Ludo er helt klart mine favoritter i denne filmen. Når man har drømmer hvor man møter en masse hindere, er det best å mane fram disse to. "All right then! I can conquer this mountain!"

Etter å ha sett filmer som Labyrinth og The Princess Bride (Rob Reiner, 1987) får jeg fryktelig lyst til å lese bøkene. Ifølge noen jeg regner med er Tumblrs hardcore-fans av Labyrinth, forteller om den lidenskapelige spenningen mellom Sarah og Jareth. Når jeg hører slikt, klør jeg meg litt i hodet. Jeg så ærligtalt ikke denne kjærlighetstwisten komme, siden jeg ikke har lest boken og slikt, men kanskje mye av de hentydningene forsvinner nettopp fordi at det er Bowie som står der med altfor avslørende tights?

Med mindre de snakker om scenen hvor hun befinner seg i glasskulen på maskeradeballet? Det var kanskje yndlingsscenen min, med alle demonmaskene. Men når sant skal sies syns jeg kanskje Jareth er litt for lite med, for jeg er ikke engasjert i hva han ønsker. Mange hardcore-fans liker kanskje replikkene hans, men jeg syntes det går an å fremføre dem mindre teatralsk. Selv om det er en eventyrfilm, begynner jeg å le og tenker "Oh lord, here we go" når Bowie har vinden i håret og overdramatisk fremfører ordene "Turn back, Sarah!"

Men det er nettopp på grunn av alt det overdrevne og the cheesiness at jeg har endt opp med å se dem i utgangspunktet. Googler man filmlister over cheesy 80s får man som regel en liste med disse to filmene. Og jeg har en regel om at jeg skal bare se 80-tallsfilmer om dagen. Jeg venter fortsatt på Legend (Ridley Scott, 1985) og Willow (Ron Howard, 1988), men jeg regner med at de blir likedan. 80-tallet er gøy!

It was acceptable in the 80s #1: Jason

2011-08-30T23:36:00.000+02:00

Det later som at jeg bare ser på de koselige 80-tallsfilmene med saksofon i soundtracket, men det kuleste jeg følger med på om dagen, er uten tvil Friday the 13th-serien. Det kuleste ved det, er nok også det at jeg alltid ser disse filmene med filmkompisen min. Da vi så Friday the 13th (Sean Cunningham, 1980) for første gang, etterlignet vi musikken som kommer når morderen pønsker på noe (shh shh, haah haah), ble hysteriske da vi så spjæringen Kevin Bacon, og diskuterte hvem som kom til å dø først. Skrekkfilm er en genre jeg er en nybegynner i, så jeg er ingen mester i genrens regler og koder. Men scenen fra Scream (Wes Craven, 1996) om genrens regler er en av de mest geniale scenene jeg vet om.

Jeg tror jeg liker den såpass på grunn av Randy, den eksentriske film-entusiasten, som jeg skremmende nok kan kjenne meg igjen i. Likevel med måte. Jeg liker å tro at jeg har visse sosiale antenner.

Jeg har ikke sett så mange skrekkfilmer, men jeg har sett Scream-serien. Og jo flere skrekkfilmer jeg ser, desto bedre blir Scream med alle deres referanser. Jeg velger også å tro at jeg fant et par referanser til The Texas Chainsaw Massacre (Tobe Hooper, 1974), Psycho (Alfred Hitchcock, 1960) og Jaws (Steven Spielberg, 1975) i Friday the 13th: Part II (Steve Miner, 1981) og da føler jeg meg litt stolt over å klare såpass. Men jeg har også fått sansen for Friday the 13th-serien og det før hockey-maska dukker opp. Har sittet i sofakroken og lest i et Empire-magasin jeg fant da jeg sløv-ryddet på hybelen. Snakker om sola så feiret de 25 år med Freddy (Cravens A Nightmare on Elm Street, 1984) og Jason og hadde hele 10 sider med hysteriske historier, slik som da Tom Savini dukker opp i prosjektet med effektene sine: "Now do you want a fake axe on a real face or a real axe on a fake face?" I [Miller] looked at Sean and said: "My God, I just write this shit, what's this?" Jeg misunner historiene deres. Hvor enn uutholdelige de måtte føles, tror jeg de er hysteriske å se tilbake på.

"If nothing else, Jason Voorhees must be the darling of the American militant virginity movement. Since his original eruption from The Crystal Waters of Lake, er, Crystal 28 years ago, America's ultimate prude as variously sheared, cleavered, axed, macheted, syringed, scalded, impaled, electrocuted, hammered, scythed, glassed, immolated, defenestrated, drilled, drowned, speared and strangled 133 almost inevitably about-to-rut adolescents and dispatched them into the great hereafter." (Empire #237 March 2009)

What's so great about normal?

2011-08-30T09:29:00.000+02:00

Jeg sovner til musikk nå for tiden. Setter på et album som går i en loop et par timer. Men det lønner seg kanskje ikke å ha sanger eller melodier du assosierer med filosofering eller grubling. Den veldig veldig søte kjenningsmelodien til St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985) kom på i natt og jeg begynte med en gang å gruble over tiden min som student. Dermed var ikke søvn et alternativ før jeg hadde fått skrevet disse tankene ned i en liten "dagbok" jeg alltid har i nærheten.

Jeg syntes det er litt merkelig at man ikke kan kaste seg hodestups over diverse personer man møter gjennom livet. (Når jeg sier "å kaste seg hodestups over andre mennesker" er det ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men det er heller det eneste passende uttrykket jeg finner for den impulsive reaksjonen som krever at du er ditt virkelige indre jeg. Svart og hvitt.) Jeg gjør det sjeldent selv, men jeg bryr meg ofte ganske mye om en person hvis personligheten interesserer meg etter de to første møtene. Problemet mitt er at vennene rundt meg da ikke vet hva jeg syntes om dem, eller kjenner den virkelige meg. For siden man allerede er i et fungerende vennskap, hvorfor snakke om sånt?

Jeg har et inntrykk at jeg selv føler litt for mye litt for fort. Det jeg antar er årsaken til at folk ikke kaster seg over andre, er på grunn av at en slik intensitet ikke er høflig skikk blant nordmenns uskrevne sosiale regler. Det kan både oppfattes som uhøflig og det kan skremme folk vekk. Altså stikk motsatt av dine intensjoner. Om noen gjør slikt, ender man bare opp med å bli oppfattet som enten bipolar impulsiv eller desperat etter venner.

Men på den andre siden, sånn jeg ser det, er denne tiden kanskje den eneste tiden vi har igjen hvor vi egentlig burde ha lov til å gjøre sånt. Etter studenttilværelsen kommer det ansvarlige voksenlivet med en evigvarende karrierejakt; Når har man tid til å virkelig bli kjent med folk da? Det er kanskje dette punktet som skremmer meg mest med framtiden. Og det er deprimerende at bare en brøkdel av bekjentskapene man oppnår i studentlivet, kommer til å bli vedlikeholdt i ettertiden.

Det er ikke romantiske baktanker her. Som regel er man latterlig impulsiv når man er forelsket at man til syvende og sist forteller vedkommende akkurat hva man tenker og føler. Det er heller som i barnehagen, hvor du pekte seg ut en som virket interessant. Dere begynte å ramse opp hva dere likte og mislikte. 2 sekunder senere forsto dere at dere kom til å være venner for livet. Hva er galt med å fortsette slik?

På godt og vondt er dette vår storhetstid, men vi tar den for gitt, og dermed gjør vi ingenting med den. Om bare noen år kommer vi til å se tilbake på denne perioden og angre på at det var mye vi aldri gjorde eller sa til personene som betydde noe for livene våre på denne tiden. Karakteren Kirby (Emilio Estevez) er et ganske godt eksempel på nettopp dette, siden han aldri fikk utløp for følelsene sine for Dale (Andie MacDowell). "I'm obsessed, thank you very much." Kanskje det er best å være midlertidig sinnsyk enn å være besatt på tapte øyeblikk i framtiden?

Damn you, St. Elmo's Fire. Slutt å gjør meg deprimert!

A new horizon underneath the blazin' sky

2011-08-24T19:02:00.000+02:00

Tidligere blogget jeg om at det jeg liker best med Harry Potter-filmene, er vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Her kommer et nytt innlegg om en vennegjeng, denne gangen fra 80-tallets St. Elmo's Fire (Joel WTF Schumacher, 1985). Det eneste jeg liker ved den filmen, er igrunn gjengen og theme-låten, for filmen gjør meg til syvende og sist trist. Jeg tror det kommer av at jeg aldri har hatt en slik gjeng. Altså en gjeng hvor de brydde seg like mye om meg som jeg brydde meg om dem. En du stoler på med alle dine hemmeligheter. Noen som er fordømte sweethearts. Jeg har selvfølgelig gode venner, men de er spredt på alle kanter. Og den interne sjarmen forsvinner når man ikke er en gruppe. Det er kanskje forfengelig å tenke slik, men idealet er jo et sterkt vennskapsbånd i en gruppe.

En annen grunn til at jeg blir trist, er deres vanskelige start i det voksne livet. Selv om jeg fortsatt er en student, befinner jeg meg selv på dette stadiet nå. Og det er vanskelig å finne ut av hvor man står i samfunnet. Så til tross for at den er fastlåst i 80-tallet med dets glorete mote og musikkstil, er den fortsatt aktuell. I det minste for min del, siden jeg identifiserer meg med dem og deres problemer. Noen som lengter bort fra maset etter nok penger til å betale husleien og tilbake til den problemfrie tilværelsen på skolen. (Selv har jeg alltid funnet noe å grue meg til før skoledagen starter, barneskolen som universitetet.)

Ellers er ikke filmen det helt store. Man kan ikke forvente annet når Joel freakin' Schumacher står for regien egentlig. Den mannen ødela et helt filmunivers med sine latterlige tolkninger av Batman-karakterene i tillegg til elendig casting (først og fremst rollen som Bruce Wayne/Batman). Men denne St. Elmo's Fire-gjengen er sjarmerende. Jeg blir både glad og trist av den.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time (a little obsessed)

2011-08-24T18:47:00.000+02:00

Det andre som har stjålet oppmerksomheten min bort fra film og TV-serier, er uten tvil Nintendo 64 (yeah, it still works!) og spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time (1998). Ikke nok med at det stjeler opp til 9 timer av dagen min, så sitter jeg og leser mangabøkene om Zelda... Søte nostalgi!

Your dirty little prince wanna grind

2011-08-23T18:10:00.000+02:00

Nå har jeg bevegd meg ganske langt ifra Harry Potter og klart å rote meg bort på 80-tallet et sted. Av alle ting har jeg hatt Prince på høytalerne mine en god stund nå (som om jeg drev en eksorsisme for å fjerne minnene om en hel sommer med radiokanalen MP3) og i går eskalerte det med at jeg satte på filmen Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Jeg var ikke helt forberedt på hva jeg gikk i møte, for å si det sånn. Men på sin egen måte er det en herlig liten sak. Soundtracket er virkelig awesome, og den hysteriske Darlin' Nikki har gått på repeat siden gårsdagen. Enough said.

X-Men: First Class og superkrefter

2011-08-17T00:24:00.000+02:00

Oppi all Harry Potter-mania har jeg også rukket å se X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011), som jeg ble noe overrasket over. Jeg er en relativt hardcore fan av superhelt-film, men akkurat X-Men-oppfølgerne har alltid irritert meg litt. De har liksom ikke vært alt jeg ville at de skulle være. I den første filmen var det først og fremst fascinasjonen over mutantene, og kreftene som dominerte personlighetene deres, som gjorde mest inntrykk. Men jeg har alltid likt forholdet mellom professor X og Magneto. Frienemies, godt mot ondt, men likevel med høflighet og respekt for hverandre. Derfor er en prequel i dette superhelt-universet et etterlengtet filmprosjekt.

Jeg elsker retro, spesielt 60- og 70-tallet. Og når handlingen foregår på 60-tallet, midt i den kalde krigen (Cuba-krisen, som var det eneste utenom andre verdenskrig som fascinerte meg mest i historie-faget) er jeg omtrent solgt med en gang. Og det er før jeg finner ut at Kevin Bacon (!) dukker opp som nazi mutant som forvandles til en James Bond-villain. Too flippin' much...! Jeg mistenkte at de kunne være noe inspirert av Christoph Waltz' rolle som psykopaten Hans Landa i Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) i fortellingen om Eric Lensherr, noe jeg tydeligvis ikke var alene om.

I tillegg til alt dette, dukker flippin' Wolverine (kanskje den kuleste mutanten?) opp i en scene:

Jeg hoppet opp i sofakroken og kom med et lite hyl av begeistring. Dette var tydeligvis en film jeg ikke hadde lest noe som helst om i forkant, med tanke på alle overraskelsene mine. Mitt inntrykk der og da var at det var linker til Inglourious Bastards og Watchmen (Zack Snyder, 2009) med tanke på deres versjoner av verdenshistorie, James Bond-ish med et 60-tall á la JJ Abrams og morsom action musikk med 80/90-talls feel, i tillegg til en fantastisk framstilling av Eric Lensherr og en badass skurk. Jeg digger filmen. Mildt sagt.

I det siste har jeg også hatt diverse merkelige drømmer, om True Bloods Eric Northman og at jeg var en heks ved Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Jeg våkner hver gang opp noe trist over at jeg ikke er i besittelse av noen superkrefter, på grunn av alle eventyrene som utvikler seg med disse kreftene. Innimellom vurderer jeg også hvilke superkrefter som lønner seg å ha, siden det egentlig er mer vondt enn godt, når man tenker på karakterer som Rogue (Anna Paquin) og Mystique (Jennifer Lawrence). Kanskje det er like greit å få kreftene som er linket til ens personlige/ sosiale problemer slik at man kan utvikle seg til å bli et bedre menneske, som ungdommene i serien Misfits (2009- ):

"With great powers comes great responsibility," sa de i Spider-Man (Sam Raimi, 2002), men det er ikke akkurat tilfellet med "superheltene" i Misfits. Det er stadig vekk teasing om at de skal bli superhelter, men de ender bare opp med å, uheldigvis, drepe folk. De er langt fra å holde kreftene under kontroll og vet heller ikke hva de skal bruke kreftene til. Og det samme i X-Men: First Class; de sprikende oppfatningene, eller kanskje ideologiene, til Charles Xavier og Eric fører til en splittelse i gruppen, som til slutt utvikler seg til en krig mellom mutantene. Scenen på stranden var ganske rørende på sitt vis siden vi alle vet hvordan skjebnene til Charles og Eric ender.

Jeg har dessverre en tendens til å foretrekker de dystre karakterene, helter som skurker. Det hele kommer an på deres motivasjon i deres kamp om rettferdighet. Som for eksempel Batman, Poison Ivy, Catwoman, nevnte Magneto, og True Bloods Eric Northman. Vampyren blir lagt til på grunn av at han ikke følger noen andres regler enn de han selv lager. Uavhengig om det brøt med moral og etikk. Og med hans frekkheter og motivasjon drevet av hevnlyst fra sitt tidligere liv i tillegg (i det minste under den tredje sesongen av True Blood), blir han en priceless karakter man ikke kan la være å la seg underholde og bli fascinert av. De komplekse karakterene er de som fascinerer meg mest, og det er som oftest skurkene i forhold til de enkle heltene. Dog jeg ikke kan komme med noen gode eksempler akkurat nå.

Men det er som med True Blood-Eric som med Magneto-Eric. De er liksom drevet av noe mer interessant, for min del, enn hva Charles Xavier er, selv om det er han som har den rette motivasjonen. Jeg vet i allefall at jeg er såpass svak eller lett påvirkelig av andres lidenskap, at jeg hadde muligens hatt lettere for å velge Magnetos side, enn Xavier. Jeg vet ikke hva jeg syns om det. Men da er det like greit å ikke ha noen superkrefter. Jeg hadde misbrukt dem, til syvende og sist, for enten hevn eller egen vinning. Det er sikkert derfor jeg liker Poison Ivy, Catwoman og Harley Quinn.

Mine oppfatninger må gjerne være feil, men det er slik jeg velger å lese karakterene i det minste. Enn så lenge gleder jeg meg noe håpefullt til en mulig oppfølger til X-Men: First Class. Jeg likte de nye karakterene og de nye tolkningene av de gamle karakterene. Men inntil videre har vi jo fått altfor mange superhelt-filmer at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Thor (Kenneth Branagh, 2011)? Green Lantern (Martin Campbell, 2011) eller Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011)? Satser på Thor...

Harry Potter-mania er slutt...

2011-08-17T00:14:00.000+02:00

Jeg begynner å gå tom for ideer, men det popper opp innlegg om det skulle komme noen nye. Nå slipper derimot andre filmer og tanker fram fra Harry Potter-tåken.

Something Wicked This Way Comes...

2011-08-16T03:53:00.000+02:00

Da nærmer Harry Potter-mania seg en slutt. Jeg startet dette fordi jeg hadde altfor mange tanker om filmene til et innlegg alene. Og jeg gjorde nok også motsatt av hva mange andre gjorde; de hadde sikkert hektiske maraton, og kledde seg ut og sikret seg billetter til festpremierer. Jeg fikk til slutt somlet meg til en random visning i slutten av juli, og startet et maraton som gikk i et bedagelig tempo, før jeg dro til kinoen igjen for å se den siste filmen. Jeg skulle ønske jeg hadde kledd meg ut, men jeg har alltids kostymefest å se fram til, tror jeg.

I sin helhet, åtte filmer med fire forskjellige regissører, ti års filmhistorie. Filmene av Chris Columbus, The Philosopher's Stone (2001) og The Chamber of Secrets (2002), er dessverre de mest forglemmelige i serien. For min egen del i det minste. Columbus brukte sikkert mer tid på å bygge opp et magisk samt troverdig univers for de senere filmene enn å bygge på skrekk og spenning (selv om jeg husker det var mye snakk om basilisken i The Chamber of Secrets og at Harry Potter ikke var barnevennlig lenger...). Da Alfonso Cuarón dukket opp med sin versjon av The Prisoner of Azkaban opplevde vi en helt ny Harry Potter-film, og den ble min favoritt i serien da den kom. Varulven Remus Lupin og mystiske Sirius Black dukker opp, dementors entrer toget, The Marauder's Map og tidsreising. What's not to love? Mange mislikte filmen, men jeg husker at jeg var ganske glad over den dystre, mørke stilen og den nye Dumbledore.

Siden jeg likte den forrige filmen, er det rart at jeg "nektet" å se de neste filmene. Jeg ble nok litt lei og tenkte på en merkelig måte at de ikke blir bedre enn The Prisoner of Azkaban. Men jeg ble uansett nødt til å se den fjerde filmen, da jeg fikk oppgaven om å analysere filmen The Goblet of Fire (Mike Newell, 2005) på universitetet i 2007. Den regnes som den beste filmen og boken på grunn av Triwizard-konkurransen. Og jeg velger å tro at det også skyldes Ralph Fiennes, som dukker opp i rollen som Voldemort. Jo mer jeg tenker over det, desto mer foretrekker jeg denne filmen i etterkant. Soundtracket er også et av de beste i serien.

Med den femte filmen, The Order of the Phoenix (2007), kommer min favoritt av regissørene i serien, David Yates. Dumbledore vs. Voldemort-scenen gjorde at jeg ble hektet på serien på ny og jeg elsket den nye stilen. Kinematografiene i Yates' filmer er så vakre, i allefall i mine øyne. Derfor har jeg tatt meg bryet å lete opp de som stod for kinematografien i filmene; i The Order of the Phoenix: Slawomir Idziak, i The Half-Blood Prince (2009): Bruno Delbonnel (Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, 2001, Across the Universe, 2007), og i The Deathly Hallows-filmene: Eduardo Serra (Unbreakable, 2000). Sjekk det ut!

Harry Potter: "The Biggest Franchise of All Time"

2011-08-13T17:42:00.000+02:00

"Hogwarts is under attack.... The once-proud Great Hall - a set that's been standing here at Leavesden Studios since 2001's The Philosopher's Stone and scene of many celebratory term-time banquet - is lying in ruins, decimated by the battle raging outside." (Total Film #181 July 2011) Det tok 10 år å filmatisere de 7 bøkene om eventyrene om Harry Potter, og mye har forandret seg, både i den fiktiv trollmannsverden og i virkeligheten. Med alle terrorangrepene, de store politiske hendelsene gjennom 10 år. Disse årene må ha preget filmene, siden slike hendelser forandrer vår oppfattelse av samfunnet vi bor i, og dermed preger også samfunnene som skildres på film. Men finner vi tegn på det i dette filmuniverset?

Mange mener at vi gjør det. Noen sammenligner det med dagens samfunn, mens flesteparten påpeker assosiasjoner med nazistene og andre verdenskrig. Da vi fikk beskjed om å analysere The Goblet of Fire (Mike Newell, 2005) på universitetet i 2007, nevnte mange at Voldemorts Death Eaters lignet på Ku Klux Klan. Dog ble vi senere forklart at bilder er polysemiske til det kjedsommelige. Det avhenger derimot på kontekstene de blir presentert i. Og i akkurat denne sammenligningen kommer jeg alltid til å tenke på denne scenen fra The Da Vinci Code (Ron Howard, 2006):

Symbolikken i Harry Potter-filmene har også fascinert meg, selv om jeg ikke har studert det nærmere. Med kristen symbolikk er det jo enkelt, men som klippet over viste, finnes det flere muligheter. Selv leser jeg slangene i filmene, til og med huset Slytherin, som onde på grunn av historien om Adam og Eva. Og dødningshodet symboliserer ofte døden. Men jeg fant noen nettsider om symbolikken i Harry Potter-fortellingene; sånn som The Dark Mark (med dødningshodet og slangen i munnen) er visstnok "the symbol for eternal life" - noe som utrolig nok gir mening med tanke på Voldemorts horocruxes. Voldemort blir beskrevet som "... the result of our disobedience of the laws of God's original universe"... Hun her skriver også om likhetstrekkene med Bibelen (noe som tydeligvis ble publisert i 2004, før bøkene var fullført, noe jeg syns er litt sjarmerende).

Men tilbake til virkeligheten... Det er spesielt i The Half-Blood Prince (David Yates, 2009) at jeg tenker om actionscenen stammer fra terroren fra virkeligheten, som for eksempel terrorangrepet i London under sommeren i 2005. Hvordan oppfatter det britiske publikumet å se The Millennium Bridge bli revet fra hverandre? Denne scenen havnet på førsteplass av Total Film-magasinets liste over de beste øyeblikkene fra serien. (I allefall i papirutgaven deres, på nettsiden er det en lengre liste med et annet resultat.) "... the sixth installment opens with a stonking action set piece that sets events, for the first time, in contemporary Britain... It's a flawlessly rendered CGI moment in wich the world of wizardry finally collides with reality." (Total Film #181 July 2011)

Men hvordan vil ungdom oppfatte det i framtiden? Det lurer jeg også veldig på. Vil de le av teknologien? Vil de oppfatte det hele som et meningsløst hysteri, slik som mange kanskje føler for Star Trek og Star Wars? Kommer de til å avvise det? Eller kommer de til å lage remakes eller ødelegge det, slik som George Lucas gjorde med sine prequels? Jeg håper at spillefilmene forblir som de er, men animasjonsversjoner er jeg egentlig åpen for. Anime-teasingen er i allefall kjempe morsom, men det blir nok med teasingen.

Professor Badass: Minerva McGonagall

2011-08-13T15:05:00.000+02:00

Gjennom alle filmene har professor Minerva McGonagall vært en kjær karakter i bakgrunnen. En karakter som gir en latter innimellom eller andre små øyeblikk som gir deg en trang til å gi henne en god klem (selv om hun nå ser ganske streng ut). Men i den siste filmen viste hun en voldsom side av seg selv - på sett og vis var det var hennes store øyeblikk. Vi har, på en måte, alltid tatt henne for gitt, men i den siste filmen, hvor alt ser ut til å være på sitt mørkeste, trapper hun opp og leder dem alle inn i krigen mot Voldmorts og hans Death Eaters. Og hun er jo intet mindre enn... badass.

"Hogwarts is threatened! Man the boundaries, protect us!" Jeg får gåsehud hver gang jeg ser den scenen. Tenker litt tilbake på sjakkscenen i Harry Potter and the Philosopher's Stone (Chris Columbus, 2001) egentlig (den beste scenen i den filmen). "I've always wanted to use that spell!" I alt maset er hun fortsatt søt.

Harry Potter-filmene er i allefall ingen Disney-film. Her dør de som fluer. Og gjennom alle kampscenene slo det meg hvor mye jeg likte den strenge professoren; "McGonagall MÅ i allefall overleve!" Maggie Smith er så adorable, men Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011) er kanskje hennes beste film i denne serien.

I solemnly swear that I am up to no good: Vennskapet deres

2011-08-08T00:29:00.000+02:00

Hva jeg liker best ved Harry Potter-historiene er ikke nødvendig den magiske verden eller den episke krigen mellom det gode og onde. Det er derimot vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Mest av alt var det nok gjensynet med denne gjengen jeg gledet meg mest til da jeg ventet på den neste filmen i rekken. Og jeg har, som nevnt mange ganger før, en svakhet for misfits, for de er det; For eksempel sørger Harrys berømmelse for at han har vanskeligheter med å finne seg til rette når han alltid står i søkelyset, Ron føler seg nok aldri spesiell siden han er den nest yngste i en enorm søskenflokk og alltid lever i skyggen av sin bestevenn, og Hermione, til tross for sin enorme kunnskap om magikernes verden, er en datter av muggles og kommer fra en ikke-magisk verden.

Men sammen utgjør de en merkverdig og kjær trio. Og hver gang det skjer noe, er disse tre alltid innblandet på et eller annet vis. "Why is it, whenever something happens, it is always you three?" spør Professor McGonagall i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009). "Believe me, Professor, I’ve been asking myself the same question for six years," svarer Ron (naturligvis).

Andre misfits jeg liker, er jo da (selvfølgelig) gjengen i That '70s Show (1998-2006), gjengen i Chicken Little (Mark Dindal, 2005), arbeiderne på Buy More i Chuck (2007-2011) og, så klart, selveste Misfits (2009- ). Det er sikkert enda flere jeg gjerne skulle addet til denne listen, men det får jeg nesten komme tilbake til en annen gang. Og er det bare meg eller ser det ut som at outsiderne har det mer gøy enn tja... de normale? Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det i allefall.

Men tilbake til Harry Potter. Jeg er litt misunnelig på samholdet i vennskapet deres. Jeg liker i allefall framstillingen av det: Fra detaljene av hvordan Hermione kan herse guttene rundt hele tiden, Ron som aldri skriver brev om sommeren, og Harry som skriver hver eneste uke, til Ron som alltid vitser rundt, Hermione som alltid sitter med nesa ned i en bok, og Harry som alltid havner i trøbbel og hvordan ingen av dem kan la være å involvere seg, til tross for alle advarslene. Det er en intimitet i vennskapet deres, noe som vokser fram etter alle farene de har møtt, og selv om jeg er glad for at jeg aldri kommer til å måtte møte slike utfordringer, misunner jeg likevel deres sterke vennskap.

Derfor er scenen fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010) hvor Harry og Ron krangler så tærende, siden det resulterer i at Ron forlater ham og Hermione på deres jakt etter Voldemorts horocruxes. De har alltid vært en enhet, og vennskapet deres blir satt på prøve i den nest siste filmen. Men det er jo godt å se at de kommer godt, om ikke sterkere, ut av det hele, spesielt med "19 år senere"-scenen i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011). Det er mildt sagt en bittersøt scene; selv om de endelig har overvunnet Voldemort og de onde kreftene, har eventyrene deres for alvor tatt en slutt og den nye generasjonens eventyr har startet. *Snufs*

Magic Moments: Mine yndlingsøyeblikk!

2011-08-05T23:22:00.000+02:00

Når man først har begynt å rangere lister, klarer man ikke helt å legge det fra seg heller. Nå har jeg sittet og grublet, gjort research og sjekket hva andre mener, begrenset og kuttet ned til jeg til syvende og sist sitter igjen med ti øyeblikk fra Harry Potter-filmene. NB! Spoiler alert.

10. Når Ron blir keeper for Dryffindor i Quidditch i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009). Jeg syntes det er en herlig scene, når Lavender Brown kaster seg over ham og Hermione setter fugler etter ham. Men jeg liker nok scenen fordi filmen oppfattes noe tung og dyster for meg. En Harry på lykkerus, Ron på forelskelses-eliksir og Quidditch-kampen er lyspunktene i en ellers mørk film. Sykeseng-scenen er priceless, men det er ekstra gledelig for en Ron-fan å se at han får sine fem minutter med berømmelse for en gangs skyld. *Sukk*

9. Nok en gang et Ron-øyeblikk, denne gangen fra Harry Potter and the Goblet of Fire (Mike Newell, 2005): Øvelsene til juleballet hvor Ron blir nødt til å danse med Minerva McGonagall. "Now, Mr. Weasley, put your right hand on my waist." "Where...?" Harry snur seg bort til tvillingbrødrene Fred og George og sier; "You're never gonna let him forget this, are you?" "Never," svarer de i kor. *Sukk* (Når de finner Neville Longbottom øve med blanke sko på Gryffindors soverom, er også et priceless øyeblikk, til musikken av Patrick Doyle.)

8. Første møtet med Diagon Alley, i filmen Harry Potter and the Philosopher's Stone (Chris Columbus, 2001). Det er en virkelig magisk introduksjon til filmserien, og med musikk av John Williams i tillegg. Epic stuff. Den scenen får meg til å ønske at jeg var en heks og at slike steder eksisterte. *Sukk*

7. Muligens den mest skremmende scenen jeg har vært vitne til i hele Harry Potter-serien. Dansescenen med Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010). Først tenkte jeg bare det at det noe ungdommelig naivt og igjen bittersøtt i dette lille øyeblikket med glede i jakten etter horocruxes. Helt til de slutter å danse og spenningen bygges opp. Lettelsen er nesten stor da Hermione til slutt snur seg bort. Puh...

6. Vårt første møte med the dementors i Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (Alfonso Cuarón, 2004). Jeg har en tendens til å glemme at denne filmen er den første gode Harry Potter-filmen, jeg vet ikke helt hvorfor. Men denne scenen, hvor dementors kommer inn på toget, er en av mine klareste favoritter.

5. Nok en gang fra Harry Potter and the Prisoner of Azkaban: Sirius Black dukker opp! Enough said.

4. Fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011), nemlig kysset til Hermione og Ron! Impulsivt, men fra en altfor dum vinkel, så jeg ble en smule skuffet. Det betyr derimot lite når man har ventet 10 år på det. *Sukk*

3. Nok en scene fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2; Minnene til Severus Snape! For en som ikke har lest den siste boken, er det en enorm twist, men når jeg tenker etter så burde jeg kanskje sett den komme. Gråt, som sagt, som en baby.

2. Et av de mest overraskende scenene i hele Harry Potter-serien estetisk sett, er scenen fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1. Nemlig The Tale of the Three Brothers. Jeg er en stor, stor fan av animasjon og når de velger å gjøre scenen hvor Hermione leser om the Hallows om til en kort animasjonsfilm av Ben Hibon, kan jeg ikke gjøre annet enn å hoppe opp og ned og hyle hysterisk. Vakkert!

1. Jeg mener jeg er ganske sikker på at mitt store favorittøyeblikk i Harry Potter-serien er fra Harry Potter and the Order of the Phoenix (David Yates, 2007): Dumbledore vs. Voldemort! Etter Harry Potter and the Prisoner of Azkaban gikk jeg lei av Harry Potter-universet (utrolig nok). Til tross for dette måtte jeg analysere Harry Potter and the Goblet of Fire da jeg begynte på universitetet, men det var ikke før jeg så Harry Potter and the Order of the Phoenix med søsteren min en juleferie at jeg virkelig begynte å like det igjen. Og mye av det var takket være denne scenen. Fantastisk.

The chosen ones: Mine yndlingskarakterer

2011-08-03T23:00:00.000+02:00

Jeg liker lister. Å vurdere interesser og rangere dem etter førsteprioritet. Først blir jeg for det meste inspirert av hva andre sier og mener, men her kommer altså min liste, som lider litt av min forkjærlighet til outsidere og Tim Burton-melankoli. Jeg har klart å kutte det ned til hovedsakelig fem karakterer, noe som er utrolig i seg selv siden jeg elsker flesteparten av karakterene. Men jeg kan nevne dem som (utrolig nok) havnet under grensen:

På tiendeplass har jeg igrunn plassert Luna Lovegood, på grunn av sitt herlige vesen. På niendeplass kommer Neville Longbottom, på grunn av sin rolle som underdog, helten ingen så komme. På åttendeplass er Albus Dumbledore, noe som kanskje er relativt langt nede til den største trollmannen i universet å være, men Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011) tegner et mindre imponerende bilde av mannen enn tidligere. På delt syvendeplass kommer brødrene til Ron, Fred og George Weasley, og det er vel unødvendig å kommentere det ytterligere? They're holy. På sjetteplass dukker Hermione Granger opp. Selvfølgelig er hun en fortryllende karakter, men det finnes andre som er mer fascinerende enn henne.

Over til den opprinnelige listen:

5. Harry Potter (Daniel Radcliffe)

Harry Potter-fans may not approve, men Daniel Radcliffe har noen slitsomme oppfatninger av hvordan smerte skal høres ut og har dessuten et lat øyelokk, som stjeler en del av oppmerksomheten min. Uansett, i bunn og grunn, kunne de ikke ha funnet en bedre Harry Potter.

4. Bellatrix Lestrange (Helena Bonham Carter)

Når jeg er hardbarka Tim Burton-fan, er jeg langt fra nøytral når dama hans dukker opp i denne filmserien som den sinnsyke Bellatrix Lestrange. Og når jeg først har sagt at jeg er fan av Burton, er det omtrent en selvfølge at jeg har en forkjærlighet for det dystre og melankolske. Dessuten er latteren hennes heselig awesome! Jeg er nesten sjalu...

3. Severus Snape (Alan Rickman)

Snape har alltid vært hysterisk underholdende for meg og lillesøster. Kroppsspråket og dens smertelig langsomme uttrykksmåten hans er helt priceless, og vi har alltid syntes at det har vært stor komisk verdi i dette skuespillet. Og som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, har jeg altså ikke lest den siste boken. Dermed var the joke on me da vi fikk se Snapes egentlige karakter. Jeg gråt som en unge.

2. Sirius Black (Gary Oldman)

Gary flippin' Oldman. Oh, how I love thee. Er det én karakter jeg håpet skulle stå opp fra de døde igjen, må det være Sirius Black. Dyster, twisted, episk. Right up my alley. "Besides, the world isn’t split into good people and Death Eaters. We’ve all got both light and dark inside us. What matters is the part we choose to act on. That’s who we really are." En karakter som fikk altfor lite spilletid, men som endte opp med å bli en av mine store favoritter.

1. Ron Weasley (Rupert Grint)

Dette kommer vel neppe som noen stor overraskelse? ;) Bloody hell.

Ron Weasley: "I'll be a knight"

2011-08-02T23:58:00.000+02:00

I 2002 ble jeg bitt av Harry Potter-billen og fikk fullstendig dilla. Jeg var 14 år gammel og eksentrisk engasjert i dette magiske universet. Jeg så filmen Harry Potter and the Chamber of Secrets (Chris Columbus, 2002) ca. 7 ganger på kino... og det er en personlig rekord som kommer til å stå en stund. Hvordan jeg klarte å se den så mange ganger, er egentlig ganske fascinerende, men alderen hadde nok en del å si.

Helt siden den filmen har jeg vært svak for Ronald Weasley (Rupert Grint). Jeg har tilsynelatende en tendens til å forelske meg i heltenes humoristiske "sidekicks"; Ron Weasley (Harry Potter), Seth Green (Buffy the Vampire Slayer, The Italian Job), Rolf Kristian Larsen (Fritt Villt)... Og de er visst alle gingers!

"What you’ve done for Ginger People!"

- Rupert Grint til JK Rowling

Så jeg liker tydeligvis de morsomme rødtoppene. Men Ron Weasley er ganske nostalgisk for meg, med tanke på hvor oppslukt jeg var i Harry Potter på den tiden. Jeg gjorde tydeligvis ikke annet enn å spare penger til neste kinotur og å lese gjennom bøkene. Og "forelskelsen" min i Ron-karakteren utgjør bare et resultat av det hele.

Utenom det mest iøyefallende ved Ron, som jeg nå har nevnt, tror jeg at årsaken til min "forelskelse" ligger i personligheten hans. Han er lat, sløv, dårlig med å uttrykke seg, hater edderkopper og ganske redd av seg. Han lever i skyggen av bestevennen sin, men er alltid trofast og modig når det gjelder. For ikke å snakke om hvor sjarmerende slitsom han var i stemmeskiftet. Hele vennegjengen er en bunch of misfits, noe alle ungdommer kan kjenne seg igjen i, men Ron er nok den flesteparten identifiserer seg med. Det er først og fremst svakheten hans, sjalusi, som gjør at jeg foretrekker Ron framfor helten Harry Potter. Scenen hvor han forlater Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010) er hjerteskjærende, men jeg liker den, siden vi ser at han har en lengre indre kamp med seg selv og sjalusien sin.

Jeg tror egentlig ingen andre enn Ron (jeg føler en trang til å understreke i Harry Potter-universet...) kan rote seg bort i den situasjonen som oppstod i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009): Når han ligger bevisstløs i sykesengen og mumler fram Hermiones navn mens kjæresten Lavender er tilstede. Typisk Ron... og veldig adorable.

Som om ikke alt dette er nok i seg selv, så er det jo framstillingen av forholdet hans til Hermione, hvor det er plenty med sjarmerende og awkward moments. De har lenge vært blant mine favoritter av filmpar. Dessuten hadde jeg ikke lest den siste Harry Potter-boken (shame on me), for å unngå de store forventningene (siden mine filmopplevelser er best når jeg blir overrasket eller har lave forventninger) og så blir skuffet når disse ikke blir innfridd. Og da blir det jo litt trist å få et antiklimaks etter 10 års filmhistorie. Poenget er at dansescenen mellom Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010) skremte livet av meg. Jeg visste jo ikke egentlig om Ron og Hermione ville få hverandre til slutt. Ville det komme en twist i filmen? Men det er jo nettopp denne usikre spenningen i forholdet som er så plagsomt sjarmerende.

"The deluminator. It doesn't just turn off lights. I don't know how it work but Christmas morning, I was sleeping in this little pub, keeping away from some Snatchers, and I heard it. A voice. Your voice, Hermione. You said my name. Just my name. Like a whisper. So I took it, clicked it and this tiny ball of light appeared. And I knew. It flew towards me, the ball of light, right through my chest and straight through me. Right here. And I knew it was going to take me where I needed to go."

- Ron til Hermione, Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010)

*Sukk* Han er definitivt min yndlingskarakter i disse filmene! Blir aldri lei han der, for han overrasker stadig vekk. Det er ganske bittersøtt at det ikke vil komme flere gjensyn med ham og resten av gjengen i Harry Potter-filmene, men alt har jo en slutt. Og jeg er ganske fornøyd med avslutningen sånn som den er.

Harry Potter: The Magic Begins!

2011-08-01T08:40:00.000+02:00

Framover nå kommer jeg til å blogge om Harry Potter. Jeg er nødt til å dele det opp i flere forskjellige innlegg, for foreløpig har jeg altfor mange tanker om Harry Potter-universet til ett innlegg. Det er tross alt åtte filmer over ti år, så det er mye å ta for seg. Enjoy!

osLOVE

2011-08-01T00:11:00.000+02:00

Det skal sies at det har vært vanskelig å finne en årsak til å blogge eller å finne de rette ordene til å beskrive de grusomme hendelsene som har skjedd her i landet. Men det har vært fantastisk å se hvordan folk har reagert. Sist jeg blogget, skrev jeg jo om musikkvideoen til Swedish House Mafia og at nestekjærlighet skal overvinne apatien i det urbane livet. Det var en fin tanke for meg der og da, men, pessimisten som jeg er, tvilte jeg på at mennesker ville se forbi seg selv. Derfor er det så fantastisk at Oslo beviste at det er mulig.

Jeg var veldig redd for at det skulle bli en hatefull tid, noe á la 11. september med Bush sin cowboy-kommentar bare republikanere kan gå offentlig med; "We're gonna hunt you down!" Men statsministerens tale tydet på at vi bodde i et annet samfunn. De stakkars og traumatiserte ungdommene fra Utøya sang Nordahl Griegs "Til Ungdommen" og kom med noen av de flotteste sitatene; "Om en mann kan vise så mye hat, tenk mye kjærlighet vi alle kan vise sammen." Istedenfor å ha et pessimistisk syn på framtiden, er jeg nå nesten mer optimistisk. Alle menneskene i rose- og fakkeltog. Mennesker som pynter Oslos gater med roser. Det er rett og slett rørende, fascinerende og vakkert.

Dogtown: With great power comes great responsibility ;)

2011-07-21T07:35:00.000+02:00

Jeg spurte stesøsteren min, Nita, om hva hun syntes om musikkvideoen til Swedish House Mafias "Save the World". "Den var ganske dyp," svarte hun enkelt. Selv har jeg tenkt på denne musikkvideoen siden jeg så den første gangen, men jeg ble for alvor grublende etter at hun sa dette. At en haug med hunder i slow motion skulle være så sjarmerende og tårevekkende, er kanskje ikke så rart; Familien eide en engelsk cocker spaniel da jeg var liten, og stesøster har nå en herlig golden retriever. Den andre søsteren min, Karoline, har også ønsket seg en hund så lenge jeg kan huske, og for øyeblikket er drømmehunden en liten pomeranian. Selv har jeg blitt et kattemenneske med årene, selv om jeg tragisk nok er noe allergisk mot dem.

Hva stesøsteren min egentlig mener om musikkvideoen, er jeg ikke sikker på, men vi sitter alle og kjemper mot tårene hver gang den går på tv. Det er vel noe med at nestekjærlighet skal bekjempe apati i det urbane livet, og det å sette hunder i rollene som våre helter, altså menneskets beste og trofaste venn, er en sucker punch av pathos. Hunder er noen herlige dyr, de har noe helt spesielt ved seg. Når den bikkja blunker mot slutten av musikkvideoen, er du solgt. De er bare altfor kule.

I tillegg til å snufse etter heltene i Swedish House Mafias musikkvideo, har jeg sittet foran tv-skjermen og fulgt slavisk med på Nat Geo Wild-programmet Dogtown. Det er mer eller mindre et rehabiliteringssenter for skadet, forlatte og traumatiserte hunder. Jeg gråter, snufser og hulker, men klarer ikke å la være å se på det. Veterinærene i serien framstår omtrent som noen superhelter og jeg elsker framstillingen av det spesielle båndet mellom menneske og hund.

Som om jeg ikke har gråtet nok over hunder denne sommeren, har også Trygg Forsikring laget en reklame så hjerteskjærende at søstrene mine og jeg nok en gang sitter foran tv-skjermen og kjemper mot tårene:

Det som er ille med denne reklamen, er at det er folk som forlater hundene sine i bilen om sommeren. Og så varmt som det er nå, er det livsfarlig for hunden. En dag var det så voldsomt varmt at søstrene mine og jeg bestemte oss for å dra til stranden for å bade. Og da tok vi selvfølgelig med oss hunden til Nita også, Dino, som kanskje fortjente en dukkert mest av oss alle.

Fineste dagen i sommerferien!

Det var en finfin dag, rett og slett. Det at Dino nøt det så åpenlyst, gjorde jo dagen bare enda bedre! Det herlige med dyr er at de gir så fryktelig mye. Det er sånn man føler det i allefall. Jeg blir like glad og overrasket hver gang jeg går inn døren hos stesøsteren min og blir møtt av en kjempe glad golden retriever som skal hilse, kose og prate. Hjemme har jeg jo en ganske så kresen kattepus, ved navn Toulouse (og ja, han lever så absolutt opp til det snobbete navnet), som bare skal kose på sine egne premisser. Men man blir så lykkelig de gangene han legger seg til rette på fangen ditt og maler seg inn i drømmeland.

Poenget mitt er vel i bunn og grunn at man skal respektere dyrene for hva de er. Det er ikke bamser eller dukker eller noe menneske. Det er et dyr med helt andre behov enn oss, og man burde vite hva man begir seg ut på før man kjøper et dyr, slik at det ikke oppstår flere grusomme historier om forlatte og traumatiserte dyr.

Jakter på lykke, nå: Carpe Diem

2011-07-20T22:25:00.000+02:00

Carpe diem quam minimum credula postero

Seize the day, put no faith in tomorrow

Jeg forsøker egentlig å leve litt etter dette nå om sommeren. Hakuna Matata, Friedrich Nietzsche og Carpe Diem. Jeg forstår Nietzsches oppfattelse av at den glemsomme er den mest lykkelige, og at de impulsive menneskene får de mest fantastiske dagene. Er det én ting jeg sliter med, sånn fullstendig uten tvil, er at jeg har altfor mange bekymringer. Jeg bekymrer meg for ting som aldri skjer, for ting som har skjedd, og ting som er langt inn i framtiden. Man blir et pessimistisk menneske av å tenke sånn stadig vekk. Og om sommeren, som er den sorgløse og problemfrie sesongen, har jeg vanligvis alltid noe å grue meg til. "Kommer jeg inn på studiene jeg ønsker? Får jeg stipendet? Om jeg ikke gjør det, hva gjør jeg da? Hvor kan jeg få meg jobb?" Det er et sabla mas. Men jeg forsøker å bli mer impulsiv og sorgløs. Jeg tror de impulsive menneskene har det ganske gøy, og jeg er relativt misunnelig.

My latest obsession: True Blood!!!

2011-07-20T21:21:00.000+02:00

For meg betyr sommerferie "nye sesonger av True Blood og Mad Men", dog Mad Men er utsatt til mars i 2012 av årsaker jeg ikke forstår. Derav har jeg bare True Blood-oppdateringer hver mandag. Og jeg holder på å bli gal av ventetiden.

Noen hardcore vampyrfan er jeg ikke; jeg har bare skumlest Dead Until Dark (Charlaine Harris, 2001) og ellers hater jeg Twilight-sagaen med en intenst lidenskap. Og jeg har forsøkt å like den. Men True Blood som tv-serie, er ganske genialt. Den er passe ironisk, overdreven, dramatisk og overraskende at det omtrent aldri er kjedelig.

Jeg digger True Blood, men jeg har aldri vært så engasjert i kjærlighetslivet til Sookie Stackhouse. Det skyldes vel at jeg ikke er så begeistret for den kjedelige Bill Compton. Det er derimot mer interessant nå som Eric Northman har mistet hukommelsen og varulven Alcide Herveaux, maser rundt henne. Mens Bill har vært kjedelig, har Eric bare vært hysterisk underholdende med sin nesten ondskapsfulle frekkhet. Derfor er det så uvanlig nå som han er totalt forandret.

Men når jeg først skriver om True Blood, vil jeg vel bare påpeke at jeg savner karakterene Amy Burley (Lizzy Caplan), Jasons kjæreste fra den første sesongen, og vampyrdronningen Sophie-Anne LeClerq (Evan Rachel Wood). Det er kanskje random å savne disse, men de var adorable.

Igrunn syns jeg det er ganske husmor-aktig å være såpass engasjert i fiktive karakterers kjærlighetsliv. Men siden jeg ikke får noen deilig retro med Mad Men i år, for jeg heller kose meg, tro til husmor-rollen, med å engasjere meg i Sookies dramatiske kjærlighetsliv. *Sukk*

I've lost that lovin' feeling...

2011-07-19T05:26:00.000+02:00

I et håp om å vekke interessen for bloggen igjen, har jeg nå forsøkt å forandre på dens utseende. Jeg er bare relativt fornøyd nå egentlig, selv om layouten på de tidligere innleggene gikk litt til helvete. Men det er enten dette eller å slette hele bloggen for å starte en ny et annet sted. Kanskje på Tumblr eller blogg.no. Den en gang så kjære bloggen min, irriterer nå livet av meg, fordi jeg forsømmer den så fælt. Så jeg håper en restart vil gjøre susen. BBL.

Castlemania Vol.2

2011-07-18T05:46:00.000+02:00

Jeg syntes det er litt morsomt at Castle leser Sweetheart (Chelsea Cain, 2008) i episode 1x10, for jeg regner med at det kommer av at en karakter i boken heter "Castle". Fancy that.

Mitt Krypton... ish

2011-06-20T23:06:00.000+02:00

"This is Berk. It's twelve days north of Hopeless and a few degrees south of Freezing to Death. It's located solidly on the Meridian of Misery. My village. In a word? Sturdy, and it's been here for seven generations, but every single building is new. We have fishing, hunting, and a charming view of the sunset. The only problems are the pests. You see, most places have mice or mosquitoes. We have... dragons."

Dessverre har ikke byen min drager, noe som definitivt hadde vært en opptur for den saksskyld. Men beskrivelsen av Berk stemmer ganske bra med min egen oppfattelse av hjembyen min, Fredrikstad. Håpløs.

Ikke la dens hyggelige ytre lure deg. Her er det som regel stille som graven, men når det først skjer noe, ryster det deg inn i margen. Fra mitt perspektiv ser byen ut til å være i fullt forfall. Og dette er sikkert noe jeg legger merke til siden jeg er i byen kun to ganger i året og får høre den ene skrekkhistorien etter den andre når jeg ankommer min en gang så kjære hjemby. I tillegg har jeg forelsket meg fullstendig i studentbyen Trondheim. Men for all del, jeg er fortsatt glad i hjembyen, på min egen pessimistiske og negative måte. Det ligger litt igjen etter mitt vanlige humør da jeg bodde her: Nevrotisk, negativ, pessimistisk. Nå er det menneskene som skremmer livet av meg, med unntak av familien min. Skulle jeg beskrive miljøet i byen med ett ord, ville det vært "ghetto". De menneskene jeg en gang brydde meg om i denne byen har for lengst rømt til Oslo, noe som er fullt forståelig. Men de reiser ikke tilbake i feriene, og det gjør feriene mine ganske så ensomme.

I helgene snakker jeg sjeldent med andre enn kattepussen min, Toulouse. Og ukedagene framover nå kommer jeg til å jobbe hele natten, mens foreldrene mine nyter ferien på den idylliske hytten vår, som nå framstår som det eneste positive stedet i denne byen - fordi den er isolert fra samfunnet, ute på en holme. På grunn av mangel på venner i denna byen, ender jeg faktisk opp med slike helger:

Ain't that sad? Men jeg regner med at tilværelsen forandrer seg drastisk når min livlige lillesøster kommer tilbake fra Oslo. Jeg har noen fantastiske søstre, som jeg håper å få tilbringe litt kvalitetstid med.

Kuleste, men sikkert noen av de mest masete, søstrene noensinne. Det blir alltid mye synging, høye stemmer og mye latter når vi er sammen. Soulsisters burde vi vel egentlig beskrives som, siden den ene er en halvsøster og den andre er en stesøster. Vi sees ikke så ofte og vi er en merkelig familie, men vi fungerer på vår egen måte.

"This is Berk. It snows nine months out of the year, and hails the other three. What little food grows here is tough and tasteless. The people that grow here, even more so. The only upsides are the pets. While other places have ponies, or parrots... we have dragons."

Fredrikstad er ikke den beste byen jeg kunne tenke meg, men den inneholder noe av det beste jeg vet om, og det er søstrene mine. Så innerst inne er det godt å være her.

Disneys animerte univers

2011-06-17T23:11:00.000+02:00

"Disney-universet har blitt så allestedsnærværende i hverdagen at vi nesten tar det som en selvfølge. Det ligger selvfølgelig mye hardt arbeid, dyktighet og kynisk planlegging bak en slik enestående suksess. Men vi skal heller ikke glemme at Disney-universet er gradvis bygd opp. [...] Kvalitet, perfeksjonisme, kreativitet, økonomisk handlekraft og økonomisk talent kan stå som stikkord for Disneys utvikling. Og en utrettelig vilje til å underholde. Det er fascinerende at et populærkulturmedium som i stor grad blir sett på som ubetydelig barneunderholdning og som derfor i liten grad har blitt gitt særlig oppmerksomhet i mer seriøse sammenhenger, kan sette slike spor etter seg i folks hverdag over hele kloden." (Strøm 1998: 50)

Jeg leste en artikkel om introduksjonen til Walt Disneys animerte univers ("Alt på grunn av ei lita mus," 1998, av Gunnar Strøm) på rekordtid i går og bestemte meg for å blogge litt mer om Disney-filmene. I det forrige innlegget nevnte jeg for eksempel at jeg er en Disney-entusiast og at jeg hadde vært i Hong Kongs fornøyelsespark. Dessuten blogget jeg om animasjonsfilm for ikke så lenge siden, hvor Dreamworks fikk det meste av oppmerksomheten. Og Dreamwork har fantastisk mange flotte animasjonsfilmer, men det skal vel mye til for å kunne måle seg med Disney, med tanke på studioets historie og markedsføring. Man skal nok lete lenge etter ett barnerom som ikke inneholder noen Disney-relaterte produkter. Personlig hadde jeg bøker, kassetter, VHS-kassetter, klær, Donald Duck-klokke, Pocahontas-lampe, en haug med leker og klistremerker. Selv i dag som 23-åring har jeg fortsatt en Stitch-bamse og en t-skjorte av Minnie og Dolly, så man kan jo si at jeg fortsatt er en stor sucker for Disneys markedsføring.

Men her er en av mine favoritter av Silly Symphonies-filmene. Dessverre henger bildet litt etter lyden. Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg likte denne best. Jeg og lillesøster hadde den på VHS-kassett, og dette er den jeg alltid gledet meg mest til.

Noe som overrasket meg i "Alt på grunn av ei lita mus", var at Tim Burton og John Lasseter gikk i samme klasse ved The California Institute of the Arts! Stor forskjell på disse to animatørene, Burton med dukke-animasjon og Lasseter med computeranimasjon, og vidt forskjellige karrierer hos Disney.

"Lasseter gjorde sine første forsøk med computeranimasjon hos Disney tidlig på 80-tallet. Men Disney-selskapet var ikke interessert i eksperimentene hans, og Lasseter forlot Disney og sluttet seg til George Lucas." !!!! "Midt på 80-tallet dannet han selskapet Pixar sammen med noen kollegaer fra Lucas, og dette ble raskt det ledende selskapet i verden når det gjaldt å skape karakteranimasjon ved hjelp av datamaskiner." Puh, merker at dette er skrevet på 90-tallet. Nå er Lasseter også leder hos Walt Disney Animation Studios. Oh the times they are a changin'...

Jeg fikk lyst til å lese mer om Disney-studioet og filmene deres, og kanskje litt om Walt Disney selv, men jeg ser for meg at det er mindre interessant enn selve arbeidet med filmene og teknologi-utviklingen. "Tegnefilmene fortjener oppmerksomhet som sentrale tekster fra den 20. århundres kulturhistorie. Gjennom kortfilmene på 30-tallet utviklet Disney det moderne tegnefilmstudioet og la premissene for produksjon av all tegnefilm over hele verden. Gjennom systematisk skolering av sine ansatte og oppfinnsom bruk av stadig bedre teknologi skapte Disney og hans kolleger på slutten av 30-tallet en lang rekke klassiske tegnefilmer, som fremdeles regnes som de beste tegnefilmene som noen gang er laget. Disse 60 år gamle filmene er like populære i dag som de var da de kom. Og Disney-konsernet tjener mer penger på de gamle tegnefilmene sine i dag enn de noen gang har gjort." (Strøm 1998: 9) Mye har utviklet seg siden 1998, men det er likevel spennende lesing for min del, historisk sett. Det hadde også vært gledelig med en mer oppdatert biografi selvfølgelig. Forhåpentligvis blir det mer lesning.

Tropic thunder in Hong Kong

2011-06-13T02:03:00.000+02:00

Det er kanskje nødvendig å starte med en unnskyldning nå; det har blitt mange GIF-bilder i det siste, og det kommer til å bli flere - for jeg har blitt hektet på Tumblr. Men man kan jo ikke mislike GIF-bilder uansett, så det er vel mer en "heads up" enn en unnskyldning, når jeg tenker meg om.

Men fram til innleggets egentlige innhold. Jeg har sittet og sett på reprisene av MTVs Movie Awards 2011 i dag, de ser ut til å ha gått i en loop på kanalen hele dagen... Det var delvis underholdende, men for det meste smertefullt. Men i dens forsvar; det er en uhøytidelig prisutdeling, hvor det nesten er forventet at man skal holde en karakteristisk eller ironisk tale. Tidligere likte jeg spesielt åpningene av showet, som er en parodi av årets største filmer med programlederne. Favoritten min er fra 2002, da Jack Black og Sarah Michelle Gellar blant annet parodiserte Lord of the Rings: Fellowship of the Ring (Peter Jackson, 2001). I år var det Hangover (Todd Phillips, 2009/ 2011), 127 Hours (Danny Boyle, 2010), Black Swan (Darren Aronofsky, 2010) og The Twilight Saga: Eclipse (David Slade, 2010).

MTVs Movie Awards er underholdende på grunn av det uhøytidelige i det hele, men når Twilight er nominert til hele åtte priser og fansen avgjør hvem som vinner, må man bare regne med at det blir mye grusomheter i showet. Og riktig nok måtte jeg holde ut diverse kleine taler, og det er mye klaging fra både Twilight-fans (som forsvarer kritikk) og Twilight-hatere på Tumblr. Mas.

Jeg er ikke noe særlig fan av Twilight-filmene nei. Så jeg forstår jo selvfølgelig kritikken de får. På samme tid er det vel fint at Twilight-filmene får noe også, de har tross alt en ufattelig mengde fans. Og det er jo sånn vampyr-/ eventyrbølge om dagen, som i og for seg bare er hyggelig, men personlig liker jeg bare True Blood i dagens vampyrbølge, og jeg skulle ønske at Harry Potter vant flere priser enn de gjorde. Dessuten: jo mer man klager over Twilight, desto mer hysteri blir det.

Det beste med prisutdelingen var Emma Stone. Jeg digger den dama bare mer nå etter det showet, og det sånn jeg ser det, går det ikke an å mislike henne. Bare se på filmene hennes: Superbad (Greg Mottola, 2007), Zombieland (Ruben Fleischer, 2009), Easy A (Will Gluck, 2010) og den nye Spiderman-versjonen av Marc Webb som kommer neste sommer. Hun er awesome.

Men jeg kom som vanlig på andre ting da jeg satt og så på den andre reprisen av MTVs Movie Awards. Jeg begynte å tenke over de andre prisutdelingene jeg har sett, og kom på det året de promoterte Tropic Thunder (Ben Stiller, 2008). Og det minnet morer meg.

Da jeg så dette, satt jeg og søstrene mine på et hotellrom i Hong Kong. Det var et fryktelig uvær utenfor med lyn og torden. Jeg fant det herlig ironisk, så jeg lo litt da jeg kom på dette.

Denne sommeren var jeg og søstrene mine en måned i Thailand hvor vi reiste rundt i landet, og tok en langhelg i Hong Kong for å besøke Disneyland.

Det var en uforglemmelig sommer; selv om det var Hong Kong, var det stort å være i en Disneyland-park. Jeg er jo en Disney-entusiast. Snakket med en Stitch-figur. Lillesøster Karoline traff helten sin, Buzz Lightyear. Alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Det var uvær resten av langhelgen vi var i Hong Kong, utenom dagen vi var i Disneyland. Så det var magisk. Men jeg må likevel innom Disney World en dag.

Mulig du syntes dette ble ganske random, men det var først og fremst dette minnet som fikk meg til å skrive om MTVs Movie Awards. Jeg er antageligvis litt i det nostalgiske hjørnet nå, for nå er det ikke lenge igjen til lillesøster kommer hjem! Og det er tross sommerferie (og jeg liker oppsummeringer/ tilbakeblikk). Men ja, nå vet jeg ikke hva jeg skal si lenger, så konkluderende; unngå Twilight-prat og se heller filmene til Emma Stone.

1181 views, bitches!

2011-06-10T02:41:00.000+02:00

Altså, tirsdag var en merkelig dag. Den var merkelig fordi bloggen min hadde unormalt mange views og til syvende og sist hadde den hele 1'181 views - og det på bare én dag.

Det var veldig hyggelig selvfølgelig, da jeg endelig kom over den første reaksjonen min, som da var sjokk. Jeg våknet bokstaveligtalt opp til 400 views. Og at det fortsatte fram til klokken 22-23 på dagen var helt vilt. Jeg var jo ganske skeptisk til det hele. Var det et virus på gang? Prank eller noe? Men man kan jo si at jeg var toppblogger for en dag. Først var jeg litt:

Men så ble jeg fascinert av tempoet det vokste i og jeg ble omtrent avhengig av oppdateringsknappen, siden det så ut til å ingen ende ta. Så utover dagen var jeg mer eller mindre sånn for hvert nye 100 view jeg fikk:

Neste dag var det derimot rett tilbake til virkeligheten, som vil si gjennomsnittlig 30 views. Det hele var litt surrealistisk egentlig. Men oversikten over juni slår allerede rekord på bloggen min. Det er kult. Jeg tror ikke jeg får så mange views igjen, så jeg nøt i allefall mine "5 minutters berømthet" so to speak.

Over til film. Eller sort of. Sommerferie er kinosesongen for meg. (Er det ikke sånn for alle igrunn...) Ikke bikinisesong, eller hva man skal kalle det. Bikinisesong = grøss. Kinosesong = awesome! Jeg aner ikke om jeg kommer til å dra så fryktelig mye på kino nå, men det er et par filmer jeg MÅ ha med meg, og det er: Kung Fu Panda 2(!), Paul, Green Lantern, Captain America: The First Avenger, Transformers: Dark of the Moon, Harry Potter and the Deathly Hallows Part 2(!) og Hanna(!!). Jeg burde ærligtalt allerede ha sett Thor og Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides, men det blir dårlig med kinoturer når man ikke har penger i lommeboka.

I fjor sommer så jeg Inception (Christopher Nolan, 2010) på kino og det er vel den eneste filmen jeg husker jeg så på kino den sommeren. I 2008 husker jeg bare The Dark Knight (Christopher Nolan, 2008), og jeg regner med at Nolan kommer til servere sommerfilmen 2012 neste sommer også: The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012). I 2009 forelsket jeg meg i JJ Abrams' Star Trek-univers, hvis oppfølger også dukker opp neste sommer. Så det blir vel en mulig battle mellom Nolan og Abrams (selv om jeg er en hardbarka Batman-fan, hvor da det ene alternativet veier mer enn det andre). Men jeg lurer på hvilken film som får æren av å gjøre denne sommeren uforglemmelig. Jeg holder av en knapp på filmen Hanna (Joe Wright, 2011) fordi: a) det er en av mine yndlingsregissørere (Pride and Prejudice, 2005, og Atonement, 2007), b) geniale skuespillerinner, Saoirse Ronan OG Cate Blanchett, c) soundtrack av The Chemical Brothers, og d) badass jente på mulig nivå med Hit Girl, Lisbeth Salander og Nikita. What's not to love?!

Det hele lover til å bli en genial kinosommer og jeg gleder meg endelig litt til sommerferien. For selv om sola forsvant rett etter min ankomst her i byen og regnværsskyene har erstattet den blå himmelen, har det klarnet seg i mitt personlige liv. Jeg har endelig fikset meg ett par sommerjobber og funnet fram bibliotekkortet for å feire dette ved å unne meg et par filmer og noen bøker. Bibliotek er herlige saker. Gratis underholdning. Og til min store gledelige overraskelse har Fredrikstad bibliotek også endelig fått inn akademiske bøker, flere av dem kjenner jeg til fra mine tidligere pensumlister, men det er heldigvis mye å velge i. Så det blir litt repetering og kunnskap på meg i sommer også! Bare regnet gir seg nå, så er alt perfekt egentlig. Ain't that something? ^^

Og med tanke på tittelen på dette innlegget:

Jeg kommer aldri til å nå opp til toppbloggernes nivå, rykte eller berømmelse uansett, so plzzz let me have this moment!!!!!111

Hakuna Matata

2011-06-07T01:17:00.000+02:00

Da har jeg endelig startet sommerferie. Selv om ferie forhåpentligvis er synonymt med arbeid i år. Eksamene gikk unna på rekordtid med middelmådige resultater, etter magefølelsen å dømme, og jeg sitter noe engstelig og lurer på hvordan dette skal gå. Men sommeren er opprinnelig en tid som det oser problemfrihet av. I allefall slik folk ønsker å framstille det; Don Draper ville vel sagt at en problemfri sommer er noe reklamebyråene har skapt for å selge grillutstyr. I sommerferien skal likevel Nietzsches filosofi om lykke råde. Jeg er av de som trenger å glemme litt innimellom, for jeg tenker for mye og jeg tenker ofte på vonde minner. Jeg forstår i allefall Nietzsches poeng: "It is always the same thing that makes happiness happiness: the ability to forget. He who cannot forget all the past will never know what happiness is." Det er det samme som "hakuna matata", og dét mottoet har jo alle hørt om.

I fjor sommer hadde jeg dilla på hawaii-musikk, surf-inspirert musikk og reggae, i desperate forsøk på å slappe av og ikke dø som følge av stresset bachelor-oppgaven påførte meg. Da sommerferien endelig kom, ønsket jeg nærmest å reise til Hawaii og lære meg å surfe. Stilikonet mitt var Gillian Zinser, noe som er litt problematisk siden jeg har flere former og mørkere hår enn henne, men jeg drømmer.

I år entrer jeg sommerferien med elektronika musikk og rocket nerd-klesstil. Mer eller mindre. Men jeg har ikke vært i en desperat tilstand hvor jeg har måttet ty til forskjellige avkoblingsalternativer. Jeg har glidd igjennom semesteret uten å utrette så fryktelig mye, utenom et hektisk sosialliv, og kan nå tydeligvis kunsten av å nyte livet. Men jeg lurer på hvordan dette påvirker sommerferien min. Jeg er av den oppfattelsen av at dette er vesentlig for utfallet av opplevelsene i sommerferien, om de møter mine forventninger eller ikke. Og Hawaii kan nok ingenting i Norge måle seg mot, så dét var nok en urealistisk holdning å ha når man er stuck med en norsk sommer. Nå derimot vet jeg at jeg er blakk, og at sommeren forhåpentligvis(!) inneholder en masse jobbing og penger, derav at det ikke blir rare sosiallivet denne sommer. Men dermed desto større grunn til å ta ting på sparket og kaste seg ut i mulighetene som dukker opp i ferien. Keep it simple og slikt, holde øynene åpne etter mulige alternativer, etc. Likevel, samme hva, en eller annen gang i livet, helst innen fem år, skal jeg til Hawaii!

(Og ja, jeg syns det er litt ironisk at jeg skriver om fjorårets sommerferie når jeg nettopp har annonsert at jeg skal følge Nietzsches lykke-filosofi. Old habits die hard.)

Still in love with the geeks

2011-05-30T02:01:00.000+02:00

Jeg har kommet litt ut av tellingen av hvor mange nerde-crush innlegg jeg har skrevet. Men tross i faren for å gjenta meg selv, syns jeg det er på tide med et nytt ett. Og mye av det skyldes sesongavslutningen i Chuck. Jeg har sittet og sett på x-antall sesongavslutninger (90210, Castle, Chuck, Gossip Girl, How I Met Your Mother og The Big Bang Theory), og Castle er fortsatt den beste man bør få med seg. Sesongavslutningen i Chuck var bare morsom, cute. Men det kommer kanskje av at jeg er forelsket i Morgan Grimes-karakteren. Det er en av de mest fantastiske karakterene jeg vet om. Skuespilleren Joshua Gomez uten skjegg: ew. Karakteren hans Morgan Grimes: <3

Det er noe fascinerende tiltrekkende med menn som siterer filmer, eller sier ting som: "I'm getting a NAD T770 digital decoder with 70-watt amps and Burr-Brown DACs. It's a big stereo. Speakers so loud, they blow women's clothes off!" (Seth Green i The Italian Job, 2003.) Eller slik som Rick Castle (geniale Nathan Fillion) ofte gjør det - leker gal vitenskapsmann som drømmer om verdensherredømme. Eller når de plutselig motiverer hverandre ved å synge kjenningsmelodien til Darth Vader. Og ikke nok med det - sjekk ut sengesettet til Morgan:

Dette er noe av det mest adorable jeg har sett på lenge, og det har vært mange kattepus-videoer på youtube - og dessuten blir dette det første jeg skal forsøke å unne meg selv når jeg får penger: et vintage Star Wars sengesett anno 1977. No doubt. Det sørgeligste ved dette er at jeg ikke kan tenke meg noe mer sexy som sengesett ATM. Men Mini Andén er litt skyldig i det også. (Chuck 4x15)

Hvorfor jeg liker nerder så voldsomt? Det vet jeg egentlig ikke. Siden jeg studerer filmvitenskap, kan jeg vel regnes som en nerd selv. Ikke en hardcore fysikknerd som Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory, eller noen computernerd som Chuck Bartowski eller Moss fra The IT Crowd. Mer eller mindre havner jeg under populærkultur-kategorien, som dessverre har mer til felles, IQ-messig sett, middelmådige Howard Wolowitz - den eneste i The Big Bang Theory-gjengen som ikke har en doktorgrad. Men mennesker som har mye kunnskap og awesome interesser, fascinerer meg. Siden jeg lever i en never ending tilstand av mindreverdighets- kompleks-lidelse, er det nesten viktig for meg å være med mennesker som kan lære meg en ting eller to. Noe av det kjedeligste jeg vet om, er å treffe mennesker som ikke kjenner til simple allmennkunnskap, og som i tillegg ser ned på mennesker som muligens har diverse sære egenskaper, som fører til at man siterer filmer innimellom, eller bruker mesteparten av timene i løpet av et døgn på spilling. Det finnes selvfølgelig andre ting i verden, men når man ikke kjenner til allmennkunnskap, er det fint lite håp om å føre en stimulerende samtale med vedkommende. Så der er vel nesten svaret. Jeg beundrer nerder og er fascinert over hvordan de får tid til å engasjere seg i alt på en og samme tid. (Men derav sviktende sosialt liv.)

Nerdene som blir framstilt i animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken, er kanskje ikke de beste alternativene her i verden, men de er likevel sjarmerende til en viss grad. Seth Green derimot er kongen av awkward awesomeness. At han kan være white trash og merkverdig amish, og likevel kan være kul, er et kunststykke. Sånn jeg ser det i allefall. For flesteparten av filmene hans er forferdelige. Men det må jo være noe med fyren, når han får seg en sånn dame:

Clare Grant og resten av gjengen i Team Unicorn FTW er kanskje ikke akkurat noen vanlige babes, men later heller til å være et resultat av alle nerders våte drømmer. Ikke nok med at jeg har nerd-crush på både Morgan Grimes og Seth Green. Jeg har også en nerd-crush på Team Unicorn FTW. Jeg bare håper jeg kan bli like awesome en dag. Men innen den tid:

Guilty Pleasure No. 2

2011-05-28T19:15:00.000+02:00

En dag var jeg innom Narvesen og sjekket gjennom magasinene de selger, på leting etter Empire eller Total Film, og plutselig får jeg øye på coveret av The Economist "Intelligent Life" og kjenner igjen ansiktet som pryder forsiden. Grace Coddington. Noen ville vel legge til "selveste" før det navnet der, men bare det at jeg kan navn som Grace Coddington, Anna Wintour, Annie Leibovitz og Patrick Demarchelier er... fascinerende, siden jeg er den minst moteriktige personen jeg vet om. Jeg kan ikke kle meg etter formene mine, jeg vet ikke hvordan jeg skal sminke meg ordentlig, og designere er en eneste stor grøt. Og jeg kan jo regnes som en av de menneskene Wintour noe simpelt "kritiserer" i åpningen av dokumentarfilmen The September Issue (2009):

"I think what I often see it that people are frighteened about fashion. Because it scares them or make them feel insecure they just put it down. On the whole people that may say, the meanny things about our world I think that's usually because they feel, in some ways, excluded or, you know, not a part of 'the cool group' so as a result they just mock it. Just because you like to put on a beautiful Carolina Herrera dress or a pair of J Brand blue jeans instead of something basic from K-Mart it doesn't mean that you're a dumb person. There is something about fashion that can make people really nervous."

Jeg ser ikke helt meningen med å ta den bransjen på alvor, men den er fascinerende fordi den er nyskapende og kontroversiell på sin egen måte. Og jeg klarer ikke mislike en bransje som produserer slike bilder:

(Se også det tidligere innlegget mitt her om hyllesten av Tim Burtons estetikk. Som tilsynelatende ble funnet i et motemagasin.) Og flesteparten av bildene over, er mer eller mindre iscenesatt av Grace Coddington, som har blitt en av yndlingsmenneskene mine på grunn av hvordan hun ble framstilt i The September Issue. For hun er genial og ekstremt kreativ under press. Og er det én ting som virkelig irriterer meg med tanke på mindreverdighetskompleksene mine, er det kreative mennesker som alltid lykkes med det de prøver seg på.

Men ja, noen ganger tar jeg en "fashion-week" hvor jeg unner meg selv et motemagasin, setter på The Devil Wears Prada (2006) - en film hvor Meryl Streep og Emily Blunt er det eneste verdt å følge med på utenom Patricia Fields styling - og den bedre dokumentarfilmen The September Issue (som har et fantastisk soundtrack), pluss the never ending reality-show; America's Next Top Model. Jeg har forsøkt å skjule dette, siden jeg finner det supergirly og syns det er mer betryggende å satse på et nerdete image, hvor effektfilmer og serier som Robot Chicken er den beste underholdningen jeg kan få, og en Star Wars t-skjorte er nok til å holde meg lykkelig i mange år. Men det skyldes også det faktum at det er litt trist at jeg som 23-åring fortsatt ikke vet hvordan jeg skal ta vare på kroppen min eller hvordan jeg skal kle meg etter formene mine. Heldigvis skal Coco Chanel ha sagt: "There are no ugly women, only lazy one." Så kanskje det finnes håp, men puh, rosablogg er ikke noe for meg. De fleste later til å være en blanding av vakre, men overfladiske og simple mennesker, som vet å kle seg. Nei, jeg skal heller fortsette å la meg fascinere av denne bransjen i det skjulte.

Guilty pleasure...

2011-05-18T20:00:00.000+02:00

Jeg er tross alt en jente, og jenter er immune for drama bare enn så lenge. På ett eller annet tidspunkt kommer the little lovebug og biter tak i deg, og du finner deg selv benket foran tv-skjermen med x-antall såpeoperaer og dramaserier. Når det går opp for deg hva det er du ser på, blir du umiddelbart svimeslått av skam. Midlertidig guilty pleasure, og det er alltid like pinlig. Men det er mai. Det er eksamenstid. Sommerferien er like rundt hjørnet. Og alle seriene forsøker å samle inn flest mulig seere til sesongavslutningene, for å kunne sikre seg seere til de neste sesongene. Så derfor, tro mot tradisjon, burde jeg nesten søke opp dramaserier, bare for å få med meg deres fantastisk overdrevne og sentimentale exit.

Seriene jeg utrolig nok har fulgt med på, er fjortiss-giganten Gossip Girl og det tilsynelatende middelmådige 90210. Siden sistnevnte er en oppdatert versjon av 90-tallets Beverly Hills, 90210, har den et mindre attraktivt image enn hva ekstravagantiske Gossip Girl (med for eksempel Sex and the City-stylisten Patricia Field!) er i besittelse av. Produsentene har forsøkt å tilnærme seg Gossip Girl utseendemessig og lagt større vekt på scheming, men det funker egentlig ganske dårlig. Det mest hysteriske resultatet på dette forsøket, er at sesongfinalene i begge seriene omfatter de samme situasjonene: Begge sesongene har inneholdt karakterer som forsøker å stjele andres identitet, karakterer som ikke tar medisinene for sine mentale lidelser, forlovelser og bryllup. Og det dramatiske klimakset i sesongfinalene: En av karakterene er gravide.

Begge seriene tilhører tv-kanalen CW, og det er vel kanskje noe merkelig at produsentene ikke orker å lage to forskjellige serier, men heller sender ut to versjoner av samme drama. Det er sikkert bare spesielt interesserte som irriterer seg over slike ting, men jeg finner det fascinerende likegyldig av produsentene.

Da Gossip Girl-universet slukte meg halvveis inn i sine uendelige intriger for et par uker siden (eller er det dager?), bestod halve fascinasjonen av nettopp seriens slektskap til såpeoperaen. Noe som er ganske lattervekkende. Såpeopera, hvor de plutselig finner ut at de skal gjøre en karakter om til en seriemorder, drepe halve casten i løpet av noen uker, før klimakset kommer: It's all been a dream. Gotta love it. Men det er ikke de lekende twistene som avslørte likheten, det var det melodramatiske i det hele. Face it. Det er Dynasty anno 2000 hvor venner er den nye familien og slikt.

90210 derimot, som jeg før ville trodd var den mest realistiske i forhold til Gossip Girl (jeg ville ikke regnet GG som usannsynlig realistisk engang - den første sesongen av 90210 var som en realistisk tolkning av hvordan jeg i allefall tror livet er blant ungdom i Beverly Hills, før de begynte å kopiere GG), har nå brukt en typisk såpeopera-twist: Tidligere i sesongen ble en mindre betydningsfull karakterer drept i en bilulykke og en av hovedkarakterene brukte den situasjonen på å tjene en masse penger. Den avdøde karakteren returnerer som et spøkelse i sesongavslutningen - egentlig er han mer lik en dødsengel enn et spøkelse, siden hans mål er å drive karakteren til selvmord. Overdrevent, og typisk såpeopera á la Days of Our Lives. LOL.

Anyway; sesongavslutninger er fascinerende episoder. Er plottet originalt eller blir det et antiklimaks? I dag har jeg sett tre sesongavslutninger, og den tredje var av Castle. Og det var faktisk den beste av dem alle. Hvem skulle tro det, med tanke på hvor mye Gossip Girl bygger opp til noe eksplosivt og ender opp med... en graviditetstest. Æsj. Det er da ikke spennende å bruke sommeren på å gruble over hvilken karakter som er gravid, hvem som er faren eller hva som kommer til å skje. Nei. Om en karakter overlever eller ikke, er derimot noe helt annet.

Too soon? Neppe.

It's magic!

2011-05-14T18:09:00.000+02:00

Animasjonsfilm er helt utrolig om dagen. Utenom Sucker Punch (2011), The Rite (2011) og Snatch (2000) er det fint lite andre filmer enn animasjonsfilmer jeg kaster meg over om dagen. Animasjonsfilm er vel noe som ligger de fleste nært, siden det er noe nostalgisk over selve konseptet. Man får være litt barn igjen. Le av enkel og tullete humor. Da jeg var liten drømte jeg om å bli animasjonstegner og målet var selvfølgelig å jobbe i Disney. Det kuleste var å oppdage ekstramaterialet på en VHS-kassett om hvordan de hadde laget tegnefilmen. Men dette var på 90-tallet. Animasjonsbransjen har mildt sagt forandret seg siden da, for eksempel begynner Pixarfilmene å få Oscar-nominasjon for Best Picture (!).

Men ja, det har blitt lite spillefilm-titting på meg i det siste, når jeg har oppdaget den ene fantastiske historien i animasjonsfilm etter den andre. Disney har kommet med en Rapunzel-film med blant annet Zachary Levi (!), og en original twist på eventyret Prinsessen og frosken - som finner sted i New Orleans på 20-tallet. En superskurk-komedie, Despicable Me (2010), og en western-komedie av "skaperne av Pirates of the Caribbean," nemlig Rango (2011). Men de filmene som jeg virkelig forelsket meg i, tilhører Dreamworks, som har vært geniale helt siden Shrek i 2001. Mine favoritter er helt klart de nyeste: Megamind (2010) og How to Train Your Dragon (2010)!

Jeg liker superhelter- og comic books-filmer rett og slett. Yndlingshelten min er selvfølgelig Bruce Wayne/ Batman! Med filmer som Kick Ass (2010), og introduseringene av alle superheltene før høydepunktet neste år med filmen The Avengers (2012), er det ingen overraskelse at animasjons-studioer også kaster seg på superhelt-bølgen. Eller superskurk-bølge? Skurken er som oftest mer interessant og kompleks enn det universets helt tilsynelatende er. Det finnes selvfølgelig unntak, og det er derfor Batman er min favoritt. Men igjen er også helt genialt at animasjons-studioene har valgt å fokusere på superskurken; Despicable Me og Megamind. Megamind er helt klart den som kommer best ut av disse to, og det skyldes bedre humor. Men det blir vel vanskelig å overgå Will Ferrell, Tina Fey, Jonah Hill, David Cross og Brad Pitt. I tillegg er det et hysterisk soundtrack på filmen, med blant annet AC/DC, Guns N' Roses, Elvis, Ozzy Osbourne og Michael Jackson.

Så er det Disneys nye prinsesse-eventyr, The Princess and the Frog og Tangled. Jeg likte egentlig prosjektet med The Princess and the Frog: Disney fikk sin første mørkhudede prinsesse og historien fant sted i New Orleans på 20-tallet, med all that jazz! Sånn sett er filmen herlig forfriskende, men det ble aldri like episk som Beauty and the Beast i 1991 - som ble Oscar-nominert for Best Picture! Men Pixars UP (2009) i 2010 var tilsynelatende den første animasjonsfilmen som har oppnådd det, så det er nok et stort krav å stille til et prinsesse-eventyr. Tangled derimot blir litt vanskelig for meg å kritisere. Alt jeg kan si er at den er magisk, egentlig. Glorete og sentimentalt, I know. Men utenom popballade-sangene framført av Mandy Moore er filmen perfekt i mine øyne. Humoristiske og overdrevne karakterer, som hesten Maximus. I tillegg er det et av de mest hjerteskjærende ansiktsuttrykkene jeg har sett i en animasjonsfilm siden Lilo & Stitch (2002):

Scenen hvor Stitch tar med seg boken om den stygge andungen ut i skogen og roper etter familien sin (som ikke eksisterer, siden han er klonet fram), er mildt sagt noe av det mest hjerteskjærende Disney noensinne har utsatt meg for. Før jeg fikk se kongens sørgende ansikt i Tangled - dagen det er offisielt 18 år siden barnet deres forsvant. Heartbreaking. Det skal sies at animasjonsfilm er de som er, eller også burde være, flinkest på å spille på følelsene til seerne. Det er i allefall de filmene som gjør det vanskeligst for meg å holde tårene tilbake. De som ikke gråter i slutten av Toy Story 3 (2010), mangler følelser!

Så over til årets overraskelse, som jeg også heldigvis fikk med meg på kino. Rango. Det jeg kan si om denne filmen, er at den har noen hysteriske referanser og et genialt soundtrack - selvfølgelig av Hans Zimmer. De som ikke ser denne filmen, går glipp av noe herlig. Rett og slett. Den er i allefall veldig underholdende for filmfanatikere og Johnny Depp-fans. Det er alt jeg kan si om filmen egentlig. Se den.

Så over til min nyeste, store favoritt: How to Train Your Dragon. Med hele 8,2 på IMDb, som er mer enn de andre filmene jeg har nevnt i dette innlegget med unntak av Toy Story 3. Fantastiske vikinger, herlige karakterer, en misunnelsesverdig samling av drager, og et nydelig soundtrack. Og gjengen som gir liv til karakterene består av Jay Baruchel, Gerald Butler, America Ferrera (du vet, Ugly Betty), Jonah Hill, den fantastiske Christopher Mintz-Plasse, eller med andre ord; McLovin', og Kristen Wiig. Historien er mer eller mindre uten de største overraskelsene (uteom avslutningen, for min del), men det er mer budskapet eller egen tolkning av filmen som gjør den spesiell i sin form. Jeg har hørt oppfatninger om det å tenke utenfor boksen, stille spørsmålstegn ved tradisjon, å stå på sitt selv om det kan bety at man må begå sosialt selvmord... Jeg fant en blogg hvor skriveren presterte å si at filmen er aktuell med utgangspunkt at man ikke skal drepe eller ødelegge noe på grunn av det fremmende, men heller undersøke og lære det som er annerledes. Og det blir jo som de sa i Pixars kortfilm Night and Day: "To me, the most beautiful things in all the universe, are the most mysterious."

Men det er et sikkert kort. Jeg kan ikke tenke meg at det finnes en person i verden som ikke bryr seg om drager, eller med andre ord ikke i det skjulte forsøker å klone fram sin egen drage. Mytologiske skapninger er noe av det mest fascinerende jeg vet om, det være havfruer, vampyrer, zombier, Kraken, hippogriff eller drager. Jeg er i allefall ganske klar over hvilke "dyr" jeg kunne tenkt meg, og det er en katt, aliensbikkja Stitch og en Night Fury-drage.

Det geniale med animasjonsfilmer, er at alt er mulig. Fantasien eier ingen grenser, slik Walt Disney mer eller mindre levde etter. Jeg klarer ikke å vokse fra disse filmene. De gjorde et fenomenalt inntrykk på meg da jeg var liten, at det nesten ligger litt i hvem jeg vokste opp til å bli. Jeg hadde jo dette barnslige ønsket om å bli animasjonstegner. Og til dags dato, er det det eneste yrket jeg har ønsket å ende opp i. Det er uansett noe nostalgisk ved det å sette seg ned med en animasjonsfilm. Om filmen gammel eller ny. Man godkjenner det urealistiske og usannsynlige med barnslig glede.

Som avslutning: Jeg gleder meg noe inn i helvete til oppfølgeren av How to Train Your Dragon. Mildt sagt.

Sucker Punch (2011)

2011-05-04T17:56:00.000+02:00

I går fikk jeg endelig se Sucker Punch (2011) - en film jeg har gledet meg til siden november/desember. Dessverre trådde min forbannelse inn og jeg ble straffet for overdreven opphisselse/anstrengelse: Jeg fikk et migreneanfall under filmen og kastet opp like etter at jeg forlot kinosalen. (Jeg er en av dem som blir dårlig av å "glede seg for mye". Det høres dumt ut, men det er den eneste forklaringen jeg har.) Dette ødela jo selvfølgelig for filmopplevelsen min - jeg klarte aldri å fordype meg ordentlig i filmen. Likevel underholdt den meg. Jeg elsket åpningen i filmen, med Emily Brownings versjon av Eurythmics sin Sweet Dreams (Are Made of This) - i den typiske slowmo-stilen til Zack Snyder.

Filmen har blitt slaktet av filmanmeldere og venner av meg, men jeg er ikke helt sikker på om de har visst hva de har gått imøte. Jeg tror ikke "den nye Zack Snyder-filmen" er nok en gang. Man må nesten forberede seg på noe cheesy, overdrevent, tynt og spektakulært. Jeg har for eksempel tenkt på filmer som Grindhouse-prosjektet til Quentin Tarantino (2007), Barbarella (1968) og rape-revenge-filmer. For Sucker Punch virker å være en rape-revenge-fortelling fortalt gjennom Baby Dolls fantasier. Kort fortalt: Baby Doll blir tvangsinnlagt på galehus av sin onde stefar. Vi får ett glimt av det grusomme galhuset, før det hele forvandles til et luksuriøst bordell. Når Baby Doll må danse erotisk, forsvinner hun ytterligere inn i fantasiverden og det virker som om vi havner inn i en animefilm. Senere dukker nazizombier, drager, orker og roboter opp. It just goes on and on. Et slikt svevende konsept er nok vanskelig for de fleste å svelge. (I allefall filmanmeldere.)

At selveste Don Draper plutselig sprader inn døren, ble bare toppen av kransekaken for min del! Dagbladets filmanmelder var visstnok helt uenig. Hun avsluttet filmanmeldelsen med å kalle ham for "den største hora av alle"! Det er tilsynelatende ikke mange filmanmeldere som orker å si noe positivt om denne filmen. Jeg satte meg ned med et par filmanmeldelser tidligere i dag, og ble nesten satt ut over de kjedelige anmeldelsene. Aftenposten er den eneste som skiller seg ut, som beskriver filmen som en "interessant lek med fortellerformer og fiksjonsnivåer", mens Dagbladet var det mest negative og kritiserte filmens dobbeltmoral: "Jentene gråter og snakker om å komme hjem til mamma, mens poenget med plottet er å bringe dem i så mange nestenvoldtektssituasjoner som praktisk mulig." Soundtracket blir også kalt heslig og harry i VG, mens FilmMagasinet hevder at det er "et av de feteste soundtrackene de har hørt på en god stund". Dette er tydeligvis en film man enten elsker eller hater. Filmanmelderne ser ut til å hate den, men jeg elsker den. I allefall soundtracket.

Det eneste som plager meg litt, er hva som skjer med Blondie og Amber på galehuset når de forsvinner fra Baby Dolls fantasier. Det er ikke lett å få med seg alle detaljene når man har migrene, feber og er kvalm. For eksempel gikk monologen i åpningen av filmen meg et hus forbi. Hadde jeg husket den, ville jeg ha sett filmen noe annerledes, tror jeg. Men alt i alt: Herlig soundtrack + badass jenter vs. nazizombier, Lord of the Rings-orker, drager og roboter + Don Draper + Zack Snyder = en film skrevet for meg! :D

Tilbake til filmbloggen!

2011-04-30T10:19:00.000+02:00

Wow. Nå offisielt over én måned uten en eneste oppdatering på bloggen. Om noen fortsatt følger bloggen, er det hyggelig (ikke minst imponerende). Men ellers har jeg stor forståelse for dem som har glemt denne forglemmelige bloggen. En stor dose med mindreverdighetskompleks har ført til at intet annet enn det perfekte skal komme ut på denne bloggen, noe som igjen har ført til at overhodet ingenting har skjedd på bloggen. Så nå får jeg bare kaste meg ut i det hele og begynne bloggingen igjen, sakte, men sikkert. Vil dere lese en genial filmblogg, anbefaler jeg denne!

I motsetning til hva jeg ellers har, mangler jeg for det meste oversikt over filmer jeg har sett så langt i år. Jeg har for eksempel ikke fått meg til å se de store filmene som Black Swan, The King's Speech og The Social Network (og jeg som er Facebook-entusiast). På den andre siden har jeg langt bedre oversikt over hvilke serier jeg har slukt dette halvåret. Vi snakker 90210, Arrested Development, Being Human, Castle, Chuck, Firefly, House, Misfits, Supernatural, The Adventures of Merlin, The IT Crowd, The Kennedys, The Walking Dead og True Blood, i tillegg til mange, MANGE fler. Med tanke på alt jeg har å følge med på av serier, forsvinner filmer lengre og lengre tilbake i timeplanen til de havner i glemmeboken. Dessverre.

Heldigvis har jeg fått kommet meg på kino et par ganger, i år. Mye takket være Chesstirsdag - 2 for 1 på kino. Og der så jeg filmene The Fighter (2010), Rango (2011) og The Rite (2011). I tillegg har jeg sett de geniale filmene The Big Lebowski (1998) og Snatch (2000) for første gang(!). Jeg har også hatt superhelt-, musikal-, sjørøver- og animasjonsfilm-dilla, så det burde komme et eller annet om disse filmene ganske så snart.

To be continued...?

God morgen! :D

2011-04-30T09:24:00.000+02:00

Noe som er ganske atypisk meg: morgenfugl med gull i munn-ish som nyter en kopp kaffe mens jeg leser dagens aviser før jeg begir meg ut på dagens gjøremål. Jeg er egentlig ganske så farlig morgengretten de gangene jeg blir nødt til å stå opp før rikelig mettet på søvn og drøm, men det å bli vekket i seks-tiden i dag, etter x-antall minimale timers søvn, tar jeg bemerkelsesverdig lett og er i overraskende godt humør. "You're never fully dressed without a smile!"

RIP Wenche Foss!!

2011-03-28T16:38:00.000+02:00

Den søteste, lille damen, Wenche Foss, er død :(

RIP Elizabeth Taylor!

2011-03-25T17:27:00.000+01:00

Og Clare Grant er fortsatt awesome!!

2011-03-16T03:47:00.000+01:00

There's a bomb on your bus!! O.o

2011-03-16T03:41:00.000+01:00

Vel, jeg er nok en gang på vei heim te ho mor, men jeg klarer ikke å få sovne på denne nattbussen. Jeg savner sengen, puten og kosebuksen fra helvete. Siden jeg ikke får sovne med det første og i tillegg har et brukbart nettverk på denne bussen, tenkte jeg at jeg kunne blogge litt. Evigheter siden sist, men det kommer vel litt av mangel på motivasjon og litt i tvil på om jeg kan komme med noe som helst av interesse.

Men siden sist har jeg jo funnet en ny yndlingsserie, nemlig The IT Crowd. En britisk nerdeserie som tilsynelatende kom før den nesten like geniale The Big Bang Theory. Men The IT Crowd er faktisk av et hakk bedre. Det kommer da fra en sjel som liker britisk, tørr humor.

Selv åpningen av episoden er så fantastisk awesome, at jeg tror jeg forelsket meg i serien med en gang jeg så den. Jeg regner med at de fleste elsker dette. Direkte oppskriften på awesomeness. Og som jeg sa i forrige innlegg på bloggen, er jeg noe småforelsket i Moss (Richard Ayoade):

Men apropos awesomeness; en annen ting jeg har dilla på om dagen, er superhelter. Opprinnelig superskurker, men det er en millimeter som skiller dem, så det er whatever for min del. Skurker er forsåvidt mer supre enn helter i min bok, når heltinnene mine er Catwoman, Poison Ivy og Harley Quinn, og heltene er Scott Evil, Dr. Horrible og den nyeste yndlingen Megamind:

God damned superheroes altså. Snart kommer jo filmen Super. Og Captain America. Og Thor. Og The Green Lantern. Nye Spiderman. Og The Avengers. Mye awesome å glede seg til. Og gud, som jeg har lyst til å spille disse spillene:

DC Universe Online:

Marvel vs. Capcom 3:

Vel, poenget mitt med dette innlegget, er egentlig ikke-eksisterende, med mindre jeg skriver et lengre innlegg om superhelter/ skurker senere. Inntil videre får dere... tja, ikke kjede dere så altfor mye?

I think I'm in love!

2011-02-26T19:42:00.000+01:00

Moss (Richard Ayoade)!! I den geniale britiske serien The IT Crowd! Enjoy!!

(500) Days of Summer (2009)

2011-02-20T22:11:00.000+01:00

Michelle Rodriguez

2011-02-10T20:56:00.000+01:00

ELSKER dette bildet!! Fra Total Film-magasinet. :)

Fanget i drømmeland...

2011-02-10T18:35:00.000+01:00

Fra filmen I'm Not There (2007)

Kronisk tretthetssyndrom

2011-02-09T13:29:00.000+01:00

Eller bare deprimert. Januar var en eneste stor dreamy tåke.

Jeg levde mer eller mindre som katten min, Toulouse. Sov gjennomsnittlig 11 timer hver dag. Eller mer.

Dilla på Batman!

2011-02-07T12:00:00.000+01:00

Ja. Til og med de fæle Joel Schumacker-filmene. Men også Batman: The Animated Series (1992-1995)!

Egentlig kan det sies at det bare er de kvinnelige skurkene jeg har dilla på. Catwoman, Harley Quinn og Poison Ivy FTW!

Enjoy, peeps. ;D

Limbo!

2011-02-04T09:44:00.000+01:00

Fantastisk spill. Skrek godt av edderkoppen...!

Awesome Nathan

2011-02-03T21:49:00.000+01:00

Overraskende underholdende redigert. Til tider. Spesielt åpningen.

RIP Knut Risan!

2011-02-02T18:04:00.000+01:00

I wanna be just like Poison Ivy!

2011-02-02T13:03:00.000+01:00

Hvem er kulest? Poison Ivy eller Catwoman? O.o Uansett, ATM vil jeg være akkurat som Poison Ivy! :D Catwoman er kanskje mer underholdende, for hun er jo... ja, psykotisk. Men Poison Ivy er så... dreamy!

Oi, Misfits ble plutselig... hysterisk.

2011-01-28T03:58:00.000+01:00

Misfits, fem ungdommer i samfunnstjeneste får superkrefter etter en merkelig storm. Jeg kan ikke få meg til å beskrive kreftene de får, for i den ekleste karakterens tilfelle rundes det av ved finalen av den første sesongen. For det andre... kreftene deres er tilsynelatende helt meningsløse. Flere mennesker får merkelige krefter. De mest spesielle tilfellene er den 80 år gamle damen som blir ung igjen - ligger med Nathan, og under akten... forvandles hun delvis tilbake - en baby som manipulerer menn...(?!) - og den kristne jomfruen som "manipulerer" alle til å bli rene og irriterende glade. I denne episoden ser vi dem gladelig brenne dildoer og dop. Det er mildt sagt en merkelig serie.

Og så er åpningsmontasjen awesome! :)

Smart is definitely the new sexy

2011-01-27T05:12:00.000+01:00

Jeg har en liten forelskelse på et par nerder om dagen, og jeg er visst ikke alene om dette. Jeg googlet Rick Moranis her om dagen, og et av søkene førte meg til dette innlegget. Jeg tror det var Family Guys episode "Road to Germany" som fikk meg til å tenke på Moranis. Enten den, eller Star Wars-parodien Spaceballs (1987)! Det har vært mye Star Wars for min del i det siste (mye Robot Chicken, Revenge of the Sith og animasjonsserien The Clone Wars), så Spaceballs kan være svaret på det spørsmålet. (Sånn går det når man skriver ned uten å tenke når klokka er fem på morgenen...) Men jeg husker i allefall at jeg syntes han var en søt raring da jeg var liten og så filmene Ghost Busters (1984), Ghostbusters II (1989) og Honey, I Shrunk the Kids (1989). Nå har jeg addet ham til listen min som forhåpentligvis skal inneholde syv korte nerder... Sånn, etter de syv dvergene til Snehvit. Eller er det diskriminerende?

So far har jeg Seth Green, "Morgan Grimes" fra Chuck-serien og Rick Moranis. Seth Green er den jeg har hatt lengst og størst celeb-crush på i grunn. Av den simple årsaken at han er awesome. Med Robot Chicken, små/ merkelige roller i filmer som stort sett er middelmådige, og ikke minst en ganske kul kone (Clare Grant), er han bare awesome. Ganske random at han bare popper opp i noen sekunder i musikkvideoer som dette:

... og dette:

Og så er det Morgan Grimes, Chuck lille irriterende venn som tilsynelatende ikke har noe liv utenom å følge hvert eneste ord Chuck sier. Det er vel en av egenskapene hans som gjør at han er min favoritt i tv-serien. For det andre; skjegget hans. For det tredje; rett og slett weird.

Andre mulige kandidater til listen er Michael Cera og Howard Wolowitz. Cera spiller mange sære roller (ikke sær som i Johnny Depp á la Tim Burton-sær, men sosialt sett sær), og når en av filmene hans har denne på soundtracket, må han nesten vurderes. Superbad er jo en hysterisk grunn nok i seg selv, men.

Gillian Zinser er fortsatt awesome!

2011-01-27T02:12:00.000+01:00

Congrats!

2011-01-23T19:44:00.000+01:00

Verdens beste lillesøster har bursdag i dag. Gratulerer så mye med 21-årsdagen, søta! Kommer snart og besøker deg in the big city :D

Døgnvill

2011-01-19T06:33:00.000+01:00

Jeg har snudd fullstendig på døgnet takket være boken Øya, av Victoria Hislop, av alle ting. Hovedsakelig tok jeg med meg Dead Until Dark, av Charlaine Harris, med meg i sengen, men jeg gjorde den feilen å skumlese litt i denne Øya-boken. Og så klarte jeg ikke å legge den fra meg før klokka syv på morgenen. Klokken er nå halv syv på morgenen, det er ca 12 timer siden jeg stod opp... og jeg klarer ikke helt å sovne. Hva har jeg lyst til å gjøre atm? Jeg har lyst til å spille. Noe av dette:

Jeg har lyst på denne t-skjorten:

Jeg vil perle, men mangler de riktige fargene for å lage flere Nintendo-figurer:

Adam Baldwin ftw!

2011-01-19T06:19:00.000+01:00

Adam Baldwin er awesome. Jeg er rimelig noob på Firefly-universet, men digger Jaynestown-episoden! Det er egentlig ikke store forskjellen mellom karakterene Jayne Cobb og John Casey, så det gjør det nesten... hysterisk. Jeg finner stor glede i slike detaljer :) En annen grunn til å like Adam Baldwin:

Juleferien i bilder :D

2011-01-19T03:39:00.000+01:00

(For de som måtte ha interesse av det)

Fin frokost i jula. Julebrus, is og te. Og godteri.

Skulle egentlig handle julegaver med Gard, Nicole og hennes lillesøster, men endte bare opp på Liseberg og tittet på 5 millioner julelys.

Reunion for the fantastic four på Fredrikstads koseligste kafé, Verdensspeilet. Og en liten tur på kino for å se The Chronicles of Narnia: The Voyage of the Dawn Treader.

( lol )

Nyttårsaften hos Gard! Verdens koseligste mennesker på den beste nyttårsfeiringen so far. Nyttårsaften '09 ble en katastrofe da jeg tilbrakte mesteparten av tiden på toalettet. '10 ble heldigvis en minnerik aften.

Fail...

Så ble det mildt og snøen kom for å irritere "bilister" igjen.

Verdens vakreste katt :D

So cute! :D

2011-01-17T17:39:00.000+01:00

Check it out!

Just... creepy...

2011-01-11T13:35:00.000+01:00

Twilight er rett og slett bare skummelt. Her har vi fansen:

@BuyMore

2011-01-05T21:18:00.000+01:00

Jeg har fått fullstendig dilla på den geniale serien Chuck! Jeg har forelsket meg i lille Morgan Grimes, men det er vanskelig å ikke forelske seg i hele gjengen. I episoden 2x11 er det for eksempel en haug med referanser til Die Hard (1988). Adam Baldwin fra Firefly er med! Og han er AWESOME! Musikken de spiller i serien er alltid helt perfekt! Ja... jeg har dilla... Lost case jeg altså. :)

17 Again (2009)

2011-01-05T20:56:00.000+01:00

En annen interessant high school-ish film, er 17 Again. Den er veldig... Back to the Future-ish kastet inn i Disney Channel-universet med en overdrivelse av nerde-props á la The Big Bang Theory-style. Det funker delvis.

De siste to bildene er i allefall priceless!

Easy A (2010)

2011-01-05T20:49:00.000+01:00

Interessant film. Delvis morsom. Basert på 80-tallets chick flick high school +++ klassikere. Etter Superbad (2007), Zombieland (2009) og Easy A (2010), tror jeg nå at jeg digger Emma Stone litt. Men bare litt. So far.

Men jeg har jo vært på kino!

2011-01-05T20:27:00.000+01:00

I går var jeg på kino og så for første gang en film av The Chronicles of Narnia-serien, The Voyage of the Dawn Treader (2010). Opprinnelig har jeg avskydd Narnia-universet, noe som kan skyldes filmen som ble visst på Julemorgen en gang på 90-tallet (eller tidlig 2000). Så jeg har ikke akkurat sett de nyeste filmatiseringene, The Lion, the Witch and the Wardrobe (2005) og Prince Caspian (2008). Men jeg ser på den første nå as we speak, på TV2, dog dubbet på norsk. *Grøss!* I går forelsket jeg meg i allefall i The Voyage of the Dawn Treader, og dens drager og mus! Eustace og Reepicheep (stemme: Simon Pegg!!) var en fantastisk duo! xD Med Simon Pegg, drager og eventyr til havs er jeg egentlig solgt. (Jeg er fortsatt en stor fan av Pirates of the Caribbean-filmene...)

Det er nesten en skandale at jeg ikke har lest disse bøkene. Men det er jo det samme med Harry Potter-bøkene... Kremt... Jeg har mye å gjøre til året altså. Mindre krim, flere... barnebøker.

Jadda, jeg har jo sett Harry Potter and the Deathly Hallows Part 1 (2010) også. Den var fantastisk herlig og jeg gleder meg til den siste delen! Den korte animasjonsfilmen av Ben Hibon om The Deathly Hallows som Hermione fortalte, var mer eller mindre mindblowing: "One of the most striking and surprising aspects of Harry Potter and the Deathly Hallows, Part I was the third-act animated sequence that explains the backstory of the Deathly Hallows. It’s a stylish and appropriately ominous piece of film." True that. :D

She's officially cooler than him

2010-12-27T19:22:00.000+01:00

Det er vel sånn... kjent for dem som leser denne middelmådige bloggen at jeg har en sånn celeb-crush på Seth Green. Scott Evil, varulven Oz og så Robot Chicken! Awesomeness all over. Men kona hans, Clare Grant, er om mulig enda kulere enn ham! The Fantastic Four fra The Big Bang Theory har fått konkurranse med Team Unicorn! (I know I'm cheesy, I just had to!)

Jeg har endelig fått meg noen nye "forbilder"! På Twitter fikk de meldingen: "You have a new fan in my 8 year old girl, she said "They're way cooler than Hannah Montana" lol." AAAAW! Om jeg bare var åtte år og kunne vokse opp med disse folka som forbilder. Neida, jeg måtte se meg fornøyd med Spice Girls. Enjoy, peeps:

O jul med din glede...

2010-12-27T18:30:00.000+01:00

Heihei! Da er jula mer eller mindre over, og vi begynner med Godt nytt år!-hilsninger. Når familien samles i juleferien blir det alltid mye kos og småkneting. Årets største diskusjon i år må være juletreet. Stakkars mamma har jobbet uten stopp i flere uker, og har verken fått bakt julekaker eller kjøpt juletre. Så det ble stefaren min og jeg som dro ut for å kjøpe det, på Lillejulaften. Det var jo grusomt utplukket overalt, så vi tok et frossent lite grantre. Vi måtte ha det lille treet inni den lille Peugeot-bilen min.

Grantreet fikk dårlig mottakelse av både mamma og Karoline, lillesøsteren min. Pistrete og med dameformer (altså, det er knapt grener på midten), hvor julekulene falt ned stadig vekk, har det vært et eneste stort irritasjonsmoment for mamma. Men jeg syntes nå det var et koselig lite tre. Det at andre syntes det var stygt, gjorde det ekstra sjarmerende i mine øyne. Gøy var det likevel å høre på tiradene til ho mor.

Julen i år gikk virkelig i warp speed. Den var liksom over før den hadde begynt. Mens mamma ikke rakk å bake julekaker, rakk ikke jeg å handle inn gaver. Jeg måtte ut på Lillejulaften for å stresshandle restene, slik som mannfolka alltid gjør. En grunn til at jeg ikke ble ferdig i tide, var at jeg og noen venner, Gard, Nicole og hennes lillesøster, bestemte oss for å reise til Gøteborg for å handle litt. Handling ble det ikke mye av, for vi endte opp på Liseberg.

Så farget jeg plutselig håret på Lillejulaften. Nå har jeg altså mahogany-farget hår. Det er gøy. Bort med kommunegrått hår. Risky å farge håret på Lillejulaften, om det hadde blitt helt forjævlig. Men jeg ville virkelig forandre håret og det sier litt om hvor lei jeg var håret mitt.

I julegaver fikk jeg blant annet This is it-DVD, Jul i Blåfjell, samlealbum av Prince og David Bowie. LP-plater. Jeg fikk pledd, pute og håndkle. Vinglass, ekstern harddisk og en pen sum med penger. Jeg vet absolutt hva jeg skal bruke pengene på. Noe av pengene på gavekortene gikk til en liten Stormtrooper-"dukke" i dag for eksempel. Når jeg skal til Sverige, skal jeg også kjøpe et perlesett og lage en masse Nintendo-figurer! Gleder meg!! :D

Helt siden jeg kom hjem har det vært ett eller annet hver eneste dag. Mandag var jeg på biltur til Oslo med en kompis, besøkte en venninne og sov over i det iskalde huset til lillesøster. På tirsdag var det hjemover til mamma med et tog som bare hadde fire vogner (NSB vet å gjøre juletiden ekstra frustrerende), og hjemme traff jeg en rastløs katt, en stresset mor og en stefar med brukket fot. Jeg tok meg et glass rødvin og nøt filmmagasinet Total Film. Neste dag var jeg på biltur til Gøteborg. Og dermed var det Lillejulaften. 1. juledag hadde vi 14 mennesker på en julemiddag i den lille leiligheten vår (opprinnelig skulle det være 18, men vi var heldige da de meldte pass på grunn av sykdom), og 2. juledag var det nok en familiemiddag hos bestemor. Og da jeg kom hjem den kvelden, var jeg helt utslitt. Det er først i dag jeg har fått slappet av! Og det er d-e-i-l-i-g-! Men jeg beklager for disse uinteressante innleggene som det tilsynelatende aldri tar slutt på. Jeg vet derimot ikke om det vil komme noen innlegg av større interesse i den nærmeste framtid. Hold ut, peeps.

Heim te mor

2010-12-22T01:19:00.000+01:00

Endelig framme hos mamma. Etter en lang biltur med en kompis, fra Trondheim til Oslo, besøk og middag hos en venninne og overnatting hos lillesøster, er jeg endelig hjemme. Her har vi en mor som har altfor mye å gjøre på altfor kort tid, en stefar som nettopp har brekt beinet, og en rastløs katt med en Dr. Jekyll and Mr. Hyde-personlighet. Det er bare tirsdag natt og det føles som om det er torsdag. I morgen går turen tilsynelatende til Gøteborg med noen venner for litt julegavehandel i siste liten. Men nå tar jeg meg et glass rødvin, og kryper under dyna med det første film-magasinet jeg har kjøpt på flere måneder. På coveret er ingen andre enn jentegjengen fra den kommende filmen Sucker Punch (2011) - jeg gleder meg vilt! God jul folkens.

Juleferie ATM!

2010-12-19T21:19:00.000+01:00

Denne bloggen blir forsømt, stakkars. Det er sikkert og visst. Jeg beklager på det dypeste. Jeg ønsker å komme med noe fint og awesome, men finner verken tid eller engasjement til å skrible ned noe på filmbloggen min. Denne uken tok jeg meg juleferie med dårlig samvittighet, etter en litt over det middelmådige av en eksamensprestasjon, og tar man seg juleferie samtidig som stipendet tikker inn på kontoen, er det en selvfølge at det blir feiring med alkohol. Min siste uke i Trondheim for dette året ble ganske hektisk. Siden sist har jeg nemlig:

- vært på wrestlingvors. Oppi all feiringen havnet jeg på wrestlingvors, og det er noe av det koseligste vorset jeg har vært med på. Det var faktisk totally awesome! Vertinnen, June, og Herdis var mildt sagt hardcore-tilhengerne, mens det mest sannsynlig var de to andre jentenes første møte med wrestling. Jeg møtte opp i den tro at jeg hadde noe oversikt, men nå vet jeg i allefall hvilken noob jeg egentlig er og hvor mye jeg har å sette meg inn i. Ja takk til flere slike kvelder i 2011! :D

- sett på håndball EM. Rett fra de guddommelige kroppene til mannfolka i wrestling, og til de guddommelige håndballjentene. Usjarmerende, og kanskje ufint, sagt er jeg aldri mer lesbisk enn de gangene det er håndball-mesterskap for kvinner på TV. Favoritten min Anja Edin var ikke med på landslaget i EM og jeg var noe heartbroken over det. Men gratulerer Norge med gull og Sverige med sølv. Fantastisk! :)

- forsøkt å handle julegaver. Hyllen med Toy Story-leker på leketøysbutikken distraherte meg og brøt ned kreativiteten min til hva slags originale gaver jeg kan gi til vennene og søstrene mine. Hadde vi bare vært åtte år gamle... Lightsaber fant jeg også...

- fått øynene opp for Chuck-serien, siden The Walking Dead har hatt sesongavslutning og den neste episoden av Castle kommer ikke før i januar. Og der er favoritten min absolutt Morgan Grimes. Jeg tror jeg liker lave, skjeggete nerder. Fra Seth Green til Morgan Grimes. *sukk*

- sittet fengslet foran PC-skjermen og moret meg med tegneserie-rutene på http://comicallyvintage.tumblr.com/ ! Glimrende bortkastet tid! I tillegg har jeg surfet rundt på leting etter nye comic t-skjorter, som skal fungere som en julegave til meg selv. ;D

Ok, det virker kanskje ikke som om jeg har hatt SÅ mye å gjøre. Jeg har kanskje ikke så mye å gjøre. Men jeg har vært ganske så sosial denne siste uken i Trondheim. I morgen er det tid for roadtrip med en kompis. Da er det heim te mor! Men mulig det blir en overnatting i Oslo hos lillesøster. Jeg gleder meg noe helt vilt!

Litt forelsket i Gillian Zinser!

2010-12-12T20:01:00.000+01:00

Og jeg vil gjerne ha garderoben hennes. Og utseendet hennes! :D

X-Factor finalen... faktisk

2010-12-12T12:51:00.000+01:00

Beklager dette innlegget på forhånd. Jeg liker ikke sangkonkurranser på TV. Det er som en glorete og overfladisk karaokefest. Jeg satt likevel og tittet litt på finalen i X-factor på TV2 i går, for i eksamensperiodene interesserer man seg for de merkeligste ting. Riktig nok fikk jeg bekreftelse på mine fordommer da denne Atle sang "We Will Rock You". Jeg fikk ikke med meg hjem som vant, siden jeg rømte fra de grusomme karaoke-versjonene av Queen, og kom over http://www.documentarywire.com/ Jeg satte meg heller ned med dokumentaren Cults: Dangerous Devotion. Jeg måtte derimot sjekke hvem som vant gårsdagens finale, og det var overraskende nok denne Hans som gikk av med seieren. (Jeg blir alltid overrasket når de peneste og hippeste ikke vinner, for jeg antar at det er et stort jenteunge-publikum i disse konkurransene som er lette å påvirke om man flørter mye nok med kamera etc. Ta for eksempel Tone Damli Aaberge. Vakker som få, men middelmådig talent. Om ikke fullstendig blottet.) Anyway, Hans vant og da jeg leste anmeldelsene av låtene de hadde framført, ble jeg nysgjerrig. Sangen hans "Moments" er en sjarmerende liten sak egentlig. Kanskje det er håp for disse glorete og overfladiske karaokefestene likevel? Men jeg tviholder på mine fordommer og lar meg heller bli overrasket og talentet de måtte hoste opp.

OMG, that's totally Leonard Hofstadter!

2010-12-11T19:10:00.000+01:00

Rusty Griswold = Leonard Hofstadter!!

OMG! Utrolig at jeg ikke har lagt merke til det tidligere! :D

Tenner lys...

2010-12-10T21:59:00.000+01:00

Det er tiende desember i dag, i dag er det tiende desember.