Disneys animerte univers

"Disney-universet har blitt så allestedsnærværende i hverdagen at vi nesten tar det som en selvfølge. Det ligger selvfølgelig mye hardt arbeid, dyktighet og kynisk planlegging bak en slik enestående suksess. Men vi skal heller ikke glemme at Disney-universet er gradvis bygd opp. [...] Kvalitet, perfeksjonisme, kreativitet, økonomisk handlekraft og økonomisk talent kan stå som stikkord for Disneys utvikling. Og en utrettelig vilje til å underholde. Det er fascinerende at et populærkulturmedium som i stor grad blir sett på som ubetydelig barneunderholdning og som derfor i liten grad har blitt gitt særlig oppmerksomhet i mer seriøse sammenhenger, kan sette slike spor etter seg i folks hverdag over hele kloden." (Strøm 1998: 50)

Jeg leste en artikkel om introduksjonen til Walt Disneys animerte univers ("Alt på grunn av ei lita mus," 1998, av Gunnar Strøm) på rekordtid i går og bestemte meg for å blogge litt mer om Disney-filmene. I det forrige innlegget nevnte jeg for eksempel at jeg er en Disney-entusiast og at jeg hadde vært i Hong Kongs fornøyelsespark. Dessuten blogget jeg om animasjonsfilm for ikke så lenge siden, hvor Dreamworks fikk det meste av oppmerksomheten. Og Dreamwork har fantastisk mange flotte animasjonsfilmer, men det skal vel mye til for å kunne måle seg med Disney, med tanke på studioets historie og markedsføring. Man skal nok lete lenge etter ett barnerom som ikke inneholder noen Disney-relaterte produkter. Personlig hadde jeg bøker, kassetter, VHS-kassetter, klær, Donald Duck-klokke, Pocahontas-lampe, en haug med leker og klistremerker. Selv i dag som 23-åring har jeg fortsatt en Stitch-bamse og en t-skjorte av Minnie og Dolly, så man kan jo si at jeg fortsatt er en stor sucker for Disneys markedsføring.

Men her er en av mine favoritter av Silly Symphonies-filmene. Dessverre henger bildet litt etter lyden. Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg likte denne best. Jeg og lillesøster hadde den på VHS-kassett, og dette er den jeg alltid gledet meg mest til.

Noe som overrasket meg i "Alt på grunn av ei lita mus", var at Tim Burton og John Lasseter gikk i samme klasse ved The California Institute of the Arts! Stor forskjell på disse to animatørene, Burton med dukke-animasjon og Lasseter med computeranimasjon, og vidt forskjellige karrierer hos Disney.

"Lasseter gjorde sine første forsøk med computeranimasjon hos Disney tidlig på 80-tallet. Men Disney-selskapet var ikke interessert i eksperimentene hans, og Lasseter forlot Disney og sluttet seg til George Lucas." !!!! "Midt på 80-tallet dannet han selskapet Pixar sammen med noen kollegaer fra Lucas, og dette ble raskt det ledende selskapet i verden når det gjaldt å skape karakteranimasjon ved hjelp av datamaskiner." Puh, merker at dette er skrevet på 90-tallet. Nå er Lasseter også leder hos Walt Disney Animation Studios. Oh the times they are a changin'...

Jeg fikk lyst til å lese mer om Disney-studioet og filmene deres, og kanskje litt om Walt Disney selv, men jeg ser for meg at det er mindre interessant enn selve arbeidet med filmene og teknologi-utviklingen. "Tegnefilmene fortjener oppmerksomhet som sentrale tekster fra den 20. århundres kulturhistorie. Gjennom kortfilmene på 30-tallet utviklet Disney det moderne tegnefilmstudioet og la premissene for produksjon av all tegnefilm over hele verden. Gjennom systematisk skolering av sine ansatte og oppfinnsom bruk av stadig bedre teknologi skapte Disney og hans kolleger på slutten av 30-tallet en lang rekke klassiske tegnefilmer, som fremdeles regnes som de beste tegnefilmene som noen gang er laget. Disse 60 år gamle filmene er like populære i dag som de var da de kom. Og Disney-konsernet tjener mer penger på de gamle tegnefilmene sine i dag enn de noen gang har gjort." (Strøm 1998: 9) Mye har utviklet seg siden 1998, men det er likevel spennende lesing for min del, historisk sett. Det hadde også vært gledelig med en mer oppdatert biografi selvfølgelig. Forhåpentligvis blir det mer lesning.

Tropic thunder in Hong Kong

Det er kanskje nødvendig å starte med en unnskyldning nå; det har blitt mange GIF-bilder i det siste, og det kommer til å bli flere - for jeg har blitt hektet på Tumblr. Men man kan jo ikke mislike GIF-bilder uansett, så det er vel mer en "heads up" enn en unnskyldning, når jeg tenker meg om.

Men fram til innleggets egentlige innhold. Jeg har sittet og sett på reprisene av MTVs Movie Awards 2011 i dag, de ser ut til å ha gått i en loop på kanalen hele dagen... Det var delvis underholdende, men for det meste smertefullt. Men i dens forsvar; det er en uhøytidelig prisutdeling, hvor det nesten er forventet at man skal holde en karakteristisk eller ironisk tale. Tidligere likte jeg spesielt åpningene av showet, som er en parodi av årets største filmer med programlederne. Favoritten min er fra 2002, da Jack Black og Sarah Michelle Gellar blant annet parodiserte Lord of the Rings: Fellowship of the Ring (Peter Jackson, 2001). I år var det Hangover (Todd Phillips, 2009/ 2011), 127 Hours (Danny Boyle, 2010), Black Swan (Darren Aronofsky, 2010) og The Twilight Saga: Eclipse (David Slade, 2010).

MTVs Movie Awards er underholdende på grunn av det uhøytidelige i det hele, men når Twilight er nominert til hele åtte priser og fansen avgjør hvem som vinner, må man bare regne med at det blir mye grusomheter i showet. Og riktig nok måtte jeg holde ut diverse kleine taler, og det er mye klaging fra både Twilight-fans (som forsvarer kritikk) og Twilight-hatere på Tumblr. Mas.

Jeg er ikke noe særlig fan av Twilight-filmene nei. Så jeg forstår jo selvfølgelig kritikken de får. På samme tid er det vel fint at Twilight-filmene får noe også, de har tross alt en ufattelig mengde fans. Og det er jo sånn vampyr-/ eventyrbølge om dagen, som i og for seg bare er hyggelig, men personlig liker jeg bare True Blood i dagens vampyrbølge, og jeg skulle ønske at Harry Potter vant flere priser enn de gjorde. Dessuten: jo mer man klager over Twilight, desto mer hysteri blir det.

Det beste med prisutdelingen var Emma Stone. Jeg digger den dama bare mer nå etter det showet, og det sånn jeg ser det, går det ikke an å mislike henne. Bare se på filmene hennes: Superbad (Greg Mottola, 2007), Zombieland (Ruben Fleischer, 2009), Easy A (Will Gluck, 2010) og den nye Spiderman-versjonen av Marc Webb som kommer neste sommer. Hun er awesome.

Men jeg kom som vanlig på andre ting da jeg satt og så på den andre reprisen av MTVs Movie Awards. Jeg begynte å tenke over de andre prisutdelingene jeg har sett, og kom på det året de promoterte Tropic Thunder (Ben Stiller, 2008). Og det minnet morer meg.

Da jeg så dette, satt jeg og søstrene mine på et hotellrom i Hong Kong. Det var et fryktelig uvær utenfor med lyn og torden. Jeg fant det herlig ironisk, så jeg lo litt da jeg kom på dette.

Denne sommeren var jeg og søstrene mine en måned i Thailand hvor vi reiste rundt i landet, og tok en langhelg i Hong Kong for å besøke Disneyland.

Det var en uforglemmelig sommer; selv om det var Hong Kong, var det stort å være i en Disneyland-park. Jeg er jo en Disney-entusiast. Snakket med en Stitch-figur. Lillesøster Karoline traff helten sin, Buzz Lightyear. Alt i alt var det en fantastisk opplevelse. Det var uvær resten av langhelgen vi var i Hong Kong, utenom dagen vi var i Disneyland. Så det var magisk. Men jeg må likevel innom Disney World en dag.

Mulig du syntes dette ble ganske random, men det var først og fremst dette minnet som fikk meg til å skrive om MTVs Movie Awards. Jeg er antageligvis litt i det nostalgiske hjørnet nå, for nå er det ikke lenge igjen til lillesøster kommer hjem! Og det er tross sommerferie (og jeg liker oppsummeringer/ tilbakeblikk). Men ja, nå vet jeg ikke hva jeg skal si lenger, så konkluderende; unngå Twilight-prat og se heller filmene til Emma Stone.

Hakuna Matata

Da har jeg endelig startet sommerferie. Selv om ferie forhåpentligvis er synonymt med arbeid i år. Eksamene gikk unna på rekordtid med middelmådige resultater, etter magefølelsen å dømme, og jeg sitter noe engstelig og lurer på hvordan dette skal gå. Men sommeren er opprinnelig en tid som det oser problemfrihet av. I allefall slik folk ønsker å framstille det; Don Draper ville vel sagt at en problemfri sommer er noe reklamebyråene har skapt for å selge grillutstyr. I sommerferien skal likevel Nietzsches filosofi om lykke råde. Jeg er av de som trenger å glemme litt innimellom, for jeg tenker for mye og jeg tenker ofte på vonde minner. Jeg forstår i allefall Nietzsches poeng: "It is always the same thing that makes happiness happiness: the ability to forget. He who cannot forget all the past will never know what happiness is." Det er det samme som "hakuna matata", og dét mottoet har jo alle hørt om.

I fjor sommer hadde jeg dilla på hawaii-musikk, surf-inspirert musikk og reggae, i desperate forsøk på å slappe av og ikke dø som følge av stresset bachelor-oppgaven påførte meg. Da sommerferien endelig kom, ønsket jeg nærmest å reise til Hawaii og lære meg å surfe. Stilikonet mitt var Gillian Zinser, noe som er litt problematisk siden jeg har flere former og mørkere hår enn henne, men jeg drømmer.

I år entrer jeg sommerferien med elektronika musikk og rocket nerd-klesstil. Mer eller mindre. Men jeg har ikke vært i en desperat tilstand hvor jeg har måttet ty til forskjellige avkoblingsalternativer. Jeg har glidd igjennom semesteret uten å utrette så fryktelig mye, utenom et hektisk sosialliv, og kan nå tydeligvis kunsten av å nyte livet. Men jeg lurer på hvordan dette påvirker sommerferien min. Jeg er av den oppfattelsen av at dette er vesentlig for utfallet av opplevelsene i sommerferien, om de møter mine forventninger eller ikke. Og Hawaii kan nok ingenting i Norge måle seg mot, så dét var nok en urealistisk holdning å ha når man er stuck med en norsk sommer. Nå derimot vet jeg at jeg er blakk, og at sommeren forhåpentligvis(!) inneholder en masse jobbing og penger, derav at det ikke blir rare sosiallivet denne sommer.  Men dermed desto større grunn til å ta ting på sparket og kaste seg ut i mulighetene som dukker opp i ferien. Keep it simple og slikt, holde øynene åpne etter mulige alternativer, etc. Likevel, samme hva, en eller annen gang i livet, helst innen fem år, skal jeg til Hawaii!

(Og ja, jeg syns det er litt ironisk at jeg skriver om fjorårets sommerferie når jeg nettopp har annonsert at jeg skal følge Nietzsches lykke-filosofi. Old habits die hard.)