Still in love with the geeks

Jeg har kommet litt ut av tellingen av hvor mange nerde-crush innlegg jeg har skrevet. Men tross i faren for å gjenta meg selv, syns jeg det er på tide med et nytt ett. Og mye av det skyldes sesongavslutningen i Chuck. Jeg har sittet og sett på x-antall sesongavslutninger (90210, Castle, Chuck, Gossip Girl, How I Met Your Mother og The Big Bang Theory), og Castle er fortsatt den beste man bør få med seg. Sesongavslutningen i Chuck var bare morsom, cute. Men det kommer kanskje av at jeg er forelsket i Morgan Grimes-karakteren. Det er en av de mest fantastiske karakterene jeg vet om. Skuespilleren Joshua Gomez uten skjegg: ew. Karakteren hans Morgan Grimes: <3

Det er noe fascinerende tiltrekkende med menn som siterer filmer, eller sier ting som: "I'm getting a NAD T770 digital decoder with 70-watt amps and Burr-Brown DACs. It's a big stereo. Speakers so loud, they blow women's clothes off!" (Seth Green i The Italian Job, 2003.) Eller slik som Rick Castle (geniale Nathan Fillion) ofte gjør det - leker gal vitenskapsmann som drømmer om verdensherredømme. Eller når de plutselig motiverer hverandre ved å synge kjenningsmelodien til Darth Vader. Og ikke nok med det - sjekk ut sengesettet til Morgan:

Dette er noe av det mest adorable jeg har sett på lenge, og det har vært mange kattepus-videoer på youtube - og dessuten blir dette det første jeg skal forsøke å unne meg selv når jeg får penger: et vintage Star Wars sengesett anno 1977. No doubt. Det sørgeligste ved dette er at jeg ikke kan tenke meg noe mer sexy som sengesett ATM. Men Mini Andén er litt skyldig i det også. (Chuck 4x15)

Hvorfor jeg liker nerder så voldsomt? Det vet jeg egentlig ikke. Siden jeg studerer filmvitenskap, kan jeg vel regnes som en nerd selv. Ikke en hardcore fysikknerd som Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory, eller noen computernerd som Chuck Bartowski eller Moss fra The IT Crowd. Mer eller mindre havner jeg under populærkultur-kategorien, som dessverre har mer til felles, IQ-messig sett, middelmådige Howard Wolowitz - den eneste i The Big Bang Theory-gjengen som ikke har en doktorgrad. Men mennesker som har mye kunnskap og awesome interesser, fascinerer meg. Siden jeg lever i en never ending tilstand av mindreverdighets- kompleks-lidelse, er det nesten viktig for meg å være med mennesker som kan lære meg en ting eller to. Noe av det kjedeligste jeg vet om, er å treffe mennesker som ikke kjenner til simple allmennkunnskap, og som i tillegg ser ned på mennesker som muligens har diverse sære egenskaper, som fører til at man siterer filmer innimellom, eller bruker mesteparten av timene i løpet av et døgn på spilling. Det finnes selvfølgelig andre ting i verden, men når man ikke kjenner til allmennkunnskap, er det fint lite håp om å føre en stimulerende samtale med vedkommende. Så der er vel nesten svaret. Jeg beundrer nerder og er fascinert over hvordan de får tid til å engasjere seg i alt på en og samme tid. (Men derav sviktende sosialt liv.)

Nerdene som blir framstilt i animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken, er kanskje ikke de beste alternativene her i verden, men de er likevel sjarmerende til en viss grad. Seth Green derimot er kongen av awkward awesomeness. At han kan være white trash og merkverdig amish, og likevel kan være kul, er et kunststykke. Sånn jeg ser det i allefall. For flesteparten av filmene hans er forferdelige. Men det må jo være noe med fyren, når han får seg en sånn dame:

Clare Grant og resten av gjengen i Team Unicorn FTW er kanskje ikke akkurat noen vanlige babes, men later heller til å være et resultat av alle nerders våte drømmer. Ikke nok med at jeg har nerd-crush på både Morgan Grimes og Seth Green. Jeg har også en nerd-crush på Team Unicorn FTW. Jeg bare håper jeg kan bli like awesome en dag. Men innen den tid:

Guilty Pleasure No. 2

En dag var jeg innom Narvesen og sjekket gjennom magasinene de selger, på leting etter Empire eller Total Film, og plutselig får jeg øye på coveret av The Economist "Intelligent Life" og kjenner igjen ansiktet som pryder forsiden. Grace Coddington. Noen ville vel legge til "selveste" før det navnet der, men bare det at jeg kan navn som Grace Coddington, Anna Wintour, Annie Leibovitz og Patrick Demarchelier er... fascinerende, siden jeg er den minst moteriktige personen jeg vet om. Jeg kan ikke kle meg etter formene mine, jeg vet ikke hvordan jeg skal sminke meg ordentlig, og designere er en eneste stor grøt. Og jeg kan jo regnes som en av de menneskene Wintour noe simpelt "kritiserer" i åpningen av dokumentarfilmen The September Issue (2009):

"I think what I often see it that people are frighteened about fashion. Because it scares them or make them feel insecure they just put it down. On the whole people that may say, the meanny things about our world I think that's usually because they feel, in some ways, excluded or, you know, not a part of 'the cool group' so as a result they just mock it. Just because you like to put on a beautiful Carolina Herrera dress or a pair of J Brand blue jeans instead of something basic from K-Mart it doesn't mean that you're a dumb person. There is something about fashion that can make people really nervous."

Jeg ser ikke helt meningen med å ta den bransjen på alvor, men den er fascinerende fordi den er nyskapende og kontroversiell på sin egen måte. Og jeg klarer ikke mislike en bransje som produserer slike bilder:

(Se også det tidligere innlegget mitt her om hyllesten av Tim Burtons estetikk. Som tilsynelatende ble funnet i et motemagasin.) Og flesteparten av bildene over, er mer eller mindre iscenesatt av Grace Coddington, som har blitt en av yndlingsmenneskene mine på grunn av hvordan hun ble framstilt i The September Issue. For hun er genial og ekstremt kreativ under press. Og er det én ting som virkelig irriterer meg med tanke på mindreverdighetskompleksene mine, er det kreative mennesker som alltid lykkes med det de prøver seg på.

Men ja, noen ganger tar jeg en "fashion-week" hvor jeg unner meg selv et motemagasin, setter på The Devil Wears Prada (2006) - en film hvor Meryl Streep og Emily Blunt er det eneste verdt å følge med på utenom Patricia Fields styling - og den bedre dokumentarfilmen The September Issue (som har et fantastisk soundtrack), pluss the never ending reality-show; America's Next Top Model. Jeg har forsøkt å skjule dette, siden jeg finner det supergirly og syns det er mer betryggende å satse på et nerdete image, hvor effektfilmer og serier som Robot Chicken er den beste underholdningen jeg kan få, og en Star Wars t-skjorte er nok til å holde meg lykkelig i mange år. Men det skyldes også det faktum at det er litt trist at jeg som 23-åring fortsatt ikke vet hvordan jeg skal ta vare på kroppen min eller hvordan jeg skal kle meg etter formene mine. Heldigvis skal Coco Chanel ha sagt: "There are no ugly women, only lazy one." Så kanskje det finnes håp, men puh, rosablogg er ikke noe for meg. De fleste later til å være en blanding av vakre, men overfladiske og simple mennesker, som vet å kle seg. Nei, jeg skal heller fortsette å la meg fascinere av denne bransjen i det skjulte.

Guilty pleasure...

Jeg er tross alt en jente, og jenter er immune for drama bare enn så lenge. På ett eller annet tidspunkt kommer the little lovebug og biter tak i deg, og du finner deg selv benket foran tv-skjermen med x-antall såpeoperaer og dramaserier. Når det går opp for deg hva det er du ser på, blir du umiddelbart svimeslått av skam. Midlertidig guilty pleasure, og det er alltid like pinlig. Men det er mai. Det er eksamenstid. Sommerferien er like rundt hjørnet. Og alle seriene forsøker å samle inn flest mulig seere til sesongavslutningene, for å kunne sikre seg seere til de neste sesongene. Så derfor, tro mot tradisjon, burde jeg nesten søke opp dramaserier, bare for å få med meg deres fantastisk overdrevne og sentimentale exit.

Seriene jeg utrolig nok har fulgt med på, er fjortiss-giganten Gossip Girl og det tilsynelatende middelmådige 90210. Siden sistnevnte er en oppdatert versjon av 90-tallets Beverly Hills, 90210, har den et mindre attraktivt image enn hva ekstravagantiske Gossip Girl (med for eksempel Sex and the City-stylisten Patricia Field!) er i besittelse av. Produsentene har forsøkt å tilnærme seg Gossip Girl utseendemessig og lagt større vekt på scheming, men det funker egentlig ganske dårlig. Det mest hysteriske resultatet på dette forsøket, er at sesongfinalene i begge seriene omfatter de samme situasjonene: Begge sesongene har inneholdt karakterer som forsøker å stjele andres identitet, karakterer som ikke tar medisinene for sine mentale lidelser, forlovelser og bryllup. Og det dramatiske klimakset i sesongfinalene: En av karakterene er gravide.

Begge seriene tilhører tv-kanalen CW, og det er vel kanskje noe merkelig at produsentene ikke orker å lage to forskjellige serier, men heller sender ut to versjoner av samme drama. Det er sikkert bare spesielt interesserte som irriterer seg over slike ting, men jeg finner det fascinerende likegyldig av produsentene.

Da Gossip Girl-universet slukte meg halvveis inn i sine uendelige intriger for et par uker siden (eller er det dager?), bestod halve fascinasjonen av nettopp seriens slektskap til såpeoperaen. Noe som er ganske lattervekkende. Såpeopera, hvor de plutselig finner ut at de skal gjøre en karakter om til en seriemorder, drepe halve casten i løpet av noen uker, før klimakset kommer: It's all been a dream. Gotta love it. Men det er ikke de lekende twistene som avslørte likheten, det var det melodramatiske i det hele. Face it. Det er Dynasty anno 2000 hvor venner er den nye familien og slikt.

90210 derimot, som jeg før ville trodd var den mest realistiske i forhold til Gossip Girl (jeg ville ikke regnet GG som usannsynlig realistisk engang - den første sesongen av 90210 var som en realistisk tolkning av hvordan jeg i allefall tror livet er blant ungdom i Beverly Hills, før de begynte å kopiere GG), har nå brukt en typisk såpeopera-twist: Tidligere i sesongen ble en mindre betydningsfull karakterer drept i en bilulykke og en av hovedkarakterene brukte den situasjonen på å tjene en masse penger. Den avdøde karakteren returnerer som et spøkelse i sesongavslutningen - egentlig er han mer lik en dødsengel enn et spøkelse, siden hans mål er å drive karakteren til selvmord. Overdrevent, og typisk såpeopera á la Days of Our Lives. LOL.

Anyway; sesongavslutninger er fascinerende episoder. Er plottet originalt eller blir det et antiklimaks? I dag har jeg sett tre sesongavslutninger, og den tredje var av Castle. Og det var faktisk den beste av dem alle. Hvem skulle tro det, med tanke på hvor mye Gossip Girl bygger opp til noe eksplosivt og ender opp med... en graviditetstest. Æsj. Det er da ikke spennende å bruke sommeren på å gruble over hvilken karakter som er gravid, hvem som er faren eller hva som kommer til å skje. Nei. Om en karakter overlever eller ikke, er derimot noe helt annet.


Too soon? Neppe.

It's magic!

Animasjonsfilm er helt utrolig om dagen. Utenom Sucker Punch (2011), The Rite (2011) og Snatch (2000) er det fint lite andre filmer enn animasjonsfilmer jeg kaster meg over om dagen. Animasjonsfilm er vel noe som ligger de fleste nært, siden det er noe nostalgisk over selve konseptet. Man får være litt barn igjen. Le av enkel og tullete humor. Da jeg var liten drømte jeg om å bli animasjonstegner og målet var selvfølgelig å jobbe i Disney. Det kuleste var å oppdage ekstramaterialet på en VHS-kassett om hvordan de hadde laget tegnefilmen. Men dette var på 90-tallet. Animasjonsbransjen har mildt sagt forandret seg siden da, for eksempel begynner Pixarfilmene å få Oscar-nominasjon for Best Picture (!).

Men ja, det har blitt lite spillefilm-titting på meg i det siste, når jeg har oppdaget den ene fantastiske historien i animasjonsfilm etter den andre. Disney har kommet med en Rapunzel-film med blant annet Zachary Levi (!), og en original twist på eventyret Prinsessen og frosken - som finner sted i New Orleans på 20-tallet. En superskurk-komedie, Despicable Me (2010), og en western-komedie av "skaperne av Pirates of the Caribbean," nemlig Rango (2011). Men de filmene som jeg virkelig forelsket meg i, tilhører Dreamworks, som har vært geniale helt siden Shrek i 2001. Mine favoritter er helt klart de nyeste: Megamind (2010) og How to Train Your Dragon (2010)!

Jeg liker superhelter- og comic books-filmer rett og slett. Yndlingshelten min er selvfølgelig Bruce Wayne/ Batman! Med filmer som Kick Ass (2010), og introduseringene av alle superheltene før høydepunktet neste år med filmen The Avengers (2012), er det ingen overraskelse at animasjons-studioer også kaster seg på superhelt-bølgen. Eller superskurk-bølge? Skurken er som oftest mer interessant og kompleks enn det universets helt tilsynelatende er. Det finnes selvfølgelig unntak, og det er derfor Batman er min favoritt. Men igjen er også helt genialt at animasjons-studioene har valgt å fokusere på superskurken; Despicable Me og Megamind. Megamind er helt klart den som kommer best ut av disse to, og det skyldes bedre humor. Men det blir vel vanskelig å overgå Will Ferrell, Tina Fey, Jonah Hill, David Cross og Brad Pitt. I tillegg er det et hysterisk soundtrack på filmen, med blant annet AC/DC, Guns N' Roses, Elvis, Ozzy Osbourne og Michael Jackson.

Så er det Disneys nye prinsesse-eventyr, The Princess and the Frog og Tangled. Jeg likte egentlig prosjektet med The Princess and the Frog: Disney fikk sin første mørkhudede prinsesse og historien fant sted i New Orleans på 20-tallet, med all that jazz! Sånn sett er filmen herlig forfriskende, men det ble aldri like episk som Beauty and the Beast i 1991 - som ble Oscar-nominert for Best Picture! Men Pixars UP (2009) i 2010 var tilsynelatende den første animasjonsfilmen som har oppnådd det, så det er nok et stort krav å stille til et prinsesse-eventyr. Tangled derimot blir litt vanskelig for meg å kritisere. Alt jeg kan si er at den er magisk, egentlig. Glorete og sentimentalt, I know. Men utenom popballade-sangene framført av Mandy Moore er filmen perfekt i mine øyne. Humoristiske og overdrevne karakterer, som hesten Maximus. I tillegg er det et av de mest hjerteskjærende ansiktsuttrykkene jeg har sett i en animasjonsfilm siden Lilo & Stitch (2002):

Scenen hvor Stitch tar med seg boken om den stygge andungen ut i skogen og roper etter familien sin (som ikke eksisterer, siden han er klonet fram), er mildt sagt noe av det mest hjerteskjærende Disney noensinne har utsatt meg for. Før jeg fikk se kongens sørgende ansikt i Tangled - dagen det er offisielt 18 år siden barnet deres forsvant. Heartbreaking. Det skal sies at animasjonsfilm er de som er, eller også burde være, flinkest på å spille på følelsene til seerne. Det er i allefall de filmene som gjør det vanskeligst for meg å holde tårene tilbake. De som ikke gråter i slutten av Toy Story 3 (2010), mangler følelser!

Så over til årets overraskelse, som jeg også heldigvis fikk med meg på kino. Rango. Det jeg kan si om denne filmen, er at den har noen hysteriske referanser og et genialt soundtrack - selvfølgelig av Hans Zimmer. De som ikke ser denne filmen, går glipp av noe herlig. Rett og slett. Den er i allefall veldig underholdende for filmfanatikere og Johnny Depp-fans. Det er alt jeg kan si om filmen egentlig. Se den.

Så over til min nyeste, store favoritt: How to Train Your Dragon. Med hele 8,2 på IMDb, som er mer enn de andre filmene jeg har nevnt i dette innlegget med unntak av Toy Story 3. Fantastiske vikinger, herlige karakterer, en misunnelsesverdig samling av drager, og et nydelig soundtrack. Og gjengen som gir liv til karakterene består av Jay Baruchel, Gerald Butler, America Ferrera (du vet, Ugly Betty), Jonah Hill, den fantastiske Christopher Mintz-Plasse, eller med andre ord; McLovin', og Kristen Wiig. Historien er mer eller mindre uten de største overraskelsene (uteom avslutningen, for min del), men det er mer budskapet eller egen tolkning av filmen som gjør den spesiell i sin form. Jeg har hørt oppfatninger om det å tenke utenfor boksen, stille spørsmålstegn ved tradisjon, å stå på sitt selv om det kan bety at man må begå sosialt selvmord... Jeg fant en blogg hvor skriveren presterte å si at filmen er aktuell med utgangspunkt at man ikke skal drepe eller ødelegge noe på grunn av det fremmende, men heller undersøke og lære det som er annerledes. Og det blir jo som de sa i Pixars kortfilm Night and Day: "To me, the most beautiful things in all the universe, are the most mysterious."

Men det er et sikkert kort. Jeg kan ikke tenke meg at det finnes en person i verden som ikke bryr seg om drager, eller med andre ord ikke i det skjulte forsøker å klone fram sin egen drage. Mytologiske skapninger er noe av det mest fascinerende jeg vet om, det være havfruer, vampyrer, zombier, Kraken, hippogriff eller drager. Jeg er i allefall ganske klar over hvilke "dyr" jeg kunne tenkt meg, og det er en katt, aliensbikkja Stitch og en Night Fury-drage.

Det geniale med animasjonsfilmer, er at alt er mulig. Fantasien eier ingen grenser, slik Walt Disney mer eller mindre levde etter. Jeg klarer ikke å vokse fra disse filmene. De gjorde et fenomenalt inntrykk på meg da jeg var liten, at det nesten ligger litt i hvem jeg vokste opp til å bli. Jeg hadde jo dette barnslige ønsket om å bli animasjonstegner. Og til dags dato, er det det eneste yrket jeg har ønsket å ende opp i. Det er uansett noe nostalgisk ved det å sette seg ned med en animasjonsfilm. Om filmen gammel eller ny. Man godkjenner det urealistiske og usannsynlige med barnslig glede.

Som avslutning: Jeg gleder meg noe inn i helvete til oppfølgeren av How to Train Your Dragon. Mildt sagt.

Sucker Punch (2011)

I går fikk jeg endelig se Sucker Punch (2011) - en film jeg har gledet meg til siden november/desember. Dessverre trådde min forbannelse inn og jeg ble straffet for overdreven opphisselse/anstrengelse: Jeg fikk et migreneanfall under filmen og kastet opp like etter at jeg forlot kinosalen. (Jeg er en av dem som blir dårlig av å "glede seg for mye". Det høres dumt ut, men det er den eneste forklaringen jeg har.) Dette ødela jo selvfølgelig for filmopplevelsen min - jeg klarte aldri å fordype meg ordentlig i filmen. Likevel underholdt den meg. Jeg elsket åpningen i filmen, med Emily Brownings versjon av Eurythmics sin Sweet Dreams (Are Made of This) - i den typiske slowmo-stilen til Zack Snyder.

Filmen har blitt slaktet av filmanmeldere og venner av meg, men jeg er ikke helt sikker på om de har visst hva de har gått imøte. Jeg tror ikke "den nye Zack Snyder-filmen" er nok en gang. Man må nesten forberede seg på noe cheesy, overdrevent, tynt og spektakulært. Jeg har for eksempel tenkt på filmer som Grindhouse-prosjektet til Quentin Tarantino (2007), Barbarella (1968) og rape-revenge-filmer. For Sucker Punch virker å være en rape-revenge-fortelling fortalt gjennom Baby Dolls fantasier. Kort fortalt: Baby Doll blir tvangsinnlagt på galehus av sin onde stefar. Vi får ett glimt av det grusomme galhuset, før det hele forvandles til et luksuriøst bordell. Når Baby Doll må danse erotisk, forsvinner hun ytterligere inn i fantasiverden og det virker som om vi havner inn i en animefilm. Senere dukker nazizombier, drager, orker og roboter opp. It just goes on and on. Et slikt svevende konsept er nok vanskelig for de fleste å svelge. (I allefall filmanmeldere.)

At selveste Don Draper plutselig sprader inn døren, ble bare toppen av kransekaken for min del! Dagbladets filmanmelder var visstnok helt uenig. Hun avsluttet filmanmeldelsen med å kalle ham for "den største hora av alle"! Det er tilsynelatende ikke mange filmanmeldere som orker å si noe positivt om denne filmen. Jeg satte meg ned med et par filmanmeldelser tidligere i dag, og ble nesten satt ut over de kjedelige anmeldelsene. Aftenposten er den eneste som skiller seg ut, som beskriver filmen som en "interessant lek med fortellerformer og fiksjonsnivåer", mens Dagbladet var det mest negative og kritiserte filmens dobbeltmoral: "Jentene gråter og snakker om å komme hjem til mamma, mens poenget med plottet er å bringe dem i så mange nestenvoldtektssituasjoner som praktisk mulig." Soundtracket blir også kalt heslig og harry i VG, mens FilmMagasinet hevder at det er "et av de feteste soundtrackene de har hørt på en god stund". Dette er tydeligvis en film man enten elsker eller hater. Filmanmelderne ser ut til å hate den, men jeg elsker den. I allefall soundtracket.

Det eneste som plager meg litt, er hva som skjer med Blondie og Amber på galehuset når de forsvinner fra Baby Dolls fantasier. Det er ikke lett å få med seg alle detaljene når man har migrene, feber og er kvalm. For eksempel gikk monologen i åpningen av filmen meg et hus forbi. Hadde jeg husket den, ville jeg ha sett filmen noe annerledes, tror jeg. Men alt i alt: Herlig soundtrack + badass jenter vs. nazizombier, Lord of the Rings-orker, drager og roboter + Don Draper + Zack Snyder = en film skrevet for meg! :D