Still in love with the geeks

Jeg har kommet litt ut av tellingen av hvor mange nerde-crush innlegg jeg har skrevet. Men tross i faren for å gjenta meg selv, syns jeg det er på tide med et nytt ett. Og mye av det skyldes sesongavslutningen i Chuck. Jeg har sittet og sett på x-antall sesongavslutninger (90210, Castle, Chuck, Gossip Girl, How I Met Your Mother og The Big Bang Theory), og Castle er fortsatt den beste man bør få med seg. Sesongavslutningen i Chuck var bare morsom, cute. Men det kommer kanskje av at jeg er forelsket i Morgan Grimes-karakteren. Det er en av de mest fantastiske karakterene jeg vet om. Skuespilleren Joshua Gomez uten skjegg: ew. Karakteren hans Morgan Grimes: <3

Det er noe fascinerende tiltrekkende med menn som siterer filmer, eller sier ting som: "I'm getting a NAD T770 digital decoder with 70-watt amps and Burr-Brown DACs. It's a big stereo. Speakers so loud, they blow women's clothes off!" (Seth Green i The Italian Job, 2003.) Eller slik som Rick Castle (geniale Nathan Fillion) ofte gjør det - leker gal vitenskapsmann som drømmer om verdensherredømme. Eller når de plutselig motiverer hverandre ved å synge kjenningsmelodien til Darth Vader. Og ikke nok med det - sjekk ut sengesettet til Morgan:

Dette er noe av det mest adorable jeg har sett på lenge, og det har vært mange kattepus-videoer på youtube - og dessuten blir dette det første jeg skal forsøke å unne meg selv når jeg får penger: et vintage Star Wars sengesett anno 1977. No doubt. Det sørgeligste ved dette er at jeg ikke kan tenke meg noe mer sexy som sengesett ATM. Men Mini Andén er litt skyldig i det også. (Chuck 4x15)

Hvorfor jeg liker nerder så voldsomt? Det vet jeg egentlig ikke. Siden jeg studerer filmvitenskap, kan jeg vel regnes som en nerd selv. Ikke en hardcore fysikknerd som Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory, eller noen computernerd som Chuck Bartowski eller Moss fra The IT Crowd. Mer eller mindre havner jeg under populærkultur-kategorien, som dessverre har mer til felles, IQ-messig sett, middelmådige Howard Wolowitz - den eneste i The Big Bang Theory-gjengen som ikke har en doktorgrad. Men mennesker som har mye kunnskap og awesome interesser, fascinerer meg. Siden jeg lever i en never ending tilstand av mindreverdighets- kompleks-lidelse, er det nesten viktig for meg å være med mennesker som kan lære meg en ting eller to. Noe av det kjedeligste jeg vet om, er å treffe mennesker som ikke kjenner til simple allmennkunnskap, og som i tillegg ser ned på mennesker som muligens har diverse sære egenskaper, som fører til at man siterer filmer innimellom, eller bruker mesteparten av timene i løpet av et døgn på spilling. Det finnes selvfølgelig andre ting i verden, men når man ikke kjenner til allmennkunnskap, er det fint lite håp om å føre en stimulerende samtale med vedkommende. Så der er vel nesten svaret. Jeg beundrer nerder og er fascinert over hvordan de får tid til å engasjere seg i alt på en og samme tid. (Men derav sviktende sosialt liv.)

Nerdene som blir framstilt i animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken, er kanskje ikke de beste alternativene her i verden, men de er likevel sjarmerende til en viss grad. Seth Green derimot er kongen av awkward awesomeness. At han kan være white trash og merkverdig amish, og likevel kan være kul, er et kunststykke. Sånn jeg ser det i allefall. For flesteparten av filmene hans er forferdelige. Men det må jo være noe med fyren, når han får seg en sånn dame:

Clare Grant og resten av gjengen i Team Unicorn FTW er kanskje ikke akkurat noen vanlige babes, men later heller til å være et resultat av alle nerders våte drømmer. Ikke nok med at jeg har nerd-crush på både Morgan Grimes og Seth Green. Jeg har også en nerd-crush på Team Unicorn FTW. Jeg bare håper jeg kan bli like awesome en dag. Men innen den tid: