Guilty Pleasure No. 2

En dag var jeg innom Narvesen og sjekket gjennom magasinene de selger, på leting etter Empire eller Total Film, og plutselig får jeg øye på coveret av The Economist "Intelligent Life" og kjenner igjen ansiktet som pryder forsiden. Grace Coddington. Noen ville vel legge til "selveste" før det navnet der, men bare det at jeg kan navn som Grace Coddington, Anna Wintour, Annie Leibovitz og Patrick Demarchelier er... fascinerende, siden jeg er den minst moteriktige personen jeg vet om. Jeg kan ikke kle meg etter formene mine, jeg vet ikke hvordan jeg skal sminke meg ordentlig, og designere er en eneste stor grøt. Og jeg kan jo regnes som en av de menneskene Wintour noe simpelt "kritiserer" i åpningen av dokumentarfilmen The September Issue (2009):

"I think what I often see it that people are frighteened about fashion. Because it scares them or make them feel insecure they just put it down. On the whole people that may say, the meanny things about our world I think that's usually because they feel, in some ways, excluded or, you know, not a part of 'the cool group' so as a result they just mock it. Just because you like to put on a beautiful Carolina Herrera dress or a pair of J Brand blue jeans instead of something basic from K-Mart it doesn't mean that you're a dumb person. There is something about fashion that can make people really nervous."

Jeg ser ikke helt meningen med å ta den bransjen på alvor, men den er fascinerende fordi den er nyskapende og kontroversiell på sin egen måte. Og jeg klarer ikke mislike en bransje som produserer slike bilder:

(Se også det tidligere innlegget mitt her om hyllesten av Tim Burtons estetikk. Som tilsynelatende ble funnet i et motemagasin.) Og flesteparten av bildene over, er mer eller mindre iscenesatt av Grace Coddington, som har blitt en av yndlingsmenneskene mine på grunn av hvordan hun ble framstilt i The September Issue. For hun er genial og ekstremt kreativ under press. Og er det én ting som virkelig irriterer meg med tanke på mindreverdighetskompleksene mine, er det kreative mennesker som alltid lykkes med det de prøver seg på.

Men ja, noen ganger tar jeg en "fashion-week" hvor jeg unner meg selv et motemagasin, setter på The Devil Wears Prada (2006) - en film hvor Meryl Streep og Emily Blunt er det eneste verdt å følge med på utenom Patricia Fields styling - og den bedre dokumentarfilmen The September Issue (som har et fantastisk soundtrack), pluss the never ending reality-show; America's Next Top Model. Jeg har forsøkt å skjule dette, siden jeg finner det supergirly og syns det er mer betryggende å satse på et nerdete image, hvor effektfilmer og serier som Robot Chicken er den beste underholdningen jeg kan få, og en Star Wars t-skjorte er nok til å holde meg lykkelig i mange år. Men det skyldes også det faktum at det er litt trist at jeg som 23-åring fortsatt ikke vet hvordan jeg skal ta vare på kroppen min eller hvordan jeg skal kle meg etter formene mine. Heldigvis skal Coco Chanel ha sagt: "There are no ugly women, only lazy one." Så kanskje det finnes håp, men puh, rosablogg er ikke noe for meg. De fleste later til å være en blanding av vakre, men overfladiske og simple mennesker, som vet å kle seg. Nei, jeg skal heller fortsette å la meg fascinere av denne bransjen i det skjulte.