It's magic!

Animasjonsfilm er helt utrolig om dagen. Utenom Sucker Punch (2011), The Rite (2011) og Snatch (2000) er det fint lite andre filmer enn animasjonsfilmer jeg kaster meg over om dagen. Animasjonsfilm er vel noe som ligger de fleste nært, siden det er noe nostalgisk over selve konseptet. Man får være litt barn igjen. Le av enkel og tullete humor. Da jeg var liten drømte jeg om å bli animasjonstegner og målet var selvfølgelig å jobbe i Disney. Det kuleste var å oppdage ekstramaterialet på en VHS-kassett om hvordan de hadde laget tegnefilmen. Men dette var på 90-tallet. Animasjonsbransjen har mildt sagt forandret seg siden da, for eksempel begynner Pixarfilmene å få Oscar-nominasjon for Best Picture (!).

Men ja, det har blitt lite spillefilm-titting på meg i det siste, når jeg har oppdaget den ene fantastiske historien i animasjonsfilm etter den andre. Disney har kommet med en Rapunzel-film med blant annet Zachary Levi (!), og en original twist på eventyret Prinsessen og frosken - som finner sted i New Orleans på 20-tallet. En superskurk-komedie, Despicable Me (2010), og en western-komedie av "skaperne av Pirates of the Caribbean," nemlig Rango (2011). Men de filmene som jeg virkelig forelsket meg i, tilhører Dreamworks, som har vært geniale helt siden Shrek i 2001. Mine favoritter er helt klart de nyeste: Megamind (2010) og How to Train Your Dragon (2010)!

Jeg liker superhelter- og comic books-filmer rett og slett. Yndlingshelten min er selvfølgelig Bruce Wayne/ Batman! Med filmer som Kick Ass (2010), og introduseringene av alle superheltene før høydepunktet neste år med filmen The Avengers (2012), er det ingen overraskelse at animasjons-studioer også kaster seg på superhelt-bølgen. Eller superskurk-bølge? Skurken er som oftest mer interessant og kompleks enn det universets helt tilsynelatende er. Det finnes selvfølgelig unntak, og det er derfor Batman er min favoritt. Men igjen er også helt genialt at animasjons-studioene har valgt å fokusere på superskurken; Despicable Me og Megamind. Megamind er helt klart den som kommer best ut av disse to, og det skyldes bedre humor. Men det blir vel vanskelig å overgå Will Ferrell, Tina Fey, Jonah Hill, David Cross og Brad Pitt. I tillegg er det et hysterisk soundtrack på filmen, med blant annet AC/DC, Guns N' Roses, Elvis, Ozzy Osbourne og Michael Jackson.

Så er det Disneys nye prinsesse-eventyr, The Princess and the Frog og Tangled. Jeg likte egentlig prosjektet med The Princess and the Frog: Disney fikk sin første mørkhudede prinsesse og historien fant sted i New Orleans på 20-tallet, med all that jazz! Sånn sett er filmen herlig forfriskende, men det ble aldri like episk som Beauty and the Beast i 1991 - som ble Oscar-nominert for Best Picture! Men Pixars UP (2009) i 2010 var tilsynelatende den første animasjonsfilmen som har oppnådd det, så det er nok et stort krav å stille til et prinsesse-eventyr. Tangled derimot blir litt vanskelig for meg å kritisere. Alt jeg kan si er at den er magisk, egentlig. Glorete og sentimentalt, I know. Men utenom popballade-sangene framført av Mandy Moore er filmen perfekt i mine øyne. Humoristiske og overdrevne karakterer, som hesten Maximus. I tillegg er det et av de mest hjerteskjærende ansiktsuttrykkene jeg har sett i en animasjonsfilm siden Lilo & Stitch (2002):

Scenen hvor Stitch tar med seg boken om den stygge andungen ut i skogen og roper etter familien sin (som ikke eksisterer, siden han er klonet fram), er mildt sagt noe av det mest hjerteskjærende Disney noensinne har utsatt meg for. Før jeg fikk se kongens sørgende ansikt i Tangled - dagen det er offisielt 18 år siden barnet deres forsvant. Heartbreaking. Det skal sies at animasjonsfilm er de som er, eller også burde være, flinkest på å spille på følelsene til seerne. Det er i allefall de filmene som gjør det vanskeligst for meg å holde tårene tilbake. De som ikke gråter i slutten av Toy Story 3 (2010), mangler følelser!

Så over til årets overraskelse, som jeg også heldigvis fikk med meg på kino. Rango. Det jeg kan si om denne filmen, er at den har noen hysteriske referanser og et genialt soundtrack - selvfølgelig av Hans Zimmer. De som ikke ser denne filmen, går glipp av noe herlig. Rett og slett. Den er i allefall veldig underholdende for filmfanatikere og Johnny Depp-fans. Det er alt jeg kan si om filmen egentlig. Se den.

Så over til min nyeste, store favoritt: How to Train Your Dragon. Med hele 8,2 på IMDb, som er mer enn de andre filmene jeg har nevnt i dette innlegget med unntak av Toy Story 3. Fantastiske vikinger, herlige karakterer, en misunnelsesverdig samling av drager, og et nydelig soundtrack. Og gjengen som gir liv til karakterene består av Jay Baruchel, Gerald Butler, America Ferrera (du vet, Ugly Betty), Jonah Hill, den fantastiske Christopher Mintz-Plasse, eller med andre ord; McLovin', og Kristen Wiig. Historien er mer eller mindre uten de største overraskelsene (uteom avslutningen, for min del), men det er mer budskapet eller egen tolkning av filmen som gjør den spesiell i sin form. Jeg har hørt oppfatninger om det å tenke utenfor boksen, stille spørsmålstegn ved tradisjon, å stå på sitt selv om det kan bety at man må begå sosialt selvmord... Jeg fant en blogg hvor skriveren presterte å si at filmen er aktuell med utgangspunkt at man ikke skal drepe eller ødelegge noe på grunn av det fremmende, men heller undersøke og lære det som er annerledes. Og det blir jo som de sa i Pixars kortfilm Night and Day: "To me, the most beautiful things in all the universe, are the most mysterious."

Men det er et sikkert kort. Jeg kan ikke tenke meg at det finnes en person i verden som ikke bryr seg om drager, eller med andre ord ikke i det skjulte forsøker å klone fram sin egen drage. Mytologiske skapninger er noe av det mest fascinerende jeg vet om, det være havfruer, vampyrer, zombier, Kraken, hippogriff eller drager. Jeg er i allefall ganske klar over hvilke "dyr" jeg kunne tenkt meg, og det er en katt, aliensbikkja Stitch og en Night Fury-drage.

Det geniale med animasjonsfilmer, er at alt er mulig. Fantasien eier ingen grenser, slik Walt Disney mer eller mindre levde etter. Jeg klarer ikke å vokse fra disse filmene. De gjorde et fenomenalt inntrykk på meg da jeg var liten, at det nesten ligger litt i hvem jeg vokste opp til å bli. Jeg hadde jo dette barnslige ønsket om å bli animasjonstegner. Og til dags dato, er det det eneste yrket jeg har ønsket å ende opp i. Det er uansett noe nostalgisk ved det å sette seg ned med en animasjonsfilm. Om filmen gammel eller ny. Man godkjenner det urealistiske og usannsynlige med barnslig glede.

Som avslutning: Jeg gleder meg noe inn i helvete til oppfølgeren av How to Train Your Dragon. Mildt sagt.