Sucker Punch (2011)

I går fikk jeg endelig se Sucker Punch (2011) - en film jeg har gledet meg til siden november/desember. Dessverre trådde min forbannelse inn og jeg ble straffet for overdreven opphisselse/anstrengelse: Jeg fikk et migreneanfall under filmen og kastet opp like etter at jeg forlot kinosalen. (Jeg er en av dem som blir dårlig av å "glede seg for mye". Det høres dumt ut, men det er den eneste forklaringen jeg har.) Dette ødela jo selvfølgelig for filmopplevelsen min - jeg klarte aldri å fordype meg ordentlig i filmen. Likevel underholdt den meg. Jeg elsket åpningen i filmen, med Emily Brownings versjon av Eurythmics sin Sweet Dreams (Are Made of This) - i den typiske slowmo-stilen til Zack Snyder.

Filmen har blitt slaktet av filmanmeldere og venner av meg, men jeg er ikke helt sikker på om de har visst hva de har gått imøte. Jeg tror ikke "den nye Zack Snyder-filmen" er nok en gang. Man må nesten forberede seg på noe cheesy, overdrevent, tynt og spektakulært. Jeg har for eksempel tenkt på filmer som Grindhouse-prosjektet til Quentin Tarantino (2007), Barbarella (1968) og rape-revenge-filmer. For Sucker Punch virker å være en rape-revenge-fortelling fortalt gjennom Baby Dolls fantasier. Kort fortalt: Baby Doll blir tvangsinnlagt på galehus av sin onde stefar. Vi får ett glimt av det grusomme galhuset, før det hele forvandles til et luksuriøst bordell. Når Baby Doll må danse erotisk, forsvinner hun ytterligere inn i fantasiverden og det virker som om vi havner inn i en animefilm. Senere dukker nazizombier, drager, orker og roboter opp. It just goes on and on. Et slikt svevende konsept er nok vanskelig for de fleste å svelge. (I allefall filmanmeldere.)

At selveste Don Draper plutselig sprader inn døren, ble bare toppen av kransekaken for min del! Dagbladets filmanmelder var visstnok helt uenig. Hun avsluttet filmanmeldelsen med å kalle ham for "den største hora av alle"! Det er tilsynelatende ikke mange filmanmeldere som orker å si noe positivt om denne filmen. Jeg satte meg ned med et par filmanmeldelser tidligere i dag, og ble nesten satt ut over de kjedelige anmeldelsene. Aftenposten er den eneste som skiller seg ut, som beskriver filmen som en "interessant lek med fortellerformer og fiksjonsnivåer", mens Dagbladet var det mest negative og kritiserte filmens dobbeltmoral: "Jentene gråter og snakker om å komme hjem til mamma, mens poenget med plottet er å bringe dem i så mange nestenvoldtektssituasjoner som praktisk mulig." Soundtracket blir også kalt heslig og harry i VG, mens FilmMagasinet hevder at det er "et av de feteste soundtrackene de har hørt på en god stund". Dette er tydeligvis en film man enten elsker eller hater. Filmanmelderne ser ut til å hate den, men jeg elsker den. I allefall soundtracket.

Det eneste som plager meg litt, er hva som skjer med Blondie og Amber på galehuset når de forsvinner fra Baby Dolls fantasier. Det er ikke lett å få med seg alle detaljene når man har migrene, feber og er kvalm. For eksempel gikk monologen i åpningen av filmen meg et hus forbi. Hadde jeg husket den, ville jeg ha sett filmen noe annerledes, tror jeg. Men alt i alt: Herlig soundtrack + badass jenter vs. nazizombier, Lord of the Rings-orker, drager og roboter + Don Draper + Zack Snyder = en film skrevet for meg! :D