Mer av The Lost Boys; "Don't kill anybody until we get back to you!"

"You drank someone's blood? Are you crazy?! My own brother, a goddamn, shit-sucking vampire! You wait 'till mom finds out, buddy!" Tid for mer vampyr-stuff; jeg får jo ha en ordentlig omtale av filmen The Lost Boys (1987), ikke sant?

Jeg får begynne med de negative delene; For det første, så er det snakk om en film fra 80-tallet. Dermed er det mange (!) merkelige hårfrisyrer, merkelige klær, 80-tallsmusikk, etc. Men det er jo også en 80-talls B-film, eller hva jeg skal si.. (Ha realistiske forventninger til denne filmen ut fra dette.) For det andre, blir aldri tilværelsen av vampyrisme en altfor dårlig sak. Det virker som om Michael og Star ikke vil være vampyr kun utifra prinsippet. Eller bare det at vampyrer er onde skapninger, og de er ikke onde. For det tredje, så er vampyrenes sanne ansikt nesten latterlige. Hvorfor ikke holde det enkelt; bare gi dem noen hoggtenner, slik som de har i True Blood, Interview with the Vampire, Twilight, etc.? NB! Spoiler! For det fjerde, så dør vampyrene i ganske komiske situasjoner - eller sagt på en annen måte: vampyrslaktingen er merkelig, scenene er nesten komiske, kanskje de også skal være det.. Den første halvdelen av filmen er mye bedre! Filmen grenser til parodier, men takket være Sam, Edgar og Allan blir filmen (i alle fall etter min mening) original. Det kan jo sies at filmen er en parodi (eller kanskje til og med en hyllest) av action- og vampyrfilmer.

De beste scenene er med filmens helter, nettopp småguttene Sam, Edgar og Allan. Men den beste scenen må være konfrontasjonen mellom Michael og Star på Sams soverom. Mens disse to turtelduene krangler, kommer Sam med så mange innspill at scenen går fra klisjé til å bli helt fantastisk! Det er også en scene hvor jeg tenker på Rebel Without a Cause (1955); bare tolk Michael utifra Jim Stark (James Dean <3) - de fleste rebelfilmer vender tilbake til 50-tallet:)

Det absolutt ekleste med hele filmen er konserten Michael og Sam er på, der Michael treffer Star for første gang. Fy faen, for en ekkel fyr. Lang hestehale, som spiller saksofon, med rytmiske hoftevrikk og kjetting rundt halsen; EW!

Heltene Sam Emerson, Edgar (Rambo jr.) og Allan Frog (fra høyre)

Det ble kanskje mye negativt her nå, men det er tross alt en 80-tallsfilm. Enten elsker du den eller så elsker du den. Det er helt klart at jeg elsker den. Men akkurat som med The Rocky Horror Picture Show (1975) er den innledende delen, eller den første halvdelen, bedre enn den avsluttende delen. Når vampyrene dør, blir det mindre gøy liksom.. Men i all 80-tallsmusikken er det godt unntak med låten "Peoples are Strange" av Echo and the Bunnymen, som er herlig:)

Ok, her er hva jeg driver med når jeg er på skolen... xD

Doodles and cartoons :)

"You'd better get yourself a garlic T-shirt, buddy, or it's your funeral."

Interview with the Vampire; "Pretend it's wine"

Jeg er i vampyr-humør etter å ha lest Vampyr!-boken, og så filmen Interview with the Vampire (1994) i dag. Onsdag er som en lørdag for meg.. Jeg kommer meg aldri opp om morgenen, før jeg til slutt MÅ opp på ettermiddagen. Sørgelig nok hadde jeg planer om å trene i dag; jeg har jo tid nok, og det ble ingen dagen før. Får håpe det blir noe imorgen!

Interview with the Vampire er glimrende, spesielt på grunn av skuespillet til Tom Cruise. (Et morsomt utdrag fra VGs Valkyrie-anmeldelse av Jon Selås; "Glem superkjendisen, glem den elleville sofahopperen, glem scientologen, han er ikke stjerne uten grunn, Tom Cruise.") Lestat må være en av de kuleste vampyrene jeg har sett på film, han slår til og med vampyrene i The Lost Boys-gjengen (men filmen er fortsatt bedre enn Interview with the Vampire!). Omtrent alle kommentarene hans er priceless, og humoren hans er helt avgjørende for filmen. "Still whining Louis. Have you heard enough? I've had to listen to that for centuries," "Aux contraire mon cher, he could eat the whole colony," "My idiot friend, we're in a nice, filthy cemetery. Does this makes you happy? Is this fitting, proper enough?" Når han dytter en av ofrene sine ned i en likkiste, for så å leke med henne, er en av de scenene hvor han er på sitt mest djevelske - og mest underholdende. "It's your coffin, my love. Enjoy it. Most of us never get to know what it feels like. - A coffin? Why so it is. You must be dead." Med andre ord; ganske svart humor, noe vampyrfilmer bør ha!

Over til noen interessante Cynthia Freeland-quotes om filmen; "Anne Rice's vampire stories develop the familiar genre themes and explore vampire good and evil as they depict the vampire's blood sucking as symbolically equivalent to deep erotic experimentation. Her vampires flirt with intense homoerotic relationships and even with pedophilia. [...] The erotic gets redefined in Interview with the Vampire as something that goes beyond blood, flesh, and genitals, beyond norms of heterosexual attraction and marriage; Psychological intimacy." (Se Freelands The Naked and the Undead: Evil and the Appeal of Horror, s. 151)

Så selvfølgelig noen quotes fra Vampyr!-boken (går ut fra boken Interview with the Vampire); "Rice har selv påpekt at boken har et stekt homoerotisk tilsnitt i skildringen av det anstrengte forholdet mellom den passive Louis og den sterke og dominante Lestat. Hun understreker selv dette dominans-underkastelses-motivet som et av bokens sentrale. [...] Rice uttaler seg kritisk om det hun omtaler som nypuritanske, seksualfiendtlige krefter innen feminismen og hun gir uttrykk for en sterk skepsis til intellektuelle. Hun er selv opptatt av bokens sanselige og erotiske uttrykk. Og det er kanskje ikke så merkelig, tatt i betraktnig at damen har skrevet en erie husmorporno med sado-masochistiske overtoner. [...] I et større perspektiv er En vampyrs bekjennelser [den norske tittelen på boken og filmen] en bok om å stå på utsiden, om å streve med avstanden mellom sine lyster og den moral man er blitt insosialisert i - om å oppleve at man av natur er ute av stand til å ta del i storsamfunnets verdier og levesett. Den skildrer opplevelsen av å være utenfor og å forstå noe de andre ikke forstår - noe enhver fintfølende tenåring med melankolske tilbøyeligheter kan kjenne seg igjen i. [Med andre ord; emo-kidsa!] Men det er også en bok om å våge å leve itt eget liv, til tross for at det er mye lidelse i verden - lidelse man ikke kan gjøre noe med og som man i noen grad også har skylden for."

Puh, enjoy videre lesning:) NB! Spoiler! Etter å ha hørt på Louis ("whine"), blir den avsluttende scenen i Malloys (Christian Slater! <3) bil hvor Lestat, med sin svarte humor, overraskende dukker opp, en herlig lettelse. Han skrur av tapen med Louis' intervju og setter på radioen hvor de spiller Guns 'N' Roses' versjon av Sympathy for the Devil - kan det bli en bedre slutt enn dette? Nei:)

Great, nå har jeg dilla på Guns 'N' Roses igjen! På tide å dra fram albumene nå, kl. 02 på natten..

Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon/ Sleep all day, party all night, never grow old, never die!

Jeg gjentar "i litteratur og tradisjon".

Jeg skal prøve å skrive en anmeldelse av boken, men hvordan kan jeg lage en seriøs en? Forfatteren er folklorist og boken er ikke av fiksjon. Det er enklere å kommentere en fiktiv bok enn det er med faktabøker. Jeg har ikke kunnskap til å si om dette er bra eller dårlig. Det var først i denne boken at jeg brått fikk vite at å vurdere Dracula ut fra Vlad Tepes er feil. Likevel, Arnfinn Pettersen er herlig sarkastisk og ironisk:

Favoritten: "Filmen [Bram Stoker's Dracula: Love Never Dies (1992)] flommer så til de grader over av erotiske allusjoner at den nærmest fremstår som porno med klærne på."

Det later på den andre siden som at han liker min yndling av vampyrfilmer; The Lost Boys (1987)! ANBEFALES! Som Pettersen sier; vampyrfilmer skal være gøy! For det første er det tittelen; tatt fra Peter Pan-eventyret, og "never grow up"? For det andre er Kiefer Sutherland diggbar som vampyr, og for det tredje; noen herlige mini-Ramboes er heltene! Det er herlig humor, fæl 80-talls musikk, og filmens kjekkas (Jason Patric) er en George Michael-look-a-like!!:) Da jeg så den, trodde jeg ærligtalt at den skulle være fullstendig ræva, men så ble det en vampyr-yndling!

Vampyr! er en ganske kul bok. Ikke akkurat lettlest for min del; det er et godt språk, men for mye informasjon at jeg må ta et par dagers pauser fra boken. Den er ikke på 200 sider en gang! Men det er masse av underholdning, freaky facts du egentlig ikke vil vite (som nedbrytningsprosessen til menneskelik, vampyrpanikker, etc.) og syke hendelser fra real life (som sinnsyke prester på 70-tallet (!!) som skal drepe vampyrer). Utgaven jeg leste, er 2. utgaven fra 2007; og verken True Blood, Twilight, The Historian eller La den rette komme inn blir nevnt (?!), men det er plenty med annet!:) Jeg kan vel trygt si at jeg vet et og annet (om ikke det meste) om vampyrer nå;)

- Takk for julegaven, N.