Heinous bitch

Egentlig burde jeg sitte og lese til eksamen som er i morgen. Men, men, jeg klarer liksom ikke motstå å gjøre alt annet enn det. Håndball VM går på tv, det er alltid noe av interesse på Facebook - og om det ikke stemmer, venter du på at noe skal skje der. Dessuten er det jul og jeg vil få med meg julekalenderne på tv. Og med tanke på at dette er første dagen jeg setter meg ned med boken, tror jeg at morgendagens eksamen mer eller mindre går til helvete. Men om jeg er heldig så består jeg med en E, i det minste.. :)

Et annet tips er jo å ikke låne interessante bøker rett før eksamen. Om kveldene har jeg lest i boken Bitch av Elizabeth Wurtzel til jeg sovner, og hodet er fullt av postfeminisme (eller skal vi rett og slett si bad girl-feminisme?) enn av helsepsykologi eller medieteori.. Boken er kanskje litt fanget i sin tid, med tusen referanser til bad girls i dårlige filmer fra 90-tallet, som Poison Ivy (1992).. Gah! Men poenget kommer fram, og jeg har blitt ganske så fascinert av Cleopatra, eller femme fatale generelt, og er ganske takknemlig for herlig tolkning av kvinnene i Bibelen: "Lenge før film noir ga Bibelen kvinnetypen femme fatale praktisk talt mandat som feministisk rollemodell." Og så har vi ryktene (jeg kan ikke Bibelen, stoler på at dette stemmer når jeg har hørt det samme fra forskjellige steder) om at Guds første kvinne, Lilith, ikke ville ha Adam. I tillegg diskuterer forfatteren Nicole Brown Simpsons sjebne, og jeg kan ikke la være å tenke på Rihannas tilfelle, at hun valgte riktig med å forlate Chris Brown. Jeg syntes det er ganske bra at hun stod fram og sa "fuck love" hos Diane Sawyer. Fantastisk.

Og over til Rihanna: Jeg har visst ikke kommentert Russian Roulette-låten hennes, men fader, for en makeover. Jeg kan knapt tro at det er samme jente som sang Pon de Replay, og morer meg med Dagbladet beskrivelse: "Framstår som en blanding av Grace Jones og Lisbeth Salander." Jeg er ikke særlig fan av denne musikkgenren, men albumet hennes "Rated R" kan jeg gjerne ønske meg til jul. Det er ikke mulig å unngå å tenke på Chris Brown når man hører Russian Roulette i alle fall, og jeg kan bare forestille meg hvordan han krymper seg.

Så langt i år har Rihanna og Lisbeth Salander blitt mer eller mindre noen heltinner for meg. I tillegg til Jessica Fletcher, Lily Allen og Betty Rizzo i filmen Grease (1978). Jeg er ikke av dem som ønsker å være som Sandy. Ville Sandy kastet en milkshake i ansiktet på Danny? Eller klatre ut av vinduet på kvelden for å få seg et ligg? Rizzo hører ikke på noen og gjør som hun vil. Lily Allen derimot er bare evig forbanna på det motsatte kjønn, mens evig søte Jessica Fletcher dikterer de mannlige etterforskerne rundt omkring og er alltid oppgitt over deres trangsynte sinn. Men her har vi Rihanna som oppfordrer alle jenter til å drite i kjærligheten (i usunne forhold vel å merke, men likevel) og Lisbeth Salander som er uovervinnelig og overlegen på alle mulige måter, et ekstra pluss for utseendet.

Nå ble det vel litt vel mye her om mine heltinner, jeg burde returnere til puggingen av pensum. Men det er jo lenge siden jeg oppdaterte bloggen min, som om det er en god nok grunn til å stryke på eksamen :) Jeg burde søke meg inn på noen feministiske studier så jeg kanskje setter meg ned med pensum med litt mer entusiasme enn det jeg gjør nå.. Det blir nok mer Bitch på meg i dag, og forhåpentligvis vil det snart komme et lite innlegg om boken ;)