Revenge of the Nerds

Jeg hadde for litt siden en diskusjon med en kompis om celeb-crush. Hans største celeb-crush var visstnok Christina Ricci. Men jeg var noe usikker på hvem som var min store crush. Så for underholdningens skyld tegnet jeg et tankekart over mine favoritter, og til min gledelige overraskelse fant jeg Mel Gibsons Martin Riggs ganske tidlig på'n. I likhet med Dot - The Warner Sister, syntes jeg han var kind of dreamy, men nå var dette 90-tallet. Bruce Willis' John McClane og Keanu Reeves' Jack Traven var også noen minimale crush på denne tiden. Men det var mer eller mindre Home Alone-Kevin som var drømmehelten min, med sitt Edvard Munch-aktige skrikansikt, hans awesome holdning og oneliners. Klisjeene Brad Pitt og Leonardo DiCaprio likte jeg aldri noe særlig, og jeg skjønte aldri greia med boybandene. Jeg var en girl power-jente.

Jeg gikk fra barndommens actionhelter og entret tenårene ved å konvertere til Tim Burtons absurde univers. Det ble essensielt å skille seg ut, noe som også var uhyre skremmende siden man i tenårene først og fremst ønsker å bli akseptert, passe inn, være populær. Når man fullfører ungdomsskolen med haugevis av minner om ubetydelighet, usynlighet og avvisning, er det ingen overraskelse at man deretter tar sterk avstand fra de populære og deres meningsløse konsept hvor forfengeligheten råder. Det som før virket skremmende blir revolusjonerende for utviklingen av personligheten. Johnny Depp og Winona Ryder ble fort de store idolene som symboliserte fremmedgjøring, særhet, individualisme og ensomhet (Edward Scissorhands, 1990, og Girl, Interrupted, 1999).

Forblir man lenge nok med denne glorifiseringen av særhet, ender man opp med å anse mainstream-kjekkasene som intet annet enn forfengelige skaphomser og drømmer om en kjæreste med like fysiske særheter som Captain Jack Sparrow. Og mens jeg går gjennom fasene jeg har vært gjennom i livet så langt i hodet, popper guilty pleasures som Jack Nicholson opp (anno før han fikk damepupper, takk skal du ha). Jeg har hørt om andres guilty pleasures hvor objektet har en tendens til å se fullstendig psycho ut og personene har ytret at objektet har tillatelse å gjøre som det ønsker med personen. I guess we've all got'em. Talent forfører, og gærninger som Nicholson og Gary Oldman hadde lett blitt som guder for meg. (Og ikke si at Nicholsons Eugene O'Neill ikke påvirket deg! Hvordan han fornærmer og nedverdiger Diane Keatons Louise Bryant før de blir elskere i filmen Reds, 1981... Sukk...) Dog dominerer mer normale fascinasjoner for rødtoppene Simon Wood og Seth Green, og retroguden Don Draper i MAD MEN!

De nerdete særingene ser ut til å ha overtaket på meg, og jeg ser ikke annet valg enn å bøye meg i støvet over deres awesomeness. Jeg merker at det er ikke annet jeg heller vil. Med Sheldon Coopers arrogante og sarkastiske kommentarer, Spencer Reid som nærmest blir uimotståelig når han avslører omfanget av sin grenseløse viten og kunnskap, Michael Ceras tamme forsøk på å være en badass, Justin Longs frykt under Bruce Willis' morderiske blikk og Seth Green som... bare er awesome fordi han er Seth Green? En liten rødtopp med nerdete tilbøyeligheter og en awesome stemme og herlig humoristisk sans. Og som om ikke det alene skulle være nok, så sjekk ut denne hysteriske linken:

http://www.youtube.com/watch?v=JjxrXT7JhaY&NR=1

Jeg lo meg halvt ihjel omtrent, for en hysterisk setting. Og se bare hvor liten og elskverdig han blir ved siden av kjempene John Cena og Randy Orton. Får nesten omtrent bare lyst til å gi ham en klem. Egentlig vil jeg mer enn så. Jeg vil joine Scott Evil og utføre Austin Powers-like ondskap, og klapper entusiastisk i hendene når han treffer Breckin Meyer i ansiktet med en kule fra en lekepistol!

Jeg er neppe alene om disse fascinasjonene, muligens i omfanget av det, hvor jeg har hatt en drøm hvor jeg råkliner med Spencer Reid, men se bare på damene til Long og Green, mjau.

Når sant skal sies er ikke yndlingsseriene mine av fullstendig nerdealarm, for jeg ser minimalt av Star Trek, Battlestar Galactica, Buffy the Vampire Slayer (dog jeg laster den ned atm, takket være mr. Green) og annet ekstremt nerdete. På den andre siden ville jeg si at Criminal Minds kan glede nerder for det litt morbide, hvor etterforskene med supernerden Reid på laget, siterer diktere, forfattere og filosofer mens de reiser med privatflyet sitt og diskuterer likhetene mellom de grusomme handlingene de etterforsker med virkelighetens seriemordere. Richard Castle interesserer seg i mye populær kultur med en ekte nerds fascinasjon og har en barnslig glede av å leke med diverse high tec-leketøy, i likhet med de overdrevne nerdene i The Big Bang Theory. Fra overdramatiske nerder til autentiske nerder som skal lære seg en ny aktivitet de har null forståelse for, fotball. En av yndlingsseriene mine noensinne, reality som fiksjon, er uten tvil Heia Tufte. Jeg har aldri sett en mer sjarmerende casting, jeg ler meg skakk av deres vittigheter og sprell. Men jeg ler ikke av dem som i at de blir latterliggjort, jeg ler rett og slett med dem, for disse nerdene er jeg omtrent glad i. Jeg fikk den æren av å treffe noen av dem for noen år tilbake, vekslet noen ord med den legendariske Martin. Et stolt øyeblikk. ;D

http://www.dagbladet.no/2010/08/28/kultur/lesernes_favoritter/tv/heia_tufte/13080659/

Jeg anbefaler spesielt Spaced på det varmeste! Serien har plenty med hysteriske filmreferanser og parodier, og er mer eller mindre kilden til to geniale filmer, nemlig Shaun of the Dead (2004) og Hot Fuzz (2007). Det er snakk om den hellige trioen bestående av Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost! Og så, slutt, men ikke minst, den episke animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken. Dette er noe alle burde få med seg. Den består av mindre sketsjer med parodier på amerikansk media og offentlige personligheter, hvor ofte Bush må gjennomgå, og - i likhet med Spaced - har serien de beste parodiene på Star Wars. Just saying. Dette er rett og slett episk.





Før var nerdene skolegårdens avskum som selvfølgelig måtte gjennomgå. Se bare på Steve Urkel, hvor mye bullshit han måtte finne seg i. Men nå eier de omtrent Hollywood, selskapene så godt som publikum. Avslutningsvis, etter en major avsporing som tyder på mangel av oversikt over hva jeg egentlig ønsker å si med dette innlegget, gjenstår det vel bare å sitere Howard Wolowitz, faktisk: "I guess smart is the new sexy."