May The Force be with the G33KS!

Her om dagen da jeg var ekstremt umotivert til å både lese og legge meg, så jeg blant annet Cold Case på TVNorge. Den episoden handlet om åpningen av etterforskningen på drapet på en liten jente på 90-tallet. Den lille jenta var klassens lille outsider som levde under terror av de populære jentene. En av disse jentene hadde tidligere vært jentas bestevenninne, som var helt besatt av det å være populær. Denne serien, Law and Order: Special Victims Unit, CSI og Criminal Minds, har en tendens til å bli altfor A4. Det er gjentagelse på gjentagelse til det kjedsomlige, men så kommer det noen episoder med historier utenom det vanlige. Denne historien snakket selvfølgelig voldsomt til meg, jeg glorifiserer jo det å være outsider. Og det sa jo moren til den lille jenta, "om noen år vil hun være den populære jenta, og det på grunn av at hun er smart og annerledes. De populære jentene som mobber vil ingen bry seg om noen år." Sant så sant.

Som om ikke denne episoden alene skulle vekke barndomsminner nok fra før av, så vandret jeg rett inn i et ubehagelig syn da jeg var innom Torget noen dager senere. Jeg svingte rundt hjørnet og rett foran meg kom en tilsynelatende yngre blondine. Ei svær dundre kom fra siden og skjelte henne ut, og hun kom i den farten at jeg holdt på å bli truffet av godstoget. Jeg følte for å ta en U-sving og rømme scenen, men vandret heller på trygg avstand rundt spetakkelet. Det var et voldsomt utbrudd den dundra kom, som i tillegg hadde to-tre venner bak seg, og den stakkars blondinen nærmest pep at hun ikke skjønte hva som er problemet. Denne scenen vekket vonde barndomsminner. På grunn av konfrontasjoner som dette gruet jeg meg til skolen hver eneste dag. Jeg mislikte 95% av elevene på skolen, visse elever var jeg rett og slett redd for. Selv den dag i dag får jeg vondt i magen ved synet av personene. Men jeg var aldri en geek de andre bevist hakket på. Jeg var bare annerledes og følte meg aldri akseptert i miljøet på skolen. En outsider, mer eller mindre.

Det er egentlig noe rart ved atferden til de populære. De skulle stadig vekk ha oppmerksomhet, komme med x-antall ytringer om diverse saker og ting som er så dårlig gjort. Om vi hadde om andre verdenskrig eller noe, så legger de prippent ut om hvor synd det var på jødene og hvor dårlig gjort det var av nazistene. Altså, det er noe alle i klassen tenker selvfølgelig. Jeg forstår ikke trangen til å påpeke det åpenlyse med mindre man skulle komme med en original tanke. Jeg likte ikke disse jentene. De så perfekte ut, de hadde de riktige klærna, de fikk oppmerksomhet av skolens kjekkeste gutter, de var høylytte og vulgære. I friminuttet kunne de komme bort til vennene mine, og slenge unødvendige kommentarer om hvor patetiske vi så ut eller noe tilsvarende. Og det er denne blærete, glorete og bitchy atferden jeg finner så merkelig. Men som sagt var jeg aldri en geek som ble mobbet, slik som Katie ble. Hvem er Katie? The Star Wars Girl? Les dette:

http://edition.cnn.com/2010/LIVING/12/09/katie.starwars.geek/index.html?hpt=Sbin

Mobbing vil nok alltid eksistere, med det er dog et sjarmerende bidrag til det å akseptere andre menneskers identitet, og jeg skulle ønske det var en slik event på barneskolen min. Altså "on December 10, her school will host Proud To Be Me Day. Kids will be encouraged to wear something that shows what they're interested in, whether it's princesses, sports, animals and anime." Gøy! :D

Jeg likte tanken på "Proud To Be Me Day" og har kledd meg i Star Wars T-skjorte i dag. Pluss en stripete genser som mer eller mindre symboliserer Tim Burton for meg. :D

(Jada, dette ble ganske ekstravagant og blærete, litt overkill kanskje. Sånn går det når man ikke riktig vet hvor man skal begynne med innleggene og tankene er et eneste stort rot. Men jeg ble ganske rørt av Katie-historien. Litt nostalgisk atm.)