The Academy Awards og filmer om filmer!

Jeg har ikke fått blogget på en liten evighet nå, for jeg har vært ganske opptatt med studiene i det siste. Det er ikke ofte jeg dedikerer helgene til pensumbøkene, men det har jeg begynt å gjøre, både for å holde meg oppdatert og fordi emnene er så forbasket fascinerende. Mindre sosialt liv, mye lesing og en god dose film- og tv-serie-titting som jeg er så heldig å kunne kalle "research". Senere kommer jeg kanskje til å blogge om The Sopranos og gangsterfilm eller The Silence of the Lambs og subjektivitet.

Siden sist har Oscar-utdelingen kommet og gått, og om jeg skal starte et sted nå kan jeg like greit starte med det. Årets utdeling er den første jeg har sett i en helhet på mange år (noe som kanskje er synd og skam for en film- og medievitenskapsstudent) og det er den første gangen jeg har sett favorittfilmen før prisutdelingen. Jeg har alltid følt meg uvitende når de har delt ut prisen for beste film, men jeg favorittiserer filmene ut ifra hvilke jeg er mest interessert i. Jeg tror jeg alltid har heiet på de sære kandidatene, som Little Miss Sunshine (Dayton, Faris, 2006), Juno (Jason Reitman, 2007) og Slumdog Millionaire (Danny Boyle, 2008). Og i år var intet unntak, utenom at jeg faktisk hadde sett den før utdelingen.

Jeg rakk å se The Artist (Michel Hazanavicius, 2011) timer før Oscar-utdelingen. Den var fantastisk. Et par forlot kinosalen midt i filmen, utrolig nok. Jeg ble fullstendig satt ut, men jeg tenker de kanskje ikke forstod filmen. Jeg håper iallfall det. Å storme ut av Twilight (Catherine Hardwicke, 2008) er en ting, men å forlate kinosalen under The Artist er noe helt annet. Jeg så også filmen Hugo (Martin Scorsese, 2011) like etter prisutdelingen, og det sies at The Artist og Hugo fikk like mange priser (The Artist vant i de viktigste kategoriene i det minste). Det er så morsomt at de lager filmer om filmer. Begge filmene handler om stumfilmene og kreativiteten til filmskaperne da de brukte kameraet for å "virkeliggjøre" drømmer og fantasiverdener.

Jeg ble glad med det samme The Artist startet på kinoskjermen. Den var tro til stumfilmens estetikk, til og med på åpningssekvensen. Og jeg ble så merkelig glad av det. Nostalgisk lykkelig på en måte, noe som er litt absurd. Jeg har jo ikke noe særegent forhold til den stilen, men noen ganger tenker jeg at den er å foretrekke. Klassisk på en måte. Noen krokodilletårer tvang seg fram ved de første scenene med George Valentin og hunden hans. Jeg fikk gåsehud under utallige scener. Og filmen gjorde så mye genialt med bildene. Jeg forelsket meg rett og slett i filmen, noe sikkert alle filmfanatikere gjør, og kanskje det er derfor den vant alle de store prisene under årets Oscar. Selv sa de at dette er første gang siden 1929 (om jeg ikke husker feil) at en stumfilm har vunnet Oscar for beste film, og bare det forteller jo mye om filmens historie også. Det blir kanskje en smule bittersøtt, men på samme tid fantastisk at en sånn film kan påvirke oss selv i dag med alle våre spesialeffekter.

Hugo på den andre siden er en 3D-film, et faktum som ga meg en smule avsmak ved filmens første annonsering, for å være helt ærlig. Men det som er kult med Hugo derimot, er at filmen ikke er som traileren. Traileren har heldigvis ikke avslørt historien, noe altfor mange trailere gjør nå for tiden. Filmen ble en gledelig overraskelse og jeg kjente jeg ble mer og mer glad i film mens jeg fulgte med på mysteriet til Hugo og Isabelle i Paris.

Når det kommer til Oscar-utdelingen, syntes jeg The Artist fortjente hver eneste pris den fikk (til og med hunden fortjener en Oscar), selv om jeg føler meg splittet i kategorien for beste mannlige hovedrolle. Det er Gary Oldmans første nominasjon noensinne (?!), og så vinner han fortsatt ikke. Jeg var noe oppgitt over dette, men så var Jean Dujardin ganske søt i takketalen sin - og i stedet for å gå klønete fra scenen (noe fortumlet "hvilken vei skal jeg gå?") begynte han å danse. Det var fantastisk. Og selve uttrykket i ansiktet hans mens han hører på Bérénice Bejo oversette Natalie Portmans tale:

Kom igjen, fyren er adorable! Jeg syntes egentlig at alle burde se The Artist, selv om den kanskje ikke er for alle - innerst inne håper jeg det paret bare ble akutt syke eller noe slikt, for jeg forstår ikke hva man muligens kan mislike ved denne filmen. Not your cup of tea? Se den iallfall i sin helhet og da kan du fortelle meg hva du syntes om den. Det er jo en genial skildring av overgangen fra stumfilm til talefilm, spesielt marerittscenen hvor Valentin, etter å ha tatt avstand fra talefilmen, er blitt utelatt i en verden som plutselig består av lyd. Den scenen er fantastisk. Jeg skal ikke en gang beskrive den nærmere siden den da kan miste sin effekt. Visse scener er så flotte at man bare vil drukne i dem, de utnytter bildet med skygger og lys. Burde man lage flere stumfilmer? Jeg vet ikke, men kreativiteten i den burde inspirere alle og en hver til å tenke litt annerledes. Eller sagt på en annen måte: ta noe utdatert og glemt, snu det om, gjør det til ditt eget - moderniser det, men behold essensen. Det er det som er så flott med The Artist. Den er perfekt. Trist, bittersøt, men intet mindre enn fantastisk.