To boldly go where no man has gone before

Christopher Nolan..! Jeg syntes på ingen måte at jeg setter lista lavt, når jeg sier at han må være min yndlingsregissør atm, for kom igjen - for noen filmer! Memento (2000), Batman Begins (2005), The Prestige (2006), The Dark Knight (2008) og nå Inception (2010). Alle filmene har en helt fantastisk fortellermåte! Det skal jo mye til for å overgå The Dark Knight, sånn jeg ser det, men det går tydeligvis an. Grensen mellom drøm og virkelighet, en mengde psykologi, "Non, Je Ne Regrette Rien", kinematografisk sett mindblowing, estetisk sett orgasmic, slåsskamp uten tyngdekraft og kjekke menn i dress.. jeg er solgt. Dette er virkelig "James Bond meets The Matrix on speed"!

Joa, å vrenge perspektivet av gatene i Paris: sweet. Hvordan Cobb og Ariadne byttet fra bakke til vegg: fryktelig.. Marion Cotillards noe demoniske Mal var fantastisk, men det skuffet på høydepunktet hvor jeg hadde håpet på noe tilsvarende ondskapsfull dronning á la retro sci-fi-høydepunkt eller noe, og istedet fikk se en forvirret og sønderknust kone. Utrolig at noe av det mest foruroligende i en drøm er en vakker kvinne. At en sensuell scene brått får morderiske tendenser. Fantastisk. Noe som også var ganske underholdende: karakterene som er i søvn får hodetelefoner på seg av overvåkeren, som spiller låten "Non, Je Ne Regrette Rien" for dem, som et tegn på at det enten er på tide å stå opp eller at tiden er inne for å oppnå neste "level", aka entre en ny drøm. Den låten blir sunget av Edith Piaf, som Cotillard spilte i filmen La Môme (2007), og betyr "jeg angrer ingenting". At Nolan mener at det er en tilfeldighet må være tullball, siden karakteren Cobb har bygd et helt fengsel i sin underbevissthet, av minner han angrer på.

Det lyder muligens komplisert/ latterlig/ meningsløst ut, men for min del funker det absolutt, og jeg kjøpte egentlig alt de hadde kastet inn i filmen. For det første; jeg elsker alternative univers, for det andre; som omtrent alle andre mennesker, har jeg noen merkelige drømmer - og jeg digger dem, for det tredje, og kanskje viktigste; jeg digger filmene til Nolan, så jeg er egentlig lost case om noen ønsker negativ kritikk på denne filmen, og sist, men hvertfall ikke minst; jeg tror jeg ble litt forelsket i Joseph Gordon-Levitt, i allefall karakteren hans Arthur. Jeg håper alle ser likheten mellom ham og Heath Ledger (de kunne vært brødre, de spilte også sammen i 10 Things I Hate About You, 1999, for dere som liker slik knowledge).

Anyway, der er mitt point of view. I dag har jeg ringt rundt, sendt melding og prøvd å få folk med på denne filmen. Under halvparten av folka møtte opp, men guess what: vi fikk gratisbilletter uten kø! Spesialbehandling? Oh yeah. Jeg takker min gode karma, som om universet satte pris på kampen min, for å ta en New Age-turn. Se filmen, folkens. Du kommer til å se minst én ting, scene eller eyecandy (?), som er verdt penga. Jeg følte det ble litt overload, men jeg har ikke skreket eller fått et slikt rush etter en kinofilm siden Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003). Den slår The Dark Knight.. ehm, med glans. Ja takk til Gordon-Levitt som The Riddler btw! (For dere som ikke vet hvem The Riddler er... gjør Batman-leksene deres!) Jeg anser i allefall filmen Inception som sommerens absolutte must - hvem bryr seg om The A-Team (2010) når denne gjengen slår knockout på vår fantasiverden? Auch..

Good Will Smith Hunting

Da var tiden inne for festpremiere på filmen The Karate Kid (2010) i Fredrikstad. Og mildt sagt mistet byen hodet.. 4000 mennesker! Skrikingen, presset, rushet.. Det suste i ørene og prikket i fingrene mine mange timer etter den røde løperen. Men det var ingen mulighet for å omstille seg heller, for etter det var det rett inn i kinoen hvor diverse kjendiser oppholdt seg.. og så var det rett inn for å se filmen. Og filmen var heller ikke så verst, med tanke på hvor dårlig det kunne gått, siden det var en remake av filmen fra 1984.. Det verken så ut eller virket som en Harald Zwart-film, så jeg ble noe lettet. Og for å dra noen klisjeer: Jaden Smith er jo bedårende, og man ser Will Smith i omtrent alle ansiktsuttrykkene hans, og hvem kan vel mislike Jackie Chan? Så so far, so good. Slåsskampscenene er også underholdende nok, men liker virkelig ikke all den massive klippingen og håndholdt kamera-stil. Zwart skal visst ha sagt at han ønsket å lage en Slumdog Millionaire-ish film, men er jo langt ifra å oppnå det. Ikke at dette plaget meg så lenge, for med Jaden og Jackie, kung fu, noen visdomsord, og gullkorn-scener fra originalen (wax on, wax off) klarte filmen seg bra nok på egenhånd. Det var en fin film, og en magisk opplevelse. Jeg kommer til å drømme om Will Smith en god stund framover nå.

Aloha, Pineapple Princess

Av en eller annen grunn hører jeg på en del Hawaii-musikk om dagen, eller rettere sagt Hawaii-inspirert musikk, surfestil og en masse ukelele og slikt. Det er jo fint nok vær, men jeg har ikke akkurat den helt store sommerferie-følelsen. Det kommer vel av at jeg ikke har badet eller vært så mye ved vannet enda. Og i dag regner det i tillegg, så jeg dagdrømmer meg bort til Hawaii med bl.a. Elvis Presley og Lilo & Stitch-musikk. Jeg er av en eller annen merkelig grunn ganske fascinert av Hawaii; det må være herlig å koble av der. Men jeg har vulkanen og tsunamier i bakhodet - jeg mener å huske at Hawaii er det stedet som har lidd flest ganger av tsunamier. Men, men. "But I can dream, can't I?" Jeg foretrekker opprinnelig norsk sommer også. Jeg er ikke så glad i å reise og misliker turistområder sterkt. Det er bare mas og man får ikke akkurat med seg deres kultur. Men Maui virker så deilig at jeg er villig til å overse det, og forhåpentligvis er det ikke så pregløst og landsfjernt som Phuket var. Jeg tror jeg blir nødt til å reise til Hawaii og Maui en gang i livet, og forsøke å lære meg å surfe eller noe, og håpe at jeg får med meg en ukelele, surfebrett, blomsterkrans og hula-skills med meg hjem! ;D

Nothing is as it seems :D

Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å ønske den nye sesongen av MAD MEN velkommen tilbake på enn med denne lille godsaken: Mad Men and Philosophy: Nothing Is As It Seems (William Irwin, 2010). Den er bestilt og kommer til å være i postkassen rundt sesongstarten i USA, 25. juli. Sist vi så de kreative og sære karakterene i Sterling Coopers reklamebyrå, var vi i New York på 1963, da JFK ble drept. Don Draper, Roger Sterling og Bertram Cooper samlet inn de beste arbeiderne i byrået for å starte et nytt reklamebyrå. Og de var kranglebøttene Peggy Olson og Pete Campbell, sensuelle Joan Holloway og nerdete Harry Crane. Jeg håper likevel at de andre karakterene også dukker opp, som Ken Cosgrove og Paul Kinsey. Jeg gleder meg stort til den nye sesongen! Dette er yndlingsserien min, en av de beste seriene noensinne.. mer eller mindre. Det er ganske awesome, og situasjonene er så absurde, og manuset er til å dø for! Love, love, love!

I *heart* the Sleepover-Bandits!

En av filmene jeg elsker uten spesielt stor grunn, er Bandits (2001). Om det skulle vært en grunn, må det være på grunn av den absolutte friheten, det er i alle fall sånn jeg ser det. Deres åpne forhold, å leve fullstendig hver eneste dag, som om morgendagen aldri kommer. Tar til seg penger i de bankene de måtte støte på, tar den første bilen de ser.. Man står opp når man vil, man gjør hva man vil, man er det mennesket man ønsker å være. Til og med seksuell frigjøring! "Man realiserer seg selv," totalt uavhengig av hva andre mennesker måtte mene og tro. Det kan jo sies at det er som Peter Pans Neverland for voksne med en Robin Hood-twist, en mer narsissistisk versjon. Men så har vi jo også baksiden ved dette livet, som filmene Bonnie and Clyde (1967) og Thelma & Louise (1991) er gode eksempler på. Disse "rebelske og hensynsløse" handlingene oppmuntrer til anarki, man lever et liv hvor man er sin egen "Gud" og lever etter sine egne regler, om de skulle ha noen regler; de rebellerer mot samfunnets lover og regler, og det har sine konsekvenser. Derfor digger jeg Bandits enda mer, siden de makter å unngå disse konsekvensene; de klarer å overbevise alle om at de er døde, mens de skaper sitt eget paradis i Mexico. ("The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world he didn't exist.")

Så grunnen til at jeg elsket denne filmen, ble plutselig ganske stor og.. tja, vesentlig. Det sies jo at man ser på film og TV for å unnslippe hverdagslivet, stresset, for å koble ut; man søker rett og slett tilflukt i disse fiktive universene. Og hva passer vel ikke bedre enn disse rebelske og egoistiske handlingene mot samfunnets regler, oppmuntringen til anarki, selvrealisering og total frigjøring?