Who's watching the watchmen?

Jeg lider jo fortsatt av denne skrivesperren, men må liksom bare prøve å starte et sted. Det at Blogspot har forandret designet hjelper egentlig lite i tillegg. Men jeg kan jo begynne med at jeg har en major dilla på Watchmen (Zack Snyder, 2009) om dagen. Da holder jeg meg fortsatt innenfor 80-tallets grenser også.

Det er flaut å tenke på at jeg før forrige helg bare hadde sett filmen én gang, og det var nattpremieren i 2009. Jeg hadde blakket meg fullstendig på kinobilletten, men får ironisk nok vite at billetten fungerer som rabattkupong på alle Watchmen-produktene på Outland. I tillegg fikk folk på diverse seter t-skjorter og bøker. Det eneste jeg fikk med meg hjem, var Comedians blodige button.

Jeg visste ganske lite om den historien på forhånd, og det påvirket egentlig oppfattelsen av filmen. De sa overalt at den ikke var som de andre superheltfilmene, men jeg forberedte meg likevel på en superheltfilm. I allefall sånn jeg oppfatter dem. Og dermed ble det mer eller mindre en liten kommunikasjonssvikt av en filmopplevelse:  Den var imponerende, men den interesserte meg lite. Lenge satt jeg og lurte på hva den egentlig handlet om. Den virket som en uendelig musikkvideo. Etter kinoturen følte jeg mettet av Watchmen til evig tid.

Og så, ved en fantastisk liten tilfeldighet, spurte den nye naboen min om jeg ville låne filmen. Jeg hadde kjøpt meg en 42" TV (før hadde jeg disse kassene fra 90-tallet med innebygd VHS-spiller...) og tenkte at den ville være perfekt for å måle de forskjellige fordelene ved å ha en... større TV.

Den helgen endte jeg opp med å se filmen fire ganger (egentlig har jeg ikke oversikt over hvor mange ganger jeg så den, men jeg regner med at det er omtrent riktig)! Du så kanskje favorittfilmen din gang på gang da du var liten? Jeg vokste aldri fra det der. Og det var en aha-opplevelse å se den for andre gang.

Watchmen er nødt til å være Snyders beste film (selv om jeg må se Dawn of the Dead, 2004, og 300, 2006, på nytt igjen for å være rettferdig i den uttalelsen). Jeg så nettopp Sucker Punch (2011), en film jeg hadde altfor store forventninger til for å kunne bli ordentlig glad i den. Men begge filmene har et fantastisk soundtrack og en elskverdig koreografi.

Favoritten min av karakterene i denne filmen, eller i dens univers, er uten tvil Dr. Manhattan. Jeg elsker den delen av filmen, når historien om Dr. Manhattan fortelles. Jeg klarer ikke å beskrive det ordentlig en gang. Men igjen, han er den eneste av karakterene som har superkrefter. Det at "Pruit Igoe & Prophecies" spilles i denne delen, gjør det vanskelig å ikke elske ham.

Jeg er nødt til å skaffe meg boken...