We've lost the true meaning of Halloween

Det er snart Halloween, som er en av de beste dagene i året for min del etter Julaften. Dagen hvor det vil være akseptabelt og nesten forventet at man skal kle seg skandaløst. Man må nesten bruke ordet skandaløst istedenfor skremmende i dag, siden flesteparten bare kler seg ut. Sue Sylvester forklarer det ganske bra:



For noen dager siden lurte jeg på om jeg skulle kle meg ut som Silk Spectre eller Silhouette til Halloween, men igjen, det vil komme andre muligheter hvor jeg kan kle meg ut som noen av mine favoritt superhelter. Og hva Silhouette angår kan jeg kle meg ut som henne hver eneste dag uten problemer, noe jeg antageligvis kommer til å gjøre også. (Det hjelper jo en masse at dominatrix endelig er på catwalken igjen også!)

Det er gøy å kle seg ut. Det er som å ikle seg en ny personlighet. Man tester ut sin identitet på en måte. Og man er alltid inspirert av et eller annet når man bestemmer seg for å forandre på utseendet (klær og hårfrisyre, ikke plastisk kirurgi). Hvem blir du inspirert av?

Mer enn noe annet blir jeg inspirert av film og serier når det kommer til klesstil. Jeg har aldri forstått moteverden og hvordan designerne orker å dedikere livet sitt til noe som forandrer seg konstant. Det er også kanskje et dumt eksempel, siden jeg uansett ser mer film enn jeg leser motemagasiner. Men her om dagen leste jeg i bladet for Cinemateket og Trondheims Filmklubb om kostymesjefen Edith Head, og jeg likte avsnittet med: "Som nyansatt sjefsdesigner blir Edith sendt til Paris for å møte de store designerne. Når hun returnerer blir hun spurt om reisen til Paris har påvirket henne som designer. 'Ikke det grann. Det som blir vist i Paris i dag, er ut i morgen. Hvis jeg gjør det de gjør i Paris i dag i en film, vil disse klærne etter åtte til tolv måneder, når filmen blir gitt ut, være utdatert,' svarer hun."

Så... jeg kan bli inspirert av superhelter, filmer og musikkvideoer; for eksempel elsket jeg stilen i filmen Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Jeg kjøpte en masse blondehansker og blondetopper etter den filmen. Det var like før jeg kjøpte en lilla blazer til 500,- også, men der gikk heldigvis grensen. Men jeg forelsket meg også i dominatrix-stilen fra både Apollonia, Lucy Liu i Charlie's Angels (McG, 2000) og Silhouette fra Watchmen (Zack Snyder, 2009). Et sted mellom Purple Rain og Watchmen, fikk jeg også en fascinasjon for Neve Campbell i The Craft (Andrew Fleming, 1996) og 90-talls babe, for eksempel damene i Guns 'N' Roses' musikkvideoer. Og dette har bare vært siden august. Interessene mine skifter relativt fort, antar jeg.

Det jeg egentlig prøver å si er at man ikke burde kaste bort Halloween på noe man kan gjøre alle andre dager i året. Og som tidligere emokid har jeg gått ikledd noe som kunne vært kostyme fra en Tim Burton-film i flere måneder. Mer eller mindre kler jeg meg etter en karakter, en film eller serie hver eneste dag. Halloween er dagen for overdrivelse og helst noe á la skrekkfilm. Jeg har aldri forstått hvordan Playboy-bunnies går inn under den kategorien. Død hore, ja. Cute Playboy-bunny, meh. Det er mer forståelig for meg om folk ikler seg med sitt indre jeg med diverse snuskete fetisjer de ellers gjemmer som mørke hemmeligheter i skapet. Men jeg tror ikke de gjør det. Jeg tror det er en større sannsynlighet for at de gjør det for oppmerksomhetens skyld, eller kanskje reglene for Halloween har forvandlet seg over årene løp. Halloween-scenen i Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det.