Framstillingen av historiske hendelser på film:

Jeg liker de fullstendig skrudde framstillingene av historiske hendelser på film. De jeg kommer på akkurat nå er Watchmen (Zack Snyder, 2009), Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) og X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011). Hvordan ville USA ha vært om de hadde en guddommelig "superhelt"? Hvordan ville man tatt livet av Hitler? Hvordan ville den kalde krigen ha utviklet seg om det fantes mutanter? Elendig formulering, men i bunn og grunn er det resultatet vi får når vi forkorter uttrykket av disse filmene, iallefall i en historisk kontekst.

Hvordan ville egentlig USA ha vært i dag om en fysiker på 50-tallet ble innestengt i et slikt "Intrinsic Field Subtractor" og utviklet til å bli en guddommelig skapning? Med Vietnam-krigen og den kalde krigen? Jeg liker dette alternative perspektivet på verden. Både nært og fjernt, realistisk sett. Med unntak av en blå, guddommelig mann, er det jo en realistisk twist på det historiske hendelsesforløpet; hvor USA var overlegen i våpenbesittelse, og det antageligvis skapte mer frykt enn fred i verden. "It doesn't take a political scientist to see that our Cold War with the Russians isn't ideological - it's based upon fear. Fear of not having enough. But if we make resources infinite... we make war obsolete."

Tarantinos Inglourious Bastards er omtrent kjent som "sånn man skulle ønske andre verdenskrig sluttet". Det er en krigsfilm i grindhouse-stil, noe som ene og alene sier sitt. Når andre filmregissører skal framstille historiske hendelser, forholder de seg muligens trofast og nøytral til historiebøkene. "Det er sånn det var, det var sånn det skjedde." Man kan glemme disse filmene og historiebøkene når man ser Inglourious Bastards. Tarantino er iallefall alt annet enn nøytral. Han er mer lynende likegyldig til historiebøkene, og framstiller det akkurat slik han vil. Men jeg trenger vel ikke si mer. Alle kjenner til Tarantino og hans uforutsigbarhet (om man ser på det sånn: man vet hva man får selv om man ikke vet det med sikkerhet).

Når det gjelder X-Men: First Class så nevnte jeg den på grunn av at handlinger finner sted midt i den kalde krigen og at filmens skurk manipulerer fram konflikter mellom USA og Sovjet. Filmen fungerer som en hybrid av tidligere X-Men-filmer, James Bond og Inglourious Bastards. Michael Fassbender dukker jo opp i både X-Men og Inglourious Bastards, og filmen har scener som man assosierer med Christoph Waltz' åpningsscene. (Spoiler alert!) Dessuten er konklusjonen den samme som i Watchmen: USA og Sovjet allierer seg mot en felles fiende.

Jeg syns det er morsomt når de leker med historiske hendelsesforløp. Hvorfor ikke leke mer med det? Eller er det bare det at jeg er blind for det? Må jeg oppsøke tidsreise-film for å se mer av dette? Back to the Future (Robert Zemeckis, 1985) er for eksempel fortsatt innenfor en fiktiv verden. Jeg orker ikke å diskutere hvor vidt det vil låse filmene fast i nåtid så de ikke vil være aktuelle i fremtiden, det er egentlig ikke noe jeg funderer så mye over når jeg ser film uansett. Jeg påpeker bare at jeg liker Watchmen-filmen. Igjen. I en annen kontekst.