For en som husker lite fra tegneseriene på tv og i bøkene, var det likevel en fantastisk filmopplevelse å se The Adventures of Tintin (Steven Spielberg, 2011)! Og det er ikke så rart når det er mange av favorittfolka mine som har vært med på å lage filmen: Spielberg, Peter Jackson, Edgar Wright, Steven Moffat, John Williams, Simon Pegg og Nick Frost. Hvordan kan man ikke like dette?
Det er en av de kuleste kinoopplevelsene jeg har hatt på lenge. "Tintin is very much like the movies I made way back in the '80s," skal Spielberg ha sagt, og det merkes. Jeg kjente et merkverdig savn av slike gode eventyrfilmer da jeg så filmen, og det er kanskje det Spielberg gjør best? Mysterium, geniale karakterer, sjørøvere og en skattejakt. Og når man topper dette med John Williams-musikk, er jeg i himmelen.
Jeg elsker eventyrfilmer hvor mysteriet tar deg med til de mest bisarre stedene og de merkeligste situasjoner. Jeg liker til og med Indiana Jones-kopien The Mummy (Stephen Sommers, 1999), og flyscenene i Tintin minnet meg om denne filmen. Det er til og med en sjørøver-historie her, som midlertidig mettet det lille savnet etter spektakulære kampscener til sjøs (f.eks. Pirates of the Caribbean). Hoppet mellom tid og rom her er også genialt framstilt og måten de forteller denne historien på, er grunnen til at jeg elsker animasjonsfilm. Det er så mange muligheter her, som svært få animasjonsfilmer fra Hollywood satser på. Men igjen, animasjonsfilm har blitt helt sinnsykt de siste årene. Og denne filmen... er rett og slett bare awesome. Alle burde se den. (Og vær så snill, la det komme mange flere oppfølgere ASAP!)
Når jeg ser slike filmer, om eventyr, mysterier og gåter, vekkes eventyrlysten i meg. Jeg er fortsatt fanget i Sherlock Holmes-universet, nå med serien The Adventures of Sherlock Holmes (1984-1994), og det later til at jeg er en mystery-jente. Når yndlingsseriene mine bl.a. er Murder, She Wrote (1984-1996), Agatha Christies Marple og Poirot, The Adventures of Sherlock Holmes, Sherlock (2010-) og Castle (2009-), og favorittbøkene bl.a. er av Alan Bradley og Chelsea Cain, så er det en liten stemme som forteller meg at jeg er litt vel glad i mord og mysterier. Hadde jeg levd i en annen tid, i et annet rom, med en annen hjernekapasitet, hadde jeg kanskje vært "lille miss detektiv". Men den muligheten er nok meg forbi siden jeg har fullt opp hjernen med en masse ubrukelig.
Men det hadde vært en morbid fornøyelse å bo der det skjer en del spektakulære ting, hvor dialogen går slik i hverdagen:
"A man has been shot on our doorstep!"
"Oh no, not again."
Eller sånn:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar