Nå har The Walking Dead endelig startet igjen! Det er en genial serie med smertefullt korte sesonger. Jeg er ganske fan av zombiegenren, men selv venner av meg som ikke er spesielt glad i zombier, liker den serien. De kalte den blant annet vakker. I denne samtalen spurte en om vi leste tegneserien også. Det gjør jeg dessverre ikke, men jeg har stått og beundret samlingen på Outland og slikt.
Sesongstarten på The Walking Dead var ganske awesome. Favorittdelen min var absolutt da det kommer en større gruppe zombier på en landevei hvor de har fått motorstopp og må gjemme seg under bilene. Serien har et tempo som er ren tortur, spesielt i scener som den jeg nettopp beskrev. Treige zombier, rolig tempo. Og hvem liker vel ikke zombier?! Jeg har ofte zombiedrømmer og jeg syns det er litt komisk at man blir nødt til å bruke helt enkle hverdagslige redskaper som våpen. Jeg prøvde å drepe en zombie med en stol en gang. Når jeg tenker tilbake på det bildet, er det ganske absurd. Du vet når Super Mario kaster noe i Super Mario 64? Sånn kastet jeg stoler etter zombiene. Jeg blir nødt til å le litt når det kommer slike løsninger i The Walking Dead også:
Det kuleste så langt i serien, er uten tvil Daryl Dixon (Norman Reedus). Jeg har jo vært svak for Reedus en gang tidligere også, med The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Jeg håper han overlever i en lengre periode framover.
En annen serie jeg kom over kort tid etter denne episoden, var den nye serien American Horror Story (av Glee-produsentene, Ryan Murphy og Bad Falchuk, utrolig nok). Jeg tror jeg har blitt litt hekta av denne serien. "Kroppen er som et hus. Man kan forsøke å pusse det opp, men hvis fundamentet er forpestet, kaster man bort tiden."
Dette er uncanny, men artig horror med opening credits á la musikken i Se7en (David Fincher, 1995), Frankenstein-komplekser, graviditet á la Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), stab-drap med Psycho-ish musikk, uncanny horror hus á la The Shining (Stanely Kubrick, 1980) og The Amityville Horror-myten? En ekkel dame, lignende hun i Drag Me to Hell (Sam Raimi, 2009), og en del spøkelser som i The Sixth Sense (M. Night Shyamalan, 1999). I tillegg er en av hovedkarakterene en psykiatriker, så da får vi se et par skrudde drømmer. Og jeg håper det blir fler av dem framover.
Jeg liker at folk beskriver serien som "TV just got weird," men var ikke Twin Peaks (1990-1991) det merkeligste? Ifølge IMDb er dette en krimserie, men det er så mye absurd som skjer i serien, for eksempel:
Det er bare tre episoder, men so far, so good. Jeg anbefaler folk å i det minste sjekke ut pilotene til disse seriene. Jeg er veldig, veldig glad i musikkbruken i American Horror Story, kaster meg over youtube med en gang episoden er slutt. Mirahs "Special Death" har nesten blitt Violets theme, og Bernard Herrmanns "Twisted Nerve" i Tates "fantasier". Håper ikke at kvaliteten bare faller brutalt utover nå.
Ikke nok med det, men jeg liker også karakterene. Selvfølgelig liker jeg gjenferdet Tate (Evan Peters) og deprimerte Violet Harmon (Taissa Farmiga), og selveste Russell Edgington (Denis O'Hare) fra True Blood i rollen som en skremmende og forbrent drapsmann, og fullstendig creepy dog så fascinerende Constance (Jessica Lange)!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar