I'm Dreaming of a White Christmas!

Neste film ut er faktisk White Christmas (Michael Curtiz, 1954). Jeg hadde ikke sett denne før, og det er vel en liten forbrytelse til en filmstudent å være. Og vi spiller jo Bing Crosbys "White Christmas" hver eneste jul. Derfor, som filmstudent og jule-entusiant, burde jeg ha sett denne for lenge siden. Og det er en tårekanal i seg selv. De legger veldig opp til at det ikke skal være en eneste tørr øyekrok når filmen er slutt. Sånn sett er den på lik grad med It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946), som jeg har sett tidligere (selvfølgelig).

Faktisk har dette vært en av de peneste filmene på den nye TV'en min. Den var fantastisk. Jeg er ganske glad i de eldre filmene, gamle Hollywood. Det er herlig å besøke det innimellom. Ja, de er som oftest ganske sentimentale av seg, men det er koselig; om man sammenligner det med dagens Hollywood blir det egentlig bare mer appellerende. Musikalfilmene er så sjarmerende, jeg har ikke noe problem med disse filmene (selv om jeg forstår de som har det).

Det var noe interessant å se at de begynte å underholde soldatene for å holde humøret deres oppe. Det lar seg antageligvis aldri gjøre i virkeligheten, men de gjorde jo hovedpersonene om til helgener. For å være ærlig følte jeg mer for dansingen til Vera-Ellen og garderoben til søstrene. Men de var alle søte, morsomme og sjarmerende der de danset og sang rundt mens følelsene vokste for hverandre. Favoritten min var faktisk togturen deres hvor de sang Snow-sangen. 

Det passer egentlig ganske bra å ta fram denne filmen når du ønsker deg snø til jul og den enda ikke har kommet, eller enda bedre, når den første snøen kommer (om det skulle bli for smertefullt når snøen daler i denne filmen). Kanskje jeg bare er altfor engasjert i juleferien og stemningen snøen skaper, men det hører alltid med til julen. Det blir ikke jul uten.