Førstemann ut var Elf (Jon Favreau, 2003). Den hadde jeg ikke sett før og var positiv innstilt, til tross for at det var en Will Ferrell-komedie. En julekomedie i tillegg. Jeg har for det meste mistet troa på gode komedier fra Hollywood, men nå hadde jeg utrolig nok en optimistisk holdning til Elf. Jeg er usikker på hvorfor egentlig. Kanskje jeg er positiv i jula? Jeg har iallfall vært ganske entusiastisk og kjøpt Julestjerne-plante og adventslys til vinduet i år. Noe jeg ikke har gjort de 5 årene jeg har bodd for meg selv. Jeg har til og med drømt om julelys til sengeplassen min.
Men tilbake til filmen: Soundtracket overrasket meg kanskje mest, for det var så adorable at man skulle tro at det var til en animasjonsfilm. Men til tross for sine overdrevent barnslige tendenser, likte jeg Buddy-karakteren (Will Ferrell). Så positivt innstilt til det meste med sine naive forhåpninger til andre. Jeg elsker scenen hvor han møter en sint vaskebjørn og forsøker å gi den en klem for å bli glad.
Jeg likte optimismen hans. Selvfølgelig er en nissealv positivt innstilt til alt. Og jeg tror bare en by som New York kan knekke en nissealvs "spirit" i lengden. Heldigvis hadde han Zooey Deschanel til hjelp der. Som sagt, til tross for at den er en enkel barnefilm, har den sine øyeblikk og den overrasket meg litt. Jeg ble nesten i tvil om jeg hadde tatt feil av de nyere komediene, men jeg skjønte da jeg stod over Four Christmases (Seth Gordon, 2008) at jeg heldigvis fortsatt hadde litt sunn fornuft igjen.
Uansett, jeg vet at jeg kommer til å dytte denne filmen over på søstrene mine, spesielt den eldste av småsøstrene mine, som liker komedier. Jeg er usikker på om hun har sett denne eller ikke, men jeg tror hun kommer til å like den. Hun må jo i det minste like Buddy!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar