Men det er de mystiske legendene som fascinerer meg mest. Jeg har lenge hatt en liten obsession på Marilyn Monroe for eksempel. Dette er lite originalt igrunn; jeg kan ikke tenke meg noen jenter som ikke elsker henne, fordi det mer eller mindre er det optimale målet. Men min obsession på henne var noe som var på sitt sterkeste i tenårene. Både jeg og lillesøsteren min var ganske begeistret. I ettertid er jeg litt usikker på hva det var som først fanget oppmerksomheten min, men idag er det hennes mentale problemer, rusmisbruk og selvmord som er det mest interessante. Det er noe ved det overfladiske når man ser et pent ansikt, om noe ligger bak det er liksom sekundært eller i verste fall uvesentlig. Uansett om man assosierer skjønnhet med grusomhet eller godhet, er det overraskende at et så pent vesen er så ødelagt i kjernen.
Nå kommer jo "snart" MY WEEK WITH MARILYN (Simon Curtis, 2011) også. Jeg hadde håpet at den var her på kino rundt juleferien, siden det dermed blir enklere å dra med seg lillesøster. Men det er først nå jeg gleder meg litt, tror jeg. Tidligere har jeg vel bare sett en annen "biografisk" film om henne, og det er NORMA JEAN & MARILYN (Tim Fywell, 1996). Biografisk korrekt eller ikke, det later til at de spiller på fantasien om Marilyn, men jeg vet ikke om vi noensinne vil få en film som avslører den virkelige Marilyn. TV-filmen fra 1996 ser ut til å konkludere med at Marilyn var schizofren, iallfall at det er to personligheter i henne (Norma Jean og Marilyn Monroe). Disse er også motsetninger, hvor Norma Jean er målrettet og røff, mens Marilyn Monroe er usikker og svakelig.
I tillegg til den mentale helsa, er det også disse ryktene om hun tok selvmord eller om hun ble drept på grunn av forholdet til brødrene Kennedy. Personlig er jeg ganske sikker på at hun tok selvmord. Tanken på at en president løser utroskap med drap for at kona ikke skal få vite det, really? Eller om hun i så fall fikk vite om hemmelige saker, så de eliminerte faren hun utgjorde? Usannsynlig. Men igjen, oppfatningene av Marilyn Monroe er mange, dramatiske og fargerike. Liker vi ideen om Marilyn Monroe fordi vi vet så lite om henne? Personlig føler jeg at desto mer jeg leser om henne, jo mer feilinformasjon får jeg. Vi blir nok aldri lei av å dikte videre på disse mytene og legendene. Forestille oss hva som foregikk bak fasaden. Men det er ikke alltid vi blir klokere av det innblikket. I dette tilfellet blir man bare mer forvirret.
I en episode av Mad Men hvor de skulle lage reklame for kvinnelig undertøy, påpekte en av dem at kvinner enten var en Marilyn Monroe eller en Audrey Hepburn. Disse to ser ut til å bli stilt opp mot hverandre hver gang noen diskuterer mote på 60-tallet. Det var enten den formfulle og sexy Marilyn eller den tynne og klassiske Audrey. Og i dokumentarserien Legendariske Kvinner sa de at Audrey forandret synet på kvinnen, i det minste innenfor moten, med sin ballerina-kropp. (Det skal sies at kvinners ideal kropp er noe som ofte forandres.) Jeg hadde selvfølgelig en liten obsession på henne også i min verste retro-periode, men hennes liv virket aldri så mystisk og spennende som Marilyns kaotiske liv. På den andre siden, istedenfor mystikk, er hennes liv som en Askepott-historie: Fra sult under andre verdenskrig, til USA for å bli ballerina. Endte opp på filmlerretet istedet og fikk Oscar for sin første store film, Roman Holiday (William Wyler, 1953). Hun utgjør omtrent selve perfeksjonismen.
En annen dame som er ganske bemerkelsesverdig er Edith Piaf. Jeg var på et teaterstykke om livet hennes i Oslo for noen år siden, og så den fantastisk filmen om henne på kino; LA VIE EN ROSE (Olivier Dahan, 2007). Misunnelsesverdig liv hadde hun ikke. Sorg og elendighet omtrent fra start til slutt, utenom et par lysglimt her og der som dessverre ikke varte lenge. Det er iallfall slik det fremstår. Men da hun stod på scenen skal hun visstnok ha virket ærlig og sårbar i sine forestillinger, noe som fengslet alle. "Your voice is the soul of Paris." Og når jeg vil komme i et sånt "fransk humør", noe som pleier å slå inn om høsten av en eller annen grunn, spiller jeg Edith Piaf og Yann Tiersen. Det er fantastisk musikk å ha i bakgrunnen mens man dagdrømmer seg bort i franske fantasier.
Andre kvinner jeg vet mindre om, men som er like fascinerende som de jeg allerede har nevnt, er Grace Kelly, Elizabeth Taylor og Coco Chanel. Jeg har bare sett én Grace Kelly-film; Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954), én Elizabeth Taylor-film; Giant (George Stevens, 1956), og Coco Chanel vet jeg ingenting om selv om jeg så filmen COCO AVANT CHANEL (Anne Fontaine, 2009). Jeg tror den ikke stemte med mine oppfatninger av Chanel, eller kanskje jeg bare var interessert i noe annet enn hva filmen ville framstille. Det er rart det der. Jeg har forgjeves søkt etter noen dokumentarer om Grace Kelly, men får overraskende nok ikke lastet ned en eneste en. Jeg antar at jeg får ty til biografibøker av hun og Elizabeth Taylor, noe som ikke burde bli så altfor vanskelig.
Dette innlegget ble mer om gamle Hollywood enn om legendariske kvinner generelt. Hedy Lamarr, Martha Gelhorn og Josephine Baker er andre som dukker opp i BBC-dokuserie. Ellers har vi Simone de Beauvoir, Sylvia Plath, søstrene Brontë og Jane Austen. Og "The Women of Camelot"; konene til Kennedy-brødrene. I lengden blir det kanskje for dumt å ramse dem opp, siden mannfolk alltids kan overgå dem i sammenligning, men, i fare for å høres pompøs ut, det de gjør blir mer bemerkelsesverdig fordi de er kvinner. Ikke at jeg er noen aggressiv feminist av meg, men kvinnene fra denne dokuserien har på et eller annet punkt trosset konvensjoner og menn for å oppnå suksess. Jeg vet ikke om det er naivt av meg å tro at vi ikke må det idag, at alt er enklere sånn sett.
Men feminisme eller ikke, denne serien fascinerer mer på grunn av inspirerende livshistorier. Det er noe ved å se livshistorier; hendelsesforløp, utvikling av forhold og brudd, refleksjoner og destinasjoner. Jeg skulle ønske jeg kunne se tid, mennesker og hendelser tydeligere enn jeg gjør, men det er nå spennende å være denne fluen på veggen og få oppleve alle disse mytene om kvinnene fra en annen tid. Det får meg til å ønske mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar