My latest obsessions: Horror, guder, Zelda og pratmakere

Nå er det lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det kommer vel litt av at vi er midt i eksamensperioden nå. Enten det eller så har jeg vært altfor opptatt med mine obsessions. For det første er det American Horror Story. Til dere som ikke har sett det enda: Den er laget av skaperne bak Nip/Tuck og Glee, det er pen serie med mye fin musikk, og er man glad i skrekkfilm ender man opp med egne assosiasjoner og teorier om historiens utvikling (eller man ender opp med å hate serien fordi den er latterlig). For min del er det bare gøy. Og så har jeg forelsket meg i Taissa Farmiga.

Når jeg ikke ser på denne serien, ser jeg på House MD. Og så langt har jeg akkurat startet på den sjette sesongen. Men jeg ser antageligvis på denne serien på grunn av at jeg savner Sherlock så fælt. Dessuten er Greg House hysterisk. Jeg vet ikke hvorfor jeg vil det siden de virker som vandrende katastrofer, men jeg skulle ønske jeg hadde venner som House og Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Jeg tror de hadde gjort hverdagen særdeles fargerik i en ellers monoton verden.

Men skal jeg ramse opp alle seriene jeg følger med på om dagen blir det en lang oppsummering. Disse however er de jeg avhengig av ATM. I tillegg til dette er jeg fascinert av mytologier, nærmere bestemt gresk mytologi. Det teite med dette er at jeg får så dårlig samvittighet av å sitte med nesa ned i de enorme bøkene når jeg helst burde lest på pensum at jeg ender opp med å gjøre minimalt av alt. Men målet mitt er å lese meg opp til nok kunnskap så jeg kan få noen interne gleder med bøkene Neil Gaimans "American Gods" og Suzanne Collins' "The Hunger Games". Jeg tror jeg ble fascinert på grunn av Thor (Kenneth Branagh, 2011) og Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) faktisk (selv om de spiller mer på norrøn mytologi i disse filmene, men det er selvfølgelig likhetstrekk mellom de forskjellige mytologiene - den diskusjonen har jeg ikke nok kunnskap om for å kunne dra videre utenom det mest åpenbare eksemplet med tordengudene Tor og Zevs).

Og når jeg helst skulle sovet, sitter jeg våken i den improviserte sengen (som egentlig er en sofa) og spiller på Nintendo 64-spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Nå som alle andre (i det minste de guttene jeg kjenner) sitter innelåst i flere dager med Skyrim, er det ikke annet å gjøre enn å plukke opp et spill jeg selv trives med. (Hadde PC'en min vært bedre egnet for slike spill hadde jeg lett satt meg ned med det, det er ikke det, men det er jo farlig midt i en eksamensperiode. Og jeg er opphengt nok som det er i andre ting allerede.) Jeg er litt trist over at jeg snart har rundet spillet på nytt og forsøker å få tak i det andre spillet til N64, Majora's Mask. Har jeg lov til å unne meg selv noe slikt rett før jula? I tillegg til spillet, leser jeg også mangaserien... Når jeg havner på dette stadiet syns jeg at jeg begynner å virke en god del eksentrisk nerdete, selv om det er old school med en spillkonsoll fra 90-tallet.

Jeg har ikke sett så alfor mange filmer i det siste, men rekker vel det med alle seriene jeg er avhengig av? På den andre siden forsøkte jeg å få til det nye filmprosjektet mitt om "skravlefilmer", som da betyr mye Woody Allen, Diane Keaton, When Harry Met Sally... (Rob Reiner, 1989) og High Fidelity (Stephen Frears, 2000), men jeg fant ikke på noe lurt å si om dem. Jeg liker i det minste pratmakere som Dan Humphrey fra Gossip Girl, Sheldon Cooper og Leonard Hofstadter fra The Big Bang Theory, Spencer Reid fra Criminal Minds, og nevrotiske mennesker som Diane Keaton. Kanskje det kommer et bedre innlegg om dette senere når jeg bedre forstår hva jeg vil si om disse.

For å være helt ærlig har jeg lidet av en "liten" skrivesperre i det siste. Jeg må ha startet på et halvt dusin innlegg uten å få noe brukbart ut av noen av dem (sånn som pratmakerne). Men man må omtrent bare starte ett sted ellers blir det aldri noe mer. Og da er det like greit å ramse opp hva man har holdt på med siden sist. For min del er det vanskelig å få full oversikt når man har snudd døgnrytmen et par ganger. Oh well, forhåpentligvis er vi i gang igjen med bloggen.