The Devil is in the Details, isn't he?

Det tok meg omtrent et halvt år, men nå har jeg endelig sett Hanna (Joe Wright, 2011). Og jeg glemte at det var en Joe Wright-film fram til rulleteksten! The Soloist fra 2009 er den eneste filmen jeg ikke har sett av Wright så langt, men Hanna var stikk motsatt av det han har gjort tidligere; adapsjonene av Pride and Prejudice fra 2005 og Atonement fra 2007. Jeg får lyst til å beskrive disse filmene som postkort-vakre (og jeg vet egentlig ikke på om det er en god eller dårlig ting). Og så kommer Hanna, en weird Nikita-aktig film. I all action og volden, er den også utrolig pen, selv om det irriterende nok knapt er bilder som framstiller dette på internett. Bildene gir ikke filmen nok creds, så da anbefaler jeg egentlig at alle burde se den. Mens Pride and Prejudice og Atonement blir fine stillbilder, er Hanna penest i bevegelige bilder.

Det jeg kanskje likte mest med filmen, var soundtracket (av The Chemical Brothers!) Musikken og bildene sammen gjør det til surrealistisk, men vakker action. Jeg likte spesielt at creepen Isaacs (Tom Hollander) plystret på melodien som har navnet The Devil is in the Details, siden det er en melodi som virker søt og uskyldig. Det blir sadistisk i sammenhengen siden han ser ut til å ta den dødelige jakten på ei lita jente med likegyldighet og kald tålmodighet.

Det er kult at han gjør mye annerledes i Hanna, men det er også helt andre forventninger til adapsjoner. Selv er jeg ikke 100% fornøyd med Pride and Prejudice, men jeg kan ikke mislike den siden den er så pen. BBC-serien fra 1995 er den beste versjonen av boken, og jeg foretrekker den siden moren min, lillesøster og jeg sitter i en romantisk tåke når vi ser den. Vitser om Mrs. Bennett og Mr. Collins, dåner av Mr. Darcys frieri. Jeg husker moren min hadde dilla på serien en sommer; jeg våknet tre på natten og hørte et av Mrs. Bennetts utbrudd fra TV'en i stua. Og det var noe av det søteste! Men når man har slike forhold til tidligere versjoner er det vanskelig å akseptere den neste.

Atonement hadde jeg ikke lest. Jeg kjøpte boken, men gjorde den feilen å se filmen først. Jeg kommer nok aldri til se den igjen eller lese boken, for det er en deprimerende fortelling. Utrolig pen, det er mange ganger jeg kommer på diverse bilder og scener fra den filmen. Men jeg vil ikke se den på nytt. Og det er litt merkelig, for Amadeus (Milos Forman, 1984) og Titanic (James Cameron, 1997) er kanskje de mest deprimerende filmene jeg vet om og som jeg likevel ser igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er unntaket med Atonement. For jeg tror den i tillegg er mye bedre enn Pride and Prejudice også.

Men Hanna er en herlig film. Alle burde få med seg den. Og dette sier hun som brukte et halvt år før hun satte seg ned med den... Jeg forstår det virkelig ikke, når jeg elsker uvanlige framstillinger av kvinner, eller er det rettere å si ikke-stereotypiske? F.eks. Lisbeth Salander i Millennium-filmene, Hit-Girl i Kick-Ass, Ripley i Alien-filmene, etc. Scenen hvor Hanna var på date var spesielt sjarmerende.