Det nærmer seg oktober og snart vender en av verdens kuleste serier tilbake med en helt ny sesong. Til dere som ikke har fått med dere serien American Horror Story ennå; dere har gått glipp av noe. En dag leste jeg en random omtale om serien av P3 Filmpolitiet som blant annet skrev: "Serien er frastøtende og fascinerende – et stygisk mareritt fylt av syke fristelser..." og "de samme gutta som injiserte solskinnet og søtheten i Glee, har tatt en mørk og pervers vending i denne psykosexuelle thrilleren". Om man ser bort ifra Glee, som man heldigvis ikke finner store fellestrekk med, høres jo dette ut som noe man er nødt til å få med seg, ikke sant? Og hvis du om mulig trenger flere overbevisninger om seriens kvalitet, så er den nominert til 17 Emmys, det er den serien som er nominert til flest sammen med evig favoritten Mad Men.
En dysfunksjonell familie flytter inn i et gammelt spøkelseshus fullt av tapte og forvirrede sjeler og til slutt blir man usikker på hvem som er levende eller død. Og karakterene er ganske fascinerende at jeg selv blir usikker på mitt moralske kompass. En av favorittene mine er jo psykopaten Tate (Evan Peters) som går til terapeuten Ben Harmon (Dylan McDermott), familiefaren i huset, for å få hjelp med å komme over sine dagdrømmer om å ta livet av sine medelever. Han forelsker seg i Bens deprimerte datter, Violet (Taissa Farmiga), en annen av mine favoritter. I tillegg har vi en creepy, samt episk på punchlines, nabodame, Constance (Jessica Lange). Creepy fordi hun er ganske upassende, med hva hun sier og gjør, men det er det som gjør henne så hysterisk underholdende. Hennes verbale battle med den ene delen av det homofile paret som bodde i huset tidligere, Chad (Zachary Quinto), er en fantastisk scene iallfall.
Det er rikelig med herlige karakterer i tillegg til at det er et par fantastiske fortellerrammer i episodene. De tar for seg en hendelse og karakterer fra et bestemt årstall, og dette utgjør helheten i episoden. Det tydeligste eksempelet er kanskje episode 1x02, "Home Invasion." I tillegg er det en komisk scene i 1x03, "Murder House," hvor den gravide familiemoren Vivien (Connie Britton) pleier rosebeddet i hagen når Eternal Darkness Tour-bilen full av passasjerer stopper utenfor huset deres og snakker om husets grusomme historie. Favorittepisodene mine må likevel være 1x06, "Piggy Piggy," og 1x10, "Smoldering Children," og det tror jeg skyldes at jeg ikke ble skuffet over hvor ondskapsfull Tates fortid var, samt at de har ekstreme åpninger på episodene. Så fortellerrammene utgjør en stor del av hele fascinasjonen rundt serien og man blir aldri oppriktig klok på karakterene, selv om vi har sett deler av deres ekstreme fortid. Ingenting blir kjedelig. Det kan om mulig oppleves mer intenst når man venter en hel uke for å se fortsettelsen i serien, man får skyhøye forventninger og jobber opp egne teorier om hva som skjer, og jeg har sjeldent blitt skuffet av denne serien sånn sett. Og det sier jo litt.
Dessuten kan man finne flere filmreferanser eller trekke koblinger til flere skrekkfilmer. Jeg kommer til å tenke på filmer som Psycho (Alfred Hitchcock, 1960), Twisted Nerve (Roy Boulting, 1968), Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), The Omen (Richard Donner, 1976), The Shining (Stanley Kubrick, 1980), Bram Stoker's Dracula (Francis Ford Coppola, 1992) og The Others (Alejandro Amenábar, 2001). Til og med Beetlejuice (Tim Burton, 1988)! Listen er uendelig, det hele kommer an på hva man leser inn i scenene. Men seriens vignett er herlig, skremmende lik tittelåpningen til filmen Se7en (David Fincher, 1995).
Og snart kommer en ny sesong av serien som forhåpentligvis kan gi like stor underholdning som denne. Den nye sesong er forsåvidt en helt ny historie med nye karakterer selv om noen skuespillere vender tilbake, som f.eks. Evan Peters, Jessica Lange og Zachary Quinto. Istedenfor et spøkelseshus handler den nå om et sinnsykehus, og trolig hopper de i tid slik som den første sesongen, men mellom to bestemte perioder. Det har kommet et par oppriktig twisted teasere og jeg gleder meg mildt sagt vilt til den nye sesongen. Serien blir aldri oppriktig skummel som gir deg traumer og mareritt i flere netter, men den er twisted og weird, og man vet ikke helt hvor den fører deg hen. Og det er det som er så fantastisk med serien.
4 kommentarer:
Sier meg 100% enig med alt som står her. Serien er herlig uforutsigbar, med en veldig unik atmosfære. De styrer heldigvis unna de klisjèfylte jumpscares scenene, og satser heller mer på en trykket og ukomfortabel stemning. Selv i scener som ikke nødvendigvis er lagt opp til å være skumle, såsitter man med en ubehagelig følelse av at noe kan skje når som helst. Dette gjør at serien hele tiden klarer å engasjere, og det føles aldri som at det er noen dødpunkt. Jeg takker og bukker for at du anbefalte meg denne serien, og jeg gleder meg VIRKELIG til sesong 2!
Bare atmosfæren kunne vært et eget innlegg! Særegen iallfall. Og soundtracket er perfekt! Flere burde absolutt se denne serien, derfor jeg driver korstog for den ;D
Jeg teller dager. TELLER DAGER!! AHS er med hånden på hjertet den serien jeg har gledet meg mest til noen gang. Og disse 19-sekunders klippene de legger ut hele tiden gjør det nesten uutholdelig! Gawd!
Blir spennede å se om Kit blir ny helt denne gangen, selv om det skal godt gjøres å overgå Langdon :))
Det er snart bare en måned igjen! WOHOO! Egentlig er det ille å ville at tiden skal gå fortere når man har en masteroppgave å skrive... Men jeg kan ikke la vær! Jeg trenger mer AHS! ASAP! ;P
Legg inn en kommentar