Kon-Tiki: Eventyrlysten rister dypt i sjelen!

Jeg så Kon-Tiki (Rønning, Sandberg, 2012) på kino i helgen og på grunn av en eksorsisme av rotet på hybelen har jeg ikke funnet tid til å sette meg ned med bloggen før nå. Men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på filmen. For selv om den handler om 6 menn på en farlig ekspedisjon, vekker den flere tanker enn galskapen til de opprinnelige mannfolka. Filmen vekket for eksempel en liten filosofisk tankevandring rundt ens plass i universet blant annet. Det er noe jeg ofte tenker på, gjerne etter å ha sett filmer som It's A Wonderful Life (Frank Capra, 1946) og The Tree of Life (Terrence Malick, 2011), men med denne filmen var det et mer eventyrisk preg over det hele. Om noen skulle filosofere, må det være fantastisk å gjøre det ved vannet.

De 6 mennene tok det hele nokså nonchalant, alt tatt i betraktning. Joa, det er klaustrofobisk, flåten faller fra hverandre, haier omringer dem. Et par meltsdown skjer selvfølgelig, blant annet med en episk hevn etter at deres kjære papegøye blir tatt av en hai. Jeg hadde for det meste kjøpt kjærlighet på pinne som filmgodteri, men heldigvis hadde jeg med meg lakrissnøre, som jeg fikk mer bruk for da de verste haiscenene kom. Jeg har for uvane å bite fingrer og negler når jeg blir stresset av film og sportssendinger, og siden jeg forsøker å få penere hender er det godt at jeg heller hadde lakrissnøre som kunne være offer for min egen nervøsitet.

Filmen er fryktelig pen. Fryktelig. Når massive dyr ankommer, føler du deg om noe ennå mindre enn du er, vitende om at du er totalt hjelpeløst mot det. Men det er også noe nostalgisk over mannfolka som får lengre og lengre skjegg på balsaflåtens reise. Siden Odd-Magnus Williamson av alle skuespillere fikk være med på reisen, trodde jeg det var han som kom til å stå for all latteren i filmen, men det var Gustaf Skarsgård som var en eneste stor glede på skjermen. Skjønt, samme hva Odd-Magnus sa ble mottatt av latter i salen. Det er det samme med Jim Carrey i Eternal Sunshine of a Spotless Mind (Michel Gondry, 2004) da vi så den med en filmklasse; når vi ser en komiker i en uvanlige rolle blir vi noe usikre på hvordan vi skal oppfatte dem, antar jeg. Men for all del, Odd-Magnus var en genial karakter på båten, og det var da han spilte Flickan i Havanna på gitaren sin at jeg syntes de virket ganske problemfrie på deres farefulle ferd. Det var også da jeg skjønte at jeg var i ferd med å forelske meg i filmen. (Jeg sier nok dette litt ofte, men jeg setter ingen grenser på hvor mange filmer som fortjener å bli kalt geniale eller elskverdige, for jeg er over gjennomsnittet engasjert i film, og noen kan sikkert kjenne igjen oppfattelsen hvis man bytter ut filmer med klesdesignere eller musikkartister. Noe snakker til deg, annet ikke.)

Dette er jo også en film media har melket i flere måneder og da jeg var på hyttetur i sommer, leste jeg alt jeg kom over av Thor Heyerdahl og Kon-Tiki. Jeg hadde derfor lest meg opp til fantasifulle indre bilder av Fatu Hiva og hvordan to mennesker bare kan finne på leve livet sånn. Selv for bare et år. En av mine store mareritt, noe flaut kan det muligens være, er å bli oppfattet som et A4-menneske. Jeg har faktisk hatt et mareritt om det. Men jeg kunne aldri ha gått så drastisk til verks som Thor og Liv. Det samme gjelder antageligvis Martha Gellhorn som jeg nettopp har blogget om. Det er forfriskende samtidig som man stiller spørsmålstegn ved deres måte å leve livet på. Men trikset er nok å ha noe å tro på. Og Thor var ganske urokkelig og arrogant til egen tro på sine teorier.

Når det kommer til filmens kreative frihet i forhold til de virkelige menneskene er det vel synd for mennesker som er uvitende. Joachim Rønning og Espen Sandbergs filmer er likevel gode bidrag til historietimene og for å få mennesker interessert i norsk historie. Det er stort sett dette jeg har mest glede av angående disse filmene, når man opplever at man blir entusiastisk interessert i noe man burde ha hatt bedre kjennskap til. Men når folk skulle tro at dette er 100% faktabasert sannhet, må man slå håndflaten i panna, for all film er rekonstruksjon av virkeligheten, selv dokumentarfilm. Rønning og Sandbergs versjon av Kon-Tiki er uansett en fantastisk film som vekker eventyrlysten dypt inni en. Noen ganger lurer jeg på hvordan mennesker hadde levd livet hvis de ikke var låst fast i nødvendigheten av en stabil stilling i et økonomidrevet samfunn. For noen ganger mister man den lidenskapelige gløden i det man ønsker å gjøre når man får tilbud om noe som er lettere å sette seg til rette med. Så noen ganger lurer jeg.