W.E.: Én romanse, tre forskjellige historier!

Nå har jeg sittet ute på hytta uten tilgang til PC og internett, men det betyr ikke at jeg har ligget ute på stranden og slikket sol hver eneste dag. Jeg har faktisk klart å se et par filmer og skrevet noen notater til bloggen. Da er man sikkert passe entusiastisk, men jeg har vært ganske sløv med oppdateringer på bloggen denne sommeren. Så jeg kan egentlig gi meg selv både ris og ros. Sommerferien, eller hytteturer generelt, blir en periode hvor jeg fordyper meg i alle utgavene vi har tilgjengelig, og de går gjerne flere år tilbake i tid. Noe som bidrar til at alt virker som reneste såpeoperalesning. Og jeg blir til slutt sittende og dagdrømme om forskjellige kongefamilier og deres intriger. On that cue, her er tre filmer som framstiller en og samme kjærlighetshistorie på forskjellige måter: The King's Speech (Tom Hooper, 2010), W.E. (Madonna, 2011) og Wallis & Edward (David Moore, 2005). Det er kanskje ikke alle som liker kongefamilier og historie blant ungdom i dag, men det kan kanskje sies å være virkelighetens Askepott-historie (tror du kongefamilien ville godkjent en tjenestepike som kongerikets kommende dronning?): Englands konge sa fra seg tronen på 30-tallet for å få kvinnen han elsket, Wallis Simpson.

Og man tror at de levde lykkelige i alle sine dager, som de sier i eventyr. Men i to av filmene både hintes det til og blir gjort ganske tydelig at livet ikke var en dans på roser for paret. Den beste filmen av disse tre, er uten noen form for tvil, The King's Speech, men den som skildrer forholdet best, er W.E., selv om det er en dårlig, om ikke delvis uheldig, film. Grunnen til at jeg ikke klarer å like den, er den parallelle historien til denne dramatiske romansen. Jeg forstår rett og slett ikke nødvendigheten med den, og den ødelegger for det som nesten er perfekt med Wallis Simpson og kronprins Edward! Andrea Riseborough spiller fantastisk som Wallis til omtrent ingen nytte. Stilmessig er filmen også ganske fantastisk, men den parallelle historien om auksjonsutstillingen av eiendelene deres på 90-tallet, er så kjedelig at jeg var ganske nær ved å sovne da jeg så filmen. Hvorfor i all verden kunne de ikke bare ha holdt seg til 30-tallets Wallis?! Ja, for hun på 90-tallet er nemlig oppkalt etter Wallis Simpson og de forsøker å sette linker mellom disse to kvinnene... og det funker ikke for meg. Jeg skulle gjerne hatt imaginary samtaler med Wallis når jeg sminker meg og slikt, men da er det kanskje også på tide å sjekke inn på et sinnssykehus. Enda godt hun råder 90-tallets Wallis med: "Get a life."

Jeg leste på nettstedet Rotten Tomatoes at noen hadde kommentert filmen med; «A movie that's less about people than the fetishistic obsession with style.» Og det skjønner jeg ganske godt. Men det er vel også det som redder den lille interessen jeg måtte ha hatt for filmen. En Wallis og Edward-film som var en ordentlig skuffelse for meg, med tanke på stil, var Wallis & Edward. Denne Wallis hadde ikke blå nok øyne, ikke svart nok hår, ikke røde nok lepper, kjedelig garderobe og var generelt en ganske kjedelig og sutrete karakter. I W.E. var hun i det minste et lokkende menneske.

Wallis & Edward handler mer om deres motgang enn om de to, eller tiårets mote. Jeg vet for eksempel ikke om Wallis elsket Edward i denne filmen. Han virker som en besatt, obsessive creep som tvinger henne inn i et ekteskap. Hver gang hun forsøkte å bryte med ham, ble han både voldsom og sytete, og gjorde sitt for å gjøre det umulig for henne å forlate ham. Det siste hun sier i filmen, før vielsen, er «He has always talked about how he needed me, how he couldn't live without me. How ironic, now I'm the one who can't live without him. That man's love for me is all I've got.» Hun virker sørgmodig over å bli nødt til å gifte seg med ham, at hun måtte skille seg fra sin trygge Ernest – som var noe både Ernest og Edward ønsket, mens hun satt partisk og maktesløs mellom disse to. Vi ser noe av denne misnøyen i W.E. også selvfølgelig, avslørt i private brev som Wallis skal ha skrevet til Bessie: hun klager over hvordan han stadig vekk ønsker å bli degget med av henne som et umettelig, lite spedbarn, samt «You have no idea how hard it is to live out the greatest romance of the century. And now, I will have to be with him always and always and always.»

W.E. viser en romanse; hvordan de hadde det før og etter at kongen abdiserte; Wallis & Edward viser en kvinne som blir satt i en umulig situasjon og ikke har annet valg enn å gifte seg med Edward; The King's Speech derimot viser romansen fra kongefamiliens side. Den viser nemlig en bortskjemt kronprins som ønsker å gjøre som han vil, mens resten av familien fortviler, med all sympati på broren George (Bertie). Den framstiller verken Edward eller Wallis som noen sympatiske personer i denne filmen, men det er en mye bedre film enn de to andre Wallis Simpson-filmene. Den handler heller ikke om deres romanse; man kan heller si at det er en film om hvordan kongefamilien opplevde romansen og kongens abdisjon. Og jeg syntes det er litt morsomt å tenke på hvordan det britiske kongehuset kunne ha sett ut i dag hvis kong Edward aldri hadde gått av for Wallis. Ingen dronning Elizabeth, ingen prinsesse Diana, ingen William & Kate. Kaosteori!

Nå skrev jeg minimalt om The King's Speech, men ta ikke på vei. Den filmen skal få sitt eget innlegg senere!