80's Filmkveld #3: St.Elmo's Fire, En dose av The Brat Pack!

Til syvende og sist så vi og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), randomly lagt til, ene og alene at jeg ble revet med av 80-tallet og alle filmkvelder med 80-tallsfilmer trenger minst én film med The Brat Pack. Og søsteren min hadde ikke sett denne filmen. (Jeg ville også vise henne The Breakfast Club (John Hughes, 1985), men klokken beveget seg langt over midnatt i tillegg til at filen ikke virket...) Hun forelsket seg akkurat som jeg hadde gjort i den. Joel Schumacher er en av de regissørene jeg har minst sansen for, og etter Batman-filmene kunne han vært på svartelisten om jeg hadde en, men jeg kan ikke hate denne filmen. De som har fulgt bloggen en stund har kanskje allerede funnet ut at jeg har skrevet en del om filmen og at jeg er oppriktig glad i den. Filmen har en av de fineste kjenningsmelodiene jeg vet om, og den handler om noe jeg nærmer meg med stormskritt: livet etter utdannelsen.

En vennegjeng fra college møter livet som unge voksne med et par problemer. IMDb beskriver filmens handling slik: "A group of friends, just out of college, struggle with adulthood. Their main problem is that they're all self-centered and obnoxious." Det stemmer muligens til en viss grad, men jeg klarer ikke å mislike noen av dem, selv om de er selvsentrerte og slitsomme. Dagens generasjon kalles jo for Se Meg-generasjonen. Jeg tror mange har byttet ut det tette vennskapet som gjorde vennegjengen til 90-tallets familie, med blogg og Facebook. Jeg er ikke helt idiot når jeg sier det, for jeg vet veldig godt med meg selv at jeg bruker tid på bloggen og filmer som jeg heller kunne brukt på venner. Rosabloggerne i dag er nok mer selvsentrerte enn denne gjengen, men skal man ikke samtidig være det på dette tidspunktet av livet? Man skal jo finne ut hva man skal leve av resten av livet. Alt blir veldig stort og skremmende rundt denne perioden, og det er kanskje derfor jeg liker filmen så mye som jeg gjør. Det som fanger min oppmerksomhet mest i filmen er historien til Billy Hicks (Rob Lowe).

Billy klarer ikke å gi slipp på collegelivet og sliter med å holde på en jobb. Samtidig trenger han en jobb, siden han allerede er gift og har et barn han må ta seg av. Lillesøster likte også den historien best, men jeg tror det er på grunn av Wendy Beamish (Mare Winningham). Hun er vennegjengens gråmus som er forelsket i rundbrenneren Billy. Det later til at han føler noe for henne også, siden han alltid kommer til henne når han får problemer. Han takler problemene sine med å gjøre alt til en vits, og det fører til at det blir et brudd mellom disse to. Faren hennes derimot forsøker å spleise henne med svigermors drøm (á la smålubben, kjedelig fyr med tykke briller) og oppmuntrer henne med å gi henne en bil hvis hun gifter seg med sin blinde date...

Men det er nok drama i resten av vennegjengen også. Jules (Demi Moore) er gjengens drama queen, rikmannsdatteren som drømmer om å bli 80-tallets mest glamourøste og skandaleomsuste kvinne og sliter med kokainmisbruk... "I don't know why you're both so worried... So, I bop him for a couple of years, get his job when he gets his hands caught in the vault, do a black mink ad, retire in utter disgrace, then write a best seller and be a fabulous host on my own talk show..."

Kjæresteparet i gjengen består av den perfekte Leslie Hunter (Ally Sheedy) og gjengens helt, Alec Newbary (Judd Nelson). De er tilsynelatende drømmeparet, men Alec er notorisk utro som betror seg til gjengens pessimist Kevin Dolenz (Andrew McCarthy), som er hemmelig forelsket i Leslie. Det er mildt sagt bare rot i gjengen, men filmen mener tydeligvis at gutter og jenter ikke kan være bare venner. "I dont remember who met, or who fell in love with who first. All I can remember, is the seven of us always together."

Kirby Keger (Emilio Estevez) er forsåvidt forsatt besatt av de gode minnene fra college, og er avstandsforelsket i en tidligere medelev, Dale Biberman (Andie MacDowell). Det er creepy med hans obsessiveness, men når han tar Wendys forlovelsesbil og følger etter Dale ut til en fjellhytte blir det ganske komisk.

Grunnen til at jeg liker filmen såpass er som sagt at den handler om den perioden jeg nærmer meg nå. I tillegg liker jeg vennegjengen, selv om det er en slitsom en. Jeg har ikke hatt en vennegjeng jeg har sett hver eneste dag siden jeg gikk på videregående, og jeg savner venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en solid gjeng i Trondheim, selv med all dets drama så får man i det minste en følelse av familie og at man hører til et sted.

Og til slutt, avslutningsvis i filmen, når Wendy har fått sitt eget sted å bo sier hun til Billy: "You wanna know what's great? Last night I woke up in the middle of the night to make myself a peanut butter and jelly sandwich... and you know, it was my kitchen, it was my refrigerator, it was my apartment... and it was the BEST peanut butter and jelly sandwich that I have had in my entire life!" Jeg lengter etter denne følelsen! Og derfor kan jeg se denne filmen igjen og igjen!