Oppsummering av året 2016

Da er det tid for å oppsummere året som var. 2016 var et tungt og overraskende år, og jeg må si at det ikke var det beste filmåret heller. Men det var et stort år for TV-serier!

Filmåret 2016

Det var mange "storfilmer" som preget filmåret 2016, men jeg må si at jeg begynner å bli lei av å bare se superheltfilmer året rundt. Jeg må kanskje se flere dramafilmer, men det er ikke alltid filmprosjekt appellerer for meg. Heldigvis var det noen overraskelser på kino i fjor.

"Arrival" var desidert den beste filmen jeg så i fjor. Dette er en uvanlig invasion film som har et helt fantastisk soundtrack av Jóhann Jóhannsson som setter en skremmende og hypnotiserende stemning. "The Conjuring 2: The Enfield Poltergeist" var også en av de beste filmene jeg så. Den har jeg storrost allerede og mine lovord kan du lese her. Oscar-filmen "Spotlight" fra 2015 er på min tredje plass og er etter min mening en velfortjent Oscar-vinner. Den var uhyre spennende om etterforskende journalistikk. På fjerde plass har jeg "Fantastic Beasts and Where to Find Them". Det var godt å se noe fra J.K. Rowlings magiske univers på det store lerretet igjen og denne fungerer veldig bra. Jeg kan gjerne se flere av disse eventyrene, men det er ingen lengre fortelling her så jeg tviler på om det blir så mye mer nå. En av årets største filmatiske overraskelser var uten tvil "Deadpool", med sin fandenivoldske humor og sin nådeløse fremstilling av vold. Den er alt den skuffende"Suicide Squad" ønsket å være, men var for feig til å satse fullt på. Og fra en superheltfilm til en annen. "Doctor Strange" var uvanlig og ny film i Marvels superhelt-univers og den var forfriskende, noe som er viktig siden jeg begynner å bli litt lei superhelter...

Det er mange oppfølgere, spin-off og superhelter som preger listene mine, og jeg begynner å bli litt lei av det. Når jeg ser på listene mine begynner jeg å bli bekymret for om jeg går glipp av de virkelige gode dramafilmene. Men resten av filmene jeg har sett, men som ikke strakte opp til min toppliste er: "Hail, Caesar", "The Nice Guys", "Swiss Army Man", "X-Men: Apocalypse", "Star Trek Beyond", "Rogue One: A Star Wars Story", "The Hateful Eight", "Lights Out", "Birkebeinerne", "Passengers", "Zootopia", "Captain America: Civil War", "Independence Day: Resurgence", "Inferno", "The Boy", "The Huntsman: Winter’s War" og "Suicide Squad".

Dette ble et svakt filmår, men nå kan jeg ikke skryte på meg å ha sett så mange dramafilmer som ikke har noe med superhelter å gjøre, ikke er oppfølgere eller nyinnspillinger av noe fra tidligere år. Antageligvis er det mest alternative jeg har sett i år "Swiss Army Man", "Lights Out" og "The Boy". Jeg har også gjort bommerten med å ikke se "Kongens nei" (hvordan kan jeg kalle meg selv en nordmann!), men jeg vet at jeg kommer til å se den så snart den kommer på leie eller streamingtjenester. Filmåret er preget av skuffelser, men det kan kanskje hele 2016 huskes som. "2016, året for skuffelser!" En rekke filmer skuffet og her er listen: "Star Trek Beyond", "X-Men: Apocalypse", "Suicide Squad" og "Rogue One: A Star Wars Story".

Serieåret 2016

Filmåret var riktignok ikke det sterkeste, men serieåret var helt utrolig! Det var vanskelig å rangere disse for flere er utrolig spennende og interessante. Jeg gleder meg vilt til deres fortsettelser.

"The Crown" var en gave å få av Netflix! Jeg er så ufattelig fascinert av de europeiske kongehusene og den britiske er det mest interessante. Serien er helt nydelig, fra skuespill (spesielt godt av John Lithgow), rom, kostymer og dramaturgi. Jeg gråt og hadde gåsehud flere ganger under disse ti episodene. Og det er det som sørger for at den slår fenomenet "Stranger Things", men det er også hårfint. "Stranger Things" er den mest fascinerende serien som kom i fjor med fantastisk 80-talls nostalgi og med et hypnotiserende soundtrack, En annen serie som var en stor overraskelse var "Westworld". Den er et helt utrolig spennende konsept med interessante tidsrammer. Gode skuespill, spesielt av Thandie Newton og godt soundtrack av Ramin Djawadi. Han hadde et veldig godt år, for plutselig snakket alle om musikken i "Game of Thrones" også. Jeg har vært lei av denne serien, men sesong fem var virkelig en god sesong hvor de siste to episodene var noe av det mest spennende jeg har sett i en TV-serie noensinne. En annen spennende serie fra i fjor var "Preacher". Denne var surrealistisk, absurd, hysterisk og spennende om en prest som får en guddommelig kraft i seg - og jeg gleder meg masse til fortsettelsen! Til slutt på min liste er miniserien "The People vs. O.J. Simpson". Det er utrolig hvor spennende denne var da jeg visste utfallet. Det var fascinerende hvordan "Real Housewives"- og "Keeping Up with the Kardashians"-kunnskapen min ble godt for noe. Alle snakker om dokuserien, men jeg foretrekker denne.

Jeg har sett flere serier dette året og noen av de som må nevnes er "Skam", "Expanse", "Nobel" og "Hannibal". "Hannibal" var riktignok ikke fra 2016, men jeg er nødt til å nevne den siden det var da jeg så serien for første gang. Jeg har også sett masse på reality-serier også og en serie som jeg syntes var utrolig spennende i fjor var sesong 11 av "Real Housewives of Orange County". Bilulykke som samlet og splittet venninnegjengen, og sladderen og anklagelsene som splittet gjengen på nytt under maxitaxituren fra helvete. Jeg vil også nevne sesong 8 av "Real Housewives of New York", hvor vi så grevinnen LuAnn forlove seg med en mann som det viste seg hadde vært sammen med to av hennes venninner. New York skal være en av verdens største byer, men det virker som om det er verdens minste sosiale miljø der.

Musikkåret 2016

Jeg hører ikke så fryktelig mye på dagens musikk, det skal sies. Jeg ser som oftest bakover og ikke fremover når det kommer til musikk og det meste jeg hører på er sesongrelatert. Jeg hører nok mer på filmmusikk når det er snakk om nyere musikk, men jeg forsøker å lage en liten liste for å beskrive året som var.

AURORA spilte på Øya-festivalen i sommer og det er min første Øya-konsert noensinne. Dermed preger hun mye av musikkåret for meg dette året også. Albumet "All My Demons Greeting Me As A Friend" sitt beste spor: "Running with the Wolves". Årets andre konsert var en spesiell opplevelse. Lido var på et sjeldent besøk fra USA og spilte hele albumet "Everything". Jeg gikk dit uten særlig forventninger og dro derfra med følelse av å ha vært gjennom en historie. Albumets beste spor: "Citi Bike". Nestemann på listen min er Kanye West. Jeg er blant de som fortsatt digger det han gjør. Albumet "The Life of Pablo" sitt beste spor: "Famous". Nestemann på lista er David Bowie. Året 2016 var et brutalt år da vi mistet mange av våre helter og legender - og Bowie tok farvel med albumet sitt "Blackstar". Albumets beste spor: "Blackstar" og "Lazarus". På nest siste plass er soundtracket fra filmen "Suicide Squad", noe som er det eneste gode med filmen. Albumets beste spor: "Heathens". På siste plass er soundtracket til "Stranger Things" og den er med på grunn av at kjenningsmelodien vil definere året 2016 for mange mennesker på samme måte som "Twin Peaks" på mange måter definerer 1990. Albumets beste spor: "Stranger Things".

Når det gjelder beste soundtrack fra 2016 så kan rangere de beste sporene fortløpende nå. For meg er musikken i "Arrival" så hypnotiserende og interessant at jeg er nødt til å plassere den på førsteplass med sporet "First Encounter" av Jóhann Jóhannsson. På andre plass har jeg faktisk den norske filmen "Birkebeinerne" med sporet "Bifröst", en nydelig sang som er basert på melodien fra sporet "Byrjanligr" av Gaute Storaas. På tredje plass har jeg "Westworld" med sporet "Paint It Black" av Ramin Djawadi, melodien etter Rolling Stones sangen med samme navn. På fjerde plass har jeg "Game of Thrones" med sporet "Light of the Seven" av Ramin Djawadi, den store snakkisen fra årets sesong. På femte og nest siste plass har jeg skrekkfilmen "The Conjuring 2" med sporet "As Close to Hell" av Joseph Bishara. På sjette og siste plass har jeg "Stranger Things" med sporet "Stranger Things" av Kyle Dixon.

Og det var det jeg hadde av lister og rangeringer av året 2016. Det var som sagt ikke det beste filmåret, men det er mulig de har spart det beste til vinteren 2017, som for eksempel "La La Land". Og nå er det bare å vente på nye serieprosjekt, blant annet "Twin Peaks", og fortsettelse på alt det gode vi fikk, som "The Crown" og "Stranger Things". Forhåpentligvis vil 2017 bli et bedre år enn hva 2016 var.

"Mad Max: Fury Road" og rasende menn

Jeg så selvfølgelig "Mad Max: Fury Road" på kino i fjor. Jeg startet på et blogginnlegg rett etter, men den berømte skrivesperren slo til for fullt igjen og den har ligget i arkivet og samlet støv i litt over et år nå(!). Endelig har jeg fått ånden over meg igjen og håper jeg kan skrive litt mer regelmessig fremover nå enn jeg har gjort tidligere. Og for å være helt ærlig, denne filmen er altfor kul til å ikke gi den en liten tekst.

Kreativitet på ecstasy

I en tid hvor actionsjangeren har stabilisert seg med en bestemt form og uttrykk var det så forfriskende og euforisk å kunne beundre dette mesterverket på kino. Kultserien fra 80-tallet med Mel Gibson i tittelrollen har blitt en gigantisk blockbuster, hvor regissøren fra originalen, George Miller, stod fast ved sin visjon og satte sitt eget unike preg på galskapen. Jeg kan antageligvis ikke slutte med lovprisningen av denne filmen, for i mine øyne er denne helt perfekt. Musikken, kinematografien, karakterene, fargebruken og designet i tillegg til brudd på forventninger skapte noe helt spesielt og det er ikke overraskende for meg at filmen gikk ut som den mest prisbelønnede filmen fra i fjor (20 av 33 mulige priser, hvor 6 av disse er Oscar-statuetter). Om filmen er nyskapende er jeg noe usikker på, men når en annerledes film blir så populær og anerkjent bryter den opp det stereotypiske og fastlåste forestillingen om hva en actionfilm burde være.

Skuespillerne som har blitt valgt hadde også fantastiske stemmer. Det er sjeldent jeg legger meg opp i stemmebruken til skuespillere, men i denne er det så kraftig og effektivt at jeg kan ikke la være å nevne det. "It is by my hand you will rise from the ashes of this world." "My name is Max. My world is fire. And blood." Jeg får helt gåsehud!

Junkies lydspor

Filmmusikk er soundtracket for mitt liv, som en dirigent uttrykte det så fint. Han snakket riktignok om John Williams spesifikt, men la nå gå. Det intense lydsporet til "Fury Road" fulgte meg iallfall så å si ut hele fjoråret. "Bråkete" sier kanskje du, moren min har iallfall forsøkt å bortforklare migrene mine med den altfor harde musikken jeg hører på. Men dette er dramatisk, mørk og samtidig oppløftende musikk man bare kan drømme om i tekstdrevet musikk. Noen ganger kan ikke en følelse beskrives med bare ord, noen ganger strekker de ikke til, men musikken kan formidle noe ord ikke kan. Det er noe veldig spirituelt med å ha filmmusikk med meg gjennom dagen. Det er selvfølgelig ikke hver dag jeg er i humør for den ildsprutende el-gitaren og den enorme forsterkersamlingen nå som intensiteten etter mitt første møte med filmen har avtatt, men det er ganske så befriende å kunne høre på denne hvis jeg har hatt en dårlig dag eller trenger en energiboost på vei til treningsstudio.

Strykerne, stortrommene som minner om torden i det fjerne og trommene som kaller til krig gir en så kraftig atmosfære. Man kan allerede i åpningssporet "Survive" ane at det bryger til storm for Max (Tom Hardy). Favorittsporene mine er "Storm is Coming" hvor den massive biljakten går rett inn i en enorm sandstorm, og "Brothers in Arms" hvor de slåss for livet mot hæren til Immortal Joe (Hugh Keays-Byrne). Disse tonene går igjen i hele filmen og er de sporene som skiller seg mest ut for meg. Dramatiske og oppløftende. "Storm is Coming" er så tung og seig, at man føler at man sinkes i ørkensanden, inntil noen jagende toner innføres (assosiasjoner til "Jaws") og krigstrommer starter for full med support av den ildsprutende gitaristen. Furiousa (Charlize Theron) søker tilflukt i sandstormen og musikken blir noe oppløftende dog sørgelig, som noe skjebnesvangert. Det er en fantastisk oppbygning i filmens lydspor.

Furiousas hevn og forsmådde menn

Jeg kan ikke la være å snakke om "Fury Road" uten å komme innpå de håpløse mannfolka som oppfordret til boikotting av filmen. Hvem skulle tro at Furiosa skulle vekke så mye vrede i enkelte menn? (La oss humre litt over ironien der et lite øyeblikk.) Jeg har fullt forståelse for at dette gjelder et mindre antall amerikanske menn og ikke menn generelt.

Egentlig finner jeg det litt støtende at noen menn oppfordrer til boikotting når noen sterke kvinner får litt for mye plass i en actionfilm. Disse kvinnene var undertrykte kvinner som var blitt seksuelt misbrukt og mishandlet av en nådeløs diktator, hvor Furiosa ønsker å rette opp i sine feil og hjelper de undertrykte kvinnene i å rømme. Det er nok ikke akkurat dette de protesterer på, men det er fortsatt støtende at de påstår av filmen skjuler "feministisk propaganda", hva nå enn det skulle være. At verden hadde vært bedre om de greske amasonene og de norrøne valkyriene hadde styrt den?

Nei, la oss kalle det det det virkelig er: Mindreverdighetskompleks. Disse mennene kan jo ikke føle at de strekker til i dagens samfunn når de føler at actionhelten mister sitt styrende og kontrollerende overtak på handlingen. Ønsker de derfor å flykte til en verden hvor kvinner er underdanige, svake ofre som må reddes av den mannlige helten? Er det ikke bedre med sterke karakterer uansett kjønn i en actionfilm? Er det ikke mer realistisk at de sterkeste overlever i en dystopisk verden, samme hvilket kjønn?

Det at de mener at kvinnene frarøver Max sin maskulinitet, spesielt Furiosa som de påstår kommanderer Max rundt, er noe overraskende for meg. Dette er individer som kjemper en kamp for å overleve i en fiendtlig verden. Dessuten er det tross alt hennes truck, hennes oppdrag og ansvar at kvinnene kommer seg til et trygt sted. Vær så snill. Disse mannfolkene burde opprette seg et medlemskap på nærmeste treningsstudio og pumpe noen jern så de kan føle seg mer maskuline der, for de fremstår som forsmådde menn når de klager over dette.

Om det bare hadde vært stappfullt av mannehat i filmen hadde jeg kanskje forstått protesteringen, men nå er det jo sånn at de mannlige filmsjangerne har hatt sterke kvinner siden 70-tallet. Pam Grier i "Foxy Brown" (1974), Sigourney Weaver i "Alien" (1979), Anne Parillaud i "Nikita" (1990) og Linda Hamilton i "Terminator 2: Judgment Day" (1991) er gode, klassiske eksempler på sterke og handlekraftige kvinner som har dukket opp i en maskulin filmsjanger. Milla Jovovich i "The Fifth Element" (1997), "The Messenger: The Story of Joan of Arc" (1999) og "Resident Evil" (2002), Noomi Rapace i "Menn som hater kvinner" (2009), Chloë Grace Moretz i "Kick-Ass" (2010) og Jennifer Lawrence i "The Hunger Games" (2012) er noen eksempler fra nyere tid. Sånn sett er jo Furiosa på ingen måte noen nyhet. De er i så fall elendige på å gjøre leksene sine. Det er ikke rettferdig eller troverdig at en mann alene skal kunne bære en hel sjanger. Det er eiesykt og diskriminerende.

Brudd på forventninger

Man forventer at Max skal være som den stereotypiske helten, redde dagen og få den peneste dama til slutt. Levere noen sjåvinistiske replikker til alles underholdning. Se han drepe flest fiender og sprenge de største maskinene. Det får vi da altså ikke. Et av de tydeligste bruddene på sjangerforventningene var da Max gikk ut i nattemørket for å ta seg av en gal leder fra en rivalerende klan for Immortal Joe som skjøt blindt fra tanksen som nærmet seg trucken som satt fast i sølen. I en hvilken som helst annen actionfilm hadde vi blitt med Max og sett hva hadde planlagt for den blinde galningen. Men her forblir vi hos Furiosa og kvinnene som ser en tåkete eksplosjon i det fjerne før en blodig Max kommer tilbake med mer ammunisjon og skytevåpen enn de hadde i utgangspunktet. Jeg synes dette er en forfriskende vri på fortellerform, men det er nok ikke alle som liker at en sjanger ikke er som den skal.

Jeg velger å tro at det er dette som er årsaken til at de mannlige aktivistene i USA valgte å oppfordre til boikott, for jeg kan ikke godta at noen er så dumme at de frykter amasoner den dag i dag.

"The Conjuring 2": Elegant og sofistikert skrekk

James Wan er tilbake i regissørstolen og det er skremmende bra.

Det skal sies at "The Conjuring" er en av mine favorittfilmer! Jeg skrev filmanmeldelse for filmsnakk.no i 2013 og jeg forelsket meg i den. Filmanmeldelsen kan du lese her. Og hvis du gleder deg skikkelig eller bare ikke har sett oppfølgeren enda, burde du kanskje slutte å lese denne teksten når du kommer til delen "Poltergeist i Enfield", siden det kan komme spoilere eller detaljer som kan avsløre noen av de mest effektive og minneverdige scenene.

"De nye klassikerne"

James Wan er etter min mening være den beste regissøren innenfor skrekksjangeren i vår tid. Om jeg skulle beskrive min oppfattelse av hans verk ville jeg si at han lager de "nye klassikerne". Det er en eleganse i hans regi når det kommer til flyt, oppbygging og grøss. Hans sans for bilde, ramme og skygger skaper en helt egen stemning og atmosfære. Jeg ville nesten kalle de seneste filmene hans for "sofistikert skrekk"; de oppleves nemlig som i en klasse for seg selv. Skrekkfilmer flest består av enkel grøss og overdrevne grusomheter uten å egentlig konsentrere seg om selve uttrykket, det blir nærmest som om de andre leker skrekkfilm, mens Wan konkurrerer mot selveste Stanley Kubrick sitt mesterverk "The Shining".

Det kommer selvfølgelig an på hva slags skrekkfilmer man foretrekker, det være mockumentary skrekk, japansk skrekk eller slasher filmer. Men jeg elsker en klassisk og kontrollert skrekkfilm. De beste er de som har stålkontroll på historien og effektene bildene og musikken har på publikum. De vet hvordan de skal bygge opp en uhyggelig stemning uten å vektlegge seg på de "billige skremmesekvensene". Det er sjeldent man finner noen av disse i hans filmer, de skremmende scenene her oppleves som verken irriterende eller overfladiske. De virker nesten som nødvendige elementer.

Etter filmene i 2013 annonserte Wan at han var ferdig med skrekksjangeren og gikk til filmserien "Fast and the Furious" fremfor spinoffen "Annabelle" og oppfølgerne til "Insidious: Chapter 2" og "The Conjuring". Denne nyheten var noe jeg tok svært tungt, filmene hans er jo noen av mine favorittfilmer. Man merker hans fravær umiddelbart! Se for eksempel på hvor mye det straffer seg at han ikke sitter i regissørstolen, noe som var tilfellet med spinoffen "Annabelle" og oppfølgeren "Insidious: Chapter 3". Filmene mistet særpreget og stemningen i hendene på andre regissører. Det er nesten som om de går i blinde gjennom manuset. Filmene var blottet for karakter og minneverdige scener. Heldigvis gjorde han et unntak og returnerte til "The Conjuring 2".

Fantastisk filmmusikk

Noe man kan stole på i Wan sine filmer er fantastisk og sær filmmusikk. Filmkomponisten Joseph Bishara er en av mine favoritter etter å ha sett "Insidious" og "The Conjuring". Det er en surrealisme; noe fjernt og ukjent i musikken og jeg mistenker at han er inspirert av filmmusikken fra "The Shining". Kanskje jeg er litt sær av meg, men jeg hører ofte på soundtrack fra skrekkfilmer, spesielt "Insidious", "The Conjuring" og "It Follows". Åpningsscenen fra "The Conjuring" var så kraftig og effektiv nettopp på grunn av soundtracket og sporet "Annabelle" er en av mine mest spilte i denne sjangeren. I tillegg til dette sporet er også "Witch Comes Through" veldig spesiell og fascinerende å høre på. De har tatt vare på den uhyggelige hekselatteren og gjort det til en del av lydsporet, noe jeg liker veldig godt.

Jeg opplever han ikke like sterk og kreativ i denne filmen. Den mektige dog korte kjenningsmelodien til "The Conjuring" har fått en annen vri i denne filmen hvor den kvinnelige "heksevokalen"har blitt byttet ut med et mannlig kor. Min oppfattelse av dette er at det skaper en større assosiasjon til katolsk eksorsisme, mens i forgjengeren var det en assosiasjon med noe okkult, fjernt og fremmed. Det mørke koret følger gjennom hele soundtracket og de beste sporene er etter min mening den dramatiske "As Close to Hell", den uhyggelige "Nun Painting" og den ulende "Old Man Bill".

Poltergeist i Enfield

Filmen er veldig mørk og det er mange skygger i hjemmet til Hogden-familien. I dette mørket skiller Janets røde nattkjole seg veldig ut. Jeg kjente til historien om poltergeisten i Enfield lenge før det ble kjent at oppfølgeren av "The Conjuring" skulle ta for seg dette og hennes nattkjole er nærmest ikonisk i denne historien. Det er bildene av Janet som hopper fra senga i nattkjolen som jeg husker aller mest. Da de viste en rekonstruksjon av dokumentaren som ble gjort rundt de mystiske hendelsene husket jeg flere av disse scenene, noe som ga en liten humoristisk pause fra den anstrengte stemningen i leiligheten.

Filmen åpner akkurat som den forrige gjorde. De fletter en annen etterforskning inn i hovedhandlingen hvor den berømte dukken Annabelle fikk åpne den første filmen, åpner selveste Amityville-huset oppfølgeren. Amityville er et av de mest berømte husene i verden og et av de mest berømte spøkelseshistoriene, og i likhet med Enfield-historien er også Amityville anklaget for å bare være bedrageri. Men det jeg liker her er at selve historien og huset har fått svært liten plass i filmen - dette er en historie det har blitt laget altfor mange filmer av og ingen av dem er spesielt verdt å se (det kommer for eksempel en neste år; "Amityville: The Awakening", en film jeg har ingen planer om å se). Men her møter vi på en demon som vil følge ekteparet Ed og Lorraine Warren fra Amityville-huset, hjem til seg selv og til Hodgen-familien i London. Scenen da Lorraine oppdager demonen i hjemmet sitt er en av de beste scenene i filmen! Her leker demonen med henne, eller rettere sagt; Wan leker med oss. Scenen utvikler seg smertelig sakte, musikken er uhyggelig og maleriene om Eds mange mareritt i rommet hjelper ikke på nervene.

En annen scene som fikk meg til å skrike i kinosalen var da Janets stammende lillebror har stått opp midt på natten for å ta seg et glass med vann. Jeg kjenner igjen frykten fra barndommen om mørke kroker, hvordan et koselig hjem ble forvandlet til noe helt fremmed om natten. Å se en liten, redd gutt i sengen mens lekebilen kom trillende inn på rommet var skremmende for meg etter at jeg så lettvint hadde satt meg inn i hans rolle i mørket. Når man sitter på sengen og er splittet mellom å ville undersøke hva som forårsaket lyden i mørket og gjemme seg under dynen.

Det er selvfølgelig noe jeg ikke likte med filmen også. The Crooked Man-scenen var ganske unødvendig, den passet ikke helt inn og gjorde scenen mer tullete enn skremmende og surrealistisk. Når de overnaturlige etterforskerne forlater Hodgen-familien blir det litt vel mye demonisk latter, svevende tull og altfor mange knuste møbler etter min smak. Og det at Ed var den eneste som kunne komme seg inn i huset da alt virkelig gikk til helvete i tillegg til lynnedslag i treet utenfor vinduet deres, da ble det litt irriterende for meg. Det skal sies at jeg heller ikke likte at vi fikk se så mye til heksa i "The Conjuring" også, det blir noe av det samme her. Det virker som om stålkontrollen til Wan glipper litt når intensiteten skal økes. Dette kan nemlig ha motsatt effekt på meg. Istedenfor å bli mer skremt og stresset, blir jeg mindre engasjert. Det blir tydelig at vi går inn i den avsluttende delen, hvor vi skal få det store klimakset som skal ryste oss langt inne i margen. Ganske ofte i eksorsisme-filmene mister jeg interessen når vievannet begynner å sprute og Bibel-versjene ropes. Jeg tror dette skyldes av at jeg aller mest foretrekker at vi får se så lite som mulig og at ondskapen forblir noe ukjent og uoppklart (som for eksempel i "Jaws" og "The Shining").

Utenom dette er oppfølgeren en fantastisk skrekkfilm og søsteren min hevdet at denne var mye bedre enn den første. Akkurat det stiller jeg meg noe uenig i, men jeg forstår hvorfor hun sier det. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sett at den var litt rotete mot slutten hadde nok jeg også påstått det samme. Den slår ikke like kraftig som den første, men intensiteten og den klaustrofobiske stemningen forholder seg omtrent den samme ut store deler av filmen. I tillegg til dette har den noen veldig gode og minneverdige scener som nevnt tidligere.

Avsluttende kan jeg jo si at jeg blir så sjarmert av Patrick Wilson og Vera Farmiga som Ed og Lorraine Warren. De to er bare utrolig skjønne og gode sammen i disse rollene. Det å se Wilson imiterer Elvis Presley og synge "Can't Help Falling in Love" for Hodgen-familien, var så sjarmerende at jeg ble litt rørt. Jeg har visst blitt en skikkelig sucker. Jeg skulle selvfølgelig elske å kunne se mer av deres etterforskning på overnaturlige fenomener, registeret og det okkulte museumet deres er jo fullt, men dette er et veldig godt sted å ta farvel med dem på. Og det håper jeg litt på. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med deres resterende etterforskninger når flere av dem er så berømte og det allerede finnes nok av filmatiseringer. Men jeg håper virkelig at Wan kommer til å lage flere skrekkfilmer, for dette var så bra! Det kan ikke være slutten på hans arbeid innen skrekk og jeg håper at han fortsetter utviklingen av sjangeren videre og skaper flere nye klassikere.

There and Back Again: Hobbitens Magiske Filmmusikk!

Jeg ble introdusert for Lord of the Rings' eventyrverden da jeg var i tenårene. Jeg fikk ikke Tolkiens bøker inn med morsmelka som andre heldige mennesker jeg kjenner til, men en ting er sikkert: Dette er et filmunivers som har satt rot dypt inni meg. Filmens eventyrlige verden ble min egen fantasi. Jeg drømte selvfølgelig om å være en alv med pil og bue, og å kunne sette pris på de små detaljene i omgivelsene som vi tar for gitt og glemmer å verdsette. Hjertet mitt banket selvfølgelig også hardt og inderlig for den drømmeaktige alven Legolas (Orlando Bloom) - noe han fortsatt gjør, spesielt de gangene jeg har Lord of the Rings-maraton. Og når "Concerning Hobbits" spilles skriker nostalgien og eventyrlysten inni meg. Jeg husker fortsatt dagdrømmene fra fjortisstiden. Og det er vel egentlig det jeg vil skrive om i dette innlegget: filmmusikken og dens mulighet til å føre oss fram og tilbake i tid - og i dette tilfellet, tilbake. There and back again.

Jeg satte meg ned i kinosalen, noe usikker på hva jeg skulle få oppleve. Noe fantastisk eller en skuffelse? The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012) hadde fått nokså splittet mottakelse av nettavisene, deriblant skandaløse terningkast som 2 og 3! Det må være hjerteløse mennesker som skrev disse anmeldelsene for bare de første sekundene inn i filmen satt jeg som trollbundet i den mørke salen. Jeg tviholdt på pappesken med baconcrisp som om det var min eneste kontakt med virkeligheten. Kjente toner fra Concerning Hobbits fylte kinosalen og jeg hadde gåsehud over hele kroppen, hjertebank og tårer i øynene - og filmen hadde knapt startet!

Musikken alene gir en fantastisk påminnelse om Lord Of The Rings-filmene, den gir dem en tilstedeværelse. Man trenger det egentlig ikke estetisk sett, men den tar deg med på nostalgiens reise. Den tar deg med tilbake til ditt første møte med hobbitene i The Shire, til en yngre deg og får deg til å møte dette magiske universet for første gang igjen. Det er så flott at de har tatt vare på de kjente tonene fra Lord Of The Rings-filmene samtidig som dvergene har fått sin egen melodi - og tro til dvergenes festglade humør blir det synging i denne filmen også. Sangen "Misty Mountain" utgjorde en av de første teaserne til filmen, noe som gjorde meg litt skeptisk til filmen, men da sangen dukket opp i filmen var det så vakkert at jeg nok en gang falt hodestups inn i drømmeland. Og dvergenes theme er en fantastisk melodi, basert på samme sang. Den andre gangen jeg så The Hobbit, satt jeg mellom to Lord Of The Rings-fans (en metal-fyr og en sci-fi/fantasy-fan), og begge gestikulerte likt med hendene da denne melodien fylte kinosalen.

Jeg syntes det var herlig å se noen bli så revet med av filmmusikken. Noen ganger kan filmmusikk oppleves som usynlig, men det er umulig med Howard Shores musikk i disse filmene. Da jeg kom hjem satte jeg på soundtracket med en gang og la meg på sengen i det mørke rommet - og mens soundtracket spilte i bakgrunnen sendte det meg gjennom hele filmen på nytt igjen.

Jeg skrev om soundtracket fordi jeg rett og slett ikke visste at Lord Of The Rings hadde påvirket meg såpass kraftig som det har gjort. Og jeg ble overveldet av dette, spesielt på grunn av musikken i The Hobbit. Den minnet meg om alle mine tåpelige ungpikefantasier og episke dagdrømmer som ble manet fram av Peter Jacksons filmunivers, samtidig som den inviterte meg til å oppleve dette universet for første gang igjen. Sånn sett har denne filmen havnet nær ved mitt hjerte på rekordtid og dens effekt kommer nok til å sitte i meg i en lang tid framover.

Desperado var plutselig fryktelig sexy!

Desperado (Robert Rodriguez, 1995) er en film jeg alltid har hatt stor glede av. Det er en liten fantastisk sak av en film. Ikke bare har den nydelig musikk og to av verdens mest sexy mennesker, men den florerer også av overdrevent vold, og man aner en liten fetisj for våpen og kvinnekroppen. Og så lenge Steve Buscemi er med, hvem kan motstå denne herligheten? Salma Hayeks kropp, frisyre og garderobe sier jeg heller ikke nei takk til!

80's Filmkveld #3: St.Elmo's Fire, En dose av The Brat Pack!

Til syvende og sist så vi og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), randomly lagt til, ene og alene at jeg ble revet med av 80-tallet og alle filmkvelder med 80-tallsfilmer trenger minst én film med The Brat Pack. Og søsteren min hadde ikke sett denne filmen. (Jeg ville også vise henne The Breakfast Club (John Hughes, 1985), men klokken beveget seg langt over midnatt i tillegg til at filen ikke virket...) Hun forelsket seg akkurat som jeg hadde gjort i den. Joel Schumacher er en av de regissørene jeg har minst sansen for, og etter Batman-filmene kunne han vært på svartelisten om jeg hadde en, men jeg kan ikke hate denne filmen. De som har fulgt bloggen en stund har kanskje allerede funnet ut at jeg har skrevet en del om filmen og at jeg er oppriktig glad i den. Filmen har en av de fineste kjenningsmelodiene jeg vet om, og den handler om noe jeg nærmer meg med stormskritt: livet etter utdannelsen.

En vennegjeng fra college møter livet som unge voksne med et par problemer. IMDb beskriver filmens handling slik: "A group of friends, just out of college, struggle with adulthood. Their main problem is that they're all self-centered and obnoxious." Det stemmer muligens til en viss grad, men jeg klarer ikke å mislike noen av dem, selv om de er selvsentrerte og slitsomme. Dagens generasjon kalles jo for Se Meg-generasjonen. Jeg tror mange har byttet ut det tette vennskapet som gjorde vennegjengen til 90-tallets familie, med blogg og Facebook. Jeg er ikke helt idiot når jeg sier det, for jeg vet veldig godt med meg selv at jeg bruker tid på bloggen og filmer som jeg heller kunne brukt på venner. Rosabloggerne i dag er nok mer selvsentrerte enn denne gjengen, men skal man ikke samtidig være det på dette tidspunktet av livet? Man skal jo finne ut hva man skal leve av resten av livet. Alt blir veldig stort og skremmende rundt denne perioden, og det er kanskje derfor jeg liker filmen så mye som jeg gjør. Det som fanger min oppmerksomhet mest i filmen er historien til Billy Hicks (Rob Lowe).

Billy klarer ikke å gi slipp på collegelivet og sliter med å holde på en jobb. Samtidig trenger han en jobb, siden han allerede er gift og har et barn han må ta seg av. Lillesøster likte også den historien best, men jeg tror det er på grunn av Wendy Beamish (Mare Winningham). Hun er vennegjengens gråmus som er forelsket i rundbrenneren Billy. Det later til at han føler noe for henne også, siden han alltid kommer til henne når han får problemer. Han takler problemene sine med å gjøre alt til en vits, og det fører til at det blir et brudd mellom disse to. Faren hennes derimot forsøker å spleise henne med svigermors drøm (á la smålubben, kjedelig fyr med tykke briller) og oppmuntrer henne med å gi henne en bil hvis hun gifter seg med sin blinde date...

Men det er nok drama i resten av vennegjengen også. Jules (Demi Moore) er gjengens drama queen, rikmannsdatteren som drømmer om å bli 80-tallets mest glamourøste og skandaleomsuste kvinne og sliter med kokainmisbruk... "I don't know why you're both so worried... So, I bop him for a couple of years, get his job when he gets his hands caught in the vault, do a black mink ad, retire in utter disgrace, then write a best seller and be a fabulous host on my own talk show..."

Kjæresteparet i gjengen består av den perfekte Leslie Hunter (Ally Sheedy) og gjengens helt, Alec Newbary (Judd Nelson). De er tilsynelatende drømmeparet, men Alec er notorisk utro som betror seg til gjengens pessimist Kevin Dolenz (Andrew McCarthy), som er hemmelig forelsket i Leslie. Det er mildt sagt bare rot i gjengen, men filmen mener tydeligvis at gutter og jenter ikke kan være bare venner. "I dont remember who met, or who fell in love with who first. All I can remember, is the seven of us always together."

Kirby Keger (Emilio Estevez) er forsåvidt forsatt besatt av de gode minnene fra college, og er avstandsforelsket i en tidligere medelev, Dale Biberman (Andie MacDowell). Det er creepy med hans obsessiveness, men når han tar Wendys forlovelsesbil og følger etter Dale ut til en fjellhytte blir det ganske komisk.

Grunnen til at jeg liker filmen såpass er som sagt at den handler om den perioden jeg nærmer meg nå. I tillegg liker jeg vennegjengen, selv om det er en slitsom en. Jeg har ikke hatt en vennegjeng jeg har sett hver eneste dag siden jeg gikk på videregående, og jeg savner venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en solid gjeng i Trondheim, selv med all dets drama så får man i det minste en følelse av familie og at man hører til et sted.

Og til slutt, avslutningsvis i filmen, når Wendy har fått sitt eget sted å bo sier hun til Billy: "You wanna know what's great? Last night I woke up in the middle of the night to make myself a peanut butter and jelly sandwich... and you know, it was my kitchen, it was my refrigerator, it was my apartment... and it was the BEST peanut butter and jelly sandwich that I have had in my entire life!" Jeg lengter etter denne følelsen! Og derfor kan jeg se denne filmen igjen og igjen!

Brontë-søstrene: Take Care Not to Smile at Any Part of it!

Jeg har sett en masse filmer i det siste, for det meste fram til den eksterne harddisken min gikk i gulvet ved et uhell. Men var det noe som jeg forelsket meg hjelpeløst og hodestups i, så var det filmatiseringen av Brontë-søstrenes mesterverk og Michael Fassbender. I mitt forsøk på å snu om på døgnrytmen, la jeg meg tidlig i sengen med en film. Valget falt ganske randomly på Jane Eyre (Cary Fukunaga, 2011), en film jeg lenge har hatt liggende uten å ha hatt noe spesielt stort ønske om å se den. Men jeg sukket på de rette og gråt på de merkeligste stedene i filmen. Som om ikke X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011) og Prometheus (Ridley Scott, 2012) var nok til en celeb-crush på Fassbender, så var jeg fortapt med denne filmen. Til tross for hans tåpelige skinnskjegg.

Siden sommeren 2005 har moren min, søsteren min og jeg bygget opp en vane for å sette oss ned med Jane Austens verden, da hovedsakelig BBCs Pride and Prejudice fra 1995 med godeste Colin Firth. Det blir neppe noe unntak i år, men nå føler jeg en større dragning mot Brontë-søstrene, da hovedsakelig Charlottes Jane Eyre og Emilys Wuthering Heights. På en side kan man se det som bort fra det naive, uskyldige og lyse, og mot det brutale og dystre mørke. Det er en gotisk stil over det hele, som forsterkes i filmatisering av historiene - for de er kjærlighetshistorier forkledd som spøkelseshistorier.

Foreløpig er jeg litt over halvveis i Wuthering Heights. Etter å ha blitt rimelig kjent med filmene fra 1939, 1992 og 2009, gleder jeg meg til favorittscenene fra filmene. Overraskende nok finner man minimale spor etter bokens egentlige fortellerramme, hvor visse av favorittscenene mine aldri har eksistert i bokens fortelling. Jeg syntes det kan være en interessant historie å filmatisere, med tanke på at historien er en gjenfortelling av hvordan tjeneren Nelly Dean oppfattet romansene og intrigene rundt seg. Det eneste som er ordrett sitert fra boken, er når Cathy eller Heathcliff snakker om hverandre til Nelly eller når de alle befinner seg på samme rom, noe som skjer svært sjeldent. Samtalene Cathy og Heatcliff har sammen blir bare beskrevet som dempet hvisking eller høytlytt krangling. Derfor er det litt interessant å se hvordan de har løst dette i filmatiseringene, når verken versjonene fra 1992 eller 2009 har fulgt fortellerrammen fra boken. Jeg foretrekker versjonen fra 1992 med Juliette Binoche og Ralph Fiennes, framfor 2009 med Charlotte Riley og Tom Hardy, men jeg liker framstillingen av Heathcliffs forakt mot Cathys forvandling i 2009-versjonen. Med versjonen fra 1992 gråter jeg når Cathy beskriver sin kjærlighet for Heathcliff for Nelly og selv en eneste replikk fra Heathcliff får maskaraen til å renne nedover ansiktet ("I don't know how you can bear to leave her."). Det sier litt om hvor forelsket jeg er i Fiennes sin Heathcliff, og det hele topper seg opp når han sitter ved treet de satt for mange år tidligere og får høre at hun er død: 


"I pray one prayer - I repeat it till my tongue stiffens - Catherine Earnshaw, may you not rest as long as I am living; you said I killed you - haunt me, then! The murdered do haunt their murderers, I believe. I know that ghosts have wandered on earth. Be with me always - take any form - drive me mad! only do not leave me in this abyss, where I cannot find you! Oh, God! it is unutterable! I cannot live without my life! I cannot live without my soul!" *Sukk*

Til syvende og sist avslører dette at jeg faktisk er en jentete jente likevel. Mitt hat for de stereotypiske romantiske komediene forsvinner som dugg for solen når min kjærlighet for kostymedrama melder sin ankomst. Egentlig misliker jeg det å gråte til den minste emosjonelle ytringen på film, men når det gjelder adapsjoner, kan man ikke motstå det siden det først og fremst er ordenes medium. Som om ikke replikkene er nok til at man forelsker seg i filmen, har den også en til tider en fantastisk lyssetting. Jeg pleier aldri å legge store oppmerksomheten til det tekniske, men i denne filmen er det nesten så man drømmer seg fullstendig bort og får følelsen av å være vitne til noe langt eldre og dyrebart glemt enn hva 90-tallet kan tilby. Jeg tror ikke jeg gjør meg særlig godt forstått med å si det, men jeg tenker hovedsakelig på scener hvor man ser flammenes glød fra ildstedet treffe skuespillernes ansikt. Det oppleves kanskje primitivt i bruk av lys, men det setter en intim stemning, og det skaper en lengsel etter å være nær selv om karakterenes selskap er farlig giftig.

Jane Eyre er også en vakker film, som et vakkert mareritt egentlig. Soundtracket er, som med Wuthering Heights, helt fantastisk! Mens Wuthering Heights har en stemning som minner om en gammel horrorfilm, er  musikken i Jane Eyre bare sårbar og melankolsk. I mitt forsøk på å få søsteren min interessert i Brontë-søstrene, viste jeg henne denne filmen, og det funket. Hun ble revet med, sa hun likte filmen veldig godt og hadde lyst til å lese boken. (Moren min derimot viste seg å være vanskeligere å overbevise, jeg viste henne Wuthering Heights, og den var litt for deprimerende, sa hun. Jeg skulle nok ha valgt Jane Eyre.)

Som jeg nevnte innledningsvis, valgte jeg denne filmen ganske tilfeldig som selskap i mitt forsøk på å snu døgnrytmen min i ensomheten som følger av dette. Jeg failet jo på en måte, da jeg ble nødt til å se visse scener for å høre de fantastiske samtalene igjen og igjen, og jeg ble revet såpass med at jeg fikk alt annet enn en rolig kveld og fint lite søvn. Jeg ble liggende og gruble, tenke tilbake på visse scener, på hvor fantastisk filmen var for meg, og at jeg virkelig burde ha valgt en annen film. Etter at jeg så denne, fikk jeg en uendelig trang til å se Wuthering Heights og lese bøkene, og denne fiksjonen bidro til at jeg havnet i et melankolsk humør. Hvordan kan man unngå det? Livet er ikke rosenrødt i disse historiene, det er vonde kjærlighetshistorier. Mange tiltrekkes kanskje av det romantiske konseptet, men for meg var det melankolien. Jeg har en tendens til å oppfatte melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser som en virkelig del av livet, mens romantikk og lykke er mer som en myte, noe merkelig mennesker har skapt for å komme seg gjennom livet.

Jeg syntes ikke Jane Eyre er særlig romantisk. Så fort en film bygges rundt to mennesker som faller for hverandre, havner den under kategorien "romance", uansett hvordan det måtte gå med dem. Sangen "Where the Wild Roses Grows" av Nick Cave regnes jo som en av de mest romantiske sangene noensinne... men den handler jo om et drap! Det er fascinerende saker. Ennå mer fascinerer det meg at Brontë-søstrene, døtre av en prest, skrev slike bøker. Er de ikke på en eller annen måte dystre og djevelske for slike miljøer på den tiden? Jane Eyre er kanskje den folk liker mest. Jeg skjønner jo hvorfor. Et mishandlet og uønsket barn blir sendt vekk fra familien og frarøvet arv, blir guvernante på Thornfield Hall, forelsker seg i husets eier, den dystre Edward Rochester, midt oppi mysterier om spøkelser og brann som oppstår om nettene. Men jeg liker karakteren Rochester, at han er så tydelig splittet i alt han gjør og at han hele tiden prøver å finne nye distraksjoner fra sine dystre tanker. Det ene minutter sitter han foran pianoet og spiller på noen lystre toner før han i det neste smeller fingrene på tangentene som i en protest, stormer ut av huset og begynner å fyre løs med geværet ut i intet.

"I envy your peace of mind, your clean conscience, your unpolluted memory. Little girl, a memory without blot or contamination must be an exquisite treasure - an inexhaustible source of pure refreshment: is it not?" Sukk, sånn som de skriver. Det beste fra Rochester må være dette: "I sometimes have a queer feeling with regard to you - especially when you are near to me, as now: it is as if I had a string somewhere under my left ribs, tightly and inextricably knotted to a similar string situated in the corresponding quarter of your little frame. And if that boisterous channel, and two hundred miles or so of land, come broad between us, I am afraid that cord of communion will be snapped; and then I've a nervous notion I should take to bleeding inwardly." Ingen snakker sånn lenger. Usikker på om de noensinne har gjort det, og om noen dessverre skulle ha sagt noe slikt til meg, hadde jeg nok avvist den stakkars fyren, siden jeg har en tendens til å være slem mot de som faktisk liker meg. Jeg skal forsåvidt kaste meg over denne boken så fort jeg er ferdig med Wuthering Heights. Kanskje jeg kan finne på noe mer interessant å si om filmen til neste gang.

Blade Runner eller "Do Androids Dream of Electric Sheep?"

Her om dagen så jeg filmen Blade Runner (Ridley Scott, 1982) og det for første gang! Jeg var riktig nok ganske sliten etter en lang og deprimerende skoledag, og så kommer denne filmen som er ganske stille og med monoton-ish musikk. Mot slike odds, gjorde filmen likevel et godt inntrykk på meg. Det er en av de peneste filmene jeg har sett, masse neonlys fra det herlig cheesy 80-tallet og med saksofonspill innimellom. Designet på universet minnet meg faktisk om The Fifth Element (Luc Besson, 1997) også.

Filmen er ganske fantastisk. Jeg syntes spesielt at musikken var ganske interessant. Men kanskje jeg ser den til rett tid i livet mitt? Jeg vet at jeg ikke ville ha satt pris på denne estetikken tidligere, siden jeg hadde interesse av helt andre ting før. Men 80-tallets filmer er en vrien kategori, spesielt fantasy-filmene. For eksempel Legend (Ridley Scott, 1985) og Labyrinth (Jim Henson, 1986) - for min del er det noen fantastiske filmer igrunn alle burde se, men jeg vet jo at det hele er ganske sært.

Det jeg reagerte mest på av handlingen i filmen var Roy Batty, som var en totalt psycho skurk, men jeg kunne ikke helt la være å ikke forstå ham heller. Det er noe mennesket alltid har ønsket seg, og det gjenspeiler alle våre religioner: ønsket om å unngå den endelige død. Egypterne hadde sine håp, kristne tror på et liv etter døden i enten himmelen eller helvete, mens andre tror på reinkarnasjon, klarsynte snakker om energi og et lys man går inn i. Men helt ærlig: vi vet ingenting, og om vi kunne kjøpt oss mer tid, hadde vi definitivt investert i det. Jeg pleier ikke å filosofere over slikt. For det meste aksepterer jeg at vi bare har ett liv, men jeg er klar over at alt også kan skje; en ulykke som hemmer livskvaliteten min eller som forkorter livet betraktelig. Men det er noe man aldri kommer til å være klar for uansett.

På den andre siden tror jeg på en måte å leve evig, og det er dette som motiverer meg i livet, mer eller mindre i underbevisstheten. Man må produsere noe som kommer til å stå evig, som gjenspeiler deg. Et produkt kan bli gjenfunnet etter å være glemt en lengre periode, men forsvinner noe fra menneskets minne, er det nærmest borte for alltid. "All those moments will be lost in time... like tears in rain..."