There and Back Again: Hobbitens Magiske Filmmusikk!

Jeg ble introdusert for Lord of the Rings' eventyrverden da jeg var i tenårene. Jeg fikk ikke Tolkiens bøker inn med morsmelka som andre heldige mennesker jeg kjenner til, men en ting er sikkert: Dette er et filmunivers som har satt rot dypt inni meg. Filmens eventyrlige verden ble min egen fantasi. Jeg drømte selvfølgelig om å være en alv med pil og bue, og å kunne sette pris på de små detaljene i omgivelsene som vi tar for gitt og glemmer å verdsette. Hjertet mitt banket selvfølgelig også hardt og inderlig for den drømmeaktige alven Legolas (Orlando Bloom) - noe han fortsatt gjør, spesielt de gangene jeg har Lord of the Rings-maraton. Og når "Concerning Hobbits" spilles skriker nostalgien og eventyrlysten inni meg. Jeg husker fortsatt dagdrømmene fra fjortisstiden. Og det er vel egentlig det jeg vil skrive om i dette innlegget: filmmusikken og dens mulighet til å føre oss fram og tilbake i tid - og i dette tilfellet, tilbake. There and back again.

Jeg satte meg ned i kinosalen, noe usikker på hva jeg skulle få oppleve. Noe fantastisk eller en skuffelse? The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012) hadde fått nokså splittet mottakelse av nettavisene, deriblant skandaløse terningkast som 2 og 3! Det må være hjerteløse mennesker som skrev disse anmeldelsene for bare de første sekundene inn i filmen satt jeg som trollbundet i den mørke salen. Jeg tviholdt på pappesken med baconcrisp som om det var min eneste kontakt med virkeligheten. Kjente toner fra Concerning Hobbits fylte kinosalen og jeg hadde gåsehud over hele kroppen, hjertebank og tårer i øynene - og filmen hadde knapt startet!

Musikken alene gir en fantastisk påminnelse om Lord Of The Rings-filmene, den gir dem en tilstedeværelse. Man trenger det egentlig ikke estetisk sett, men den tar deg med på nostalgiens reise. Den tar deg med tilbake til ditt første møte med hobbitene i The Shire, til en yngre deg og får deg til å møte dette magiske universet for første gang igjen. Det er så flott at de har tatt vare på de kjente tonene fra Lord Of The Rings-filmene samtidig som dvergene har fått sin egen melodi - og tro til dvergenes festglade humør blir det synging i denne filmen også. Sangen "Misty Mountain" utgjorde en av de første teaserne til filmen, noe som gjorde meg litt skeptisk til filmen, men da sangen dukket opp i filmen var det så vakkert at jeg nok en gang falt hodestups inn i drømmeland. Og dvergenes theme er en fantastisk melodi, basert på samme sang. Den andre gangen jeg så The Hobbit, satt jeg mellom to Lord Of The Rings-fans (en metal-fyr og en sci-fi/fantasy-fan), og begge gestikulerte likt med hendene da denne melodien fylte kinosalen.

Jeg syntes det var herlig å se noen bli så revet med av filmmusikken. Noen ganger kan filmmusikk oppleves som usynlig, men det er umulig med Howard Shores musikk i disse filmene. Da jeg kom hjem satte jeg på soundtracket med en gang og la meg på sengen i det mørke rommet - og mens soundtracket spilte i bakgrunnen sendte det meg gjennom hele filmen på nytt igjen.

Jeg skrev om soundtracket fordi jeg rett og slett ikke visste at Lord Of The Rings hadde påvirket meg såpass kraftig som det har gjort. Og jeg ble overveldet av dette, spesielt på grunn av musikken i The Hobbit. Den minnet meg om alle mine tåpelige ungpikefantasier og episke dagdrømmer som ble manet fram av Peter Jacksons filmunivers, samtidig som den inviterte meg til å oppleve dette universet for første gang igjen. Sånn sett har denne filmen havnet nær ved mitt hjerte på rekordtid og dens effekt kommer nok til å sitte i meg i en lang tid framover.