Lykke: En hysterisk depresjonskomedie!

"En depresjonskomedie" står det på åpningssekvensen til den danske tv-serien Lykke (Hanna Lundblad og Stig Thorsboe, 2011-2012) og den serien vekket både glede og tristhet i meg. På mange måter kjenner jeg meg igjen i hovedpersonen Lykke Leth (Mille Lehfeldt) som forsøker å oppnå lykke gjennom karrieren sin. Jeg sier ikke at jeg gjør det samme, jeg har nok mer til felles med tvillingbroren, Thomas (Laus Høybye), som prøver å bli lykkelig gjennom kjærlighet. Men hun dagdrømmer og drømmer om mye vilt, ofte om lyster og følelser hun undertrykker. Og det er nettopp dette ved Lykke som jeg kjenner meg igjen i.

Jeg har dagdrømt så lenge jeg kan huske. Da jeg tok psykologi på videregående skole, leste jeg opp forsvarsmekanismer for å finne ut av hva jeg selv gjorde. Og der stod det: "Dagdrømming kan opptre som en form for fornekting. Når vi dagdrømmer, tenker vi oss inn i en virkelighet som vi skulle ønske oss, men som ikke er slik." Det er nettopp dette som gjorde meg trist ved serien. Hun er ensom og fordyper seg i arbeidet, men når nettene kommer har hun drømmer som forteller oss at hun ønsker seg noe annet. Og hun misliker at hun ønsker seg det.

Hun har nemlig erotiske drømmer om sin forhatte nabo, Anders (pain in the) Assing (David Dencik), som også er Thomas sin psykiater. Disse to krangler om behandlingen av broren siden Assing er imot pillebehandling - og Lykke jobber i et selskap som produserer piller. Det blir derfor mye diskusjon i trappeoppgangen, men det virker som Assing finner disse samtalene mer underholdende enn Lykke. Men det er også favorittdelene mine i episodene, kranglingen deres. For han morer seg så åpenlyst og hun blir så åpenlyst frustrert av det. Dessuten syns jeg Dencik virker som en koselig fyr, jeg tilga for eksempel alt han gjorde i en av de mest grusomme filmene jeg noensinne har sett i mitt liv, Uskyld (Sara Johnsen, 2012). Jeg er glad han er kos i Lykke, for den filmen kommer jeg aldri noensinne til å se igjen.

Men serien er full av andre karakterer, blant annet Lykkes inkompetente sjef, Flemming Rønn Petersen (Lars Brygmann), en håpløs, distré og stresset mann som tar æren for hennes arbeid og skylder på henne for sine egne feil. Bestyrelsesformann Johannes Dam (Søren Pilmark) som faller fra taket, blir dypt deprimert før han forandrer personlighet og får sansen for indianerkultur. Kollegaen Boris (Anders Juul) som forelsker seg hjelpeløst i den utilnærmelige Lykke, noe som ender opp med en merkelig scene på Assings balkong. For ikke å snakke om Lykke og Thomas sine foreldre, som overrasket alle siden de har fortalt alle at foreldrene døde da de var 10 år gamle. Og når de til syvende og sist dukker opp forstår alle hvorfor de heller fortalte folk at de var døde.

Serien er et herlig rot av merkelige mennesker, og scenen i "Rotten" (avsnitt 12) hvor Johannes Dam reflekterer over menneskets sinn forteller også hvorfor jeg liker dem alle. Mennesker er alle merkelige, kanskje til og med slitsomme med alle våre irriterende uvaner, men tenk hvis vi plutselig sluttet å være sånn? Det hadde vært trist, som Johannes sier. Selv Flemming, som er så frustrerende håpløs at du river deg selv i håret av hans inkompetanse, ler du litt hjertelig av i seriens siste episode, "Manden" (avsnitt 18). Nå blir det liksom ikke mer dumheter fra Flemming og det er igrunn litt trist.

Det er en så sinnssykt sjarmerende serie at den får meg til å sitte klar foran TV-skjermen hver fredag klokka 23.25 framfor å kaste bort penger ufornuftig på en eller annen bar. Jeg foretrekker faktisk å se stressende mennesker på en arbeidsplass med usannsynlige problemstillinger, sånn som i "Edderkoppen" (avsnitt 7) og "Anden" (avsnitt 13), og krangling mellom to mennesker som i all hemmelighet liker hverandre. Aaaw.