Karussellen

Mine tanker er som en svimlende karussell.

Alle tenker annerledes. Noen assosierer kanskje sine tanker (om i det hele tatt) med en elv, kalkulator eller tannhjul. For meg er tankestrømmen som en karussell som mister kontrollen.

Noen ganger er det som om jeg står i midten av en karussell og en hver galopperende hest er en tanke. Jeg vet at i en av disse hestene befinner det seg en hemmelighet. Det kan være et rystende svar på et ukjent spørsmål eller en høyere sannhet. Men samme hvor hardt jeg prøver å få tak i en av hestene mister jeg grepet - og karussellen går fortere og fortere. Tilslutt blir jeg så svimmel og nummen at jeg faller paralysert om i sentrum av karussellen, mens hestene raser rundt meg.

Sånn føles det å være meg. Formeningen om at det lurer seg en høyere sannhet i underbevisstheten er ingen sunn idé å forfølge. Jeg mener det er en vrangforestilling - men hvis det skulle finnes en høyere sannhet et sted i underbevisstheten tror jeg at dette er noe man kommer frem til etter år med meditering.

Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg har vært så lite aktiv på bloggen i år er det fordi jeg har måttet restarte tankemønsteret mitt - og det er krevende saker. Jeg kommer nok aldri til å bli ferdig med å trene på dette.

Lykke: En hysterisk depresjonskomedie!

"En depresjonskomedie" står det på åpningssekvensen til den danske tv-serien Lykke (Hanna Lundblad og Stig Thorsboe, 2011-2012) og den serien vekket både glede og tristhet i meg. På mange måter kjenner jeg meg igjen i hovedpersonen Lykke Leth (Mille Lehfeldt) som forsøker å oppnå lykke gjennom karrieren sin. Jeg sier ikke at jeg gjør det samme, jeg har nok mer til felles med tvillingbroren, Thomas (Laus Høybye), som prøver å bli lykkelig gjennom kjærlighet. Men hun dagdrømmer og drømmer om mye vilt, ofte om lyster og følelser hun undertrykker. Og det er nettopp dette ved Lykke som jeg kjenner meg igjen i.

Jeg har dagdrømt så lenge jeg kan huske. Da jeg tok psykologi på videregående skole, leste jeg opp forsvarsmekanismer for å finne ut av hva jeg selv gjorde. Og der stod det: "Dagdrømming kan opptre som en form for fornekting. Når vi dagdrømmer, tenker vi oss inn i en virkelighet som vi skulle ønske oss, men som ikke er slik." Det er nettopp dette som gjorde meg trist ved serien. Hun er ensom og fordyper seg i arbeidet, men når nettene kommer har hun drømmer som forteller oss at hun ønsker seg noe annet. Og hun misliker at hun ønsker seg det.

Hun har nemlig erotiske drømmer om sin forhatte nabo, Anders (pain in the) Assing (David Dencik), som også er Thomas sin psykiater. Disse to krangler om behandlingen av broren siden Assing er imot pillebehandling - og Lykke jobber i et selskap som produserer piller. Det blir derfor mye diskusjon i trappeoppgangen, men det virker som Assing finner disse samtalene mer underholdende enn Lykke. Men det er også favorittdelene mine i episodene, kranglingen deres. For han morer seg så åpenlyst og hun blir så åpenlyst frustrert av det. Dessuten syns jeg Dencik virker som en koselig fyr, jeg tilga for eksempel alt han gjorde i en av de mest grusomme filmene jeg noensinne har sett i mitt liv, Uskyld (Sara Johnsen, 2012). Jeg er glad han er kos i Lykke, for den filmen kommer jeg aldri noensinne til å se igjen.

Men serien er full av andre karakterer, blant annet Lykkes inkompetente sjef, Flemming Rønn Petersen (Lars Brygmann), en håpløs, distré og stresset mann som tar æren for hennes arbeid og skylder på henne for sine egne feil. Bestyrelsesformann Johannes Dam (Søren Pilmark) som faller fra taket, blir dypt deprimert før han forandrer personlighet og får sansen for indianerkultur. Kollegaen Boris (Anders Juul) som forelsker seg hjelpeløst i den utilnærmelige Lykke, noe som ender opp med en merkelig scene på Assings balkong. For ikke å snakke om Lykke og Thomas sine foreldre, som overrasket alle siden de har fortalt alle at foreldrene døde da de var 10 år gamle. Og når de til syvende og sist dukker opp forstår alle hvorfor de heller fortalte folk at de var døde.

Serien er et herlig rot av merkelige mennesker, og scenen i "Rotten" (avsnitt 12) hvor Johannes Dam reflekterer over menneskets sinn forteller også hvorfor jeg liker dem alle. Mennesker er alle merkelige, kanskje til og med slitsomme med alle våre irriterende uvaner, men tenk hvis vi plutselig sluttet å være sånn? Det hadde vært trist, som Johannes sier. Selv Flemming, som er så frustrerende håpløs at du river deg selv i håret av hans inkompetanse, ler du litt hjertelig av i seriens siste episode, "Manden" (avsnitt 18). Nå blir det liksom ikke mer dumheter fra Flemming og det er igrunn litt trist.

Det er en så sinnssykt sjarmerende serie at den får meg til å sitte klar foran TV-skjermen hver fredag klokka 23.25 framfor å kaste bort penger ufornuftig på en eller annen bar. Jeg foretrekker faktisk å se stressende mennesker på en arbeidsplass med usannsynlige problemstillinger, sånn som i "Edderkoppen" (avsnitt 7) og "Anden" (avsnitt 13), og krangling mellom to mennesker som i all hemmelighet liker hverandre. Aaaw.

Mens jeg venter på at dagen skal starte...

Ja, jeg sitter i sofakroken med pysjen fortsatt på og venter på at mine avtaler skal nærme seg og bli overstått, sånn at jeg kan starte en velfortjent juleferie i kveld. Hvorvidt jeg får reise hjem eller ikke får værgudene bestemme. Man kan ikke kjøre bil i en snøstorm heller. Men ja, jeg sitter altså her i sofakroken og reflekterer litt over hvordan dette semesteret ble for meg.

Det har vært et tøft år, kanskje mitt vanskeligste år hittil, men with a little help from my friends har jeg fått det mye bedre. Oslobesøket gjorde underverker, og aktivitetene jeg har meldt meg på har gjort dagene rikere og gitt meg mer energi enn jeg har hatt på lenge. Mitt verste år ble avslutningsvis forvandlet til et av mine beste år.

Det hjelper så utrolig mye på humøret å gjøre det du liker. Hvis jeg kan jobbe med noe av det jeg har jobbet med i høst, vil jeg bli et lykkelig menneske, for da blir jeg ikke like dommedag-stresset som jeg ellers blir til arbeidsoppgaver. Stresset er der, men på en annen måte. Det demotiverer deg ikke. Det pusher deg litt og gir deg energi til gi litt ekstra. Så mine nyttårsforsetter er så godt som klare allerede. Fortsette som filmanmelder for Filmsnakk, fortsette som styremedlem i Trondheim Filmklubb og fortsette som styremedlem og skribent for tidsskriftet M. Og ikke minst; fullføre masteroppgaven!

Selvfølelsen og selvtilliten vokser for hver eneste dag, noe som tillater meg i å sette mer pris på det jeg gjør og dermed får det mer gøy med skrivingen for både M og masteroppgaven. Hvis dere er nysgjerrige på hva jeg skriver masteroppgave om, får dere laste ned neste nummer av M som kommer 15. februar. Det nummeret handler nemlig om master! Men nå har det første nummeret blitt publisert. Det handler om "Spektakler: Spesialeffekter og illusjonisme i kunsten" og dere kan lese det ved å trykke på bildet under. (Hvis dere liker dette og kunne tenke dere det neste nummeret også, kan dere sende en mail til mtidsskrift@gmail.com, så får dere M sendt til innboksen deres!)

God lesning! Og, fortsatt, god jul!

Facebook gjør meg deprimert!

Nå er det sabla lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det er noe som tærer på sjelen min. Men jeg lider av en grusom skrivesperre, mangel på motivasjon og inspirasjon og tja, ting har bare ikke blitt gjort. Jeg har hatt en merkelig periode over flere måneder nå og det har eskalert. I et forsøk på å gjøre tilværelsen min bedre har jeg faktisk valgt å kutte ut Facebook. Ikke 100%, siden mye kommunikasjon med studenter ang. hobbyaktiviteter går via Facebook. Noen syntes det var rart for hva hadde vel Facebook med min mentale helse å gjøre?

For det første rettet jeg mye bitterhet mot mennesker jeg hadde på vennelisten. Halvparten av menneskene på vennelisten kjente jeg ikke engang, det var kanskje gamle klassekamerater som ikke var kamerater. Menneskene hadde null interesse for min eksistens og regnet meg heller som et tall ekstra på sin venneliste, noe som fikk dem til å framstå som godt likt og sosiale. Da jeg gikk gjennom vennelisten så jeg flere personer som vekket dårlige minner fra barndommen og jeg tenkte "Hvorfor er vi Facebook-venner? Jeg liker deg ikke engang." Derfor begynte jeg å slette personer fra min venneliste. Som en renselse for min egen velvære.

Men hvorfor var jeg så bitter? Det er forsåvidt en merkverdig greie i seg selv. Jeg følte at andre burde se at jeg ikke hadde helt bra med meg selv. Jeg forstår at det er en idiotisk idé, men den var der likevel. Jeg prøvde å snakke med noen på chatten, jeg så at de fikk meldingen min, men de svarte meg ikke - i det hele tatt. Jeg ventet faktisk i dager på et eller annet svar. Men det kom aldri. Så det ble en masse avvisning på nettstedet, bare mennesker logget på kom en følelse av å bli avvist. Hvorfor skal man fortsette med noe som gjør angsten din verre (jeg har altså en angst av å være usynlig, for å bli glemt)?

For det andre har jeg løgnhalser og livsløgner langt opp i halsen. Facebook er ikke stedet for ærlighet. Facebook er et nettsted hvor du later som om livet ditt er bedre enn det er, men siden du tror du er den eneste som lyver, får du dårlig selvfølelse av hvor godt alle andre har det. Jo, selvfølgelig har jeg respekt for positivitet. Men hvis du går gjennom livet uten å slite, da har du ikke hatt noe rikt liv. Selvfølgelig vil alle ha det godt. Men man har også dårlige perioder, noen ganger dårlig oftere enn godt. Folk er liksom imot negativitet som om det var smittsomt, men tilgjort positivitet er mye verre. Sånn er ikke livet.

Derfor har jeg kuttet ned på Facebook-bruk. Det gjør mer vondt enn godt og hva er vitsen med å gjøre noe du syntes er fælt? Vær ærlig med deg selv og vær ærlig mot andre. Men ingen kjøper ditt overlykkelige bullshit.