Årskavalkade 2012: Oppsummering av året som var!

Oppsummering og rangering, these are a few of my favorite things! Jeg elsker å holde oversikten over best og verst iløpet av et år, og i 2012 valgte jeg å ikke skrive en liste, men å lage en bildesamling. Om jeg likevel skulle bli nødt til å beskrive året som var, ville jeg si "nerdtastic"! Hvorfor? The Avengers (Whedon, 2012), The Dark Knight Rises (Nolan, 2012), The Amazing Spider-Man (Webb, 2012), Prometheus (Scott, 2012) og The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012)! For de som elsker sjangerlek kunne actionfilm-tilhengere også kose seg gløgg ihjel med The Expendables 2 (West, 2012). (Jeg kunne lagt til The Cabin in the Woods også, for skrekkfilmfans, men den er opprinnelig fra 2011 dessverre.) Dessuten ble The Twilight Saga endelig avsluttet i år, noe jeg ser verdt å nevne. Men jeg tror ikke det er det siste vi har sett av slike filmer som Twilight. Riktig nok kommer flere filmer i år som trolig er rettet mot Twilight-fansen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg senere.

Kort fortalt har det vært et deilig filmår. I sommer ble jeg også filmanmelder for filmbloggen Filmsnakk, noe som bidro til at jeg kunne se flere kinofilmer i år enn jeg har fått tidligere. Noen av de beste filmopplevelsene i år fikk jeg på pressevisningene for Filmsnakk, og da tenker jeg på filmene Lawless (Hillcoat, 2012), Palme: Älskad och Hatad (Lindström, Nycander, 2012), Cæsar må dø (Taviani, 2012), men mest av alt filmen Life of Pi (Lee, 2012). Jeg gråt og hulket samtidig som jeg storkoste meg med filmfortellingen. Den gjør det meste av det jeg ønsker en film skal gjøre og best av alt: den vekker filosofen i meg.

Tid for listen over de beste filmene jeg så i 2012: Ikke så overraskende havnet The Hobbit på førsteplass. Hvis du leste det forrige innlegget forstår du kanskje hvorfor. Sekunder inn i filmen slo det ned i hodet mitt og jeg skjønte at Lord of the Rings hadde betydd mer for meg enn jeg trodde. Minner om tåpelige ungpikefantasier og dagdrømmer fra disse filmuniversene kom tilbake og det hele ble ganske nostalgisk for meg. I tillegg var det en fantastisk eventyrfilm. Jeg ville bli en brun heks etter å ha sett trollmannen Radagast The Brown og jeg ble glad i dvergene Thorin, Bofur, Fili og Kili. Og scenen hvor Bilbo Baggins og Gollum gjetter gåter sammen er en utrolig spennende og intens scene. Musikken er også fantastisk. Jeg kunne ikke spørre om mer og jeg gleder meg allerede til det neste kapittelet!

De siste årene har jeg endt opp med å se flere serier enn filmer, siden mange manusforfattere har gått fra filmen til seriene. Ok, det var gammelt nytt. Men i 2012 så jeg av en eller annen grunn lite serier. Det har vært noe forglemmelig her og der. Jeg ble for eksempel veldig skuffet over den femte sesongen av True Blood og jeg ble også skuffet over avslutningen av Gossip Girl. Takk Gud for at man har Game of Thrones, The Walking Dead, Sherlock og American Horror Story! Game of Thrones er en serie som får meg til å reise meg opp fra sofaen i raseri eller oppspilthet og rope "what the hell?!" - og dette er noe min mor og søster fikk erfare i sommer. Jeg hadde lovet meg selv å bare se én episode hver dag, for å spare på serien lengst mulig. Men mot slutten av sesongen ble det umulig. Jeg var nødt til å se hvordan det ville gå med Tyrion Lannister. Jeg tror ikke det er en serie som teaser eller forbanner deg mer på episodeavslutningene.

Ok, kanskje jeg vet om en annen serie og den er nokså brutal mot fansen sin: Sherlock. Her snakker vi brutale cliffhangers det tar over et år før vi får fortsettelsen på. Serien startet i 2010, men har så langt bare laget to sesonger og den tredje sesongen kommer ikke før siste halvdel av 2013. Likevel er det litt forståelig. Skaperne av serien er også hovedforfatterne av serien Dr. Who og skuespillerne er jo Benedict Cumberbatch og Martin Freeman! De er begge opptatt med The Hobbit og Cumberbatch spiller jo også skurken i den nye Star Trek-filmen. Men ventetiden er heldigvis verdt det. Den andre sesongen var helt fantastisk og jeg brukte noen av scenene i serien som utgangspunkt i en audiovisuell analyse jeg skrev våren 2012. Man kan vel ikke bli mer fan/nerd enn det.

Men over til listen av de beste seriene jeg så i 2012: The Walking Dead kommer faktisk på førsteplass. Jeg ga opp serien etter halvsesongfinalen av den andre sesongen, men i år tok jeg opp serien igjen. Og herregud for en utvikling! Sesongavslutningen og introduksjonen av den nye karakteren Michonne er noe av det feteste jeg har sett på lenge. Og den tredje sesongen er annerledes. Gruppen og dens dynamikk forandrer seg. Rick Grimes (Andrew Lincoln) har fått nok crap som lederen deres gjennom to sesonger og det var lenge på tide at noen skulle få seg en rikelig bitchslap (ja, i aller høyeste grad deg, Lori!). Samtidig begynner nye fiender å dukke opp og det er ikke bare zombier de må passe seg for i den tredje sesongen. Jeg satt klistrer fast til hver episode uten å kjede meg et eneste sekund, og dessuten er jo Daryl Dixon (Norman Reedus) helten min. Til dere som ga opp serien etter halvsesongfinalen av den andre sesongen: Dere går glipp av noe!

Å være annerledes er bra. Å være original er viktig. Men mest av alt må man være seg selv. Når jeg ser og hører på "artister" som Justin Bieber, Selena Gomez & The Scene, One Direction og Rihanna tenker jeg ikke akkurat på ordene "annerledes" eller "originalt". Isteden kommer ord som "masseproduksjon", "PR", "gjennomsnittlig" og "allminnelig". Jeg tror ikke jeg finner noe sjel i det de gjør og da mister jeg også interessen i dem. Rihanna virket så lovende da hun kom med den minimalistiske "Russian Roulette", men nå plager hun livet av meg med låta "Diamond". Nicki Minaj får prisen for beste musikkvideo med videoen "Starships", Selena Gomez & The Scene får pris for årets beste band og Justin Bieber skapte kaos i Oslo. Altså, kanskje jeg bare har vokst fra popens verden og denne tanken ble ganske sterk da jeg så prisutdelinger og lignende. Hvor er de meningsfulle tekstene? Hvor er identitetene deres? Alle virker som miniatyrer av artister vi allerede har sett.

Heldigvis dukket Lana Del Rey opp og reddet meg fra å miste all håp om musikkåret 2012. Jeg kjøpte albumet "Born to Die", og det etter å ha hørt to låter. Det er svært sjeldent at jeg kjøper album. Det kommer av at jeg har blitt så skuffet over helheten på plata. Mange har en eller to gode låter på plata og resten er crap. Jeg satte på plata Born to Die med en gang jeg kom hjem og jeg elsket den fra start til slutt. Stilen på plata var verken kjedelig eller bipolar. Melankolsk til tusen, med en stil som skaper et alvor og dramatikk i sangene, med ekte og twisted sangtekster.

Men det finnes flere enn bare Lana Del Rey selvfølgelig. Det har gått som en dominoeffekt gjennom året. Plutselig kom jeg over Marina and the Diamonds også, som hadde sitt eget særpreg. Lillesøsteren min viste meg musikkvideoen til låta "Primadonna" og det var første gangen jeg hørte om dama. Jeg kjente meg igjen i det hun prøvde å meddele, og til tross for sitt sukkersøte ytre virker hun som en jente med nok av indre demoner å slite med. Og det er kanskje det dualistiske med både Lana Del Rey og Marina and the Diamonds som fascinerer meg. To vakre jenter som synger om sine demoner og tragedier, og det beste er vel egentlig at de så ærlig forteller oss om det. I låta "This is What Makes Us Girls" blir Lana Del Rey for eksempel både vakker og stygg for meg. Det samme blir Marina and the Diamonds med låta "Homewrecker".

I sommer sang jeg Lana Del Reys "National Anthem" både surt, falsk og til jeg mistet stemmen mens jeg jobbet. Det samme gjorde jeg med Marina and the Diamonds sin "I'm Not a Robot". Og låta jeg sang aller mest og som jeg løp til radioen for jeg hørte den, var Alina Devecerskis "Flytta på Dej". Jeg ventet lenge og spent på å høre mer fra denne kule dama og mot slutten av året kom plata "Maraton", som har blitt en av favorittalbumene mine. "Jag Svär" har blitt favorittsangen og albumet er full av gode låter. Stilen i albumet er upbeat, som Marina and the Diamonds, men man finner gjennom tekstene tegn på at livet ikke er som en dans på roser heller. Spesielt med låta "Ikäll skiter jag i allt".

Det er vel ingen overraskelse at jeg ramser opp disse tre ene og alene på listen over musikkåret 2012? Ingen sjel, ingen interesse.

Da gjenstår det ikke mye igjen av året 2012 for en film- og mediestudent. Du kan nå lengte etter en liste over de beste spillene, men den eneste spillkonsolen jeg har hatt er en gammel Nintendo 64 med spillene Mario Kart 64, The Legend of Zelda: Ocarina of Time og Majora's Mask. Jeg fikk en etterlengtet Xbox 360 til jul og det første spillet jeg kjøpte var Dishonored som jeg gleder meg til å starte på!

Jeg har en siste liste faktisk. Det er en liste alle har, kanskje ikke fysisk eller rangert, men når du blir spurt ut kommer du til å ha en liste du kanskje ikke visste om. Denne listen handler om "celebrity crush". Noen liker kanskje Johnny Depp, Brad Pitt, eller (gud forby) en av gutta i One Direction eller Justin Bieber. Men du finner ingen av dem på min liste fra 2012. Min største celeb-crush fra 2012 er Tom Hardy. Lett. Her har du Bronson, Heathcliff, Forrest Bondurant og Bane! Jeg har også skrevet om fascinasjonen for Tom Hardy tidligere på bloggen, og det blir lettere (og kortere) om du leser innlegget HER. Resten av listen snakker for seg selv. Alle som kjenner meg vet at jeg er svak for Loki, Norman Reedus har jeg allerede nevnt, og til slutt psykopaten Tate Langdon (Evan Peters). Jeg liker skurker og badboys tydeligvis.

Dermed vil jeg avslutte dette lange innlegget med å si: Hvis du leser dette har du vært flink.
Godt nytt år, folkens!

Mens jeg venter på at dagen skal starte...

Ja, jeg sitter i sofakroken med pysjen fortsatt på og venter på at mine avtaler skal nærme seg og bli overstått, sånn at jeg kan starte en velfortjent juleferie i kveld. Hvorvidt jeg får reise hjem eller ikke får værgudene bestemme. Man kan ikke kjøre bil i en snøstorm heller. Men ja, jeg sitter altså her i sofakroken og reflekterer litt over hvordan dette semesteret ble for meg.

Det har vært et tøft år, kanskje mitt vanskeligste år hittil, men with a little help from my friends har jeg fått det mye bedre. Oslobesøket gjorde underverker, og aktivitetene jeg har meldt meg på har gjort dagene rikere og gitt meg mer energi enn jeg har hatt på lenge. Mitt verste år ble avslutningsvis forvandlet til et av mine beste år.

Det hjelper så utrolig mye på humøret å gjøre det du liker. Hvis jeg kan jobbe med noe av det jeg har jobbet med i høst, vil jeg bli et lykkelig menneske, for da blir jeg ikke like dommedag-stresset som jeg ellers blir til arbeidsoppgaver. Stresset er der, men på en annen måte. Det demotiverer deg ikke. Det pusher deg litt og gir deg energi til gi litt ekstra. Så mine nyttårsforsetter er så godt som klare allerede. Fortsette som filmanmelder for Filmsnakk, fortsette som styremedlem i Trondheim Filmklubb og fortsette som styremedlem og skribent for tidsskriftet M. Og ikke minst; fullføre masteroppgaven!

Selvfølelsen og selvtilliten vokser for hver eneste dag, noe som tillater meg i å sette mer pris på det jeg gjør og dermed får det mer gøy med skrivingen for både M og masteroppgaven. Hvis dere er nysgjerrige på hva jeg skriver masteroppgave om, får dere laste ned neste nummer av M som kommer 15. februar. Det nummeret handler nemlig om master! Men nå har det første nummeret blitt publisert. Det handler om "Spektakler: Spesialeffekter og illusjonisme i kunsten" og dere kan lese det ved å trykke på bildet under. (Hvis dere liker dette og kunne tenke dere det neste nummeret også, kan dere sende en mail til mtidsskrift@gmail.com, så får dere M sendt til innboksen deres!)

God lesning! Og, fortsatt, god jul!

Lawless, mytologisk fascinasjon og greia med Tom Hardy!

Lawless (John Hillcoat, 2012) er en film jeg kastet meg over da jeg fikk muligheten til å skrive anmeldelse av den for denne bloggen. Det er en film jeg har gledet meg til en stund selv om jeg ikke er verdens største gangsterfilm-fan. Jeg så for eksempel ikke The Godfather (Francis Ford Coppola, 1972) før tidligere i år. Det er en synd og skam og jeg fortjener en bitchslap for det, for den filmen er jo helt fantastisk. Men jeg gleder meg likevel vilt til Gangster Squad (Ruben Fleischer, 2013), selv om nyheten om at de har forandret kinoscenen på grunn av massakeren i sommer har ødelagt en smule av entusiasmen i filmen.

Det skal likevel sies at jeg har en stor crush på Tom Hardy nå, jeg syntes selv Bane var tiltrekkende, men "greia med Tom Hardy" går ikke ut på utseendet hans alene. Rollen i Lawless framstiller det fascinerende ved ham når de gjør ham til den "uovervinnelige" av brødrene. Bygda og brødrene selv har en nesten mytologisk fascinasjon for ham som lett smitter over på oss. Greia med Tom Hardy går omtrent hånd i hånd med jenters komplekse drøm om Skjønnheten og Udyret. Fysisk virker han som et jaget dyr og er iboende av et iskaldt raseri som han sliter med å holde inne, noe som får ham til å virke ordknapp og gryntende. Han symboliserer noe skadet som er ute av kontroll og det appellerer til kvinner som tror de kan reparere ham. Det er derfor veldig riktig å bruke ham i rollen som Forrest Bondurant. Man er allerede fascinert av Tom Hardy og kan nesten tro på at han er uovervinnelig.

Min fascinasjon for ham startet med hovedrollen i Bronson (Nicolas Winding Refn, 2008), en film det tok skammelig lang tid før jeg viste noen interesse for. Det er kanskje også derfor han har blitt alles psykopatiske hottie-favoritt. For de som ikke har sett, anbefaler jeg å sjekke den ut så fort som mulig. Det er bare en av de filmene som er et must i filmhylla. Men den understreker jo at han er mer enn en kjekk stjerne alle vil ha en bit av akkurat nå. Han er jo en ganske fantastisk skuespiller også.

I Lawless skal Forrest en gang ha sagt: "Nothing can kill us, we can never die, but no one leaves this world alive," og det er bare en del av min fascinasjon for hans arroganse til egen livskraft og legenden om hans uovervinnelighet. Det er noe jeg har ligget og grublet over når jeg ligger i sengen og stirrer ut i mørket. Det er fin syklus i hele utsagnet og det hele blir et høna-eller-egget gåte: Var det arrogansen som gjorde at han overlevde utrolige odds, eller er det det faktum at han har overlevd utrolige odds som har ført til at han har fått dette synet på sin egen livskraft? Men skjønt, det er ikke nødvendigvis snakk om at døden er den fysiske eksistensen de kan snakke om her. I filmen hinter det hele tiden til at "ja, vi tror han er uovervinnelig, men skulle han forsvinne, kommer de som er ansvarlig for det til å dingle fra en løkke i et tre." Selv fra graven ville han ha klart å ha en påvirkningskraft på innbyggerne; de vil fortsatt eksistere selv om de ikke vil være tilstede av den fysiske forståelsen av ordet.

Det er også spennende å se hvor langt de kan strekke vår egen overtroiske holdning til Forrest, for han skulle ha vært død et par ganger allerede før filmens handling starter. Og hans uheldighet/griseflaks er ikke ferdig gjennom filmens fortelling heller. Og når filmen er basert på en sann historie styrker det bare fascinasjonen, for det skulle ikke vært mulig å leve et slikt liv.

I tillegg sier han ikke stort, som regel grynter han, men når han først åpner kjeften, begir han seg ut på gåter som ikke alltid nødvendigvis er til gode for personen han snakker med. En ting er å motivere lillebror til å kunne forsvare seg selv, men når noen prøver å stjele fra ham og han begynner å snakke om "livet som du kjenner det kommer til å ta en vending nå," da vet du at personen er ille ute. Man blir ikke mer arrogant enn det. Man får inntrykk av at de ser seg selv som dominerende over andre mennesker når han sier til lillebroren sin at "We are survivors. We control the fear, but without the fear we are all as good as dead." Man skal ikke si at noen tror de er gudeskikkelser blant de dødelige, men de oppfatter allerede Forrest som "uovervinnelig" og da er ikke gudebildet langt unna. Jeg tror ikke de kunne valgt noen bedre enn Tom Hardy i denne rollen. Mulig tåpelig å si det sånn, men er det en som kan utstråle badass arroganse med et gude-kompleks på en troverdig måte, er det han. Hvis du trenger nærmere overbevisning, sjekk ut Bronson!

Filmsnakk!

Om folk ønsker å lese flere blogger som skriver om film, kan jeg anbefale en filmblogg som jeg også har skrevet en filmanmeldelse for. Sjekk den ut her! Enjoy!