Gossip Girl: Drop it like it's hot!

Gossip Girl er da (endelig) avsluttet. Noen syntes det var like greit mens andre sørger over seriens avslutning. Søsteren min var lenge blant de mest lojale og ivrigste av GG-tilhengerne. Hun sjekket ut hjemmesiden deres, fulgte med på tilbakemeldingene fra fans og hadde stor tro på de svarene fansen fikk av produsentene. Hvis vi ser bort fra sesong 2 - som kanskje er seriens beste sesong, hvor det melodramatiske preget virkelig ble forankret i serien - stemte ikke produsentenes mange lovord med det endelige resultatet i serien. De har lovet sjokkerende avsløringer i serien, men intensiteten fra den andre sesongen manglet.

Det var jeg som introduserte lillesøster for denne serien, men det ble hun som ble den store tilhengeren av oss to. Begge var derimot ganske fascinert av seriens badboy, Chuck Bass (Ed Westwick), noe som antageligvis også er årsaken til at hun og jeg ser på den andre sesongen som seriens beste. Han virker lenge som en tilsynelatende problemfri og likegyldig arving, som tar det han vil ha uten å bry seg om konsekvensene. Han var mildt sagt en douchebag. Men i denne sesongen dør Chucks far, Bart Bass, som han hadde et vanskelig forhold til. Han hadde lenge følt at faren holdt ham ansvarlig for morens død og manglende oppmerksomhet i oppveksten hadde ført til at han fikk en narsissistisk personlighet mens han druknet sine indre demoner i alkohol og damer. Faren var likevel den eneste han ville imponere, noe han aldri klarte, og da faren døde mistet han seg selv og all håp om fremtiden. Beruset og langt inne i selvmedlidenhet og depresjon står han på taket av bygningen sin og vurderer å ta selvmord, mens Blair Waldorf (Leighton Meester) fortvilet prøver å få ham vekk fra kanten. Det var fantastisk å bli kjent med denne karakteren på nytt gjennom disse dramatiske episodene. Don't judge a book by its cover og sånn vet du.

Grunnene til at dette var såpass fascinerende var at vi fikk se en helt ny side av denne karakteren, samtidig som at jenter er sjanseløse mot en historie om umulig kjærlighet (altså den stormende romansen mellom Chuck og Blair). Dette var episke saker da serien bare skulle handle om de rike arvingenes intrigefulle hverdag, og de har nok forsøkt å komme tilbake til dette punktet gjennom alle sesongene. Men de feiltolket episodenes popularitet og lot all spenningen gjennom sesongene ligge på hvorvidt Chuck og Blair skulle få hverandre eller ikke, og sånt er det ikke alle som har tålmodighet til å vente på. Ironisk nok skulle seriens handling sirkulere rundt it-jenta Serena van der Woodsen (Blake Lively), men kjemien mellom Chuck og Blair stjal showet (selv om produsentene holdte på å ta livet av "Chair" med kjedsomhet).

Serien handlet da egentlig om Gossip Girl. Det var en blogg skrevet av en anonym jente (Kristen Bell på voice off) og handlet om disse rike arvingenes skandaløse hverdag. Men til syvende og sist viste det seg at bloggeren var ingen ringere enn GG-gjengens egen outsider, Dan Humphrey (Penn Badgley). Det er til å himle med øynene av. Det føltes som en bortforklaring. Og gjengen var til syvende og sist helt ok med det også før vi i den siste episoden hopper 5 år fram i tid: Chuck og Blair har allerede klart å få et lite avkom mens Dan og Serena har bestemt seg for å gifte seg, og Kristen Bell, fortsatt voice off som Gossip Girl, hinter til at bloggen lever sitt eget liv uavhengig av Dan. Florence + The Machine synger "You've Got the Love" og serien avsluttes for alltid. Man får inntrykk av at produsentene mistet grepet om serien allerede i den tredje sesongen og at de egentlig bare gledet seg til å avslutte den altfor lange melkingen av kua som heter Gossip Girl. Man vil egentlig bare spørre de ansvarlige "what the hell was that?!" og håpe på at de svarer "I know, rewrite!" Men det kommer ikke til å skje og man gremmes egentlig over deres manglende kreativitet og engasjement. Det ble en farse og en parodi på seg selv.

Gossip Girl var en såpeopera av det nyere slaget, i tilfelle mitt sammendrag av Chucks selvmordsforsøk ikke var nok til å overbevise deg. Det viste seg nemlig i den femte sesongen av Bart Bass var langt fra død og at det hele hadde vært iscenesatt. Chuck forsøker å redde faren fra skurkene han måtte spille død for, og idet han lykkes blir han belønnet med at faren kaster ham ut av familieselskapet han har jobbet så hardt for, brutalt offentlig på pressemøte. Bart viser seg å være en djevel han må overvinne for å få sjelefred. I den siste sesongen får vi deres endelige konfrontasjon, på taket av bygningen Chuck forsøkte å stupe fra i den andre sesongen. Men det blir Bart som faller i døden og det er en så symbolsk scene at den skriker "befrielse" med store blokkbokstaver.

Dette var omtrent det eneste jeg satte pris på i de siste sesongene av serien og nok om det. De har prøvd altfor hardt å love oss sjokkerende avsløringer, men det har bare blitt stående som skuffende antiklimaks. Sånn som det at Dan er Gossip Girl. Kjedelig. På spørsmål om hva lillesøster syntes om serieavslutningen svarte hun: "Jeg leste på hjemmesiden deres og ventet på en ny episode hver uke. Jeg fulgte med på alle sesongene. Jeg fortjener mer enn det der! Ingenting ga mening." Og det er sant. Den lykkelige montasjen til You've Got the Love ga absolutt null mening og det er rart de ikke hadde engasjement til å gi serien en ordentlig avslutning. De var vel lei av hele greia, siden de tydeligvis slet med å tilfredsstille fansens forventninger og kanskje de tenkte: "Nå bare runder vi av med dette og løper vekk fra serien som om vi har døden i hælene. TTYN."

På den andre siden har lillesøster overtalt meg til å se på The Vampire Diaries nå. Det ble flere episoder fram til klokka slo 4 på natten. Det er foreløpig helt ok, men lillesøster er begeistret. Så kanskje jeg skal sette meg litt ned med den serien i jula. Kanskje den viser seg å kunne bli relevant for masteroppgaven min? Og hvis ikke så var det egentlig bare helt ok tidsfordriv.

Såpeopera: Hvorfor kan vi ikke sette pris på deres Galskap?

Før jeg tar i vei med alle julefilmene, ville jeg skrive litt om såpeoperaen, litt på grunn av at jeg nylig skrev om antihelter, men også på grunn av at skuespiller Larry Hagman gikk bort for noen dager siden. Hagman spilte en av de mest kjente antiheltene på TV, nemlig JR Ewing i såpeoperaen Dallas.

Såpeopera er en genre man knapt kan sammenligne annet med. Det er en særhet ved konseptet som gjør at de blir stående utenfor det folk kanskje ville kalle "ordentlig TV-underholdning," selv om dagens TV-drama har lånt en masse fra såpeoperaen. Gossip Girl (2007-2012) er for eksempel 100% såpeopera, fordi: serien handler egentlig ikke om noe annet enn karakterer som møter motgang og som beskriver følelsene sine, serien har også en større fokus på å framstille et klasseskille og på å vise fram nye designerklær. Vi beveger oss omtrent aldri fra A til B, de bare løper rundt som hodeløse høns, besatt av sine egne følelser og problemer. Og det kommer alltid hint om dramatiske twister som egentlig bare viser seg å være lokkemat for kjipe antiklimaks.

Vi ler og forkaster såpeoperaen på grunn av deres uheldig komiske twister og et overdrevent fokus på følelser, samliv og kjærlighet. Det skal sies at såpeoperaen ødela veldig mye for hva jeg trodde det voksne livet ville vente meg, og jeg ble jo litt forvirret da disse sakene omtrent aldri skjedde sånn som de gjorde på såpeoperaen. Mannfolk tenker ikke på kvinner 24/7, og for ikke å snakke om sengescenene (!), men det er vel i bunn og grunn bare like greit. Det er ikke normalt å kose seg med jordebær og krem mens man ser nystelt ut og ikke som om man har brukt flere timer i senga. Og ingen sier hvor fantastisk det hele var. Men jeg kan forstå hvorfor såpeoperaen er slik. Kvinner grubler gjerne over ting til de er helt ut av sammenheng i tillegg til at vi trenger en del anerkjennelse i hverdagen for å føle oss verdsatt. Såpeoperaen er en drømmeverden for kvinner som ønsker mer omsorg, nytelse, romantikk og spenning i hverdagen. Alle ler av såpeoperaen, men den hadde ikke eksistert hvis det ikke var for våre egne, bortgjemte ønsker og lengsler.

Jeg vet ikke hvor mange timer av mitt liv jeg har mistet til Days of Our Lives (1965-). Det var alltid å skynde seg hjem fra skolen så jeg skulle rekke to episoder av denne såpeoperaen. Her er det snakk om en ondskapsfull mann som sender forbannelser og ulykker til de gode kristne innbyggerne av Salem, hvor en av dem ble besatt av djevelen. Samme karakter hadde også nylig et meltdown og drepte av halve karaktergalleriet i serien, men så kom twisten om at de var ikke egentlig døde, bare transportert til en øy med en mystisk, elektronisk kraftsone. Sounds familiar? Seriens ondskapsfulle skurk, Stefano DiMera, har dødd opptil flere episke ganger, men han lurer utrolig nok døden hver eneste gang. De har til og med tatt en The Matrixs unngå skudd-scenen. Haha. Noen ganger kan man rett og slett ikke la være å la seg rive med av disse intrigene og de idiotiske påfunnene.

Jeg skyndte meg faktisk hjem for å rekke Dallas (1978-1991) etter skoletid da jeg gikk på barneskolen også. Et minne som har brent seg inn i hukommelsen er scenen hvor Michelle skyter Hilary og hevner Aprils død. Jeg syntes Bobby var ganske komisk i denne scenen og jeg dramatiserte og gjenspilte denne scenen ofte med min bestevenninne mens vi tullet og lo på vei hjem fra skolen. Jeg så igjen den scenen for litt siden på NRK2 og scenen var faktisk ennå mer komisk enn jeg husket - for det var jo også en smule spennende og skummelt for et lite barn på 90-tallet. Jeg ble faktisk revet med nok en gang da jeg i sommer ikke hadde noe bedre å gjøre enn å følge med på familie-intrigene i Ewing-familien.

Jeg sjekket til og med ut den nye Dallas-serien som skal handle om JR og Bobbys barn, John Ross og Christopher, men JR og Bobby var også med i den første sesongen. Og det var faktisk imponerende nok i seg selv å se Hagman igjen. Så gammel og så skrøpelig, men like skarp og manipulerende, om ikke mer! En av mine favorittscener i denne serien er da JR returnerer etter en "ferie" (egentlig etterforsker han Cliff Barnes og lager nye fæle planer for Southfork rangen) da han får vite at Bobby har skjult at han har kroppen full av kreft. Replikkene som leveres idet han entrer og blir kastet ut av rommet kan du se her.

Jeg tror ikke det finnes en karakter som er mer selvrettferdig eller glad i seg selv som JR, og denne scenen (som dessverre ikke er tilgjengelig på YouTube) framstiller JR i et nøtteskall. Derfor ble jeg ganske trist over å høre at han døde for litt siden. Man setter liksom ikke stor nok pris på disse såpeopera-skuespillerne, fordi de driver med det simpleste man kan gjøre: Urealistisk fantasidrama for kvinner. Jeg ville bare skrive dette innlegget, ikke for å hylle såpeoperaen, men for å vise at jeg har satt pris på den og all dens galskap gjennom oppveksten min.

Antihelter: The Demon I Cling To!

Man kan si fryktelig mye rart om Lady Gaga. Forstår du hva hun driver med? Personlig hadde jeg mer sansen for The Fame-albumet hennes enn både The Fame Monster og Born This Way. Hun gikk fra å være ekstremt merkelig og original til å lage noe som minner om svensk discopop, og det er ikke alltid jeg klarer å høre på de nye låtene. Men hvem er jeg til å nekte for at jeg har en guilty pleasure for låta "Judas" når jeg vet at Judas spilles av ingen ringere enn Norman Reedus i musikkvideoen? Reedus' tilstedeværelse i musikkvideoen er ansvarlig for at jeg spilte låta litt oftere enn ørene trenger og plutselig har jeg tolket sangteksten nok til at jeg kan relatere meg til den.

Det er denne tiltrekningen til mennesker du vet er dårlig for deg og som til syvende og sist kommer til å forråde og ødelegge deg. Samtidig klarer du ikke å la være å være med dem på grunn av rusen du får av å friste skjebnen med dem. Det er jo et klassisk Skjønnheten og Udyret-eksempel. Når noen kvinner ser noe dystert, mystisk og ødelagt ønsker de å reparere vedkommendes ødelagte sjel, og de tror at bare de har makten til å reparere dem. Vi vet for eksempel at vedkommende er en dårlig og slem person, men vi blir så beruset at han ikke er slem mot oss. "Bare jeg kan temme udyret."

Dette er også gjeldende for fascinasjonen av de filmatiske antiheltene og skurkene. De som følger bloggen min vet veldig godt nå at jeg er ganske svak for disse karakterene, og jeg er heller ikke alene om å være det. For å holde meg til Reedus kan jeg jo ta utgangspunkt i The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Hvorfor liker vi egentlig brødrene MacManus? Fordi de får et kall fra Gud? Fordi de bare dreper kriminelle? Er dette gode nok unnskyldninger for å like dem? For de er adorable og de kvinnelige tilskuerne er garantert betatt av dem. Noen hevder at fascinasjonen ved antihelter er at de følger sine egne regler, noe vi selv også ønsker; å gjøre som vi vil. Dessuten virker de ikke som dårlige personer når alle andre i filmen er verre og brødrene blir beskrevet som englebarn. Det er kanskje rart å ta utgangspunkt i The Boondock Saints, men jeg regner med at dere skjønner hva jeg snakker om uansett.

Det er det samme med Reedus' karakter i The Walking Dead, Daryl Dixon. Han er jo en som seiler sin egen sjø, som det heter. Han gjør som han vil og er tilsynelatende mest interessert i å redde seg selv. Men så overrasker han innimellom, og det skal liksom ikke mer til enn et lite tegn til godhet så blir det plutselig vanskelig å glemme at han er en som er vanskelig å stole på. Likevel er det dette spenningsforholdet som gjør disse karakterene så fascinerende for meg. Men i det virkelige livet er det et sabla mas som ødelegger nervene dine. Det er jeg overbevist om. Jeg tror jenters (iallfall min egen) fascinasjon for dystre sjeler ligger i spenningen, men Marina and the Diamonds sa det kanskje best med "The good are never easy, the easy never good." Kan du tenke deg noe kjedeligere enn en lett kamp om å vinne et hjerte? Men en kamp om å vinne over de uoppnåelige er knusende, så det er nok best å begrense min kjærlighet for disse menneskene til de filmatiske antiheltene.

Lawless, mytologisk fascinasjon og greia med Tom Hardy!

Lawless (John Hillcoat, 2012) er en film jeg kastet meg over da jeg fikk muligheten til å skrive anmeldelse av den for denne bloggen. Det er en film jeg har gledet meg til en stund selv om jeg ikke er verdens største gangsterfilm-fan. Jeg så for eksempel ikke The Godfather (Francis Ford Coppola, 1972) før tidligere i år. Det er en synd og skam og jeg fortjener en bitchslap for det, for den filmen er jo helt fantastisk. Men jeg gleder meg likevel vilt til Gangster Squad (Ruben Fleischer, 2013), selv om nyheten om at de har forandret kinoscenen på grunn av massakeren i sommer har ødelagt en smule av entusiasmen i filmen.

Det skal likevel sies at jeg har en stor crush på Tom Hardy nå, jeg syntes selv Bane var tiltrekkende, men "greia med Tom Hardy" går ikke ut på utseendet hans alene. Rollen i Lawless framstiller det fascinerende ved ham når de gjør ham til den "uovervinnelige" av brødrene. Bygda og brødrene selv har en nesten mytologisk fascinasjon for ham som lett smitter over på oss. Greia med Tom Hardy går omtrent hånd i hånd med jenters komplekse drøm om Skjønnheten og Udyret. Fysisk virker han som et jaget dyr og er iboende av et iskaldt raseri som han sliter med å holde inne, noe som får ham til å virke ordknapp og gryntende. Han symboliserer noe skadet som er ute av kontroll og det appellerer til kvinner som tror de kan reparere ham. Det er derfor veldig riktig å bruke ham i rollen som Forrest Bondurant. Man er allerede fascinert av Tom Hardy og kan nesten tro på at han er uovervinnelig.

Min fascinasjon for ham startet med hovedrollen i Bronson (Nicolas Winding Refn, 2008), en film det tok skammelig lang tid før jeg viste noen interesse for. Det er kanskje også derfor han har blitt alles psykopatiske hottie-favoritt. For de som ikke har sett, anbefaler jeg å sjekke den ut så fort som mulig. Det er bare en av de filmene som er et must i filmhylla. Men den understreker jo at han er mer enn en kjekk stjerne alle vil ha en bit av akkurat nå. Han er jo en ganske fantastisk skuespiller også.

I Lawless skal Forrest en gang ha sagt: "Nothing can kill us, we can never die, but no one leaves this world alive," og det er bare en del av min fascinasjon for hans arroganse til egen livskraft og legenden om hans uovervinnelighet. Det er noe jeg har ligget og grublet over når jeg ligger i sengen og stirrer ut i mørket. Det er fin syklus i hele utsagnet og det hele blir et høna-eller-egget gåte: Var det arrogansen som gjorde at han overlevde utrolige odds, eller er det det faktum at han har overlevd utrolige odds som har ført til at han har fått dette synet på sin egen livskraft? Men skjønt, det er ikke nødvendigvis snakk om at døden er den fysiske eksistensen de kan snakke om her. I filmen hinter det hele tiden til at "ja, vi tror han er uovervinnelig, men skulle han forsvinne, kommer de som er ansvarlig for det til å dingle fra en løkke i et tre." Selv fra graven ville han ha klart å ha en påvirkningskraft på innbyggerne; de vil fortsatt eksistere selv om de ikke vil være tilstede av den fysiske forståelsen av ordet.

Det er også spennende å se hvor langt de kan strekke vår egen overtroiske holdning til Forrest, for han skulle ha vært død et par ganger allerede før filmens handling starter. Og hans uheldighet/griseflaks er ikke ferdig gjennom filmens fortelling heller. Og når filmen er basert på en sann historie styrker det bare fascinasjonen, for det skulle ikke vært mulig å leve et slikt liv.

I tillegg sier han ikke stort, som regel grynter han, men når han først åpner kjeften, begir han seg ut på gåter som ikke alltid nødvendigvis er til gode for personen han snakker med. En ting er å motivere lillebror til å kunne forsvare seg selv, men når noen prøver å stjele fra ham og han begynner å snakke om "livet som du kjenner det kommer til å ta en vending nå," da vet du at personen er ille ute. Man blir ikke mer arrogant enn det. Man får inntrykk av at de ser seg selv som dominerende over andre mennesker når han sier til lillebroren sin at "We are survivors. We control the fear, but without the fear we are all as good as dead." Man skal ikke si at noen tror de er gudeskikkelser blant de dødelige, men de oppfatter allerede Forrest som "uovervinnelig" og da er ikke gudebildet langt unna. Jeg tror ikke de kunne valgt noen bedre enn Tom Hardy i denne rollen. Mulig tåpelig å si det sånn, men er det en som kan utstråle badass arroganse med et gude-kompleks på en troverdig måte, er det han. Hvis du trenger nærmere overbevisning, sjekk ut Bronson!