Antihelter: The Demon I Cling To!

Man kan si fryktelig mye rart om Lady Gaga. Forstår du hva hun driver med? Personlig hadde jeg mer sansen for The Fame-albumet hennes enn både The Fame Monster og Born This Way. Hun gikk fra å være ekstremt merkelig og original til å lage noe som minner om svensk discopop, og det er ikke alltid jeg klarer å høre på de nye låtene. Men hvem er jeg til å nekte for at jeg har en guilty pleasure for låta "Judas" når jeg vet at Judas spilles av ingen ringere enn Norman Reedus i musikkvideoen? Reedus' tilstedeværelse i musikkvideoen er ansvarlig for at jeg spilte låta litt oftere enn ørene trenger og plutselig har jeg tolket sangteksten nok til at jeg kan relatere meg til den.

Det er denne tiltrekningen til mennesker du vet er dårlig for deg og som til syvende og sist kommer til å forråde og ødelegge deg. Samtidig klarer du ikke å la være å være med dem på grunn av rusen du får av å friste skjebnen med dem. Det er jo et klassisk Skjønnheten og Udyret-eksempel. Når noen kvinner ser noe dystert, mystisk og ødelagt ønsker de å reparere vedkommendes ødelagte sjel, og de tror at bare de har makten til å reparere dem. Vi vet for eksempel at vedkommende er en dårlig og slem person, men vi blir så beruset at han ikke er slem mot oss. "Bare jeg kan temme udyret."

Dette er også gjeldende for fascinasjonen av de filmatiske antiheltene og skurkene. De som følger bloggen min vet veldig godt nå at jeg er ganske svak for disse karakterene, og jeg er heller ikke alene om å være det. For å holde meg til Reedus kan jeg jo ta utgangspunkt i The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Hvorfor liker vi egentlig brødrene MacManus? Fordi de får et kall fra Gud? Fordi de bare dreper kriminelle? Er dette gode nok unnskyldninger for å like dem? For de er adorable og de kvinnelige tilskuerne er garantert betatt av dem. Noen hevder at fascinasjonen ved antihelter er at de følger sine egne regler, noe vi selv også ønsker; å gjøre som vi vil. Dessuten virker de ikke som dårlige personer når alle andre i filmen er verre og brødrene blir beskrevet som englebarn. Det er kanskje rart å ta utgangspunkt i The Boondock Saints, men jeg regner med at dere skjønner hva jeg snakker om uansett.

Det er det samme med Reedus' karakter i The Walking Dead, Daryl Dixon. Han er jo en som seiler sin egen sjø, som det heter. Han gjør som han vil og er tilsynelatende mest interessert i å redde seg selv. Men så overrasker han innimellom, og det skal liksom ikke mer til enn et lite tegn til godhet så blir det plutselig vanskelig å glemme at han er en som er vanskelig å stole på. Likevel er det dette spenningsforholdet som gjør disse karakterene så fascinerende for meg. Men i det virkelige livet er det et sabla mas som ødelegger nervene dine. Det er jeg overbevist om. Jeg tror jenters (iallfall min egen) fascinasjon for dystre sjeler ligger i spenningen, men Marina and the Diamonds sa det kanskje best med "The good are never easy, the easy never good." Kan du tenke deg noe kjedeligere enn en lett kamp om å vinne et hjerte? Men en kamp om å vinne over de uoppnåelige er knusende, så det er nok best å begrense min kjærlighet for disse menneskene til de filmatiske antiheltene.

Lawless, mytologisk fascinasjon og greia med Tom Hardy!

Lawless (John Hillcoat, 2012) er en film jeg kastet meg over da jeg fikk muligheten til å skrive anmeldelse av den for denne bloggen. Det er en film jeg har gledet meg til en stund selv om jeg ikke er verdens største gangsterfilm-fan. Jeg så for eksempel ikke The Godfather (Francis Ford Coppola, 1972) før tidligere i år. Det er en synd og skam og jeg fortjener en bitchslap for det, for den filmen er jo helt fantastisk. Men jeg gleder meg likevel vilt til Gangster Squad (Ruben Fleischer, 2013), selv om nyheten om at de har forandret kinoscenen på grunn av massakeren i sommer har ødelagt en smule av entusiasmen i filmen.

Det skal likevel sies at jeg har en stor crush på Tom Hardy nå, jeg syntes selv Bane var tiltrekkende, men "greia med Tom Hardy" går ikke ut på utseendet hans alene. Rollen i Lawless framstiller det fascinerende ved ham når de gjør ham til den "uovervinnelige" av brødrene. Bygda og brødrene selv har en nesten mytologisk fascinasjon for ham som lett smitter over på oss. Greia med Tom Hardy går omtrent hånd i hånd med jenters komplekse drøm om Skjønnheten og Udyret. Fysisk virker han som et jaget dyr og er iboende av et iskaldt raseri som han sliter med å holde inne, noe som får ham til å virke ordknapp og gryntende. Han symboliserer noe skadet som er ute av kontroll og det appellerer til kvinner som tror de kan reparere ham. Det er derfor veldig riktig å bruke ham i rollen som Forrest Bondurant. Man er allerede fascinert av Tom Hardy og kan nesten tro på at han er uovervinnelig.

Min fascinasjon for ham startet med hovedrollen i Bronson (Nicolas Winding Refn, 2008), en film det tok skammelig lang tid før jeg viste noen interesse for. Det er kanskje også derfor han har blitt alles psykopatiske hottie-favoritt. For de som ikke har sett, anbefaler jeg å sjekke den ut så fort som mulig. Det er bare en av de filmene som er et must i filmhylla. Men den understreker jo at han er mer enn en kjekk stjerne alle vil ha en bit av akkurat nå. Han er jo en ganske fantastisk skuespiller også.

I Lawless skal Forrest en gang ha sagt: "Nothing can kill us, we can never die, but no one leaves this world alive," og det er bare en del av min fascinasjon for hans arroganse til egen livskraft og legenden om hans uovervinnelighet. Det er noe jeg har ligget og grublet over når jeg ligger i sengen og stirrer ut i mørket. Det er fin syklus i hele utsagnet og det hele blir et høna-eller-egget gåte: Var det arrogansen som gjorde at han overlevde utrolige odds, eller er det det faktum at han har overlevd utrolige odds som har ført til at han har fått dette synet på sin egen livskraft? Men skjønt, det er ikke nødvendigvis snakk om at døden er den fysiske eksistensen de kan snakke om her. I filmen hinter det hele tiden til at "ja, vi tror han er uovervinnelig, men skulle han forsvinne, kommer de som er ansvarlig for det til å dingle fra en løkke i et tre." Selv fra graven ville han ha klart å ha en påvirkningskraft på innbyggerne; de vil fortsatt eksistere selv om de ikke vil være tilstede av den fysiske forståelsen av ordet.

Det er også spennende å se hvor langt de kan strekke vår egen overtroiske holdning til Forrest, for han skulle ha vært død et par ganger allerede før filmens handling starter. Og hans uheldighet/griseflaks er ikke ferdig gjennom filmens fortelling heller. Og når filmen er basert på en sann historie styrker det bare fascinasjonen, for det skulle ikke vært mulig å leve et slikt liv.

I tillegg sier han ikke stort, som regel grynter han, men når han først åpner kjeften, begir han seg ut på gåter som ikke alltid nødvendigvis er til gode for personen han snakker med. En ting er å motivere lillebror til å kunne forsvare seg selv, men når noen prøver å stjele fra ham og han begynner å snakke om "livet som du kjenner det kommer til å ta en vending nå," da vet du at personen er ille ute. Man blir ikke mer arrogant enn det. Man får inntrykk av at de ser seg selv som dominerende over andre mennesker når han sier til lillebroren sin at "We are survivors. We control the fear, but without the fear we are all as good as dead." Man skal ikke si at noen tror de er gudeskikkelser blant de dødelige, men de oppfatter allerede Forrest som "uovervinnelig" og da er ikke gudebildet langt unna. Jeg tror ikke de kunne valgt noen bedre enn Tom Hardy i denne rollen. Mulig tåpelig å si det sånn, men er det en som kan utstråle badass arroganse med et gude-kompleks på en troverdig måte, er det han. Hvis du trenger nærmere overbevisning, sjekk ut Bronson!