"Mad Max: Fury Road" og rasende menn

Jeg så selvfølgelig "Mad Max: Fury Road" på kino i fjor. Jeg startet på et blogginnlegg rett etter, men den berømte skrivesperren slo til for fullt igjen og den har ligget i arkivet og samlet støv i litt over et år nå(!). Endelig har jeg fått ånden over meg igjen og håper jeg kan skrive litt mer regelmessig fremover nå enn jeg har gjort tidligere. Og for å være helt ærlig, denne filmen er altfor kul til å ikke gi den en liten tekst.

Kreativitet på ecstasy

I en tid hvor actionsjangeren har stabilisert seg med en bestemt form og uttrykk var det så forfriskende og euforisk å kunne beundre dette mesterverket på kino. Kultserien fra 80-tallet med Mel Gibson i tittelrollen har blitt en gigantisk blockbuster, hvor regissøren fra originalen, George Miller, stod fast ved sin visjon og satte sitt eget unike preg på galskapen. Jeg kan antageligvis ikke slutte med lovprisningen av denne filmen, for i mine øyne er denne helt perfekt. Musikken, kinematografien, karakterene, fargebruken og designet i tillegg til brudd på forventninger skapte noe helt spesielt og det er ikke overraskende for meg at filmen gikk ut som den mest prisbelønnede filmen fra i fjor (20 av 33 mulige priser, hvor 6 av disse er Oscar-statuetter). Om filmen er nyskapende er jeg noe usikker på, men når en annerledes film blir så populær og anerkjent bryter den opp det stereotypiske og fastlåste forestillingen om hva en actionfilm burde være.

Skuespillerne som har blitt valgt hadde også fantastiske stemmer. Det er sjeldent jeg legger meg opp i stemmebruken til skuespillere, men i denne er det så kraftig og effektivt at jeg kan ikke la være å nevne det. "It is by my hand you will rise from the ashes of this world." "My name is Max. My world is fire. And blood." Jeg får helt gåsehud!

Junkies lydspor

Filmmusikk er soundtracket for mitt liv, som en dirigent uttrykte det så fint. Han snakket riktignok om John Williams spesifikt, men la nå gå. Det intense lydsporet til "Fury Road" fulgte meg iallfall så å si ut hele fjoråret. "Bråkete" sier kanskje du, moren min har iallfall forsøkt å bortforklare migrene mine med den altfor harde musikken jeg hører på. Men dette er dramatisk, mørk og samtidig oppløftende musikk man bare kan drømme om i tekstdrevet musikk. Noen ganger kan ikke en følelse beskrives med bare ord, noen ganger strekker de ikke til, men musikken kan formidle noe ord ikke kan. Det er noe veldig spirituelt med å ha filmmusikk med meg gjennom dagen. Det er selvfølgelig ikke hver dag jeg er i humør for den ildsprutende el-gitaren og den enorme forsterkersamlingen nå som intensiteten etter mitt første møte med filmen har avtatt, men det er ganske så befriende å kunne høre på denne hvis jeg har hatt en dårlig dag eller trenger en energiboost på vei til treningsstudio.

Strykerne, stortrommene som minner om torden i det fjerne og trommene som kaller til krig gir en så kraftig atmosfære. Man kan allerede i åpningssporet "Survive" ane at det bryger til storm for Max (Tom Hardy). Favorittsporene mine er "Storm is Coming" hvor den massive biljakten går rett inn i en enorm sandstorm, og "Brothers in Arms" hvor de slåss for livet mot hæren til Immortal Joe (Hugh Keays-Byrne). Disse tonene går igjen i hele filmen og er de sporene som skiller seg mest ut for meg. Dramatiske og oppløftende. "Storm is Coming" er så tung og seig, at man føler at man sinkes i ørkensanden, inntil noen jagende toner innføres (assosiasjoner til "Jaws") og krigstrommer starter for full med support av den ildsprutende gitaristen. Furiousa (Charlize Theron) søker tilflukt i sandstormen og musikken blir noe oppløftende dog sørgelig, som noe skjebnesvangert. Det er en fantastisk oppbygning i filmens lydspor.

Furiousas hevn og forsmådde menn

Jeg kan ikke la være å snakke om "Fury Road" uten å komme innpå de håpløse mannfolka som oppfordret til boikotting av filmen. Hvem skulle tro at Furiosa skulle vekke så mye vrede i enkelte menn? (La oss humre litt over ironien der et lite øyeblikk.) Jeg har fullt forståelse for at dette gjelder et mindre antall amerikanske menn og ikke menn generelt.

Egentlig finner jeg det litt støtende at noen menn oppfordrer til boikotting når noen sterke kvinner får litt for mye plass i en actionfilm. Disse kvinnene var undertrykte kvinner som var blitt seksuelt misbrukt og mishandlet av en nådeløs diktator, hvor Furiosa ønsker å rette opp i sine feil og hjelper de undertrykte kvinnene i å rømme. Det er nok ikke akkurat dette de protesterer på, men det er fortsatt støtende at de påstår av filmen skjuler "feministisk propaganda", hva nå enn det skulle være. At verden hadde vært bedre om de greske amasonene og de norrøne valkyriene hadde styrt den?

Nei, la oss kalle det det det virkelig er: Mindreverdighetskompleks. Disse mennene kan jo ikke føle at de strekker til i dagens samfunn når de føler at actionhelten mister sitt styrende og kontrollerende overtak på handlingen. Ønsker de derfor å flykte til en verden hvor kvinner er underdanige, svake ofre som må reddes av den mannlige helten? Er det ikke bedre med sterke karakterer uansett kjønn i en actionfilm? Er det ikke mer realistisk at de sterkeste overlever i en dystopisk verden, samme hvilket kjønn?

Det at de mener at kvinnene frarøver Max sin maskulinitet, spesielt Furiosa som de påstår kommanderer Max rundt, er noe overraskende for meg. Dette er individer som kjemper en kamp for å overleve i en fiendtlig verden. Dessuten er det tross alt hennes truck, hennes oppdrag og ansvar at kvinnene kommer seg til et trygt sted. Vær så snill. Disse mannfolkene burde opprette seg et medlemskap på nærmeste treningsstudio og pumpe noen jern så de kan føle seg mer maskuline der, for de fremstår som forsmådde menn når de klager over dette.

Om det bare hadde vært stappfullt av mannehat i filmen hadde jeg kanskje forstått protesteringen, men nå er det jo sånn at de mannlige filmsjangerne har hatt sterke kvinner siden 70-tallet. Pam Grier i "Foxy Brown" (1974), Sigourney Weaver i "Alien" (1979), Anne Parillaud i "Nikita" (1990) og Linda Hamilton i "Terminator 2: Judgment Day" (1991) er gode, klassiske eksempler på sterke og handlekraftige kvinner som har dukket opp i en maskulin filmsjanger. Milla Jovovich i "The Fifth Element" (1997), "The Messenger: The Story of Joan of Arc" (1999) og "Resident Evil" (2002), Noomi Rapace i "Menn som hater kvinner" (2009), Chloë Grace Moretz i "Kick-Ass" (2010) og Jennifer Lawrence i "The Hunger Games" (2012) er noen eksempler fra nyere tid. Sånn sett er jo Furiosa på ingen måte noen nyhet. De er i så fall elendige på å gjøre leksene sine. Det er ikke rettferdig eller troverdig at en mann alene skal kunne bære en hel sjanger. Det er eiesykt og diskriminerende.

Brudd på forventninger

Man forventer at Max skal være som den stereotypiske helten, redde dagen og få den peneste dama til slutt. Levere noen sjåvinistiske replikker til alles underholdning. Se han drepe flest fiender og sprenge de største maskinene. Det får vi da altså ikke. Et av de tydeligste bruddene på sjangerforventningene var da Max gikk ut i nattemørket for å ta seg av en gal leder fra en rivalerende klan for Immortal Joe som skjøt blindt fra tanksen som nærmet seg trucken som satt fast i sølen. I en hvilken som helst annen actionfilm hadde vi blitt med Max og sett hva hadde planlagt for den blinde galningen. Men her forblir vi hos Furiosa og kvinnene som ser en tåkete eksplosjon i det fjerne før en blodig Max kommer tilbake med mer ammunisjon og skytevåpen enn de hadde i utgangspunktet. Jeg synes dette er en forfriskende vri på fortellerform, men det er nok ikke alle som liker at en sjanger ikke er som den skal.

Jeg velger å tro at det er dette som er årsaken til at de mannlige aktivistene i USA valgte å oppfordre til boikott, for jeg kan ikke godta at noen er så dumme at de frykter amasoner den dag i dag.

Lawless, mytologisk fascinasjon og greia med Tom Hardy!

Lawless (John Hillcoat, 2012) er en film jeg kastet meg over da jeg fikk muligheten til å skrive anmeldelse av den for denne bloggen. Det er en film jeg har gledet meg til en stund selv om jeg ikke er verdens største gangsterfilm-fan. Jeg så for eksempel ikke The Godfather (Francis Ford Coppola, 1972) før tidligere i år. Det er en synd og skam og jeg fortjener en bitchslap for det, for den filmen er jo helt fantastisk. Men jeg gleder meg likevel vilt til Gangster Squad (Ruben Fleischer, 2013), selv om nyheten om at de har forandret kinoscenen på grunn av massakeren i sommer har ødelagt en smule av entusiasmen i filmen.

Det skal likevel sies at jeg har en stor crush på Tom Hardy nå, jeg syntes selv Bane var tiltrekkende, men "greia med Tom Hardy" går ikke ut på utseendet hans alene. Rollen i Lawless framstiller det fascinerende ved ham når de gjør ham til den "uovervinnelige" av brødrene. Bygda og brødrene selv har en nesten mytologisk fascinasjon for ham som lett smitter over på oss. Greia med Tom Hardy går omtrent hånd i hånd med jenters komplekse drøm om Skjønnheten og Udyret. Fysisk virker han som et jaget dyr og er iboende av et iskaldt raseri som han sliter med å holde inne, noe som får ham til å virke ordknapp og gryntende. Han symboliserer noe skadet som er ute av kontroll og det appellerer til kvinner som tror de kan reparere ham. Det er derfor veldig riktig å bruke ham i rollen som Forrest Bondurant. Man er allerede fascinert av Tom Hardy og kan nesten tro på at han er uovervinnelig.

Min fascinasjon for ham startet med hovedrollen i Bronson (Nicolas Winding Refn, 2008), en film det tok skammelig lang tid før jeg viste noen interesse for. Det er kanskje også derfor han har blitt alles psykopatiske hottie-favoritt. For de som ikke har sett, anbefaler jeg å sjekke den ut så fort som mulig. Det er bare en av de filmene som er et must i filmhylla. Men den understreker jo at han er mer enn en kjekk stjerne alle vil ha en bit av akkurat nå. Han er jo en ganske fantastisk skuespiller også.

I Lawless skal Forrest en gang ha sagt: "Nothing can kill us, we can never die, but no one leaves this world alive," og det er bare en del av min fascinasjon for hans arroganse til egen livskraft og legenden om hans uovervinnelighet. Det er noe jeg har ligget og grublet over når jeg ligger i sengen og stirrer ut i mørket. Det er fin syklus i hele utsagnet og det hele blir et høna-eller-egget gåte: Var det arrogansen som gjorde at han overlevde utrolige odds, eller er det det faktum at han har overlevd utrolige odds som har ført til at han har fått dette synet på sin egen livskraft? Men skjønt, det er ikke nødvendigvis snakk om at døden er den fysiske eksistensen de kan snakke om her. I filmen hinter det hele tiden til at "ja, vi tror han er uovervinnelig, men skulle han forsvinne, kommer de som er ansvarlig for det til å dingle fra en løkke i et tre." Selv fra graven ville han ha klart å ha en påvirkningskraft på innbyggerne; de vil fortsatt eksistere selv om de ikke vil være tilstede av den fysiske forståelsen av ordet.

Det er også spennende å se hvor langt de kan strekke vår egen overtroiske holdning til Forrest, for han skulle ha vært død et par ganger allerede før filmens handling starter. Og hans uheldighet/griseflaks er ikke ferdig gjennom filmens fortelling heller. Og når filmen er basert på en sann historie styrker det bare fascinasjonen, for det skulle ikke vært mulig å leve et slikt liv.

I tillegg sier han ikke stort, som regel grynter han, men når han først åpner kjeften, begir han seg ut på gåter som ikke alltid nødvendigvis er til gode for personen han snakker med. En ting er å motivere lillebror til å kunne forsvare seg selv, men når noen prøver å stjele fra ham og han begynner å snakke om "livet som du kjenner det kommer til å ta en vending nå," da vet du at personen er ille ute. Man blir ikke mer arrogant enn det. Man får inntrykk av at de ser seg selv som dominerende over andre mennesker når han sier til lillebroren sin at "We are survivors. We control the fear, but without the fear we are all as good as dead." Man skal ikke si at noen tror de er gudeskikkelser blant de dødelige, men de oppfatter allerede Forrest som "uovervinnelig" og da er ikke gudebildet langt unna. Jeg tror ikke de kunne valgt noen bedre enn Tom Hardy i denne rollen. Mulig tåpelig å si det sånn, men er det en som kan utstråle badass arroganse med et gude-kompleks på en troverdig måte, er det han. Hvis du trenger nærmere overbevisning, sjekk ut Bronson!

The Dark Knight Rises! RAWR!

Jeg hører folk som klager og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår dem. Men når det er sagt var ikke min opplevelse den samme som deres. Endelig var jeg ferdig med den grusomme sommerjobben min og skulle feire dette med å dra på The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012). Siden filmen er tilsvarende 3 timer lang er den siste visningen på Fredrikstad Kino kl. 20.30! Og da det endelig var vår tur i billettkøen hadde de ingen plasser for en trio. Jeg som hadde gledet meg til denne filmen i flere dager, var fast bestemt på at denne filmen skulle jeg se i kveld! Så vi kjørte over til Sarpsborg Kino, fikk oss kinobilletter og kunne endelig nyte vårt bittersøte farvel med Nolans Batman. (Men jeg tviler på at Sarpsborg Kino er THX-godkjent... og det er en av de minst behageligste kinosalene jeg har vært borti, dog dette var bagateller så lenge jeg fikk se Batman!)

Til tross for alle irritasjonene rundt omstendighetene, klarte jeg å nyte filmen. Og en del av meg føler at kritikken kommer av for høye forventninger, kanskje til og med gale forventninger siden filmen ikke bare er en oppfølger, men en avslutning på en trilogi! Entusiaster sier jo at det råder annerledes regler for filmen avhengig om det er en oppfølger eller en avsluttende del på en trilogi. Og når de klager over skurken Bane (Tom Hardy) - sier han ikke kan måle seg med Heath Ledgers The Joker; han virker ikke ond nok; vi ser ikke ansiktet hans; svakeste skurken i trilogien! - da blir jeg nesten litt irritert.

Jeg syntes faktisk Bane var en god avrunding i trilogien, man får en følelse av "tilbake til starten," med tanke på Ra's al Ghul og hans ideologi, og dermed får man lyst til å ta fram de tidligere filmene for et lite maraton. Og da har egentlig Nolan lyktes i mine øyne. Samtidig syntes jeg det var morsomt, dog ikke så overraskende som alle andre skal ha det til, at Bane ikke var den egentlige skurken i filmen. Han var bare løpegutten for en jeg mistenkte fra starten av (og det er ikke wannabe nerdtastic skryting om awesome kunnskap om universet, men det skyldes spoilers fra tidligere). Og det var så gøy da twisten kom i filmen at jeg lo stille for meg selv i den mørke kinosalen. Jeg tror jeg hadde en tendens til å le på svært upassende steder i filmen, sånn som da Batman ble forrædet, noe som overrasket alle som ikke visste om denne twisten på forhånd; da Bane sprengte tunnelene rundt om i Gotham under den amerikanske fotballkampen; men mest da Bane brakk ryggen til Batman. For mesteparten av entusiastene til Batman-universet er kjent med dette: "The man who broke the Bat."

Bane var ikke kjedelig som mange skal ha det til. Jeg likte bakhistorien hans, selvfølgelig, men det hjalp nok masse at det var Tom Hardy som spilte ham. Hardy har jeg en merkverdig crush på, og det beste med fyren er stemmen hans. Han høres nesten konstant ut som om han er på bristepunktet av undertrykkingen av et enormt raseri, og man har dette "Skjønnheten og Udyret-syndromet". Jeg tror ikke det er noe mer forlokkende for en kvinne enn en dyster og skadet mann hun tror hun kan lege sårene til. Viten om at jeg har dette syndromet, gjør filmens twist det umulig for meg å forkaste Bane som kjedelig.

Ikke bare var det Bane som måtte imponere, men også Catwoman. Ingen kalte henne det, men man ser det tydelig på nyhetsforsidene om tyveriene hennes. "The Cat." Det at Anne Hathaway skulle spille henne, var jeg ganske skeptisk til, siden få har klart det etter Michelle Pfeiffer fra Batman Returns (Tim Burton, 1992), men hun overrasket og har blitt min favoritt av Catwomen. Jeg skjønner hva anmelderne mener når de sier at Catwoman redder en dyster Batman, for innimellom oppfattet jeg det som at det er hun som bidrar til at mest mulig skjer i filmen, i tillegg til at hun blir hans usannsynlige sidekick. Mens andre Batman-filmer er ganske cartoonish, er Nolan sine ganske realistiske. Noen klager kanskje over at denne er for realistisk og trygg i den forstand, syntes jeg det er et av elementene som gjør Nolans trilogi så fantastisk. Det er også derfor oppfattelsen av Hathaways Catwoman er så fantastisk. De andre (Tim Burton og Joel Schumacher) er ren underholdning i komediens form, mens disse filmene får deg til å se velkjente karakterer på en ny måte og skal oppfatte dem som realistiske personligheter - og godkjenne det.

Men aldri en Christopher Nolan-film uten en enorm teaser som avslutning. (Det er kanskje feil å si, men det burde ikke være det på grunn av Inception!) Det gikk faktisk et par ganger hvor jeg fryktet at han skulle ta en Inception-teaser, bare for å bli beroliget i siste sekund. Men da teaseren kom, rulleteksten dukket opp på skjermen og Hans Zimmers fantastiske komposisjon dominerte i høytalerene, da skalv hendene som om jeg ikke hadde spist på evigheter eller jeg skulle hoppe ut av et fly. Og da tenkte jeg at Nolan har det med å gjennomføre dette, iallfall forsøke, en gang i framtiden. Med Joseph Gordon-Levitt. For jeg kommer til å savne dette så altfor, altfor mye! Og det kommer tydeligvis Christian Bale til å gjøre også, ut ifra MTVs Movie Awards 2012... *Sukk!*