Såpeopera: Hvorfor kan vi ikke sette pris på deres Galskap?

Før jeg tar i vei med alle julefilmene, ville jeg skrive litt om såpeoperaen, litt på grunn av at jeg nylig skrev om antihelter, men også på grunn av at skuespiller Larry Hagman gikk bort for noen dager siden. Hagman spilte en av de mest kjente antiheltene på TV, nemlig JR Ewing i såpeoperaen Dallas.

Såpeopera er en genre man knapt kan sammenligne annet med. Det er en særhet ved konseptet som gjør at de blir stående utenfor det folk kanskje ville kalle "ordentlig TV-underholdning," selv om dagens TV-drama har lånt en masse fra såpeoperaen. Gossip Girl (2007-2012) er for eksempel 100% såpeopera, fordi: serien handler egentlig ikke om noe annet enn karakterer som møter motgang og som beskriver følelsene sine, serien har også en større fokus på å framstille et klasseskille og på å vise fram nye designerklær. Vi beveger oss omtrent aldri fra A til B, de bare løper rundt som hodeløse høns, besatt av sine egne følelser og problemer. Og det kommer alltid hint om dramatiske twister som egentlig bare viser seg å være lokkemat for kjipe antiklimaks.

Vi ler og forkaster såpeoperaen på grunn av deres uheldig komiske twister og et overdrevent fokus på følelser, samliv og kjærlighet. Det skal sies at såpeoperaen ødela veldig mye for hva jeg trodde det voksne livet ville vente meg, og jeg ble jo litt forvirret da disse sakene omtrent aldri skjedde sånn som de gjorde på såpeoperaen. Mannfolk tenker ikke på kvinner 24/7, og for ikke å snakke om sengescenene (!), men det er vel i bunn og grunn bare like greit. Det er ikke normalt å kose seg med jordebær og krem mens man ser nystelt ut og ikke som om man har brukt flere timer i senga. Og ingen sier hvor fantastisk det hele var. Men jeg kan forstå hvorfor såpeoperaen er slik. Kvinner grubler gjerne over ting til de er helt ut av sammenheng i tillegg til at vi trenger en del anerkjennelse i hverdagen for å føle oss verdsatt. Såpeoperaen er en drømmeverden for kvinner som ønsker mer omsorg, nytelse, romantikk og spenning i hverdagen. Alle ler av såpeoperaen, men den hadde ikke eksistert hvis det ikke var for våre egne, bortgjemte ønsker og lengsler.

Jeg vet ikke hvor mange timer av mitt liv jeg har mistet til Days of Our Lives (1965-). Det var alltid å skynde seg hjem fra skolen så jeg skulle rekke to episoder av denne såpeoperaen. Her er det snakk om en ondskapsfull mann som sender forbannelser og ulykker til de gode kristne innbyggerne av Salem, hvor en av dem ble besatt av djevelen. Samme karakter hadde også nylig et meltdown og drepte av halve karaktergalleriet i serien, men så kom twisten om at de var ikke egentlig døde, bare transportert til en øy med en mystisk, elektronisk kraftsone. Sounds familiar? Seriens ondskapsfulle skurk, Stefano DiMera, har dødd opptil flere episke ganger, men han lurer utrolig nok døden hver eneste gang. De har til og med tatt en The Matrixs unngå skudd-scenen. Haha. Noen ganger kan man rett og slett ikke la være å la seg rive med av disse intrigene og de idiotiske påfunnene.

Jeg skyndte meg faktisk hjem for å rekke Dallas (1978-1991) etter skoletid da jeg gikk på barneskolen også. Et minne som har brent seg inn i hukommelsen er scenen hvor Michelle skyter Hilary og hevner Aprils død. Jeg syntes Bobby var ganske komisk i denne scenen og jeg dramatiserte og gjenspilte denne scenen ofte med min bestevenninne mens vi tullet og lo på vei hjem fra skolen. Jeg så igjen den scenen for litt siden på NRK2 og scenen var faktisk ennå mer komisk enn jeg husket - for det var jo også en smule spennende og skummelt for et lite barn på 90-tallet. Jeg ble faktisk revet med nok en gang da jeg i sommer ikke hadde noe bedre å gjøre enn å følge med på familie-intrigene i Ewing-familien.

Jeg sjekket til og med ut den nye Dallas-serien som skal handle om JR og Bobbys barn, John Ross og Christopher, men JR og Bobby var også med i den første sesongen. Og det var faktisk imponerende nok i seg selv å se Hagman igjen. Så gammel og så skrøpelig, men like skarp og manipulerende, om ikke mer! En av mine favorittscener i denne serien er da JR returnerer etter en "ferie" (egentlig etterforsker han Cliff Barnes og lager nye fæle planer for Southfork rangen) da han får vite at Bobby har skjult at han har kroppen full av kreft. Replikkene som leveres idet han entrer og blir kastet ut av rommet kan du se her.

Jeg tror ikke det finnes en karakter som er mer selvrettferdig eller glad i seg selv som JR, og denne scenen (som dessverre ikke er tilgjengelig på YouTube) framstiller JR i et nøtteskall. Derfor ble jeg ganske trist over å høre at han døde for litt siden. Man setter liksom ikke stor nok pris på disse såpeopera-skuespillerne, fordi de driver med det simpleste man kan gjøre: Urealistisk fantasidrama for kvinner. Jeg ville bare skrive dette innlegget, ikke for å hylle såpeoperaen, men for å vise at jeg har satt pris på den og all dens galskap gjennom oppveksten min.