Gossip Girl: Drop it like it's hot!

Gossip Girl er da (endelig) avsluttet. Noen syntes det var like greit mens andre sørger over seriens avslutning. Søsteren min var lenge blant de mest lojale og ivrigste av GG-tilhengerne. Hun sjekket ut hjemmesiden deres, fulgte med på tilbakemeldingene fra fans og hadde stor tro på de svarene fansen fikk av produsentene. Hvis vi ser bort fra sesong 2 - som kanskje er seriens beste sesong, hvor det melodramatiske preget virkelig ble forankret i serien - stemte ikke produsentenes mange lovord med det endelige resultatet i serien. De har lovet sjokkerende avsløringer i serien, men intensiteten fra den andre sesongen manglet.

Det var jeg som introduserte lillesøster for denne serien, men det ble hun som ble den store tilhengeren av oss to. Begge var derimot ganske fascinert av seriens badboy, Chuck Bass (Ed Westwick), noe som antageligvis også er årsaken til at hun og jeg ser på den andre sesongen som seriens beste. Han virker lenge som en tilsynelatende problemfri og likegyldig arving, som tar det han vil ha uten å bry seg om konsekvensene. Han var mildt sagt en douchebag. Men i denne sesongen dør Chucks far, Bart Bass, som han hadde et vanskelig forhold til. Han hadde lenge følt at faren holdt ham ansvarlig for morens død og manglende oppmerksomhet i oppveksten hadde ført til at han fikk en narsissistisk personlighet mens han druknet sine indre demoner i alkohol og damer. Faren var likevel den eneste han ville imponere, noe han aldri klarte, og da faren døde mistet han seg selv og all håp om fremtiden. Beruset og langt inne i selvmedlidenhet og depresjon står han på taket av bygningen sin og vurderer å ta selvmord, mens Blair Waldorf (Leighton Meester) fortvilet prøver å få ham vekk fra kanten. Det var fantastisk å bli kjent med denne karakteren på nytt gjennom disse dramatiske episodene. Don't judge a book by its cover og sånn vet du.

Grunnene til at dette var såpass fascinerende var at vi fikk se en helt ny side av denne karakteren, samtidig som at jenter er sjanseløse mot en historie om umulig kjærlighet (altså den stormende romansen mellom Chuck og Blair). Dette var episke saker da serien bare skulle handle om de rike arvingenes intrigefulle hverdag, og de har nok forsøkt å komme tilbake til dette punktet gjennom alle sesongene. Men de feiltolket episodenes popularitet og lot all spenningen gjennom sesongene ligge på hvorvidt Chuck og Blair skulle få hverandre eller ikke, og sånt er det ikke alle som har tålmodighet til å vente på. Ironisk nok skulle seriens handling sirkulere rundt it-jenta Serena van der Woodsen (Blake Lively), men kjemien mellom Chuck og Blair stjal showet (selv om produsentene holdte på å ta livet av "Chair" med kjedsomhet).

Serien handlet da egentlig om Gossip Girl. Det var en blogg skrevet av en anonym jente (Kristen Bell på voice off) og handlet om disse rike arvingenes skandaløse hverdag. Men til syvende og sist viste det seg at bloggeren var ingen ringere enn GG-gjengens egen outsider, Dan Humphrey (Penn Badgley). Det er til å himle med øynene av. Det føltes som en bortforklaring. Og gjengen var til syvende og sist helt ok med det også før vi i den siste episoden hopper 5 år fram i tid: Chuck og Blair har allerede klart å få et lite avkom mens Dan og Serena har bestemt seg for å gifte seg, og Kristen Bell, fortsatt voice off som Gossip Girl, hinter til at bloggen lever sitt eget liv uavhengig av Dan. Florence + The Machine synger "You've Got the Love" og serien avsluttes for alltid. Man får inntrykk av at produsentene mistet grepet om serien allerede i den tredje sesongen og at de egentlig bare gledet seg til å avslutte den altfor lange melkingen av kua som heter Gossip Girl. Man vil egentlig bare spørre de ansvarlige "what the hell was that?!" og håpe på at de svarer "I know, rewrite!" Men det kommer ikke til å skje og man gremmes egentlig over deres manglende kreativitet og engasjement. Det ble en farse og en parodi på seg selv.

Gossip Girl var en såpeopera av det nyere slaget, i tilfelle mitt sammendrag av Chucks selvmordsforsøk ikke var nok til å overbevise deg. Det viste seg nemlig i den femte sesongen av Bart Bass var langt fra død og at det hele hadde vært iscenesatt. Chuck forsøker å redde faren fra skurkene han måtte spille død for, og idet han lykkes blir han belønnet med at faren kaster ham ut av familieselskapet han har jobbet så hardt for, brutalt offentlig på pressemøte. Bart viser seg å være en djevel han må overvinne for å få sjelefred. I den siste sesongen får vi deres endelige konfrontasjon, på taket av bygningen Chuck forsøkte å stupe fra i den andre sesongen. Men det blir Bart som faller i døden og det er en så symbolsk scene at den skriker "befrielse" med store blokkbokstaver.

Dette var omtrent det eneste jeg satte pris på i de siste sesongene av serien og nok om det. De har prøvd altfor hardt å love oss sjokkerende avsløringer, men det har bare blitt stående som skuffende antiklimaks. Sånn som det at Dan er Gossip Girl. Kjedelig. På spørsmål om hva lillesøster syntes om serieavslutningen svarte hun: "Jeg leste på hjemmesiden deres og ventet på en ny episode hver uke. Jeg fulgte med på alle sesongene. Jeg fortjener mer enn det der! Ingenting ga mening." Og det er sant. Den lykkelige montasjen til You've Got the Love ga absolutt null mening og det er rart de ikke hadde engasjement til å gi serien en ordentlig avslutning. De var vel lei av hele greia, siden de tydeligvis slet med å tilfredsstille fansens forventninger og kanskje de tenkte: "Nå bare runder vi av med dette og løper vekk fra serien som om vi har døden i hælene. TTYN."

På den andre siden har lillesøster overtalt meg til å se på The Vampire Diaries nå. Det ble flere episoder fram til klokka slo 4 på natten. Det er foreløpig helt ok, men lillesøster er begeistret. Så kanskje jeg skal sette meg litt ned med den serien i jula. Kanskje den viser seg å kunne bli relevant for masteroppgaven min? Og hvis ikke så var det egentlig bare helt ok tidsfordriv.