Facebook gjør meg deprimert!

Nå er det sabla lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det er noe som tærer på sjelen min. Men jeg lider av en grusom skrivesperre, mangel på motivasjon og inspirasjon og tja, ting har bare ikke blitt gjort. Jeg har hatt en merkelig periode over flere måneder nå og det har eskalert. I et forsøk på å gjøre tilværelsen min bedre har jeg faktisk valgt å kutte ut Facebook. Ikke 100%, siden mye kommunikasjon med studenter ang. hobbyaktiviteter går via Facebook. Noen syntes det var rart for hva hadde vel Facebook med min mentale helse å gjøre?

For det første rettet jeg mye bitterhet mot mennesker jeg hadde på vennelisten. Halvparten av menneskene på vennelisten kjente jeg ikke engang, det var kanskje gamle klassekamerater som ikke var kamerater. Menneskene hadde null interesse for min eksistens og regnet meg heller som et tall ekstra på sin venneliste, noe som fikk dem til å framstå som godt likt og sosiale. Da jeg gikk gjennom vennelisten så jeg flere personer som vekket dårlige minner fra barndommen og jeg tenkte "Hvorfor er vi Facebook-venner? Jeg liker deg ikke engang." Derfor begynte jeg å slette personer fra min venneliste. Som en renselse for min egen velvære.

Men hvorfor var jeg så bitter? Det er forsåvidt en merkverdig greie i seg selv. Jeg følte at andre burde se at jeg ikke hadde helt bra med meg selv. Jeg forstår at det er en idiotisk idé, men den var der likevel. Jeg prøvde å snakke med noen på chatten, jeg så at de fikk meldingen min, men de svarte meg ikke - i det hele tatt. Jeg ventet faktisk i dager på et eller annet svar. Men det kom aldri. Så det ble en masse avvisning på nettstedet, bare mennesker logget på kom en følelse av å bli avvist. Hvorfor skal man fortsette med noe som gjør angsten din verre (jeg har altså en angst av å være usynlig, for å bli glemt)?

For det andre har jeg løgnhalser og livsløgner langt opp i halsen. Facebook er ikke stedet for ærlighet. Facebook er et nettsted hvor du later som om livet ditt er bedre enn det er, men siden du tror du er den eneste som lyver, får du dårlig selvfølelse av hvor godt alle andre har det. Jo, selvfølgelig har jeg respekt for positivitet. Men hvis du går gjennom livet uten å slite, da har du ikke hatt noe rikt liv. Selvfølgelig vil alle ha det godt. Men man har også dårlige perioder, noen ganger dårlig oftere enn godt. Folk er liksom imot negativitet som om det var smittsomt, men tilgjort positivitet er mye verre. Sånn er ikke livet.

Derfor har jeg kuttet ned på Facebook-bruk. Det gjør mer vondt enn godt og hva er vitsen med å gjøre noe du syntes er fælt? Vær ærlig med deg selv og vær ærlig mot andre. Men ingen kjøper ditt overlykkelige bullshit.