80's Filmkveld #3: St.Elmo's Fire, En dose av The Brat Pack!

Til syvende og sist så vi og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), randomly lagt til, ene og alene at jeg ble revet med av 80-tallet og alle filmkvelder med 80-tallsfilmer trenger minst én film med The Brat Pack. Og søsteren min hadde ikke sett denne filmen. (Jeg ville også vise henne The Breakfast Club (John Hughes, 1985), men klokken beveget seg langt over midnatt i tillegg til at filen ikke virket...) Hun forelsket seg akkurat som jeg hadde gjort i den. Joel Schumacher er en av de regissørene jeg har minst sansen for, og etter Batman-filmene kunne han vært på svartelisten om jeg hadde en, men jeg kan ikke hate denne filmen. De som har fulgt bloggen en stund har kanskje allerede funnet ut at jeg har skrevet en del om filmen og at jeg er oppriktig glad i den. Filmen har en av de fineste kjenningsmelodiene jeg vet om, og den handler om noe jeg nærmer meg med stormskritt: livet etter utdannelsen.

En vennegjeng fra college møter livet som unge voksne med et par problemer. IMDb beskriver filmens handling slik: "A group of friends, just out of college, struggle with adulthood. Their main problem is that they're all self-centered and obnoxious." Det stemmer muligens til en viss grad, men jeg klarer ikke å mislike noen av dem, selv om de er selvsentrerte og slitsomme. Dagens generasjon kalles jo for Se Meg-generasjonen. Jeg tror mange har byttet ut det tette vennskapet som gjorde vennegjengen til 90-tallets familie, med blogg og Facebook. Jeg er ikke helt idiot når jeg sier det, for jeg vet veldig godt med meg selv at jeg bruker tid på bloggen og filmer som jeg heller kunne brukt på venner. Rosabloggerne i dag er nok mer selvsentrerte enn denne gjengen, men skal man ikke samtidig være det på dette tidspunktet av livet? Man skal jo finne ut hva man skal leve av resten av livet. Alt blir veldig stort og skremmende rundt denne perioden, og det er kanskje derfor jeg liker filmen så mye som jeg gjør. Det som fanger min oppmerksomhet mest i filmen er historien til Billy Hicks (Rob Lowe).

Billy klarer ikke å gi slipp på collegelivet og sliter med å holde på en jobb. Samtidig trenger han en jobb, siden han allerede er gift og har et barn han må ta seg av. Lillesøster likte også den historien best, men jeg tror det er på grunn av Wendy Beamish (Mare Winningham). Hun er vennegjengens gråmus som er forelsket i rundbrenneren Billy. Det later til at han føler noe for henne også, siden han alltid kommer til henne når han får problemer. Han takler problemene sine med å gjøre alt til en vits, og det fører til at det blir et brudd mellom disse to. Faren hennes derimot forsøker å spleise henne med svigermors drøm (á la smålubben, kjedelig fyr med tykke briller) og oppmuntrer henne med å gi henne en bil hvis hun gifter seg med sin blinde date...

Men det er nok drama i resten av vennegjengen også. Jules (Demi Moore) er gjengens drama queen, rikmannsdatteren som drømmer om å bli 80-tallets mest glamourøste og skandaleomsuste kvinne og sliter med kokainmisbruk... "I don't know why you're both so worried... So, I bop him for a couple of years, get his job when he gets his hands caught in the vault, do a black mink ad, retire in utter disgrace, then write a best seller and be a fabulous host on my own talk show..."

Kjæresteparet i gjengen består av den perfekte Leslie Hunter (Ally Sheedy) og gjengens helt, Alec Newbary (Judd Nelson). De er tilsynelatende drømmeparet, men Alec er notorisk utro som betror seg til gjengens pessimist Kevin Dolenz (Andrew McCarthy), som er hemmelig forelsket i Leslie. Det er mildt sagt bare rot i gjengen, men filmen mener tydeligvis at gutter og jenter ikke kan være bare venner. "I dont remember who met, or who fell in love with who first. All I can remember, is the seven of us always together."

Kirby Keger (Emilio Estevez) er forsåvidt forsatt besatt av de gode minnene fra college, og er avstandsforelsket i en tidligere medelev, Dale Biberman (Andie MacDowell). Det er creepy med hans obsessiveness, men når han tar Wendys forlovelsesbil og følger etter Dale ut til en fjellhytte blir det ganske komisk.

Grunnen til at jeg liker filmen såpass er som sagt at den handler om den perioden jeg nærmer meg nå. I tillegg liker jeg vennegjengen, selv om det er en slitsom en. Jeg har ikke hatt en vennegjeng jeg har sett hver eneste dag siden jeg gikk på videregående, og jeg savner venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en solid gjeng i Trondheim, selv med all dets drama så får man i det minste en følelse av familie og at man hører til et sted.

Og til slutt, avslutningsvis i filmen, når Wendy har fått sitt eget sted å bo sier hun til Billy: "You wanna know what's great? Last night I woke up in the middle of the night to make myself a peanut butter and jelly sandwich... and you know, it was my kitchen, it was my refrigerator, it was my apartment... and it was the BEST peanut butter and jelly sandwich that I have had in my entire life!" Jeg lengter etter denne følelsen! Og derfor kan jeg se denne filmen igjen og igjen!

What's so great about normal?

Jeg sovner til musikk nå for tiden. Setter på et album som går i en loop et par timer. Men det lønner seg kanskje ikke å ha sanger eller melodier du assosierer med filosofering eller grubling. Den veldig veldig søte kjenningsmelodien til St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985) kom på i natt og jeg begynte med en gang å gruble over tiden min som student. Dermed var ikke søvn et alternativ før jeg hadde fått skrevet disse tankene ned i en liten "dagbok" jeg alltid har i nærheten.

Jeg syntes det er litt merkelig at man ikke kan kaste seg hodestups over diverse personer man møter gjennom livet. (Når jeg sier "å kaste seg hodestups over andre mennesker" er det ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men det er heller det eneste passende uttrykket jeg finner for den impulsive reaksjonen som krever at du er ditt virkelige indre jeg. Svart og hvitt.) Jeg gjør det sjeldent selv, men jeg bryr meg ofte ganske mye om en person hvis personligheten interesserer meg etter de to første møtene. Problemet mitt er at vennene rundt meg da ikke vet hva jeg syntes om dem, eller kjenner den virkelige meg. For siden man allerede er i et fungerende vennskap, hvorfor snakke om sånt?

Jeg har et inntrykk at jeg selv føler litt for mye litt for fort. Det jeg antar er årsaken til at folk ikke kaster seg over andre, er på grunn av at en slik intensitet ikke er høflig skikk blant nordmenns uskrevne sosiale regler. Det kan både oppfattes som uhøflig og det kan skremme folk vekk. Altså stikk motsatt av dine intensjoner. Om noen gjør slikt, ender man bare opp med å bli oppfattet som enten bipolar impulsiv eller desperat etter venner.

Men på den andre siden, sånn jeg ser det, er denne tiden kanskje den eneste tiden vi har igjen hvor vi egentlig burde ha lov til å gjøre sånt. Etter studenttilværelsen kommer det ansvarlige voksenlivet med en evigvarende karrierejakt; Når har man tid til å virkelig bli kjent med folk da? Det er kanskje dette punktet som skremmer meg mest med framtiden. Og det er deprimerende at bare en brøkdel av bekjentskapene man oppnår i studentlivet, kommer til å bli vedlikeholdt i ettertiden.

Det er ikke romantiske baktanker her. Som regel er man latterlig impulsiv når man er forelsket at man til syvende og sist forteller vedkommende akkurat hva man tenker og føler. Det er heller som i barnehagen, hvor du pekte seg ut en som virket interessant. Dere begynte å ramse opp hva dere likte og mislikte. 2 sekunder senere forsto dere at dere kom til å være venner for livet. Hva er galt med å fortsette slik?

På godt og vondt er dette vår storhetstid, men vi tar den for gitt, og dermed gjør vi ingenting med den. Om bare noen år kommer vi til å se tilbake på denne perioden og angre på at det var mye vi aldri gjorde eller sa til personene som betydde noe for livene våre på denne tiden. Karakteren Kirby (Emilio Estevez) er et ganske godt eksempel på nettopp dette, siden han aldri fikk utløp for følelsene sine for Dale (Andie MacDowell). "I'm obsessed, thank you very much." Kanskje det er best å være midlertidig sinnsyk enn å være besatt på tapte øyeblikk i framtiden?

Damn you, St. Elmo's Fire. Slutt å gjør meg deprimert!

A new horizon underneath the blazin' sky

Tidligere blogget jeg om at det jeg liker best med Harry Potter-filmene, er vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Her kommer et nytt innlegg om en vennegjeng, denne gangen fra 80-tallets St. Elmo's Fire (Joel WTF Schumacher, 1985). Det eneste jeg liker ved den filmen, er igrunn gjengen og theme-låten, for filmen gjør meg til syvende og sist trist. Jeg tror det kommer av at jeg aldri har hatt en slik gjeng. Altså en gjeng hvor de brydde seg like mye om meg som jeg brydde meg om dem. En du stoler på med alle dine hemmeligheter. Noen som er fordømte sweethearts. Jeg har selvfølgelig gode venner, men de er spredt på alle kanter. Og den interne sjarmen forsvinner når man ikke er en gruppe. Det er kanskje forfengelig å tenke slik, men idealet er jo et sterkt vennskapsbånd i en gruppe.

En annen grunn til at jeg blir trist, er deres vanskelige start i det voksne livet. Selv om jeg fortsatt er en student, befinner jeg meg selv på dette stadiet nå. Og det er vanskelig å finne ut av hvor man står i samfunnet. Så til tross for at den er fastlåst i 80-tallet med dets glorete mote og musikkstil, er den fortsatt aktuell. I det minste for min del, siden jeg identifiserer meg med dem og deres problemer. Noen som lengter bort fra maset etter nok penger til å betale husleien og tilbake til den problemfrie tilværelsen på skolen. (Selv har jeg alltid funnet noe å grue meg til før skoledagen starter, barneskolen som universitetet.)

Ellers er ikke filmen det helt store. Man kan ikke forvente annet når Joel freakin' Schumacher står for regien egentlig. Den mannen ødela et helt filmunivers med sine latterlige tolkninger av Batman-karakterene i tillegg til elendig casting (først og fremst rollen som Bruce Wayne/Batman). Men denne St. Elmo's Fire-gjengen er sjarmerende. Jeg blir både glad og trist av den.