A new horizon underneath the blazin' sky

Tidligere blogget jeg om at det jeg liker best med Harry Potter-filmene, er vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Her kommer et nytt innlegg om en vennegjeng, denne gangen fra 80-tallets St. Elmo's Fire (Joel WTF Schumacher, 1985). Det eneste jeg liker ved den filmen, er igrunn gjengen og theme-låten, for filmen gjør meg til syvende og sist trist. Jeg tror det kommer av at jeg aldri har hatt en slik gjeng. Altså en gjeng hvor de brydde seg like mye om meg som jeg brydde meg om dem. En du stoler på med alle dine hemmeligheter. Noen som er fordømte sweethearts. Jeg har selvfølgelig gode venner, men de er spredt på alle kanter. Og den interne sjarmen forsvinner når man ikke er en gruppe. Det er kanskje forfengelig å tenke slik, men idealet er jo et sterkt vennskapsbånd i en gruppe.

En annen grunn til at jeg blir trist, er deres vanskelige start i det voksne livet. Selv om jeg fortsatt er en student, befinner jeg meg selv på dette stadiet nå. Og det er vanskelig å finne ut av hvor man står i samfunnet. Så til tross for at den er fastlåst i 80-tallet med dets glorete mote og musikkstil, er den fortsatt aktuell. I det minste for min del, siden jeg identifiserer meg med dem og deres problemer. Noen som lengter bort fra maset etter nok penger til å betale husleien og tilbake til den problemfrie tilværelsen på skolen. (Selv har jeg alltid funnet noe å grue meg til før skoledagen starter, barneskolen som universitetet.)

Ellers er ikke filmen det helt store. Man kan ikke forvente annet når Joel freakin' Schumacher står for regien egentlig. Den mannen ødela et helt filmunivers med sine latterlige tolkninger av Batman-karakterene i tillegg til elendig casting (først og fremst rollen som Bruce Wayne/Batman). Men denne St. Elmo's Fire-gjengen er sjarmerende. Jeg blir både glad og trist av den.