Hva jeg liker best ved Harry Potter-historiene er ikke nødvendig den magiske verden eller den episke krigen mellom det gode og onde. Det er derimot vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Mest av alt var det nok gjensynet med denne gjengen jeg gledet meg mest til da jeg ventet på den neste filmen i rekken. Og jeg har, som nevnt mange ganger før, en svakhet for misfits, for de er det; For eksempel sørger Harrys berømmelse for at han har vanskeligheter med å finne seg til rette når han alltid står i søkelyset, Ron føler seg nok aldri spesiell siden han er den nest yngste i en enorm søskenflokk og alltid lever i skyggen av sin bestevenn, og Hermione, til tross for sin enorme kunnskap om magikernes verden, er en datter av muggles og kommer fra en ikke-magisk verden.
Men sammen utgjør de en merkverdig og kjær trio. Og hver gang det skjer noe, er disse tre alltid innblandet på et eller annet vis. "Why is it, whenever something happens, it is always you three?" spør Professor McGonagall i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009). "Believe me, Professor, I’ve been asking myself the same question for six years," svarer Ron (naturligvis).
Andre misfits jeg liker, er jo da (selvfølgelig) gjengen i That '70s Show (1998-2006), gjengen i Chicken Little (Mark Dindal, 2005), arbeiderne på Buy More i Chuck (2007-2011) og, så klart, selveste Misfits (2009- ). Det er sikkert enda flere jeg gjerne skulle addet til denne listen, men det får jeg nesten komme tilbake til en annen gang. Og er det bare meg eller ser det ut som at outsiderne har det mer gøy enn tja... de normale? Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det i allefall.
Men tilbake til Harry Potter. Jeg er litt misunnelig på samholdet i vennskapet deres. Jeg liker i allefall framstillingen av det: Fra detaljene av hvordan Hermione kan herse guttene rundt hele tiden, Ron som aldri skriver brev om sommeren, og Harry som skriver hver eneste uke, til Ron som alltid vitser rundt, Hermione som alltid sitter med nesa ned i en bok, og Harry som alltid havner i trøbbel og hvordan ingen av dem kan la være å involvere seg, til tross for alle advarslene. Det er en intimitet i vennskapet deres, noe som vokser fram etter alle farene de har møtt, og selv om jeg er glad for at jeg aldri kommer til å måtte møte slike utfordringer, misunner jeg likevel deres sterke vennskap.
Derfor er scenen fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010) hvor Harry og Ron krangler så tærende, siden det resulterer i at Ron forlater ham og Hermione på deres jakt etter Voldemorts horocruxes. De har alltid vært en enhet, og vennskapet deres blir satt på prøve i den nest siste filmen. Men det er jo godt å se at de kommer godt, om ikke sterkere, ut av det hele, spesielt med "19 år senere"-scenen i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011). Det er mildt sagt en bittersøt scene; selv om de endelig har overvunnet Voldemort og de onde kreftene, har eventyrene deres for alvor tatt en slutt og den nye generasjonens eventyr har startet. *Snufs*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar