What's so great about normal?

Jeg sovner til musikk nå for tiden. Setter på et album som går i en loop et par timer. Men det lønner seg kanskje ikke å ha sanger eller melodier du assosierer med filosofering eller grubling. Den veldig veldig søte kjenningsmelodien til St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985) kom på i natt og jeg begynte med en gang å gruble over tiden min som student. Dermed var ikke søvn et alternativ før jeg hadde fått skrevet disse tankene ned i en liten "dagbok" jeg alltid har i nærheten.

Jeg syntes det er litt merkelig at man ikke kan kaste seg hodestups over diverse personer man møter gjennom livet. (Når jeg sier "å kaste seg hodestups over andre mennesker" er det ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men det er heller det eneste passende uttrykket jeg finner for den impulsive reaksjonen som krever at du er ditt virkelige indre jeg. Svart og hvitt.) Jeg gjør det sjeldent selv, men jeg bryr meg ofte ganske mye om en person hvis personligheten interesserer meg etter de to første møtene. Problemet mitt er at vennene rundt meg da ikke vet hva jeg syntes om dem, eller kjenner den virkelige meg. For siden man allerede er i et fungerende vennskap, hvorfor snakke om sånt?

Jeg har et inntrykk at jeg selv føler litt for mye litt for fort. Det jeg antar er årsaken til at folk ikke kaster seg over andre, er på grunn av at en slik intensitet ikke er høflig skikk blant nordmenns uskrevne sosiale regler. Det kan både oppfattes som uhøflig og det kan skremme folk vekk. Altså stikk motsatt av dine intensjoner. Om noen gjør slikt, ender man bare opp med å bli oppfattet som enten bipolar impulsiv eller desperat etter venner.

Men på den andre siden, sånn jeg ser det, er denne tiden kanskje den eneste tiden vi har igjen hvor vi egentlig burde ha lov til å gjøre sånt. Etter studenttilværelsen kommer det ansvarlige voksenlivet med en evigvarende karrierejakt; Når har man tid til å virkelig bli kjent med folk da? Det er kanskje dette punktet som skremmer meg mest med framtiden. Og det er deprimerende at bare en brøkdel av bekjentskapene man oppnår i studentlivet, kommer til å bli vedlikeholdt i ettertiden.

Det er ikke romantiske baktanker her. Som regel er man latterlig impulsiv når man er forelsket at man til syvende og sist forteller vedkommende akkurat hva man tenker og føler. Det er heller som i barnehagen, hvor du pekte seg ut en som virket interessant. Dere begynte å ramse opp hva dere likte og mislikte. 2 sekunder senere forsto dere at dere kom til å være venner for livet. Hva er galt med å fortsette slik?

På godt og vondt er dette vår storhetstid, men vi tar den for gitt, og dermed gjør vi ingenting med den. Om bare noen år kommer vi til å se tilbake på denne perioden og angre på at det var mye vi aldri gjorde eller sa til personene som betydde noe for livene våre på denne tiden. Karakteren Kirby (Emilio Estevez) er et ganske godt eksempel på nettopp dette, siden han aldri fikk utløp for følelsene sine for Dale (Andie MacDowell). "I'm obsessed, thank you very much." Kanskje det er best å være midlertidig sinnsyk enn å være besatt på tapte øyeblikk i framtiden?

Damn you, St. Elmo's Fire. Slutt å gjør meg deprimert!