X-Men: First Class og superkrefter

Oppi all Harry Potter-mania har jeg også rukket å se X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011), som jeg ble noe overrasket over. Jeg er en relativt hardcore fan av superhelt-film, men akkurat X-Men-oppfølgerne har alltid irritert meg litt. De har liksom ikke vært alt jeg ville at de skulle være. I den første filmen var det først og fremst fascinasjonen over mutantene, og kreftene som dominerte personlighetene deres, som gjorde mest inntrykk. Men jeg har alltid likt forholdet mellom professor X og Magneto. Frienemies, godt mot ondt, men likevel med høflighet og respekt for hverandre. Derfor er en prequel i dette superhelt-universet et etterlengtet filmprosjekt.

Jeg elsker retro, spesielt 60- og 70-tallet. Og når handlingen foregår på 60-tallet, midt i den kalde krigen (Cuba-krisen, som var det eneste utenom andre verdenskrig som fascinerte meg mest i historie-faget) er jeg omtrent solgt med en gang. Og det er før jeg finner ut at Kevin Bacon (!) dukker opp som nazi mutant som forvandles til en James Bond-villain. Too flippin' much...! Jeg mistenkte at de kunne være noe inspirert av Christoph Waltz' rolle som psykopaten Hans Landa i Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) i fortellingen om Eric Lensherr, noe jeg tydeligvis ikke var alene om.

I tillegg til alt dette, dukker flippin' Wolverine (kanskje den kuleste mutanten?) opp i en scene:



Jeg hoppet opp i sofakroken og kom med et lite hyl av begeistring. Dette var tydeligvis en film jeg ikke hadde lest noe som helst om i forkant, med tanke på alle overraskelsene mine. Mitt inntrykk der og da var at det var linker til Inglourious Bastards og Watchmen (Zack Snyder, 2009) med tanke på deres versjoner av verdenshistorie, James Bond-ish med et 60-tall á la JJ Abrams og morsom action musikk med 80/90-talls feel, i tillegg til en fantastisk framstilling av Eric Lensherr og en badass skurk. Jeg digger filmen. Mildt sagt.

I det siste har jeg også hatt diverse merkelige drømmer, om True Bloods Eric Northman og at jeg var en heks ved Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Jeg våkner hver gang opp noe trist over at jeg ikke er i besittelse av noen superkrefter, på grunn av alle eventyrene som utvikler seg med disse kreftene. Innimellom vurderer jeg også hvilke superkrefter som lønner seg å ha, siden det egentlig er mer vondt enn godt, når man tenker på karakterer som Rogue (Anna Paquin) og Mystique (Jennifer Lawrence). Kanskje det er like greit å få kreftene som er linket til ens personlige/ sosiale problemer slik at man kan utvikle seg til å bli et bedre menneske, som ungdommene i serien Misfits (2009- ):



"With great powers comes great responsibility," sa de i Spider-Man (Sam Raimi, 2002), men det er ikke akkurat tilfellet med "superheltene" i Misfits. Det er stadig vekk teasing om at de skal bli superhelter, men de ender bare opp med å, uheldigvis, drepe folk. De er langt fra å holde kreftene under kontroll og vet heller ikke hva de skal bruke kreftene til. Og det samme i X-Men: First Class; de sprikende oppfatningene, eller kanskje ideologiene, til Charles Xavier og Eric fører til en splittelse i gruppen, som til slutt utvikler seg til en krig mellom mutantene. Scenen på stranden var ganske rørende på sitt vis siden vi alle vet hvordan skjebnene til Charles og Eric ender.

Jeg har dessverre en tendens til å foretrekker de dystre karakterene, helter som skurker. Det hele kommer an på deres motivasjon i deres kamp om rettferdighet. Som for eksempel Batman, Poison Ivy, Catwoman, nevnte Magneto, og True Bloods Eric Northman. Vampyren blir lagt til på grunn av at han ikke følger noen andres regler enn de han selv lager. Uavhengig om det brøt med moral og etikk. Og med hans frekkheter og motivasjon drevet av hevnlyst fra sitt tidligere liv i tillegg (i det minste under den tredje sesongen av True Blood), blir han en priceless karakter man ikke kan la være å la seg underholde og bli fascinert av. De komplekse karakterene er de som fascinerer meg mest, og det er som oftest skurkene i forhold til de enkle heltene. Dog jeg ikke kan komme med noen gode eksempler akkurat nå.

Men det er som med True Blood-Eric som med Magneto-Eric. De er liksom drevet av noe mer interessant, for min del, enn hva Charles Xavier er, selv om det er han som har den rette motivasjonen. Jeg vet i allefall at jeg er såpass svak eller lett påvirkelig av andres lidenskap, at jeg hadde muligens hatt lettere for å velge Magnetos side, enn Xavier. Jeg vet ikke hva jeg syns om det. Men da er det like greit å ikke ha noen superkrefter. Jeg hadde misbrukt dem, til syvende og sist, for enten hevn eller egen vinning. Det er sikkert derfor jeg liker Poison Ivy, Catwoman og Harley Quinn.

Mine oppfatninger må gjerne være feil, men det er slik jeg velger å lese karakterene i det minste. Enn så lenge gleder jeg meg noe håpefullt til en mulig oppfølger til X-Men: First Class. Jeg likte de nye karakterene og de nye tolkningene av de gamle karakterene. Men inntil videre har vi jo fått altfor mange superhelt-filmer at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Thor (Kenneth Branagh, 2011)? Green Lantern (Martin Campbell, 2011) eller Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011)? Satser på Thor...