I 2002 ble jeg bitt av Harry Potter-billen og fikk fullstendig dilla. Jeg var 14 år gammel og eksentrisk engasjert i dette magiske universet. Jeg så filmen Harry Potter and the Chamber of Secrets (Chris Columbus, 2002) ca. 7 ganger på kino... og det er en personlig rekord som kommer til å stå en stund. Hvordan jeg klarte å se den så mange ganger, er egentlig ganske fascinerende, men alderen hadde nok en del å si.
Helt siden den filmen har jeg vært svak for Ronald Weasley (Rupert Grint). Jeg har tilsynelatende en tendens til å forelske meg i heltenes humoristiske "sidekicks"; Ron Weasley (Harry Potter), Seth Green (Buffy the Vampire Slayer, The Italian Job), Rolf Kristian Larsen (Fritt Villt)... Og de er visst alle gingers!
"What you’ve done for Ginger People!"
- Rupert Grint til JK Rowling
Så jeg liker tydeligvis de morsomme rødtoppene. Men Ron Weasley er ganske nostalgisk for meg, med tanke på hvor oppslukt jeg var i Harry Potter på den tiden. Jeg gjorde tydeligvis ikke annet enn å spare penger til neste kinotur og å lese gjennom bøkene. Og "forelskelsen" min i Ron-karakteren utgjør bare et resultat av det hele.
Utenom det mest iøyefallende ved Ron, som jeg nå har nevnt, tror jeg at årsaken til min "forelskelse" ligger i personligheten hans. Han er lat, sløv, dårlig med å uttrykke seg, hater edderkopper og ganske redd av seg. Han lever i skyggen av bestevennen sin, men er alltid trofast og modig når det gjelder. For ikke å snakke om hvor sjarmerende slitsom han var i stemmeskiftet. Hele vennegjengen er en bunch of misfits, noe alle ungdommer kan kjenne seg igjen i, men Ron er nok den flesteparten identifiserer seg med. Det er først og fremst svakheten hans, sjalusi, som gjør at jeg foretrekker Ron framfor helten Harry Potter. Scenen hvor han forlater Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010) er hjerteskjærende, men jeg liker den, siden vi ser at han har en lengre indre kamp med seg selv og sjalusien sin.
Jeg tror egentlig ingen andre enn Ron (jeg føler en trang til å understreke i Harry Potter-universet...) kan rote seg bort i den situasjonen som oppstod i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009): Når han ligger bevisstløs i sykesengen og mumler fram Hermiones navn mens kjæresten Lavender er tilstede. Typisk Ron... og veldig adorable.
Som om ikke alt dette er nok i seg selv, så er det jo framstillingen av forholdet hans til Hermione, hvor det er plenty med sjarmerende og awkward moments. De har lenge vært blant mine favoritter av filmpar. Dessuten hadde jeg ikke lest den siste Harry Potter-boken (shame on me), for å unngå de store forventningene (siden mine filmopplevelser er best når jeg blir overrasket eller har lave forventninger) og så blir skuffet når disse ikke blir innfridd. Og da blir det jo litt trist å få et antiklimaks etter 10 års filmhistorie. Poenget er at dansescenen mellom Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010) skremte livet av meg. Jeg visste jo ikke egentlig om Ron og Hermione ville få hverandre til slutt. Ville det komme en twist i filmen? Men det er jo nettopp denne usikre spenningen i forholdet som er så plagsomt sjarmerende.
"The deluminator. It doesn't just turn off lights. I don't know how it work but Christmas morning, I was sleeping in this little pub, keeping away from some Snatchers, and I heard it. A voice. Your voice, Hermione. You said my name. Just my name. Like a whisper. So I took it, clicked it and this tiny ball of light appeared. And I knew. It flew towards me, the ball of light, right through my chest and straight through me. Right here. And I knew it was going to take me where I needed to go."
- Ron til Hermione, Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010)
*Sukk* Han er definitivt min yndlingskarakter i disse filmene! Blir aldri lei han der, for han overrasker stadig vekk. Det er ganske bittersøtt at det ikke vil komme flere gjensyn med ham og resten av gjengen i Harry Potter-filmene, men alt har jo en slutt. Og jeg er ganske fornøyd med avslutningen sånn som den er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar