Blade Runner eller "Do Androids Dream of Electric Sheep?"

Her om dagen så jeg filmen Blade Runner (Ridley Scott, 1982) og det for første gang! Jeg var riktig nok ganske sliten etter en lang og deprimerende skoledag, og så kommer denne filmen som er ganske stille og med monoton-ish musikk. Mot slike odds, gjorde filmen likevel et godt inntrykk på meg. Det er en av de peneste filmene jeg har sett, masse neonlys fra det herlig cheesy 80-tallet og med saksofonspill innimellom. Designet på universet minnet meg faktisk om The Fifth Element (Luc Besson, 1997) også.

Filmen er ganske fantastisk. Jeg syntes spesielt at musikken var ganske interessant. Men kanskje jeg ser den til rett tid i livet mitt? Jeg vet at jeg ikke ville ha satt pris på denne estetikken tidligere, siden jeg hadde interesse av helt andre ting før. Men 80-tallets filmer er en vrien kategori, spesielt fantasy-filmene. For eksempel Legend (Ridley Scott, 1985) og Labyrinth (Jim Henson, 1986) - for min del er det noen fantastiske filmer igrunn alle burde se, men jeg vet jo at det hele er ganske sært.

Det jeg reagerte mest på av handlingen i filmen var Roy Batty, som var en totalt psycho skurk, men jeg kunne ikke helt la være å ikke forstå ham heller. Det er noe mennesket alltid har ønsket seg, og det gjenspeiler alle våre religioner: ønsket om å unngå den endelige død. Egypterne hadde sine håp, kristne tror på et liv etter døden i enten himmelen eller helvete, mens andre tror på reinkarnasjon, klarsynte snakker om energi og et lys man går inn i. Men helt ærlig: vi vet ingenting, og om vi kunne kjøpt oss mer tid, hadde vi definitivt investert i det. Jeg pleier ikke å filosofere over slikt. For det meste aksepterer jeg at vi bare har ett liv, men jeg er klar over at alt også kan skje; en ulykke som hemmer livskvaliteten min eller som forkorter livet betraktelig. Men det er noe man aldri kommer til å være klar for uansett.

På den andre siden tror jeg på en måte å leve evig, og det er dette som motiverer meg i livet, mer eller mindre i underbevisstheten. Man må produsere noe som kommer til å stå evig, som gjenspeiler deg. Et produkt kan bli gjenfunnet etter å være glemt en lengre periode, men forsvinner noe fra menneskets minne, er det nærmest borte for alltid. "All those moments will be lost in time... like tears in rain..."