Superhelter og Stan Lee gjør mandager mindre kjedelig!

Jeg antar at dere fikk med dere de nye klippene fra The Avengers (Joss Whedon, 2012) som ble vist på SuperBowl i natt. Jeg gleder meg noe helt vanvittig at ord kommer til kort når jeg forsøker å beskrive det hele. Noen ganger lurer jeg på hva jeg skal gjøre på tumblr når filmen er ferdigsett på kino. Det sier kanskje litt for mye om mitt eget emosjonelle engasjement angående denne filmen. Men det er sånn det burde være.

Da jeg våknet i dag var hele tumblr-wallen min full, og da mener jeg proppfull, av The Avengers-poster. Jeg så noen som måtte "blokkere" alle poster med taggene "The Avengers". Men så satt jeg der og tittet på videoen som bare varer et drøyt minutt, og ble så giret at jeg måtte se alle Marvel-filmene jeg hadde. De jeg rakk var Iron Man (Jon Favreau, 2008), Iron Man 2 (Jon Favreau, 2010), Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) og Thor (Kenneth Branagh, 2011). 

Jeg tror jeg har en crush på Robert Downey jr. faktisk. Jeg bruker altfor mye tid på filmene hans og jeg søker etter altfor mange GIF-bilder av ham. Det er litt vanskelig å la være når han er så awesome som han er. Jeg elsker Tony Stark. Det skyldes egentlig litt det at jeg drømte at jeg datet ham en gang. Blant annet masserte han føttene mine, men jeg blir fortalt at den "ekte Tony Stark" ville leid noen for å gjøre det for seg. Jeg digger også Sherlock Holmes-tolkningen hans. Det er ikke rart man utvikler en celeb-crush når han gjør så utrolig mange hysteriske og kule prosjekter.

Ikke bare elsker jeg Tony Stark. Etter at jeg så Captain America: The First Avenger for andre gang, skjønte jeg at jeg virkelig likte Dominic Cooper som Tonys yngre far, Howard Stark også. Det var kanskje det eneste jeg klarer å forholde meg til i den filmen, Howard Stark og den litt geniale Stanley Tucci, som fungerer som "inspirasjonskilden" til helten. Mens jeg så filmen den første gangen tenkte jeg mer på hvordan et sånt middel ville påvirke meg og mitt forhold til andre, tenkte jeg denne gangen mer på Howards liv og fikk mye mer lyst til å se en film om ham istedet. Noe á la The Aviator (Martin Scorsese, 2004) eller Tucker: The Man and His Dream (Francis Ford Coppola, 1988), bare med en mer Tony Stark-isk humor. Jeg tror jeg kanskje så noe av en Howard Hughes i Dominics Stark, og dermed ble jeg mer interessert i mine egne fantasier enn hva som faktisk skjedde under filmen. Jeg syns de skal lage en Howard Stark-film jeg.

Thor derimot er en av de peneste og beste filmene av Marvel. Jeg finner alltid noe som gir merverdi hver gang jeg ser den. Første gangen jeg så den hadde jeg et ganske overfladisk syn på hele filmen, men nå er det en av favorittfilmene mine. Jeg sympatiserer selvfølgelig med Loki i denne filmen. En outsider som sliter med å finne sin plass, og en rekke rampestreker som får sitt eget liv og leder ham inn på feil vei. Og da er det vel bare naturlig at jeg er ganske engstelig for hva som blir skjebnen hans i The Avengers.

Oppsummert veldig kort: Odin er genial. Thor er genial. Loki er fenomenal. Musikken er herlig og filmen er så fryktelig pen. Og den scenen under viser det meste ganske bra - om ikke Loki kommer så fryktelig godt fram, ser man iallfall hvordan de behandler ham. Det er ikke rart man føler sånn med Loki.

Jeg er som sagt kanskje litt vel i overkant engasjert i dette, men sånn går nå dagan. Jeg har litt for mye fritid og bruker litt for mye tid på nerding. Jeg ser ikke noe feil i det. Her finner du den nye traileren til The Avengers. Kos deg.