'Till I find the righteous one...

Ingen leser bloggen min lenger, men det er kanskje ikke så rart når jeg bare kanskje kommer med et innlegg i måneden. Året har ikke hatt noen pangstart, siden jeg hatt en så aldri så liten deprimerende periode. Hadde jeg blogget da, hadde jeg antageligvis bare skremt lesere vekk fra bloggen til evig tid. Men jeg har ikke sett noen film på en liten evighet heller, så da skal jeg prøve å beskrive det jeg har brukt mye tid på i det siste.

Er det noe som inspirerer meg, så er det musikk. Noen ganger bruker jeg musikk som en indre dialog med meg selv. Enten lar jeg musikken beskrive hvordan jeg har det, eller så tolker jeg musikken etter hvordan jeg vil ha det. Den fyller inn ord jeg ikke klarer å finne, eller den skaper den stemningen jeg ønsker skal omringe meg. Det er også den beste måten å lagre minner på også. "Da denne sangen var populær, var jeg så gammel og jeg husker spesielt at dette skjedde..." Hvor mange ganger hører du vel ikke disse historiene?

Dessuten tror jeg ikke at jeg kan tenke meg noe som fyrer opp kreativiteten min mer enn musikk. Fantasiene får enorme vinger og jeg ser for meg noe tilsvarende historier, opplevelser, tegninger, kortfilmer, musikkvideoer og filmscener. Jeg burde enten bli manusforfatter eller animasjonstegner siden jeg sitter slik når jeg hører på musikk. Men da lurer jeg enda mer på hva andre ser når de hører på musikk.

Det er sånn jeg hører musikk, iallfall noen ganger. Og jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg forsøker alltid å finne nye sanger og artister. Jeg tenker litt for ofte at jeg hører på altfor mye mainstream og at de virkelige skattene fortsatt ligger uhørt der ute, men at jeg kanskje må grave meg langt ned i diverse kategorier for å finne dem. Og siden interessene mine skifter noe voldsomt, kommer jeg meg aldri langt nok ned i én kategori. Så nok en gang er jeg fanget i mine egne onde sirkler.

Jeg antar at folk hører musikk annerledes. Men hvordan? Jeg sammenligner dette med malere, hvordan de oppfatter verden og hvordan de ser andre mennesker. Mennesker leter etter forskjellige ting i det vi ønsker å forstå og legger til våre egne svar og tolkninger der hvor vi ikke forstår.

For eksempel aner jeg ikke hva Prince synger om under mesteparten av et album. Man kan alltids google tekster og analyser på nettet, men man er igrunn like langt siden alt er tolkninger. Ta merkelige "Computer Blue" for eksempel, for den er sånn passe forskrudd. Jeg aner ikke hva han mener med "Until I find the righteous one, computer blue," men jeg får alltid en vis aggressiv ivrighet når jeg hører den setningen. Den utgjør liksom hele låten for meg. Men jeg tror reaksjonen min er en blanding av kjærlighetssorg, ivrighet etter å komme seg videre og lettet over at jeg heller kan bruke energien på å finne en som er meg verdig. Men igjen aner jeg ikke hva han egentlig mener.

Hvordan andre hører eller oppfatter musikk kan jo komme fram i coverlåter. Det er noe med den sangen som snakker til "lånerne," men de oversetter den til sitt eget språk (deres musikalske stil). Coverlåter er egentlig litt fint. Noen ganger overgår de jo også originalen, sånn som Sinead O'Connor ("Nothing Compares 2 U," Prince), Johnny Cash ("Hurt," Nine Inch Nails) og Jimi Hendrix ("All Along the Watchtower," Bob Dylan) er gode eksempler på. Ellers er det moro å kjenne igjen elementer noen låner fra andre, for eksempel Rihanna ("Wanna Be Startin' Somethin'," Michael Jackson) og Karpe Diem ("Frihet," Halvdan Sivertsen). Men andre ganger er det ikke like moro; Madonna ("Gimme! Gimme! Gimme!," ABBA), Rihanna ("Tainted Love," Gloria Jones) og Jennifer Lopez ("Lambada," Kaoma) - selv om jeg er litt usikker på hvorfor jeg ikke liker disse. "SOS" blir for masete for meg, og de andre klarer jeg ikke å forholde meg noe særlig til, kanskje jeg syns det er en dårlig løsning eller et lite kreativt lån?

Nok en gang plukker jeg ut noe fra Hver Gang Vi Møtes, men jeg syntes altså at dette programmet er så koselig og det skjer mye genialt der. Jeg syntes også at denne videoen er et godt eksempel på hva man selv legger i en låt. Jeg henger meg opp i spørsmålet om ting forsvinner i oversettelsen, men svaret jeg får hver gang er at han legger til mye av sin oppfattelse av hva hun forsøker å si.

Egentlig tror jeg at jeg tenker litt for mye på hva andre tenker. Men jeg er ganske nysgjerrig over hvordan andre leser spesielt musikk. Hva slags musikk man liker blir på en måte et flagg for din egen personlighet i møte med andre, men noen "koder" er vanskeligere å lese enn andre. De som er allsidige er litt vanskelige å lese for eksempel. Og nå når jeg skriver et slikt innlegg, hadde det vært ganske bra med litt tilbakemelding, for jeg ønsker å høre flere gode coverlåter. Noen som har noen gode forslag?