Hemingway and Gellhorn og dagdrømmer om forfatterlivet!

Martha Gellhorn er ikke totalt ukjent for meg takket være BBC-dokuserien Extraordinary Women, og etter det programmet ble jeg ikke særlig begeistret for Ernest Hemingway, som virket ganske stygg rundt bruddet deres. Han var likevel ganske hysterisk genialt og underholdende framstilt i Woody Allens Midnight in Paris (2011), en av mine desidert favorittfilmer. Han virker besatt av det rå, ekte og mannlige (beklager, jeg har ikke lest noe av Hemingway) samtidig som han er et verre stabeist enn et udyr.

Og at han skulle falle for en dame som Martha Gellhorn er kanskje ikke overraskende når hun alltid fant måter å smugle seg inn til diverse krigssoner på, og at hun i det hele tatt ønsket å være der så inderlig. Jeg har ikke hatt noen særlig sans for Nicole Kidman etter at ansiktet hennes gikk til helvete, men jeg syntes faktisk at hun er en smule fantastisk i Hemingway & Gellhorn (Philip Kaufman, 2012). Eller så kan det hende at hun spiller en person jeg syntes er fantastisk. Hun kommer med så mange fantastiske replikker at jeg rett og slett forelsket meg i den tøffe dama. Da noen journalister mange år senere forsøkte å få henne til å snakke om Hemingway, at hun skyldte ham såpass, svarte hun med et nærmest stille raseri; "I do not see myself as a footnote to someone else's life!" Og dermed var intervjuet finito.

De sier mye fantastisk i filmen, men filmen burde jo også være en god representant for to berømte skribenter, for å kalle dem det. Det som derimot irriterte meg noe helt grusomt i filmen, var svart/hvitt-scenene á la filmavis, det ødela rett og slett mye av min filmopplevelse for jeg ble altfor bevisst på bildet og dermed falt jeg ut av filmens boble.

Heldigvis fikk filmen meg likevel til å dagdrømme om forfatterlivet på 30- og 40-tallet. Spesielt Hemingways, med all alkoholen, all røykingen og all skrivingen. På en skrivemaskin. Med notatpapirer over hele gulvet. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en forfatter, og det er noe jeg gjør ganske ofte egentlig. Men jeg vet ikke hva jeg skulle ha skrevet om, eller om jeg har talent nok, eller om noe ville hatt interesse av å lese det, så dermed legger jeg den dagdrømmen fra meg. I denne filmen står Martha utenfor rommet til Hemingway og ser noe misunnelig på ham hamre løs på skrivemaskinen. Hun sier at hun prøver å skrive, men hun får ikke ut noe som helst, for hun vet ingenting om krig. Det eneste hun bryr seg om er vanlige mennesker og deres historie, og hun tviler på om noen ville ha interesse av å lese det. Hennes målløshet og skrivesperre er noe jeg dermed kjenner altfor godt. Men Hemingway er heller ingen person man burde gå til for å lette på hjertet eller vise svakhet overfor, for han slo hendene i bordet og ba henne om å ta seg sammen: "There's nothing to writing, Gellhorn. All you've got to do is sit down at your typewriter and bleed." Han hadde tydeligvis ingen tålmodighet for mennesker uten tro på eget talent. "If you're a write, declare yourself the best writer. But not while I'm around."

Den beste scenen i filmen må være russian roulette-scenen, hvor en beruset russisk general vil danse med Martha. Hun avviser ham lattermildt, mens Hemingway stormer fram som et brautende og eiesykt mannfolk. Martha blir sittende og himle med øynene, irritert roper hun ut "jeg er ikke din eiendom" og snur seg tilbake til drinken sin, men så utvikler mennenes krangel seg når Hemingway sier "Fuck Russia!" - og dermed ender de opp med en russian roulette. Martha blir mer irritert og kjefter "The fascists are trampling Spain, and you two are comparing testicles!" Det er en fantastisk scene.

Jeg er oppriktig forundret over hvor sterk tro visse mennesker har i seg selv. Jeg snakker ikke om religion, eller en tro på en høyere makt eller en hellig lov, men idealer og ideologi. Og generelt troen på seg selv. Hvordan de kan være så sterk og selvsikker på sin egen stemme og mening. Med tanke på hvor sjappe replikkene til Gellhorn er i filmen, må hun ha vært en skarp dame. Men det er også fascinerende hvordan noen turte å leve utenfor boksen, trosse status quo, og heller leve livet sånn de trives best med. Når Hemingway skiller seg fra kona for å gifte seg med Gellhorn, blir hun nesten stresset og sier "I have a horror of marriage, you know that. I'd rather sin respectably." Jeg forelsket meg rett og slett i Martha Gellhorn. Jeg tenkte ikke stort over henne etter Extraordinary Women-programmet, siden de snakket om hvor forfengelig hun var eller hvor dårlig forholdet med adoptivsønnen sin var. Men da de snakket om hvordan hun smuglet seg inn til krigssonen under andre verdenskrig, dagdrømte jeg meg bort i den eventyrlystne sjelen hennes samtidig som jeg lurte på om hun hadde et dødsønske. Hun er en ganske fascinerende person, og Kidman spiller henne faktisk ganske bra. Hun og Clive Owen har begge, lite overraskende, blitt nominert til en Emmy for sine prestasjoner i filmen. Filmen i seg selv er ikke all verden, men med Kidman er den verdt en titt.