Oppsummering av filmårene 2013-2015

Endelig er det tid for årskavalkader og jeg varmer opp med en oppsummering av årene 2013-2015.

Jeg har egentlig ikke blogget siden 2013, men det betyr ikke at jeg ikke har ført lister over favoritter hvert år. Jeg elsker jo lister, rangeringer og quiz, så jeg lager lister og quiz mer eller mindre hele året for å repetere og holde meg oppdatert på det som skjer. Noe jeg vet jeg har et problem med er å forholde meg kortfattet, men nå forsøker jeg meg. Her kommer en forkortet versjon av listene over favorittfilmene fra årene 2013-2015.

"Rush" er en spennende film om formel 1-førerne på 70-tallet - og fin filmmusikk av Hans Zimmer! Denne ble en stor favoritt dette året, jeg var helt forelsket i filmen. "You're Next" var en stor overraskelse å se. Jeg så den på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i Oppdal dette året og skrev filmanmeldelsen for filmsnakk.no. Liker du skrekk er denne filmen et must. "The Conjuring" er, som dere kanskje allerede vet, en av mine favorittfilmer. Herlig skrekk, godt skuespill og interessant filmmusikk. "Gravity" var den store snakkisen dette året. Klaustrofobisk, uhyre spennende og visuelt overveldende. "Frances Ha" er en film jeg skrev filmanmeldelse av dette året. Den traff meg rett i hjertet og kjente meg igjen i Frances-karakteren. Anbefaler denne filmen! Sist, men ikke minst har jeg "The Hobbit: The Desolation of Smaug" på listen. Grunnen til at filmen ikke er høyere plassert er at jeg til tross for det nydelige lydsporet "Feast of Starlight" og Kiliel-action ikke likte denne like godt som "The Hobbit: An Unexpected Journey". Usikker på hva som er årsaken, mulig jeg mislikte hvordan Legolas var i denne filmen.

Filmtitting har ikke vært høyt prioritert de siste årene nå og jeg så kun et par storfilmer på kino. Filmelskere og akademikere vil nok sukke dypt over manglende bredde på listen min. Vårt farvel med Middel Earth var en stor opplevelse for meg dette året. "The Hobbit: The Battle of the Five Armies" var så hjerteskjærende for meg at jeg måtte søke til fanfiction for å trøste meg selv. (Trolig kommer jeg mer inn på dette en annen gang.) "X-Men: Days of Future Past" sørget for at mutantene hos 20th Century Fox gikk forbi gjengen til Marvel Studios. Med denne filmen ble superheltene virkelig supre! Men Marvel Studios har likevel de kuleste heltene. Dette året kom misfits-gjengen fra "Guardians of the Galaxy" på kino og det var litt av en kinoopplevelse. Bare soundtracket alene ble et fenomen i seg selv og det fulgte meg ut hele året. Ordet "opplevelse" går igjen her ser jeg og det er i aller høyeste grad relevant når man skal snakke om "Interstellar". Jeg oppfatter filmen litt som Christopher Nolans versjon av "2001: A Space Odessey". Noen klager over at filmen utgir seg for å vektlegge seg på realistisk vitenskap før den avslører seg som fantasifull filosofering. Dette er ikke noe jeg ville klaget over. Og filmen har helt fantastisk filmmusikk av Hans Zimmer! Underholdende musikk er det også i filmen "The Grand Budapest Hotel". Absurd konsept, overdrevent manus, søt filmmusikk og en hysterisk Ralph Fiennes gjør at dette er en film man enten elsker eller hater. Men "Gone Girl" er en film jeg regner med at de fleste har sett. Det var en stor snakkis og det med god grunn! Talentet til regissøren David Fincher vil jo ingen ende ta.

Det er vel ingen overraskelse at "Mad Max: Fury Road" troner på første plass dette året. Det var en fantastisk kinoopplevelse og mer om denne filmen kan du lese her. Den danket ut "Star Wars: The Force Awakens"og grunnen til dette er nok at jeg syntes at "Fury Road" var mer original og forfriskende enn denne. Begge er oppfølgere etter legender fra 80-tallet, men "Fury Road" var så annerledes, mens "The Force Awakens" til tider ble melodramatisk såpeopera. Jeg tror jeg likte filmen på grunn av lettelse av at filmen ikke er en katastrofe. På tredjeplass har vi "The Martian", nok en stor dramafilm fra verdensrommet, men denne er ganske humoristisk og underholdende med Matt Damons vlogging om vitenskaplige problemstillinger, diet og diskomusikk. "Straight Outta Compton" var en film jeg så på grunn av oppstyret rundt den mangelfulle markedsføringen - og den ble en av årets største overraskelser på kino. Årets beste musikkfilm. "Jurassic World" deler lettelsen jeg hadde med "The Force Awakens". Jeg elsker "Jurassic Park" og syntes dette var en god homage til klassikeren til tross for at jeg kan forstå kritikken den fikk. "Crimson Peak" var en interessant og fascinerende opplevelse på grunn av forventningsbrudd. Man forventer en skrekkfilm, men man får et melodrama á la Brontë-søstrene - noe som ikke er feil i min bok.

Og dette oppsummerer favorittfilmene mine de siste tre årene. Snart kommer en oppsummering fra året 2016 også, men først er det nyttårsaften-feiring her! God nytt år alle sammen! Snakkes i 2017!

"Mad Max: Fury Road" og rasende menn

Jeg så selvfølgelig "Mad Max: Fury Road" på kino i fjor. Jeg startet på et blogginnlegg rett etter, men den berømte skrivesperren slo til for fullt igjen og den har ligget i arkivet og samlet støv i litt over et år nå(!). Endelig har jeg fått ånden over meg igjen og håper jeg kan skrive litt mer regelmessig fremover nå enn jeg har gjort tidligere. Og for å være helt ærlig, denne filmen er altfor kul til å ikke gi den en liten tekst.

Kreativitet på ecstasy

I en tid hvor actionsjangeren har stabilisert seg med en bestemt form og uttrykk var det så forfriskende og euforisk å kunne beundre dette mesterverket på kino. Kultserien fra 80-tallet med Mel Gibson i tittelrollen har blitt en gigantisk blockbuster, hvor regissøren fra originalen, George Miller, stod fast ved sin visjon og satte sitt eget unike preg på galskapen. Jeg kan antageligvis ikke slutte med lovprisningen av denne filmen, for i mine øyne er denne helt perfekt. Musikken, kinematografien, karakterene, fargebruken og designet i tillegg til brudd på forventninger skapte noe helt spesielt og det er ikke overraskende for meg at filmen gikk ut som den mest prisbelønnede filmen fra i fjor (20 av 33 mulige priser, hvor 6 av disse er Oscar-statuetter). Om filmen er nyskapende er jeg noe usikker på, men når en annerledes film blir så populær og anerkjent bryter den opp det stereotypiske og fastlåste forestillingen om hva en actionfilm burde være.

Skuespillerne som har blitt valgt hadde også fantastiske stemmer. Det er sjeldent jeg legger meg opp i stemmebruken til skuespillere, men i denne er det så kraftig og effektivt at jeg kan ikke la være å nevne det. "It is by my hand you will rise from the ashes of this world." "My name is Max. My world is fire. And blood." Jeg får helt gåsehud!

Junkies lydspor

Filmmusikk er soundtracket for mitt liv, som en dirigent uttrykte det så fint. Han snakket riktignok om John Williams spesifikt, men la nå gå. Det intense lydsporet til "Fury Road" fulgte meg iallfall så å si ut hele fjoråret. "Bråkete" sier kanskje du, moren min har iallfall forsøkt å bortforklare migrene mine med den altfor harde musikken jeg hører på. Men dette er dramatisk, mørk og samtidig oppløftende musikk man bare kan drømme om i tekstdrevet musikk. Noen ganger kan ikke en følelse beskrives med bare ord, noen ganger strekker de ikke til, men musikken kan formidle noe ord ikke kan. Det er noe veldig spirituelt med å ha filmmusikk med meg gjennom dagen. Det er selvfølgelig ikke hver dag jeg er i humør for den ildsprutende el-gitaren og den enorme forsterkersamlingen nå som intensiteten etter mitt første møte med filmen har avtatt, men det er ganske så befriende å kunne høre på denne hvis jeg har hatt en dårlig dag eller trenger en energiboost på vei til treningsstudio.

Strykerne, stortrommene som minner om torden i det fjerne og trommene som kaller til krig gir en så kraftig atmosfære. Man kan allerede i åpningssporet "Survive" ane at det bryger til storm for Max (Tom Hardy). Favorittsporene mine er "Storm is Coming" hvor den massive biljakten går rett inn i en enorm sandstorm, og "Brothers in Arms" hvor de slåss for livet mot hæren til Immortal Joe (Hugh Keays-Byrne). Disse tonene går igjen i hele filmen og er de sporene som skiller seg mest ut for meg. Dramatiske og oppløftende. "Storm is Coming" er så tung og seig, at man føler at man sinkes i ørkensanden, inntil noen jagende toner innføres (assosiasjoner til "Jaws") og krigstrommer starter for full med support av den ildsprutende gitaristen. Furiousa (Charlize Theron) søker tilflukt i sandstormen og musikken blir noe oppløftende dog sørgelig, som noe skjebnesvangert. Det er en fantastisk oppbygning i filmens lydspor.

Furiousas hevn og forsmådde menn

Jeg kan ikke la være å snakke om "Fury Road" uten å komme innpå de håpløse mannfolka som oppfordret til boikotting av filmen. Hvem skulle tro at Furiosa skulle vekke så mye vrede i enkelte menn? (La oss humre litt over ironien der et lite øyeblikk.) Jeg har fullt forståelse for at dette gjelder et mindre antall amerikanske menn og ikke menn generelt.

Egentlig finner jeg det litt støtende at noen menn oppfordrer til boikotting når noen sterke kvinner får litt for mye plass i en actionfilm. Disse kvinnene var undertrykte kvinner som var blitt seksuelt misbrukt og mishandlet av en nådeløs diktator, hvor Furiosa ønsker å rette opp i sine feil og hjelper de undertrykte kvinnene i å rømme. Det er nok ikke akkurat dette de protesterer på, men det er fortsatt støtende at de påstår av filmen skjuler "feministisk propaganda", hva nå enn det skulle være. At verden hadde vært bedre om de greske amasonene og de norrøne valkyriene hadde styrt den?

Nei, la oss kalle det det det virkelig er: Mindreverdighetskompleks. Disse mennene kan jo ikke føle at de strekker til i dagens samfunn når de føler at actionhelten mister sitt styrende og kontrollerende overtak på handlingen. Ønsker de derfor å flykte til en verden hvor kvinner er underdanige, svake ofre som må reddes av den mannlige helten? Er det ikke bedre med sterke karakterer uansett kjønn i en actionfilm? Er det ikke mer realistisk at de sterkeste overlever i en dystopisk verden, samme hvilket kjønn?

Det at de mener at kvinnene frarøver Max sin maskulinitet, spesielt Furiosa som de påstår kommanderer Max rundt, er noe overraskende for meg. Dette er individer som kjemper en kamp for å overleve i en fiendtlig verden. Dessuten er det tross alt hennes truck, hennes oppdrag og ansvar at kvinnene kommer seg til et trygt sted. Vær så snill. Disse mannfolkene burde opprette seg et medlemskap på nærmeste treningsstudio og pumpe noen jern så de kan føle seg mer maskuline der, for de fremstår som forsmådde menn når de klager over dette.

Om det bare hadde vært stappfullt av mannehat i filmen hadde jeg kanskje forstått protesteringen, men nå er det jo sånn at de mannlige filmsjangerne har hatt sterke kvinner siden 70-tallet. Pam Grier i "Foxy Brown" (1974), Sigourney Weaver i "Alien" (1979), Anne Parillaud i "Nikita" (1990) og Linda Hamilton i "Terminator 2: Judgment Day" (1991) er gode, klassiske eksempler på sterke og handlekraftige kvinner som har dukket opp i en maskulin filmsjanger. Milla Jovovich i "The Fifth Element" (1997), "The Messenger: The Story of Joan of Arc" (1999) og "Resident Evil" (2002), Noomi Rapace i "Menn som hater kvinner" (2009), Chloë Grace Moretz i "Kick-Ass" (2010) og Jennifer Lawrence i "The Hunger Games" (2012) er noen eksempler fra nyere tid. Sånn sett er jo Furiosa på ingen måte noen nyhet. De er i så fall elendige på å gjøre leksene sine. Det er ikke rettferdig eller troverdig at en mann alene skal kunne bære en hel sjanger. Det er eiesykt og diskriminerende.

Brudd på forventninger

Man forventer at Max skal være som den stereotypiske helten, redde dagen og få den peneste dama til slutt. Levere noen sjåvinistiske replikker til alles underholdning. Se han drepe flest fiender og sprenge de største maskinene. Det får vi da altså ikke. Et av de tydeligste bruddene på sjangerforventningene var da Max gikk ut i nattemørket for å ta seg av en gal leder fra en rivalerende klan for Immortal Joe som skjøt blindt fra tanksen som nærmet seg trucken som satt fast i sølen. I en hvilken som helst annen actionfilm hadde vi blitt med Max og sett hva hadde planlagt for den blinde galningen. Men her forblir vi hos Furiosa og kvinnene som ser en tåkete eksplosjon i det fjerne før en blodig Max kommer tilbake med mer ammunisjon og skytevåpen enn de hadde i utgangspunktet. Jeg synes dette er en forfriskende vri på fortellerform, men det er nok ikke alle som liker at en sjanger ikke er som den skal.

Jeg velger å tro at det er dette som er årsaken til at de mannlige aktivistene i USA valgte å oppfordre til boikott, for jeg kan ikke godta at noen er så dumme at de frykter amasoner den dag i dag.

"The Conjuring 2": Elegant og sofistikert skrekk

James Wan er tilbake i regissørstolen og det er skremmende bra.

Det skal sies at "The Conjuring" er en av mine favorittfilmer! Jeg skrev filmanmeldelse for filmsnakk.no i 2013 og jeg forelsket meg i den. Filmanmeldelsen kan du lese her. Og hvis du gleder deg skikkelig eller bare ikke har sett oppfølgeren enda, burde du kanskje slutte å lese denne teksten når du kommer til delen "Poltergeist i Enfield", siden det kan komme spoilere eller detaljer som kan avsløre noen av de mest effektive og minneverdige scenene.

"De nye klassikerne"

James Wan er etter min mening være den beste regissøren innenfor skrekksjangeren i vår tid. Om jeg skulle beskrive min oppfattelse av hans verk ville jeg si at han lager de "nye klassikerne". Det er en eleganse i hans regi når det kommer til flyt, oppbygging og grøss. Hans sans for bilde, ramme og skygger skaper en helt egen stemning og atmosfære. Jeg ville nesten kalle de seneste filmene hans for "sofistikert skrekk"; de oppleves nemlig som i en klasse for seg selv. Skrekkfilmer flest består av enkel grøss og overdrevne grusomheter uten å egentlig konsentrere seg om selve uttrykket, det blir nærmest som om de andre leker skrekkfilm, mens Wan konkurrerer mot selveste Stanley Kubrick sitt mesterverk "The Shining".

Det kommer selvfølgelig an på hva slags skrekkfilmer man foretrekker, det være mockumentary skrekk, japansk skrekk eller slasher filmer. Men jeg elsker en klassisk og kontrollert skrekkfilm. De beste er de som har stålkontroll på historien og effektene bildene og musikken har på publikum. De vet hvordan de skal bygge opp en uhyggelig stemning uten å vektlegge seg på de "billige skremmesekvensene". Det er sjeldent man finner noen av disse i hans filmer, de skremmende scenene her oppleves som verken irriterende eller overfladiske. De virker nesten som nødvendige elementer.

Etter filmene i 2013 annonserte Wan at han var ferdig med skrekksjangeren og gikk til filmserien "Fast and the Furious" fremfor spinoffen "Annabelle" og oppfølgerne til "Insidious: Chapter 2" og "The Conjuring". Denne nyheten var noe jeg tok svært tungt, filmene hans er jo noen av mine favorittfilmer. Man merker hans fravær umiddelbart! Se for eksempel på hvor mye det straffer seg at han ikke sitter i regissørstolen, noe som var tilfellet med spinoffen "Annabelle" og oppfølgeren "Insidious: Chapter 3". Filmene mistet særpreget og stemningen i hendene på andre regissører. Det er nesten som om de går i blinde gjennom manuset. Filmene var blottet for karakter og minneverdige scener. Heldigvis gjorde han et unntak og returnerte til "The Conjuring 2".

Fantastisk filmmusikk

Noe man kan stole på i Wan sine filmer er fantastisk og sær filmmusikk. Filmkomponisten Joseph Bishara er en av mine favoritter etter å ha sett "Insidious" og "The Conjuring". Det er en surrealisme; noe fjernt og ukjent i musikken og jeg mistenker at han er inspirert av filmmusikken fra "The Shining". Kanskje jeg er litt sær av meg, men jeg hører ofte på soundtrack fra skrekkfilmer, spesielt "Insidious", "The Conjuring" og "It Follows". Åpningsscenen fra "The Conjuring" var så kraftig og effektiv nettopp på grunn av soundtracket og sporet "Annabelle" er en av mine mest spilte i denne sjangeren. I tillegg til dette sporet er også "Witch Comes Through" veldig spesiell og fascinerende å høre på. De har tatt vare på den uhyggelige hekselatteren og gjort det til en del av lydsporet, noe jeg liker veldig godt.

Jeg opplever han ikke like sterk og kreativ i denne filmen. Den mektige dog korte kjenningsmelodien til "The Conjuring" har fått en annen vri i denne filmen hvor den kvinnelige "heksevokalen"har blitt byttet ut med et mannlig kor. Min oppfattelse av dette er at det skaper en større assosiasjon til katolsk eksorsisme, mens i forgjengeren var det en assosiasjon med noe okkult, fjernt og fremmed. Det mørke koret følger gjennom hele soundtracket og de beste sporene er etter min mening den dramatiske "As Close to Hell", den uhyggelige "Nun Painting" og den ulende "Old Man Bill".

Poltergeist i Enfield

Filmen er veldig mørk og det er mange skygger i hjemmet til Hogden-familien. I dette mørket skiller Janets røde nattkjole seg veldig ut. Jeg kjente til historien om poltergeisten i Enfield lenge før det ble kjent at oppfølgeren av "The Conjuring" skulle ta for seg dette og hennes nattkjole er nærmest ikonisk i denne historien. Det er bildene av Janet som hopper fra senga i nattkjolen som jeg husker aller mest. Da de viste en rekonstruksjon av dokumentaren som ble gjort rundt de mystiske hendelsene husket jeg flere av disse scenene, noe som ga en liten humoristisk pause fra den anstrengte stemningen i leiligheten.

Filmen åpner akkurat som den forrige gjorde. De fletter en annen etterforskning inn i hovedhandlingen hvor den berømte dukken Annabelle fikk åpne den første filmen, åpner selveste Amityville-huset oppfølgeren. Amityville er et av de mest berømte husene i verden og et av de mest berømte spøkelseshistoriene, og i likhet med Enfield-historien er også Amityville anklaget for å bare være bedrageri. Men det jeg liker her er at selve historien og huset har fått svært liten plass i filmen - dette er en historie det har blitt laget altfor mange filmer av og ingen av dem er spesielt verdt å se (det kommer for eksempel en neste år; "Amityville: The Awakening", en film jeg har ingen planer om å se). Men her møter vi på en demon som vil følge ekteparet Ed og Lorraine Warren fra Amityville-huset, hjem til seg selv og til Hodgen-familien i London. Scenen da Lorraine oppdager demonen i hjemmet sitt er en av de beste scenene i filmen! Her leker demonen med henne, eller rettere sagt; Wan leker med oss. Scenen utvikler seg smertelig sakte, musikken er uhyggelig og maleriene om Eds mange mareritt i rommet hjelper ikke på nervene.

En annen scene som fikk meg til å skrike i kinosalen var da Janets stammende lillebror har stått opp midt på natten for å ta seg et glass med vann. Jeg kjenner igjen frykten fra barndommen om mørke kroker, hvordan et koselig hjem ble forvandlet til noe helt fremmed om natten. Å se en liten, redd gutt i sengen mens lekebilen kom trillende inn på rommet var skremmende for meg etter at jeg så lettvint hadde satt meg inn i hans rolle i mørket. Når man sitter på sengen og er splittet mellom å ville undersøke hva som forårsaket lyden i mørket og gjemme seg under dynen.

Det er selvfølgelig noe jeg ikke likte med filmen også. The Crooked Man-scenen var ganske unødvendig, den passet ikke helt inn og gjorde scenen mer tullete enn skremmende og surrealistisk. Når de overnaturlige etterforskerne forlater Hodgen-familien blir det litt vel mye demonisk latter, svevende tull og altfor mange knuste møbler etter min smak. Og det at Ed var den eneste som kunne komme seg inn i huset da alt virkelig gikk til helvete i tillegg til lynnedslag i treet utenfor vinduet deres, da ble det litt irriterende for meg. Det skal sies at jeg heller ikke likte at vi fikk se så mye til heksa i "The Conjuring" også, det blir noe av det samme her. Det virker som om stålkontrollen til Wan glipper litt når intensiteten skal økes. Dette kan nemlig ha motsatt effekt på meg. Istedenfor å bli mer skremt og stresset, blir jeg mindre engasjert. Det blir tydelig at vi går inn i den avsluttende delen, hvor vi skal få det store klimakset som skal ryste oss langt inne i margen. Ganske ofte i eksorsisme-filmene mister jeg interessen når vievannet begynner å sprute og Bibel-versjene ropes. Jeg tror dette skyldes av at jeg aller mest foretrekker at vi får se så lite som mulig og at ondskapen forblir noe ukjent og uoppklart (som for eksempel i "Jaws" og "The Shining").

Utenom dette er oppfølgeren en fantastisk skrekkfilm og søsteren min hevdet at denne var mye bedre enn den første. Akkurat det stiller jeg meg noe uenig i, men jeg forstår hvorfor hun sier det. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sett at den var litt rotete mot slutten hadde nok jeg også påstått det samme. Den slår ikke like kraftig som den første, men intensiteten og den klaustrofobiske stemningen forholder seg omtrent den samme ut store deler av filmen. I tillegg til dette har den noen veldig gode og minneverdige scener som nevnt tidligere.

Avsluttende kan jeg jo si at jeg blir så sjarmert av Patrick Wilson og Vera Farmiga som Ed og Lorraine Warren. De to er bare utrolig skjønne og gode sammen i disse rollene. Det å se Wilson imiterer Elvis Presley og synge "Can't Help Falling in Love" for Hodgen-familien, var så sjarmerende at jeg ble litt rørt. Jeg har visst blitt en skikkelig sucker. Jeg skulle selvfølgelig elske å kunne se mer av deres etterforskning på overnaturlige fenomener, registeret og det okkulte museumet deres er jo fullt, men dette er et veldig godt sted å ta farvel med dem på. Og det håper jeg litt på. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med deres resterende etterforskninger når flere av dem er så berømte og det allerede finnes nok av filmatiseringer. Men jeg håper virkelig at Wan kommer til å lage flere skrekkfilmer, for dette var så bra! Det kan ikke være slutten på hans arbeid innen skrekk og jeg håper at han fortsetter utviklingen av sjangeren videre og skaper flere nye klassikere.

"This is my design": Det groteske i "Hannibal"

Endelig en amerikansk serie som tør å fokusere på det groteske og okkulte. "Hannibal" leker sadistisk med sinnet og appetitten.

"Hannibal" er en serie som våger å vise det sadistiske og groteske ved okkulte mordmysterier. Etter min mening er altfor mange amerikanske serier for feige til å virkelig satse på det groteske. Det er nok av krimserier som forandrer fargen på blod, forminsker mengden av blod eller unngår å vise blod i det hele tatt og nøyer seg med at karakterene får noen blåmerker istedet. Men nå har "Hannibal" en nesten glorifiserende og kunstnerisk holdning til åsteder som kan forferde de fleste. Det er nok mange som misliker serien av de samme grunnene som jeg hyller den for. Jeg synes det er forfriskende at noen faktisk går 100% inn for det brutale og ikke har overfladiske fremstillinger av etterforskning og vold. Det er godt at noen andre enn HBO tør å satse på det groteske.

Da HBO-serien "True Detectives" kom ble jeg tiltrukket av løftet om noe sadistisk. En av grunnene til at jeg likte serien var at jeg forventet at serien (eller forbrytelsene) skulle være mer satanistiske enn de ble fremstilt. Derfor ble jeg naturlig nok noe skuffet. Til å ha mulighet til å kunne vise så mye hud, pupp og sex mener jeg vi fikk se overraskende lite grotesk i serien. Serien handlet mer om forholdet mellom de to etterforskerne enn selve etterforskningen. Den hadde et fascinerende skuespill, manus og atmosfære, men for meg ble den overraskende tam.

Allerede i den første episoden av "Hannibal" merker man at man ser noe utenom det vanlige. Drapshandlingen vist baklengs; vi får se blodspruten returnere til ofrene i sakte film før hovedpersonen Will Graham (Hugh Dancy) setter seg i rollen til morderen og gjennomgår drapene. Dette er repeterende for hele sesongen hvor han avslutter gjennomgangen med å konstatere "this is my design". Ikke bare blir vi vitne til grusomhetene i detalj, men hovedpersonen vi skal sympatisere med stiller seg så naturlig inn i rollen som morderen. Dette er noe som fører til at grusomhetene oppleves som "nærmere" for meg, men også noe surrealistisk i en mentalt form.

Will sin evne til å sette seg inn i rollen til morderne i tillegg til hans vennskap med Hannibal Lector (Mads Mikkelsen) gjør serien til en forvirrende og psykisk reise for Will og seerne. Hannibal ønsker å skape et monster og en seriemorder i Will, å få en partner og følgesvenn. Selve forholdet mellom Hannibal og Will er fascinerende grusomhet i seg selv. Deres forhold består av en dualisme og en destruktiv avhengighet. Etterhvert som vi ser deres samspill og dynamikk utvikle seg gjennom sesongene kan det virke som om den ene ikke kan leve uten den andre. Samtidig prøver de å ta livet av hverandre: Hannibal vil spise Will, mens Will vil forhindre Hannibal i å drepe flere mennesker. Til tross for dette vil Hannibal være Will sin mentor og ha han som partner i sitt liv, og med Will sin evne i å leve seg inn i morderiske sinn er det en stor usikkerhet rundt hvilken side han tilhører. Hvem er det han lurer? Hannibal, politiet eller seg selv?

Jeg sammenlignet serien med "True Detectives", men jeg kan jo ta et annet eksempel. Det er riktig nok ikke "mord og mysterier-serie", men det er et godt eksempel på typisk amerikanske krim. "The Blacklist" var en krimserie som virket både lovende og spennende, med imponerende skuespillere (les: James Spader). Men etter to episoder ble det klart at dette var en krimserie i gåseøyne, men svevende konspirasjonsteorier uten realisme. Serien hadde for vane å love et dramatisk klimaks som vi alltid ble frarøvet i siste sekund i noe de trodde skulle være en sjokkerende vending. Jeg kunne forutse med skremmende nøyaktighet hvilke feige utveier de ville ta for å forlenge den "spennende" etterforskningen (et eksempel var at jeg forutså at et vitne skulle bli påkjørt før de fikk vitnet).

Altfor mange amerikanske spenningsserier gjør dette og det er verken spennende eller motiverende for en seer å oppleve en slik dramaturgi. Stadig vekk ser vi lovende seriekonsepter som blir ødelagt av produsentene ikke våger å satse på det voldelige og brutale, at de heller tar enkle snarveier for å unngå grusomheter. Et filmeksempel er "World War Z" hvor blodet var farget svart for at de skulle få en lavere aldersgrense og dermed kunne tjene mer med et bredere publikum. I våre dager har vel alle utenom noen få serier (sånn som for eksempel "Game of Thrones", "The Walking Dead", "Outlander"...) ganske milde fremstillinger av vold. Selvom det er noe størknet blod her og der er det ikke en brutalitet som stikker spesielt dypt.

Åstedene i "Hannibal" er syn som stikker veldig dypt derimot. For meg er det en fascinerende estetikk over fremstillingene av åstedene, se noen av dem under her. Jeg vil bare konkludere det hele med at det er bra at noen serier faktisk går inn i det groteske og ikke er redd for å sjokkere seerne. Min mening er at denne serien virkelig tar seerne på alvor og ikke leker krim. Når en serie først skal handle om kannibalen Hannibal Lector kan man ikke gå halvveis gjennom sånn som amerikanske serier har en tendens til å gjøre. Noe annet enn dette hadde vært helt katastrofe.

Når man får tilbake fordommene som en bitchslap

Hver Gang Vi Møtes føles som guilty pleasure uten å egentlig være guilty pleasure. Årsaken til guilty pleasure-aspektet er trolig at vi som seere blir nødt til å møte våre egne fordommer og finne en respekt for deres prestasjoner innenfor musikkbransjen.

En av grunnene til at jeg synes dette er et spennende og viktig underholdningsprogram (om ikke så bare for min egen del) er at jeg her møter mine egne fordommer og får en aldri så liten lærepenge i det å ha et åpent sinn. Er det én ting man er når man er en forvirret pubertal tenåring så er det fordomsfull! Absolutt alt som ikke var in var fryktelig flaut og harry. Norsk musikk var noe av det flaueste da jeg var tenåring iallfall, noe den var frem til rundt 2010-årene. Hvis jeg hadde god assosiasjon til norsk musikk så var det sanger fra barndommen og selv da var det med et snev av guilty pleasure. Jeg må for eksempel fortsatt den dag i dag sette meg på "private session" på Spotify når jeg hører på Jahn Teigens "Det vakreste som fins", selv i nostalgien.

Det beste eksempelet mitt er kanskje programmets tredje sesong. Jeg kjente til Simone fra D'Sound, jeg kjente til Samsaya, jeg kjente til Lars Lillo-Stenberg, jeg kjente til Anneli Drecker og selvfølgelig kjente jeg til Alexander Rybak. Elg og Sigvart var totalt ukjente for meg og sammen ble dette noe jeg ikke hadde noe interesse av. Jeg så derfor ikke denne sesongen før etter at den femte sesongen var ferdig og dermed fikk jeg meg en liten bitchslap. Da det var Lars Lillo-Stenbergs dag hadde Simone Eriksrud en flott versjon av låten hans "Klokka er mye nå" og senere fremførte Elg en brutal versjon av "Hjernen er alene" (som forresten er noe av det mest gripende og skremmende jeg har sett i programmets historie). Jeg opplevde her at jeg burde ha en form for respekt for det de har oppnådd med sin kreativitet samme hva min musikalske smak måtte være. Den jeg hadde størst problem med var Alexander Rybak, av opplagte årsaker. Likevel klarte Sigvart Dagsland å ta han på alvor med "13 Horses".

Min neste lærepenge kommer i den femte sesongen med Henning Kvitnes. Jeg syntes han var så harry! Jeg brydde meg virkelig ikke om kritikerroste plater da jeg var tenåring. Det så ut som om han alltid kom rett fra en fisketur i tillegg til å synge på norsk. Men nå møtte jeg altså min egen fordom som en sucker punch og fikk dårlig samvittighet av mine fordommer. Jeg forventet jo ingenting så han klarte å overraske meg hver gang og jeg ble nødt til å finne en respekt for hans kreativitet. Hans versjoner av "Utadæsjælopplevelse", "Signals", "Gjør så godt du kan" og "Natta Sola" ble fort favorittene mine fra sesongen.

Er Hver Gang Vi Møtes et program hvor mange generelt må møte sine fordommer til artistene? Ravi opplevde jo noe hets på sin Facebook-side mens programmet gikk på TV2. Det er kanskje ikke alle som vil innse sine egne feil og fordommer, men hvis jeg ikke bet i det sure eplet og innrømmet at disse artistene faktisk er større og bedre enn jeg har gjort dem i mine tanker hadde jeg følt meg som en hykler. Gjennom dette programmet har jeg funnet en ny respekt for mange av disse artistene, noe som egentlig bare er berikende, for uansett om man har en annerledes musikksmak må man kunne applaudere de som klarer å leve av musikken i det kreative og kunstneriske miljøet.

Dette programmet kan gjøre flere unge kjent med våre musikalske artister og legender. Min generasjon så nok mer opp til amerikanske og britiske artister fremfor norske artister, og hvis de sang på norsk opplevde vi tekstene som fryktelig simple og teite. Dette var noe som forandret seg etterhvert og det er nå stor respekt for trenden å synge på norsk. Det er derfor mye fint, trist, spennende og koselig å finne innenfor norsk musikk. Hver Gang Vi Møtes er et koselig utgangspunkt å starte med og deretter grave etter skjulte og bortgjemte nasjonalskatter.

Jeg er iallfall takknemlig for dette programmet, først og fremst fordi jeg er en såpass stor sucker for sentimental underholdning med refleksjon og som fletter det hele sammen gjennom med musikk. Jeg lærer noe nytt siden jeg ikke har hatt noen interesse for artistene tidligere og hører tekstene gjennom artister jeg for eksempel har vært fan av tidligere. Samtidig blir jeg noe ydmyk og finner ny respekt for artistenes kreativitet. Kanskje det er nettopp dette som gjør at programmet får en guilty pleasure-status blant folk; kanskje de ikke har lyst til å respektere disse artistene eller innrømme fordommer og feil? Jeg mener man har godt av å få noen bitchslaps av sine fordommer og ha fornuft nok til å innrømme feil. Det er bare et stort pluss at man får kjempekoselig underholdning i tillegg.